Finansiering av tiltak - undersøkelser i barnevernsaker

Saksnr.: 200603366-/KMO
Dato: 26.10.2006

Vi viser til fylkesmannens brev av 21. juni 2006 vedrørende finansiering av utredninger i sentre for barn og foreldre. I fylkesmannens brev fremgår at kommunene ved søknad om opphold i sentre for foreldre og barn får opplyst fra Bufetat at slike opphold er å anse som en undersøkelse i en barnevernsak og at kommunene selv må dekke kostnadene ved oppholdet.

Når det gjelder lovens ansvarsfordeling mellom stat og kommune er lovens utgangspunkt at kommunene har ansvaret for tjenester og tiltak utenfor institusjon, mens staten har ansvaret for institusjonstiltak og for formidling av fosterhjem. I brev av 6. april 2001 uttalte daværende Barne- og familiedepartementet til Fylkesmannen i Finnmark:

” Ordinære undersøkelser etter barnevernloven er et kommunalt ansvar, jf. barnevernloven § 4-3. Det fremgår av denne bestemmelsen at barneverntjenesten skal undersøke forholdet dersom det er rimelig grunn til å anta at et barn har behov for et tiltak etter lovens kapittel 4. Det er forutsatt både i bestemmelsen og i forarbeidene at barneverntjenestens rett og plikt til å foreta undersøkelser først og fremst gjelder undersøkelser mens barnet bor hjemme. Barneverntjenesten kan undersøke saken selv eller den kan oppnevne en sakkyndig som på vegne av barneverntjenesten kan foreta en sakkyndig undersøkelse/utredning av for eksempel barnets hjelpebehov og familiens omsorgsevne. Bruk av sakkyndige kan være aktuelt i vanskelige og kontroversielle saker der det kan være behov for kompetanse som barneverntjenesten ikke selv besitter. …

… Det er etter dette først og fremst barneverntjenestens ansvar å undersøke/utrede om et barn har behov for et tiltak, herunder om barnet har behov for et tiltak utenfor hjemmet. Fylkeskommunensansvar inntrer først når kommunen henvender seg til fylkeskommunenog ber om bistand til plassering utenfor hjemmet, jf. § 2-2 første ledd. Slik departementet ser det omfatter ikke dette ansvaret bare et ansvar for å fremskaffe et tiltak, men også et ansvar for å bistå kommunen med å finne frem til et egnet tiltak til det enkelte barn. I mange tilfeller vil denne bistanden kunne gis uten at det foretas noen nærmere utredning utover den kommunen selv har foretatt. I andre tilfeller kan det være grunn til å tro at barnet har særlige omsorgs- og behandlingsbehov som krever særlig utredning i egnet institusjon før endelig plassering. Etter departementets oppfatning faller slik utredning klart innenfor fylkeskommunens ansvarsområde etter barnevernloven. I en del tilfeller kan nærmere utredning også være nødvendig etter at plassering er foretatt fordi det viser seg at barnet har problemer og behov som ikke kan ivaretas i det tiltaket barnet er plassert. I slike tilfeller kan det være nødvendig med nærmere utredning i egnet institusjon før barnet overføres til et nytt tiltak. Også slik utredning er, slik departementet ser det, et fylkeskommunalt ansvar. …”

Det er ikke gjort endringer når det gjelder ansvarsfordelingen mellom første- og annenlinjetjeneste i forbindelse med overføring av fylkeskommunens oppgaver til staten 1. januar 2004. Ansvarsfordelingen mellom stat og kommune tilsvarer derfor ansvarsfordelingen mellom fylkeskommune og kommune slik denne er beskrevet ovenfor.

I brev til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, datert 16. september 2004, uttalte departementet:

”Selv om mødrehjemmene ikke anses som barneverninstitusjon i henhold til lovens kap. 5, er mødrehjemmene/tiltak for foreldre og barn et viktig alternativ til plassering av barn utenfor hjemmet. Mødrehjemmene gir botrening, veiledning og opplæring i å være foreldre og i å ha omsorg for barn. Det er derfor viktig at statlige regionale myndigheter sørger for at barn og foreldre som kan ha nytte av slike tiltak får dette tilbudet, og at slike tiltak utgjør en del av regionenes tiltaksapparat. I forskrift om statlig regional barnevernmyndighets rett til å kreve refusjon fra kommunen for opphold i institusjon er det forutsatt at også mødrehjemmene er omfattet av de betalings- og refusjonsordningene som gjelder mellom stat og kommune.”

I noen tilfeller vil opphold i sentre for foreldre og barn først og fremst ha som formål å utrede foreldrenes omsorgsevne, mens formålet i andre tilfeller først og fremst vil være å gi foreldrene hjelp og veiledning med sikte på at de skal kunne ivareta omsorgen for barnet alene etter avsluttet opphold. I mange tilfeller vil imidlertid opphold i sentre for foreldre og barn inneholde elementer av både utredning og hjelpetiltak. Departementet antar at formålet også vil kunne endre karakter underveis i oppholdet. Departementet er derfor enig med fylkesmannen i at det kan være problematisk å foreta en grensedragning mellom hva som er utredning og hva som er tiltak ved opphold i sentre for barn og foreldre. Etter departementets oppfatning vil en slik grensedragning heller ikke være hensiktsmessig. Departementet er derfor av den oppfatning at finansieringen av opphold i sentre for foreldre og barn bør følge den alminnelige ansvarsfordelingen mellom stat og kommune selv om formålet med oppholdet først og fremst er utredning. Den enkelte region må imidlertid foreta en konkret vurdering av nødvendigheten av at utredningen foretas på sentre for foreldre og barn i hvert enkelt tilfelle.