Forskrift om fastsetting og endring av
oppfostringsbidrag etter lov om barneverntjenester – med
merknader
Forskrift om fastsetting og endring
av oppfostringsbidrag etter lov om barneverntjenester, - gitt 23.
juni 2006 med hjemmel i § 9-2 i lov 17. juni 2005 nr. 65 om
endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester og lov
13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven)
m.v.
§1 Kommunen kan fremme krav om fastsettelse av
oppfostringsbidrag når et barn er plassert utenfor hjemmet som
følge av et vedtak etter barnevernloven. Kommunen kan likevel ikke
fremme slikt krav dersom foreldrene er fratatt foreldreansvaret med
tanke på adopsjon, jf barnevernloven § 4-20 annet ledd. Kommunen
kan heller ikke fremme krav om oppfostringsbidrag dersom det ut fra
en helhetsvurdering av foreldrenes økonomiske situasjon og
forholdene for øvrig må anses som urimelig.
Kommunen må spesifisere om kravet
gjelder begge eller bare en av foreldrene. Dersom kravet gjelder
begge foreldrene, må det settes frem eget krav om fastsettelse for
hver av foreldrene.
Ved frivillige plasseringer må den
private part være gjort uttrykkelig oppmerksom på at krav om
oppfostringsbidrag vil bli fremmet før samtykke til plassering
eller videre plassering blir gitt.
§ 2 Dersom det skjer endringer i foreldrenes
situasjon eller forholdene for øvrig, kan kommunen eller den
private part fremme krav om endring av oppfostringsbidraget.
§ 3 Arbeids- og velferdsdirektoratet kan bestemme
at saker etter denne forskriften skal behandles av ett eller flere
spesielt utvalgte kontorer.
§ 4 Bidragsfogden kan fatte vedtak om at en eller
begge av foreldrene skal betale oppfostringsbidrag dersom dette
anses rimelig ut fra deres økonomiske situasjon og forholdene for
øvrig.
Ved avgjørelsen av om det skal
betales oppfostringsbidrag og eventuelt ved fastsettelse av beløpet
skal det legges vekt på foreldrenes bidragsevne og bidragsplikt for
andre barn. Det kan også tas hensyn til utgifter i forbindelse med
samvær med barnet.
Oppfostringsbidrag kan fastsettes
fra måneden etter at plasseringen ble iverksatt og til den måneden
plasseringen opphører eller til og med den måneden barnet fyller 18
år. Bidraget kan fastsettes eller endres med virkning fra inntil
tre måneder før kravet ble mottatt.
Bidragsfogdens vedtak kan påklages
til nærmest overordnede organ eller til det organ som Arbeids- og
velferdsdirektoratet bestemmer.
§ 5 Det samlede oppfostringsbidraget skal ikke
overstige kommunens kostnader til tiltaket, jf reglene om
finansiering og egenbetaling i barnevernloven kapittel 9 med
tilhørende forskrifter.
§ 6 Oppfostringsbidrag som skulle ha vært betalt
kan ettergis helt eller delvis dersom bidragsfogden finner det
rimelig.
§ 7 For å fastsette oppfostringsbidraget kan
bidragsfogden uten hensyn til taushetsplikt kreve nødvendige
opplysninger fra arbeidsgiver, Direktoratet for sjømenn,
ligningsmyndigheter og arbeids- og velferdsetaten, og fra
forsikringsselskap, banker og andre som oppbevarer eller forvalter
formuesverdier.
§ 8 Alle faste oppfostringsbidrag etter
denne forskriften skal indeksreguleres. Lov om barn og foreldre §
73 om indeksregulering av underholdsbidrag med tilhørende
forskrifter gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 9 Denne forskriften trer i kraft 1. juli 2006.
Krav om oppfostringsbidrag som på ikrafttredelsestidspunktet er
fremmet for fylkesnemnda, avgjøres av denne.
Kommentarer til de enkelte bestemmelsene
i forskrift om fastsetting og endring av oppfostringsbidrag etter
lov om barneverntjenester
Til § 1
Utgangspunktet er at kommunen kan
fremme krav om fastsettelse av oppfostringsbidrag når et barn er
plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak etter
barnevernloven. I forskriften § 1 settes imidlertid begrensninger
for når kommunen kan kreve fastsettelse av oppfostringsbidrag. For
det første kan ikke kommunen fremme slikt krav når foreldrene er
fratatt foreldreansvaret med tanke på adopsjon. Når et barn blir
adoptert vil ikke de biologiske foreldrene lenger ha noen
forsørgingsplikt. Departementet har derfor funnet at foreldrene
heller ikke bør pålegges slik plikt når det planlegges med adopsjon
i fremtiden.
Kommunen kan heller ikke fremme
krav om fastsettelse av oppfostringsbidrag når dette må anses som
urimelig. Ved rimelighetsvurderingen må kommunen for det første se
på foreldrenes økonomiske situasjon, og om foreldrene etter
kommunens oppfatning utvilsomt har økonomisk mulighet til å betale
for barnet. Kommunen må også foreta en helhetsvurdering av
situasjonen, bl.a. basert på grunnlaget for plasseringen, planlagt
varighet etc. Rent generelt vil departementet fremholde at krav om
fastsettelse av oppfostringsbidrag vil kunne virke mer urimelig der
det er snakk om plassering av helt små barn (0-3 år) og der det er
tale om langvarige plasseringer, for eksempel der det er sannsynlig
at barnet skal ha sin oppvekst i fosterhjemmet.
Etter barnevernloven § 9-2 faller
bidrag som er fastsatt etter barneloven bort fra det tidspunkt
bidrag kan fastsettes etter barnevernloven. De begrensninger som
følger av denne forskrift hva gjelder kommunens adgang til å kreve
oppfostringsbidrag, får ikke betydning for når bidraget etter
barneloven faller bort. Bidraget etter barneloven vil falle bort
når et barn er plassert utenfor hjemmet som følge av et vedtak
etter barnevernloven, og dette gjelder selv om kommunen i henhold
til denne forskriften ikke kan kreve oppfostringsbidrag for
eksempel fordi det på grunn av foreldrenes økonomiske situasjon må
anses som urimelig.
Det er forutsatt i forarbeidene til
barnevernloven § 9-2 (Ot. prp. nr. 64 (2005-2005)) at bestemmelsen
også kommer til anvendelse ved frivillige plasseringer. Også i
disse sakene er det barneverntjenesten som fremmer krav for
bidragsfogden, men det forutsettes at den private part gjøres
uttrykkelig oppmerksom på – og er inneforstått med – at kravet vil
bli fremsatt før det gis samtykke til plassering eller til videre
plassering.
Når kommunen fremmer krav om
oppfostringsbidrag, må den spesifisere om kravet gjelder begge
eller bare en av foreldrene. Dersom kravet gjelder begge
foreldrene, må det, bla. av hensyn til innkrevingen av bidraget,
settes frem eget krav om fastsettelse for hver av dem. Dette
gjelder uavhengig av om de bor sammen eller hver for seg.
Kommunen må gi bidragsfogden alle
de opplysninger den sitter inne med og som er av betydning for
saken. Herunder må den gi opplysninger om omfanget av et eventuelt
samvær, se merknadene til § 3., og opplysninger om kommunens
kostnader til tiltaket, jf § 5 og merknadene til denne.
Kommunens krav om fastsettelse
eller endring av oppfostringsbidrag er ikke enkeltvedtak, og kan
ikke påklages.
Til § 2
Både kommunen og den private part
kan fremme krav om endring av oppfostringsbidraget. Kravet settes
fram overfor bidragsfogden.
Til § 3
På landsbasis treffes det relativt
få vedtak etter barnevernloven § 9-2 hvert år. Stortinget var ved
sin behandling av endringen av § 9-2 opptatt av at man må sikre en
større likebehandling i saksbehandlingen i disse sakene, jf. Innst.
O. nr. 115 (2004-2005). For å sikre størst mulig likebehandling vil
det etter departementets oppfatning være en stor fordel at flest
mulig avgjørelser treffes av samme instans. Departementet mener
derfor at det vil være mest hensiktsmessig å legge myndigheten til
å treffe vedtak i disse sakene til ett kontor. Departementet ser
imidlertid at sakstilfanget kan innebære at det er nødvendig å
legge sakene til flere spesielt utvalgte kontorer, og legger
myndigheten til å vurdere antallet behandlende kontorer, og hvilke
kontorer som skal benyttes, til Arbeids- og
velferdsdirektoratet.
Foreldre som er part i sak om
oppfostringsbidrag etter barnevernloven kan likevel henvende seg
til sitt lokale kontor for informasjon om ordningen. Det lokale
kontoret vil også kunne være behjelpelig med å utforme og oversende
foreldrenes synspunkter skriftlig til det behandlende kontoret.
Til § 4
Bidragsfogden er tillagt myndighet
til både å avgjøre
om det skal betales
oppfostringsbidrag, og i tilfelle fastsette bidragets størrelse.
Bidragsfogden skal foreta en selvstendig vurdering av
bidragsplikten, og er ikke bundet av kommunens vurdering. Selv om
kommunen etter en helhetsvurdering har funnet at det er rimelig å
kreve oppfostringsbidrag, kan altså bidragsfogden avgjøre at det
ikke skal betales slikt bidrag. Hovedelementet i bidragsfogdens
vurdering er hvorvidt det anses rimelig ut fra foreldrenes
økonomiske situasjon og forholdene for øvrig å kreve
oppfostringsbidrag.
Bidragsfogdens vedtak kan omfatte
bare den ene eller begge av foreldrene. Dersom kravet gjelder begge
foreldrene, må det settes frem eget krav om fastsettelse for hver
av dem, jf § 1 og merknadene til denne. Der foreldrene bor sammen
kan bidragsfogden likevel, som et ledd i sin skjønnsmessige
helhetsvurdering, ta hensyn til familiens økonomiske situasjon som
en helhet. Oppfostringsbidraget kan etter en slik vurdering
reduseres forholdsmessig.
Oppfostringsbidrag er bare ment
benyttet i de tilfellene der foreldrene har økonomisk mulighet til
å betale for barnet. Ved avgjørelsen av om det skal betales
oppfostringsbidrag, og ved fastsettelsen av bidragets størrelse,
skal det derfor legges vekt på foreldrenes bidragsevne. I dette
inngår en helhetsvurdering av foreldrenes økonomiske situasjon, og
at den bidragspliktige av inntekten sin kan beholde tilstrekkelige
midler til betaling av skatt, trygdeavgift, eget underhold,
bolig og midler til egne barn i egen husstand. Når det gjelder
utgifter til eget underhold og underhold av egne barn i egen
husstand kan det i vurderingen ses hen til de satser som benyttes i
forbindelse med fastsettelse av barnebidrag. Det skal likevel
foretas en selvstendig helhetsvurdering av den økonomiske
situasjonen. Når det gjelder boutgifter er det naturlig å ta hensyn
til renter og avdrag på boliglån, utgifter til husleie,
fellesutgifter, kommunale avgifter etc.
Ved avgjørelsen skal det også
legges vekt på eventuell bidragsplikt for andre barn. Dersom den
bidragspliktige skal betale bidrag for flere barn, enten
barnebidrag etter barneloven eller oppfostringsbidrag etter
barnevernloven, bør det oppfostringsbidraget som er til behandling
reduseres. Dette er forutsatt i forarbeidene til barnevernloven §
9-2, jf. Ot.prp. nr. 64 (2004-2005), der det uttales at
bidragsfogden vil ha oversikt over eventuelle løpende bidrag etter
barneloven som vil bli tatt hensyn til når bidrag skal utmåles
etter barnevernloven.
Bidragsfogden kan også, der det
virker rimelig, ta hensyn til utgifter i forbindelse med samvær.
Når den bidragspliktige har et forholdsvis omfattende samvær med
barnet, kan det påregnes noen utgifter i forbindelse med dette. I
slike tilfeller kan bidraget reduseres ut fra hva som ville ha vært
et forventet nivå i en tilsvarende sak der det ikke blir utøvet noe
samvær.
Når det gjelder nivået på det
oppfostringsbidraget som skal fastsettes, vil departementet vise
til at det tidligere har blitt fremholdt som uheldig at
prosentsatsene for utmåling av barnebidrag etter barneloven
automatisk har blitt lagt til grunn for utmåling av
oppfostringsbidraget etter barnevernloven. Dette, sett i sammenheng
med de særegenheter som preger barnevernsakene og som gjør
avgjørelse av krav om oppfostringsbidrag annerledes enn krav om
barnebidrag etter barneloven, gjør at departementet ser det som
naturlig om oppfostringsbidragene generelt legges på et lavere nivå
enn det barnebidragene gjør, og aldri høyere enn 5/6 av
underholdskostnadene som benyttes ved fastsettelse av barnebidrag
etter barneloven.
Det kan tidligst kreves
oppfostringsbidrag fra måneden etter at plasseringen ble iverksatt.
Bidragsplikten kan løpe til den måneden plasseringen opphører,
eller til og med den måneden barnet fyller 18 år. At bidragsplikten
opphører når barnet fyller 18 år er i samsvar med hovedregelen om
forsørgingspliktens lengde etter barneloven § 68 første ledd.
Barnet vil for øvrig være fullt berettiget til å fremsette krav om
bidrag etter fylte 18 år på vanlig måte overfor sine foreldre etter
barneloven § 68 andre og tredje ledd.
Kommunen har direkte økonomisk
interesse i utfallet av bidragsfogdens behandling av kravet, og kan
i likhet med den private part påklage bidragsfogdens vedtak.
Til § 5
Bidragsplikten skal ikke overstige
de utgifter kommunen har til tiltaket. Kommunens utgifter begrenses
bl.a. ved at statlig regional myndighet, ved plassering av barn i
fosterhjem eller i institusjon, skal dekke den del av utgiftene som
overstiger den kommunale egenandelen, jf. barnevernloven § 9-4. Den
kommunale egenandelen er fastsatt av departementet med hjemmel i
barnevernloven § 9-5.
Kommunens utgifter begrenses også i
de tilfeller hvor det er truffet vedtak etter barnevernloven § 9-3
om at barnet selv helt eller delvis skal dekke kostnadene ved
oppfostringen. Oppfostringsbidraget for foreldrene skal da
reduseres tilsvarende.
Til § 6
Det følger av barnevernloven § 9-2
andre ledd at den bidragspliktige kan sette frem krav overfor
bidragsfogden om å få ettergitt bidragsgjeld. Oppfostringsbidraget
kan ettergis helt eller delvis dersom bidragsfogden finner det
rimelig. I sin vurdering bør bidragsfogden legge vekt på om
bidragsgjelden ut fra en totalvurdering av bidragspliktiges
økonomiske situasjon og forholdene for øvrig, må anses særlig
tyngende. Kommunen er rettighetshaver til oppfostringsbidraget, og
må få uttale seg til dette før bidragsfogden treffer sin
avgjørelse. Både kommunen og den bidragspliktige kan påklage
vedtaket.
Til § 7
I utgangspunktet legges det til
grunn at den bidragspliktige selv gir og dokumenterer opplysningene
i saken. Også kommunen må gi bidragsfogden alle de opplysninger den
sitter inne med og som er av betydning for saken, jf merknadene til
§ 1. I tillegg slås det i § 7 fast at bidragsfogden uten hinder av
taushetsplikt kan kreve opplysninger fra arbeidsgiver,
ligningsmyndigheter osv. Det er bare de opplysninger som er
nødvendige for å fatte korrekt vedtak i saken som kan innhentes på
denne måten. Bestemmelsen har samme innhold som barneloven § 10
annet ledd tredje setning, og den praksis som følges i saker etter
barneloven skal tillegges vekt ved vurderingen av om det skal
innhentes opplysninger i saker om oppfostringsbidrag etter
barnevernloven.
Til § 8
Alle fastsatte oppfostringsbidrag
skal indeksreguleres på samme måte som barnebidrag fastsatt etter
barneloven, og barneloven § 73 med tilhørende forskrift av 20.
november 1981 nr. 8986 om indeksregulering av underholdsbidrag
til barn gjelder tilsvarende så langt det passer.
Indeksreguleringen foretas på
grunnlag av endringene i konsumprisindeksen som utarbeides av
Statistisk sentralbyrå. Denne er utarbeidet på bakgrunn av
prisstigning, lønnsstigning og endringer i det alminnelige
levekostnadsnivået i samfunnet, og kan føre til både økning og
reduksjon av oppfostringsbidraget.
Det er økningen/reduksjonen i
konsumprisindeksen i januar i reguleringsåret i forhold til
indeksen ved forrige regulering som legges til grunn.
Indeksreguleringen skjer med virkning for bidrag som forfaller til
betaling fra og med 1. juli i reguleringsåret.
Til § 9
Forskriften trer i kraft 1. juli
2006. Krav som 1. juli 2006 allerede er fremmet for fylkesnemnda,
avgjøres av nemnda etter de regler som gjaldt på tidspunktet da
kravet ble fremmet.
