NOU 1995: 15

Et apparat for likestilling

4 Utfordringer i likestillingspolitikken

4.1 Innledning

I de siste 20 årene har likestillingsarbeidet endret karakter fra å være et nybrottsarbeid til å bli mer institusjonalisert og integrert i den offentlige politikken. Kvinnene har gjort seg mer gjeldende i politikken både på nasjonalt og lokalt nivå. Kvinnene har også etablert seg på lønnsarbeidsmarkedet. Men arbeidsmarkedet er fortsatt sterkt kjønnsdelt, både med hensyn til spredning på ulike næringer, jobbtyper og stilllingsnivå.

I dag er kvinnene i flertall ved universiteter og høgskoler, men det er flere menn som tar eksamen av høyere grad. Det er for eksempel langt flere menn enn kvinner i utdanning på forskernivå. Det er også store forskjeller mellom kjønnene når det gjelder valg av fagområder. Det gjelder både i videregående utdanning og på høgskole- og universitetsnivå.

I årene fra 1970 og frem til i dag er det først og fremst kvinnene som har vært i sentrum av likestillingsarbeidet. Målet har vært å gi kvinnene innpass i posisjoner som tradisjonelt har vært forbeholdt menn. De senere år er det imidlertid vokst frem en interesse og et engasjement rundt mannsrollen i et bredere likestillings- og frigjøringsperspektiv.

Det som kjennetegner 1990-årene er en økende polarisering til dels mellom ulike kvinnegrupper og til dels mellom kvinner og menn. Kvinners høyere utdanningsnivå og deres inntog på arbeidsmarkedet i stort antall har ført til større forskjell mellom kvinner, spesielt når det gjelder lønn og tilknytning til arbeidsmarkedet. Den økte utdanningen har imidlertid ikke gitt seg utslag i en tilsvarende andel kvinner i ledende stillinger. Sammenliknet med menn får kvinner mindre igjen for sin investering i utdanningssystemet, både når det gjelder lønn og når det gjelder innflytelse i form av ledende stillinger. Mens likestillingspolitikken i 1970-årene favnet så og si alle kvinner i kampen for rett til lønnet arbeid, utdannelse, og selvbestemt abort, er 1990-årene i større grad preget av at kvinner har ulike behov og ønsker. Dette er delvis knyttet til kvinners ulike tilknytning til lønnsarbeidet. For en gruppe høyt utdannede kvinner er kravet om å kunne kombinere familie med høye posisjoner i arbeidslivet viktig. For store kvinnegrupper med slitsomme og lavtlønte jobber er lønnsspørsmålet og rettigheter på arbeidsplassen de sentrale krav. Kvinner som arbeidskraft er derfor en langt mer sammensatt gruppe i dag enn på 1970-tallet. Dette har blant annet betydning for valg av strategier i lønnskampen blant forskjellige kvinneyrker og muligheten av en enhetlig solidarisk lønnspolitikk. Større lønnsforskjeller og motstridende interesser mellom grupper av kvinner er blitt en realitet.

De yrkesaktive småbarnsmødrene gjør også ulike valg når det gjelder å kombinere familieliv og arbeid. Dette reiser igjen krav om muligheter til å velge forskjellig, og få til fleksible løsninger.

4.2 Utfordringer i likestillings­politikken

4.2.1 Kvinner, utdanning og arbeid

1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kjennetegnes først og fremst ved kvinnenes inntog på lønnsarbeidsmarkedet. I likestillingspolitikken ble det lagt særlig vekt på å styrke kvinnenes stilling i forhold til utdanning og deltakelse i lønnsarbeidet. I denne perioden ble kvinner og menn i den offentlige likestillingspolitikken først og fremst oppfattet som

utdanningssøkere
og
arbeidssøkere
.

I 1973 utgjorde kvinnene ca. 37% av alle yrkesaktive, i 1980 var andelen økt til 40% og i 1991 var omlag 45% av alle yrkesaktive kvinner. I 1980 var 61% av kvinnene mellom 25 og 66 år yrkesaktive og i 1993 er omtrent 70% av kvinnene mellom 25 og 66 år yrkesaktive. Det er også et iøynefallende trekk at yrkesaktiviteten blant gifte kvinner med små barn, dvs. barn under 7 år, har vært økende på 1980-tallet, fra 59% i 1983 til 71% i 1988 (Torp 1994).

Et kjennetegn ved kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet var at de selv tok ansvaret for å kombinere familieoppgaver og yrkesaktivitet ved at mange av dem gikk ut i deltidsarbeid.

Kvinnene har i løpet av 1980-tallet etablert seg på arbeidsmarkedet, og regnes ikke lenger som en marginal arbeidskraft. Dette henger også sammen med at kvinnene i større grad har tatt høyere utdannelse. Det har vist seg at utdanningsnivå har stor betydning for yrkesaktivitet. Yrkesaktiviteten er for eksempel over dobbelt så høy blant kvinner med høgskole- og universitetsutdanning som blant dem med ungdomsskole (St. meld. nr 70 (1991-92)). I dag er jentene i flertall ved høgskoler og universiteter. Det er imidlertid fortsatt slik at jenter og gutter velger ulik utdannelse. Innenfor videregående utdanning dominerer jentene innenfor språk, handel- og kontor og sosial- og helsefag, mens et flertall av guttene velger real-/naturfaglinje og håndverks- og industrifag. Også på universiteter og høgskoler velger kvinner og menn ulike fagområder. Kvinneandelen er høyest innenfor humaniora, tett fulgt av samfunnsvitenskap, mens kvinneandelen er lavest innen teknologi og naturvitenskap. Menn er i flertall ved læresteder som Norges Tekniske Høgskole, Norges Handelshøgskole og Norges Fiskerihøgskole.

Kvinner og menn arbeider også innenfor ulike næringer og sektorer. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet avspeiles i betydelige lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Mange av de kvinnedominerte yrkene hører til lavtlønnsyrkene.

Likelønn er da også det tema som lengst har vært på den offentlige likestillingspolitiske dagsorden (fra opprettelsen av Likelønnskomitéen i 1949). Det er imidlertid fortsatt slik at kvinner tjener mindre enn menn. I St.meld. nr. 70 (1991-92) blir det pekt på at likelønnsspørsmålet er et av de viktigste uløste problemene i likestillingspolitikken. Ved lønnsoppgjøret i 1995 ble likelønn for første gang satt på dagsorden av alle parter. I kommuneoppgjøret ble det gitt kr. 2.200,- ekstra til grupper med mer enn 75% kvinner.

Et kjennetegn ved arbeidsmarkedet, spesielt i de nordiske land, er at det er sterkt kjønns­segregert, det vil si at kvinner og menn dominerer ulike yrker. De arbeider også i ulike sektorer. Kvinnene arbeider i hovedsak innenfor offentlig sektor. På 1980-tallet var et av målene i den offentlige likestillingspolitikken å bryte denne kjønnssegregeringen ved å få jenter og kvinner til å velge utradisjonelle utdannelser og yrker. Et eksempel på et slikt likestillingspolitisk tiltak var det nordiske BRYT-prosjektet. Erfaringen fra prosjektet var imidlertid at det er vanskelig å få kvinnene til å velge utradisjonelt.

Fokus for likestillingspolitikken er derfor nå i større grad rettet mot lønns- og arbeidsforholdene innenfor de tradisjonelle kvinneyrkene. I St. meld.nr. 70 (1991-92) blir det da også understreket at likelønn, forstått som lik lønn for arbeid av lik verdi, er et av områdene Regjeringen mener det er spesielt viktig å satse på i årene fremover. Departementet arbeider nå med forslag til styrking av likelønnsbestemmelsen i likestillingsloven. Videre har Regjeringen nedsatt et offentlig utvalg som skal utvikle en metode for enkel arbeidsvurdering ved sammenlikninger av lønninger på tvers av yrkesgrenser. Metoden et tenkt som et praktisk redskap til bruk for partene i arbeidslivet og Likestillingsombudet i håndhevingen av likestillingsloven.

Det er en potensiell konflikt mellom de offentlige myndigheters ansvar for likestilling og deres ansvar som arbeidsgiver og forhandlingspart overfor store kvinnegrupper. Rollen som arbeidsgiver og som en myndighet med særlig ansvar for å legge forholdene til rette for likestilling mellom kjønnene, gir imidlertid også det offentlige en særlig mulighet til å vektlegge de likestillingspolitiske hensynene.

Deltidsarbeid

I de nordiske landene er deltidsarbeid utbredt. Som pekt på i innledningen kjennetegnes de norske kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet på 1970-tallet av at de selv tok ansvaret for å kombinere lønnsarbeid med omsorgsoppgaver. Kvinnene gikk i stor grad ut i deltidsarbeid. Dette illustreres ved at mens andelen kvinner i lønnet arbeid økte sterkt, var det en forholdsvis beskjeden økning i antall årsverk. (For perioden 1970 til 1980 var det en gjennomsnittlig årlig sysselsettingsvekst på 17.-18.000 personer. Samtidig var det en årlig nedgang i antall årsverk, definert som det gjennomsnittlige antall utførte timeverk for sysselsatte menn i 1980, på mer enn 2000 (Foss & Tornes 1992)).

Dette endret seg utover på 1980-tallet da det ble mer vanlig at kvinner tok heltidsarbeid, også kvinner med små barn. Men fortsatt er andelen kvinner som arbeider deltid høy i Norge (46%) sammenlignet med andre land (Minifakta om likestilling 1995). Et problem med deltidsarbeidet er at det ofte gir færre sosiale rettigheter, spesielt i forhold til trygdesystemet, enn for de som er ansatt i ordinært fulltidsarbeid (Fløtten & Skaldhaug 1992). Dette rammer først og fremst kvinner, fordi det er langt flere kvinner enn menn som arbeider deltid. Samtidig kan det se ut til at krav om mer fleksibilitet i arbeidslivet øker behovet for deltidsarbeid, korttidskontrakter og midlertidige ansettelser. Det vil derfor være viktig i en likestillingssammenheng å sørge for at deltidsarbeid, midlertidige ansettelse, korttidskontrakter o.l normaliseres med hensyn til sosiale rettigheter, lønnsforhold og arbeidsvilkår. Dette mønsteret fører nemlig til at mange kvinner ender opp som minstepensjonister slik forholdene er i dag.

4.2.2 Kvinners innflytelse og ledelse

Å øke kvinners innflytelse på samfunnsarenaer der beslutninger tas, er et sentralt mål i likestillingspolitikken (St.meld.nr. 70 (1991-92)). Som nevnt i innledningen har kvinnene i løpet av de siste 25 årene fått økt politisk innflytelse. Etter stortingsvalget i 1993 er andelen kvinner på Stortinget 39.4 %. Ved det samme valget var det tre kvinnelige statsministerkandidater. En annen milepæl ble også nådd etter dette valget da en kvinne for første gang ble Stortingspresident. På kommunalt nivå var det ved siste valg en nedgang i andelen kvinner i kommunestyrene. I 1983 var kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene 23.8%, i 1987 økte den til 31.2 %, mens den i 1991 sank til 28.4% (St.meld.nr. 70 (1991-92)). Nedgangen er blitt sett i sammenheng med at det er vanskelig å kombinere kommunalt politisk arbeid med familieforpliktelser. De siste årene har vi opplevd at både kvinnelige og mannlige politikere har trukket seg fra politisk arbeid av hensyn til familien, men det gjelder kvinner i større grad enn menn.

På andre samfunsarenaer er imidlertid kvinnene langt svakere representert i ledende stillinger. Med unntak av departementene, er det få kvinner i ledende stillinger både i offentlig og privat sektor. Som administrerende direktører i de store selskapene finnes knapt noen kvinner. NHOs nye rekrutteringsprogram vil trolig først gi utslag om noen år.

Kvinnene er også nesten fraværende på høyt nivå i arbeidslivsorganisasjonene. De sentrale arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene har stor innflytelse i arbeidslivet og i politikken blant annet gjennom deltagelse i offentlige utvalg, styrer og råd. Det er liten forskjell i organiseringsgraden blant kvinnelige og mannlige arbeidstakere. En noe større andel menn enn kvinner er organisert i LO, AF har en jevnere kjønnsfordeling, mens YS organiserer en større andel kvinner enn menn. I alle fagorganisasjonene avtar imidlertid andelen tillitsvalgte kvinner dess høyere man kommer i organisasjonshierarkiet.

Kvinners innflytelse i media er også svak. Det er få kvinner i lederposisjon i avisene og media forøvrig. I dag er for eksempel bare 5 av 170 sjefredaktører kvinner, og de er alle sammen i aviser som ikke kommer ut daglig (Eide 1994). Andelen av kvinnelige journalister har imidlertid økt fra 15% i 1975 til 32% i 1993. Men det er fortsatt slik at mannlige og kvinnelige journalister arbeider på ulike områder. Menn dominerer stoff vedrørende økonomi, politikk og kriminalstoff, mens kvinnenes områder er helse, familie, sosialstoff og kultur. Kvinner er også mindre synlige enn menn i etermedia. De har mindre taletid enn menn, og brukes langt sjeldnere som kilde til oppslag. Praktisk talt samtlige ledende stillinger i etermedia er besatt av menn.

Kvinneandelen i rettssystemet har vært og er tildels fremdeles liten. Pr. mai 1995 utgjør kvinnene i 18% av statsadvokatene og 32% av politiembetsmennene. For dommerne er kvinneandelen 25%, mens andelen er oppe i 43% for dommerfullmektigenes vedkommende. Kvinneandelen er aller lavest blant advokatene – bare 10% (Norges Juristforbunds statistikker).

Oppsummerende

Selv om kvinner og menn er forholdsvis like­stilt på noen områder i det norske samfunn, viser denne gjennomgangen at kvinner fortsatt er fraværende, eller nesten fraværende, som ledere i de fleste sektorer. Det politiske systemet og noen få departementer er de eneste unntak i så henseende. Det er en utfordring og målsetting for det fremtidige likestillingsarbeid at kvinner oppnår større innflytelse også på de andre samfunnsarenaene og blir synlige som likestilte deltakere når morgendagens samfunn skal utformes.

4.2.3 Likestilt omsorg

Det andre området som vies spesiell oppmerksomhet i stortingsmeldingen om likestillingspolitikk i 1990-åra er likestilt omsorg. Mens kvinnene har tatt skrittet ut i det lønnede arbeidslivet, har ikke mennene i tilsvarende grad

gått
hjem. Et trekk ved dagens arbeidsmarked er at yrkesaktiviteten er høy også blant kvinner med små barn, og det er blitt vanligere at de jobber heltid. Det er en utfordring for likestillingspolitikken å legge forholdene til rette slik at kombinasjonen arbeid og små barn blir mindre byrdefull. Fra midten av 1980-tallet er det også blitt fokusert mer på mannens rolle, og da særlig på menns og fedres ansvar og rolle i familien. Offentlig likestillingspolitikk har imidlertid en begrensning når det gjelder individenes valg. Arbeidsdeling i hjemmet, hvordan omsorg og ansvar for barn organiseres, er delvis valg som foretas i den private sfære. Men offentlig politikk kan være med på bedre betingelsene for en jevnere arbeidsdeling i hjemmet.

Det er ikke bare barn som trenger omsorg, også de eldste i samfunnet vil ofte ha behov for hjelp som ikke dekkes av offentlige tjenester. Undersøkelser som er utført både i Norge og andre land rapporterer at familiemedlemmer bidrar med mye hjelp til eldre som bor hjemme. Tradisjonelt har dette omsorgsarbeidet vært kvinners ansvar som ektefeller, døtre eller svigerdøtre (Gautun 1993).

4.2.4 Det lokale likestillingsarbeidet

Et annet sentralt punkt i likestillingspolitikken er det lokale likestillingsarbeidet. I St. meld. nr. 70 (1991-92) blir det pekt på at kommunene er helt sentrale aktører i likestillingsarbeidet, blant annet fordi likestilling i praksis avhenger av tiltak på felt som primært er kommunens ansvar. Det er for eksempel kommunene som sysselsetter flest kvinner, som står for barnehageutbygging osv.

Det institusjonelle likestillingsarbeidet på kommunalt nivå startet med opprettelsen av likestillingsutvalg i 1975 i forbindelse FNs internasjonale kvinneår. I 1977 oppfordret Forbruker- og administrasjonsdepartementet alle kommuner til å opprette likestillingsutvalg. Som omtalt i kap. 3 er erfaringene med likestillingsutvalgene at de har hatt problemer med å finne sin rolle i det politiske og administrative system. Det viser seg også at utvalgene i liten eller ingen grad har deltatt i kommunens planleggingsarbeid. Det er også blitt pekt på at aktiviteten i mange av utvalgene har vært liten og at likestilling generelt har lav prioritet hos lokalpolitikerne. Utfordringen er dermed hvordan man kan øke den lokale aktiviteten. Et sentralt spørsmål er også hvordan samspillet mellom lokale og sentrale aktører i likestillingsarbeidet kan/bør være.

I stortingsmeldingen om likestillingspolitikk for 1990-åra legges det vekt på at likestilling skal integreres i det kommunale arbeidet. Meldingen stiller spørsmålet om hvordan man kan skape en effektiv likestillingspolitikk på et forvaltningsnivå som har hatt sektorpolitikk som et viktig organisasjonsprinsipp, men ellers problematiseres integreringsspørsmålet i liten grad. En utfordring vil være at likestillingsperspektivet ikke forsvinner når det skal integreres. I den forbindelse vil utarbeiding av metoder og virkemidler for hvordan likestilling kan integreres i kommunenes virksomhet være viktig.

4.2.5 Kvinner i distriktene

I stortingsmeldingen om regional utvikling slås det fast at distriktene skal være reelle bosettingsalternativer for kvinner ((St.meld.nr. 33 (1992-93)) s.74). Samtidig blir det i meldingen pekt på at et av distriktenes største problem er det begrensete arbeidsmarkedet med få valgmuligheter, særlig for dem med høyere utdanning. Det er satset på en rekke tiltak for å bedre situasjonen for distriktskvinnene. Det er blant annet i de fleste fylker opprettet egne koordinatorstillinger med ansvar for det kvinnerettede arbeidet på fylkesnivå.

Den økte sysselsettingen av kvinnene i distriktene henger blant annet sammen med den sterke utbyggingen av offentlig administrasjon og tjenestetilbud. Kvinnene er i mindre grad sysselsatt innenfor de tradisjonelle distrikts­næringene landbruk og fiske. Kvinner i Norge har tradisjonelt ikke drevet kommersielt fiske, men de har utført en rekke (ulønnede) oppgaver som er nødvendige for at fisket skal fungere (kontakt med bank, mannskap, verksteder o.l). Fiskerinæringens Kvinneutvalg er et bredt sammensatt organ som har til hovedmål å bremse fraflyttingen å gjøre de fiskeriavhengige utkantkommunene mer attraktive som bosted for kvinner.

Også i landbruket har kvinnene lagt ned en betydelig arbeidsinnsats. Utviklingen i dag er imidlertid at de unge jentene reiser vekk for å ta seg utdannelse og arbeid. Selv om odelsloven er gjort kjønnsnøytral for personer født etter 1.1.1965 er det få jenter som benytter seg av sin odelsrett. Av alle jordbrukseiendommer som ble overført ved odel i 1992, ble 20% overført til kvinner (BFD 1995). Det er en målsetting at kvinnene skal få større innflytelse og beslutningsmyndighet innen landbruksnæringene. Det er derfor en utfordring å få jentene til å ta odelsretten i bruk. Foreldregenerasjonen og omgivelsene forøvrig må fortsatt påvirkes til å motivere, oppmuntre og oppfordre jentene til å ta i bruk odelsretten.

I løpet av 1980- og begynnelsen av 1990-årene har et redusert arbeidskraftsbehov i primærnæringene falt sammen med stagnasjon i veksten i offentlig sektor. Stagnasjonen i offentlig sektor er påvist å ha negative konsekvenser for kvinners sysselsettingsmuligheter i for eksempel nordnorske, lokale arbeidsmarkeder (Imset 1987). Generelt gjelder at kvinner i langt større grad enn for bare 20 år siden blir rekruttert til bygde-Norge gjennom egne yrkes­karrierer, og i langt mindre grad gjennom ekteskap. Dette har særlig sammenheng med en holdningsendring til kvinnelig yrkesaktivitet og en økning i antall arbeidsplasser innenfor offentlig og privat tjenesteyting. Kvinnene er ikke lenger avhengige av mannen for å finne sin naturlige plass i bygdesamfunnet. Den selvstendige yrkeskarrieren står sentralt i det moderne kvinnelivsløpet.

Det er derfor nødvendig at det finnes arbeidsplasser som kvinner ønsker, der de bor, og at det finnes et attraktivt sosialt nettverk med bl.a. tilsynsordninger for barn. Kvinnenettverk, etablererforum, etablererskole og etableringstilskudd er viktig som støtte og motivasjon for å oppmuntre kvinnene til å skape og ta ansvar for egne arbeidsplasser.

4.2.6 Personlig sikkerhet og vold mot kvinner

I løpet av 1980-tallet er det blitt større oppmerksomhet omkring kvinnemishandling og seksualisert vold. Det er på privat initiativ etablert krisetelefoner og krisesentre for mishandlede og voldtatte kvinner i alle fylker. Disse drives i dag med statlig og kommunal driftsstøtte. Kvinnemishandling og seksualisert vold er også sentrale tema på den likestillingspolitiske dagsorden for 1990-årene. Det er blant annet gitt midler til to forskningsprogrammer hvis formål er å utvikle kunnskap og kompetanse for forståelse og løsning av kvinnemishandling som samfunnsproblem. Det vil bli lagt mer vekt på mannens rolle som utøver og på hva som kan gjøres for å forebygge seksual­isert vold.

Ett område som har fått økt oppmerksomhet den senere tiden er seksuell trakassering. Gjennom internasjonal forskning er det avdekket at mange kvinner opplever uønsket seksuell oppmerksomhet på arbeidsplassen. I Norge er det forsket lite på dette problemet, og det er behov for mer kunnskap. Flere land har i dag lovgivning som gir beskyttelse mot seksuell trakassering. I Norge ble det i 1994 lovfestet beskyttelse mot trakassering i arbeidsmiljøloven. Loven omfatter også seksuell trakassering.

4.2.7 Kvinner og helse

Selv om kvinner og menn har ulik fysikk, sosiale vilkår og arbeidsforhold, har den medisinske forskningen for det meste hatt mannen som sitt utgangspunkt. Kvinners helseproblemer har vært lavt prioritert, og mange av kvinnelidelsene, som belastningsskader og muskelsmerter, har lav status innenfor helsevesenet. Det vil i fremtiden være nødvendig med økt oppmerksomhet og kunnskap og ressurser omkring helseproblemer som særlig rammer kvinner.

4.2.8 Kunnskap og kompetanse innenfor like­stillingsområdet

Forsknings- og utredningsarbeid har vært viktig for å heve kunnskapsnivået innenfor likestillingsområdet. I tillegg til at vi fortsatt har behov for kvinne- og kjønnsforskning, vil en viktig oppgave fremover være å få kunnskap om likestilling inn i arbeidsliv, organisasjoner, skoler o.l. Den langsiktige kunnskapsoppbygging vil være en viktig arbeidsoppgave i fremtiden. Det er et stort behov for å bedre forståelse av hva integrering av kjønnsperspektivet innebærer for departementer, kommuner, statlige og private virksomheter m.m. Det er også et behov for støtte og veiledning til dem som arbeider med likestilling i praksis. Dette har blant annet kommet frem gjennom henvendelser som Likestillingsrådets sekretariat mottar både fra private bedrifter og statlige virksomheter som ønsker en

verktøypakke
for hvordan man arbeider praktisk med likestilling.

4.2.9 Ungdom og likestilling

Holdningsundersøkelser viser at ungdom langt på vei tar likestilling for gitt. De ser på det som en selvfølge at kvinner og unge jenter tar utdanning og deltar i yrkesliv, politikk og samfunnsliv på like fot med menn og unge gutter. Undersøkelser blant unge jenter viser at de ønsker seg utdannelse, karriere, familie og barn, og at de ikke forventer seg konflikter i så henseende (Likestillingsrådets årsmelding 1993). Samlivsmønstre og livsløpsvalg blant unge kvinner og menn viser likevel vedvarende forskjeller som gir seg utslag i lønn og valgmuligheter.

Samtidig er det et økt press på de unge jentene (og guttene) om vellykkethet innenfor alle områder. I reklamen ser man igjen en større fokusering på jente/-kvinnekroppen. Dette kan ses i sammenheng med det økende antallet personer som lider av spiseforstyrrelser. Ca. 40 000 jenter under 18 år antas å være rammet. (Likestillingsrådets årsmelding 1993).

Selv om mange unge mener at vi har like­stilling og at de ikke opplever diskriminering på grunn av kjønn, er det mange eksempler på at de reagerer de når ser konkrete eksempler på kjønnsdiskriminering. Det så man for eksempel ved de spontane aksjonene som oppsto i forbindelse med

toppløs
servering vinteren 1992-93.

4.2.10 Innvandrere og likestilling

Innvandrerkvinnenes bakgrunn er svært forskjellig når det gjelder språk, utdanningsnivå, religion og kulturell identitet. Dette gjør det vanskelig å omtale innvandrerkvinnene som én gruppe.

Mange innvandrerkvinner har høy utdannelse fra sine hjemland, og det er en utfordring for samfunnet å ta disse kvinnenes ressurser i bruk. Andre innvandrerkvinner, og særlig kvinner fra 3. verden, deltar i mindre grad i samfunnslivet. Det er en rekke kulturelt betingede forhold som ligger til grunn for dette. Ulik religiøs og kulturell bakgrunn tilsier også at det vil være ulike oppfatninger av kjønnsroller og hva som forstås med likeverd mellom kvinner og menn. Dette kan åpne for konflikter mellom norske målsettinger for likestilling og respekt for innvandrernes kultur.

4.2.11 Nye samlivsmønstre

1980-årene var preget av to viktige endringer i familiemønsteret. En økende andel barn blir født av samboende, ikke-gifte foreldre, og flere barn opplever at foreldrene flytter fra hverandre. De fleste barna (9 av 10) blir boende med mor etter samlivsbrudd. I den senere tid har det vært satt et sterkere fokus på mannens rolle og rettigheter i forhold til barn etter samlivsbrudd.

Et annet forhold det er verdt å merke seg er at 90% av enslige forsørgere er kvinner. Samtidig viser undersøkelser at enslige mødre har dårligere økonomi og materiell levestandard enn enslige fedre (NOU 1993:17). Det er dokumentert at enslige, kvinnelige forsørgere er blant de svakest stilte i samfunnet materielt sett.

4.3 Oppsummering

Utvalget har pekt på en rekke utfordringer som etter dets mening vil være sentrale i likestillingsarbeidet i tiden fremover. Fremstillingen viser at likestilling spenner over et bredt felt. Noen av de oppgavene utvalget har pekt på, som det å sikre kvinner rettigheter i arbeidslivet og å legge forholdene til rette for at det lokale likestillingsarbeidet blir styrket, er oppgaver som faller inn under det offentliges ansvar. Andre oppgaver er i sterkere grad knyttet til den private sfære, som for eksempel fordelingen av arbeid og omsorgsoppgaver innenfor husholdet. Selv om vi ikke kan planlegge oss til likestilling på familieplanet, kan offentlige tiltak bidra til å bedre betingelsene for en jevnere arbeidsdeling, for eksempel ved tidskonto-ordning og fødselspermisjonsregler.

En av de største utfordringene likestillingsarbeidet står overfor ved midten av 1990-årene er knyttet til en økende polarisering mellom kvinner. Kvinnene utgjør ikke en enhetlig gruppe. Store kvinnegrupper, som enslige mødre, mistepensjonister og arbeidstakere i kvinnedominerte lavtlønnsyrker, har få ressurser og dårlige levekår. Samtidig får kvinner med høy utdanning ikke ledende stillinger på lik linje med menn. Også her ser vi en polarisering. Siden kvinners livssituasjon er blitt mer sammensatt, er kravene til en differensiert likestillingspolitikk derfor større. Dette betyr ikke at vi ikke skal ha en offentlig likestillingspolitikk, men betyr at vi må regne med å leve med spenninger som både går mellom kvinner og mellom kvinner og menn.

En annen stor utfordring er knyttet til ungdom og likestilling. For unge jenter og gutter ser verden annerledes ut enn den gjorde for deres mødre på 1960- og 1970-tallet. Mange gir uttrykk for at vi nå har likestilling og at det er andre tema som miljøproblemer og fattigdom som er viktigere. Derfor vil holdnigspåvirkende arbeid fortsatt være en viktig del av det offentlige likestillingsarbeidet slik at likestilling blir en realitet og nye likestillingsspørsmål kan bli satt på dagsorden.