NOU 1995: 26

Barneombud og barndom i Norge

3.4.2 Barneombudets oppgaver

I tillegg til den generelle regelen i § 3 («formålsparagrafen»), spesifiserer loven noen oppgaver som Barneombudet skal ha. Når dette er lovfestet, innebærer det at Barneombudet har plikt til å ivareta disse funksjonene. Men loven sier at dette er oppgaver ombudet «særlig» skal ha ansvar for, og i dette ligger det at ombudet også kan arbeide med andre spørsmål. I følge forarbeidene er oppregningen i bokstav a - e «ikke på noen måte» uttømmende.

Loven spesifiserer i § 3 annet ledd at ombudet skal:

  1. av eget tiltak eller som høringsinstans ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter,

  2. følge med i at lovgivningen til vern om barns interesser blir fulgt

  3. foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet

  4. fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn

  5. følge med at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter og de tiltak de har behov for.

I det følgende vil de ansvarsfunksjonene Barneombudet har fått og hvordan ombudet i praksis har løst disse oppgavene behandles nærmere, med eksempler fra konkrete saker. Hovedvekten vil her bli lagt på de juridiske aspektene ved ombudets arbeid.

3.4.2.1 Barneombudet som høringsinstans

Det heter i barneombudsloven § 3 annet ledd bokstav a at ombudet av eget tiltak, eller som høringsinstansskal ivareta barns interesser i samband med planlegging og utredning på alle felter. I forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene har både departementet og stortingskomiteen uttalt at ombudet bør legge vekt på arbeidet med høringsuttalelser. Barneombudet har også lagt vekt på dette arbeidet, særlig i Barneombudets første periode 1981-1989 (se nærmere om utviklingen av Barneombudets roller og funksjoner under pkt. 11.1 i del IV).

Det heter i forarbeidene at Barneombudet i den ustrekning det har kapasitet til det, skal gi høringsuttalelser til planer og utredninger som sendes på høring, for eksempel i form av en utgave i Norges Offentlige Utredninger (NOU) eller en Stortingsmelding. Når det i lovteksten heter at utredningen kan være «på alle felter», nevner forarbeidene som eksempler at den kan angå utforming av det fysiske miljø, det kulturelle og sosiale miljø og lovgivning på områder som angår barn. Det er Barneombudet selv som avgjør om en sak er av en slik karakter at den berører barns interesser. Etter forarbeidene skal det legges en vid norm til grunn:

«Ombudets rett til å uttale seg er således ikke begrenset til planer og utredninger som berører barn direkte - som tiltak innen skoleverket, barnehager, fritidstiltak for barn og lignende. Ombudet må også kunne uttale seg om økonomisk politikk (statsbudsjett, langtidsbudsjett), boligpolitikk og næringspolitikk i den grad det kan påvises virkninger for barns levevilkår» (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 13).

I praksis har Barneombudet uttalt seg om planer og utredninger på en lang rekke felter. Fram til 1. januar 1995 hadde Barneombudet avgitt 223 høringsuttalelser. Blant mottakerne var Justisdepartementet (32 uttalelser), Sosialdepartementet (29), Statens vegvesen/Vegdirektoratet (25), Barne- og familiedepartementet (24), Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (17), Kommunaldepartementet (14), Kulturdepartementet (13), Statens Forurensningstilsyn (13) og Forbruker- og administrasjonsdepartementet (12). Blant de instanser som hadde fått færrest høringsuttalelser var Finansdepartementet (2), Utenriksdepartementet (1) og Forsvarsdepartementet (1).

De første årene hadde Barneombudet visse vanskeligheter med å bli anerkjent som en selvstendig høringsinstans uavhengig av Barne- og familiedepartementet. Men etter hvert har departementer og andre som sender forslag på høring, blitt oppmerksom på Barneombudets rolle som høringsintans. I dag blir Barneombudet tatt med på høring i forbindelse med de aller fleste forslag som direkte angår barn. Det kan nok være relativt tilfeldig hva som sendes til Barneombudet av forslag som ikke direkte angår barn. Departementer og andre kunne utvilsomt bli flinkere til å sende også mer generelle høringsbrev til Barneombudet, slik at det blir opp til Barneombudet å avgjøre hva ombudet vil uttale seg om. Naturligvis kan Barneombudet uttale seg om forslag selv om ombudet ikke har fått dem tilsendt som høringsinstans. Men dette forutsetter at Barneombudet får kjennskap til forslagene på annen måte.

Det er ombudet personlig som avgjør hvorvidt en høringssak skal realitetsbehandles eller ikke. Hvis høringsbrevet skal realitetsbehandles, er det den juridiske konsulenten som forbereder Barneombudets høringsuttalelse. Barneombudet personlig skriver under på alle høringsuttalelser, jfr instruksen § 7 og nedenfor i pkt. 3.6.2 (om intern delegasjon).

Det å være høringsinstans innebærer vanligvis at man mottar et høringsbrev og sender sine merknader - høringsuttalelsen - tilbake. De fleste høringsbrev Barneombudet får blir også besvart på denne måten. Men Barneombudet bruker i enkelte tilfeller høringsuttalelsen til mer enn å komme med sitt personlige standpunkt i en sak. Ombudet benytter anledningen til også å spre informasjon ombudet har på området. Slike høringsuttalelser sendes til ulike barnefaglige fora. Hvis det dreier seg om et lovutkast, hender det at ombudet sender uttalelsen ikke bare til departementet som skal fremme proposisjonen, men også til fagkomiteen og de parlamentariske lederne på Stortinget. På denne måten blir de som skal vedta loven klar over ombudets mening, og det har hendt at Stortinget har fulgt Barneombudets syn, også i tilfeller der ombudet har hatt et annet standpunkt enn departementet.

Et eksempel på det siste, er bestemmelsen i den nye barnehageloven § 21 om at seksualforbrytere skal utestenges fra barnehager for livstid. Lovforslaget hadde vært ute på høring, og i sin formelle høringsuttalelse hadde ikke Barneombudet vært inne på spørsmålet om personer som er dømt for seksuelle overgrep mot barn burde utestenges fra barnehager for livstid. Først da proposisjonen (Ot. prp. nr. 68 (1993-94)) var lagt fram for Stortinget, ble Barneombudet klar over denne problemstillingen. Og da ombudet først ble oppmerksom på spørsmålet, satte Barneombudet i gang et stort arbeid. Det ble arrangert en heldags-høring med tema «Når Rødhette møter ulven. Overgriperes rett til å arbeide med barn eller barns rett til beskyttelse?». Det ble stilt spørsmål om hvordan man kan hindre overgrep i institusjoner, og om forslagene i proposisjonen var tilstrekkelige. Høringen fikk oppslag både i fjernsynets nyhetssendinger og i pressen.

Denne høringen ble fulgt opp med brev til Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i Stortinget, samt nok et notat som begrunnet hvorfor Barneombudet mente at forslaget i proposisjonen ikke var godt nok. Barneombudet hadde deretter et møte med komiteen.

Da loven ble behandlet i Stortinget, ble det vedtatt å ta ut tidsbegrensningen i lovutkastet, slik at den som er dømt for seksuelle overgrep mot barn, utestenges fra arbeid i barnehager for resten av livet (barnehageloven § 21). Derimot fikk Barneombudet ikke gjennomslag for sitt forslag om at også den som er straffet for sedelighetsforbrytelser mot voksne, bør utestenges fra arbeid i barnehager.

Et annet eksempel på at Barneombudet har engasjert seg på en særlig måte i forbindelse med en høringsuttalelse, er arbeidet med anonym sæddonasjon. I et brev av 20. juni 1985, i høringsuttalelse til notatet «Hvilke lovmessige tiltak bør finne sted vedrørende kunstig befruktning», sa Barneombudet at det kunne få uheldige konsekvenser for barnet hvis sædgiver skulle være anonym. I tiden etter pekte ombudet i foredrag og ved andre anledninger på at man vet lite om hva det betyr for et barn å ha en ukjent sæddonor som biologisk far. Men det ble understreket at erfaringer i forbindelse med adopsjon tyder på at det betyr svært mye å kjenne sitt biologiske opphav. Dessuten var Målfrid Grude Flekkøy - som hadde bakgrunn som barnepsykolog - opptatt av hvordan en «familiehemmelighet» om barnets tilblivelsesmåte ville virke på en familie, og de negative konsekvensene ved at hemmeligheten før eller siden ville sprekke.

Likevel kan vi registrere at Barneombudet ikke var blant dem som sto på barrikadene da vi i 1987 fikk lov om kunstig befruktning, der det i § 10 heter at helsepersonellet plikter å sørge for at sædgivers identitet blir holdt hemmelig. Samtidig fikk barneloven i § 9 en regel om at sædgiver ikke kan pålegges farskap. Men da Stortingsmelding nr. 25 (1992- 93) om mennesker og bioteknologi ble lagt fram, tok Barneombudet i brev til Stortingets sosialkomite (25. mai 1993) til orde for at all bruk av fremmed sæd og fremmed egg burde forbys. Subsidiært mente ombudet at anonymitetsprinsippet burde oppheves, og at barna burde få rett til å vite hvem de biologiske foreldrene er. Departementet fulgte ikke opp Barneombudets forslag i Ot. prp. nr. 37 (1993-94) om lov om medisinsk bruk av bioteknologi.

På denne tiden ble Norges første rapport om FNs barnekonvensjonen behandlet i FNs komite for barnets rettigheter. Barneombudet samarbeidet med flere organisasjoner om å sende tilleggsrapporter til komiteen, jfr. barnekonvensjonens artikkel 45, som åpner for slike tilleggsrapporter. Et av områdene Barneombudet ønsket å fokusere på, var nettopp Norges praksis med anonym sæddonasjon. Om denne praksisen sier komiteen i sin konkluderende uttalelse:

«Concerning the right of a child to know his or her origins, the Committee notes the possible contradiction between this provision of the Convention with the policy of the State party in relation to artificial insemination, namely in keeping the identity of sperm donators secret.»

FN-komiteen så altså en mulig konflikt mellom konvensjonen og den norske praksisen. Barneombudet mente at praksisen med anonyme sæddonorer var i strid med barnekonvensjonen, og brukte uttalelsen fra FN-komiteen aktivt. Blant annet skrev ombudet flere artikler som ble trykket i pressen. I Aftenposten svarte statsråd Werner Christie, som mente at Barneombudet tolket både konvensjonen og komiteens uttalelse galt. Barneombudet fortsatte å kjempe for sitt syn, blant annet i flere brev til Stortingets sosialkomite, og i et møte med komiteen. Da proposisjonen ble behandlet i Stortinget, valgte likevel representantene å opprettholde anonymitetsprinsippet.

Debatten om anonyme sæddonorer er et eksempel på hvor aktiv Barneombudet kan være som høringsinstans, og hvor mange ulike virkemidler som kan tas i bruk: Barneombudet skrev vanlige høringsuttalelser, avisartikler og artikler i ulike fagtidsskrift. Ombudet deltok i fjernsynsdebatter og avisdebatter. Ombudet sendte brev til Sosialkomiteen og de parlamentariske lederne på Stortinget. Dessuten ble spørsmålet bragt inn for FN-komiteen. Samtidig er dette et eksempel på at på tross av alle virkemidlene som ble tatt i bruk, vant ombudets standpunkt ikke frem. Barneombudet har imidlertid signalisert at dette er en kamp som ikke er avblåst, og at ombudet vil fortsette å arbeide for den løsningen ombudet mener ivaretar barnas interesser.

Barneombudet har valgt å nedlegge mye arbeid i de to ovenfor nevnte sakene, da spørsmålet om barns behov for trygghet og beskyttelse mens de er i barnehage, og barns rett til å kjenne sitt opphav og sin identitet anses som meget vesentlige. Samtidig avspeiler disse eksemplene noen komplikasjoner som kan være forbundet med forvaltningen av høringsinstansfunksjonene.

3.4.2.2 Fremming av barns interesser i forbindelse med planlegging

Barneombudsloven nevner uttrykkelig at Barneombudet skal fremme barns interesser i forbindelse med planglegging. I de første årene la Barneombudet ned et stort arbeid i forbindelse med høringsuttalelser i relasjon til kommunale planer. Mange kommuner sendte planer til ombudet for å få en vurdering, i andre tilfeller var det foreldre eller andre grupper som var misfornøyd med kommunens plan, og som sendte den til Barneombudet for å få råd. Barneombudets arbeid avdekket et klart behov for at noen måtte fremme barnas interesser i forbindelse med den offentlige planleggingen. Dette arbeidet bidro utvilsomt til framveksten av ordningen med barnas talsperson, som nå finnes i plan- og bygningsloven § 9-1. Enhver kommune plikter etter dette å ha en etatsjef eller annen tjenestemann som har særlig ansvar for å ivareta barns interesser i forbindelse med den kommunale planleggingen. For Barneombudet betyr dette at de som bringer plansaker inn for ombudet, kan henvises til å ta opp saken med barnas talsperson i vedkommende kommune. Ordningen med en egen talsperson for barn er for tiden under evaluering. Denne evalueringen vil kunne vise om barnas interesser virkelig blir ivaretatt på en effektiv måte.

3.4.2.3 Overvåking av vernet om barns interesser

Ifølge lovens § 3 annet ledd bokstav b skal Barneombudet følge med i at lovgivningen til vern om barns interesser blir fulgt. I forarbeidene (Ot. prp. nr. 2 (1980-1981) s. 14) heter det at bestemmelsen åpner for en mulighet til å drive etterfølgende kontroll i forbindelse med bestemmelser som angår barn. Det ble forutsett at Barneombudet i sitt arbeid kunne oppdage brudd på lovgivning til vern om barns interesser. Når slike brudd blir opdaget, kan Barneombudet selv behandle saken hvis ombudet har kompetanse, og ellers oversende saken til rette instans (sivilombudsmannen, påtalemyndighet, vedkommende forvaltningsorgan med videre), heter det i forarbeidene.

Forarbeidene gir uttrykk for at lovens ordlyd ikke skal tolkes restriktivt. Med «lovgivning» menes ikke bare formell lov, men for eksempel også forskrifter og alminnelige rettsprinsipper. Lovgivning «til vern om barns interesser» omfatter ikke bare regler som konkret gjelder barn (barnelov, barnevernlov, barnehagelov og så videre), men også bestemmelse som mer indirekte angår barn.

Det er trolig få saker der lover til vern om barns interesser brytes med en tilsiktet intensjon. Men i en stor forvaltning med mange ulike organer og mange sektorinteresser, kan manglende samarbeid føre til at gode intensjoner i enkelte tilfeller ikke følges opp. Selv om lovgivningen i utgangspunktet beskytter barnas interesser, er ikke det tilstrekkelig, hvis barna - i motsetning til andre berørte parter - ikke har noen til å fremme sine interesser. I Barneombudets årsmelding for 1984 heter det:

«Saker som er behandlet ved Barneombudets kontor avslører noen av de problemene som oppstår når kommunikasjonen mellom ulike sektorer er mangelfull, når administrasjon og/eller politikere ikke vil eller kan samarbeide, eller når sektorinteresser overskygger helhetsplanleggingen» (1984:37).

Det er den juridiske konsulenten hos Barneombudet som har det daglige ansvaret for å holde øye med hvordan lovgivningen om barn etterleves, blant annet ved å holde seg ajour igjennom Høyesteretts avgjørelser (trykt i Norsk Retstidende), juridisk og barnefaglig litteratur - samt innlegg i dagspressen.

Da Trond-Viggo Torgersen ble oppnevnt til barneombud i 1989, valgte ombudet ut noen arbeidsområder han ønsket å prioritere. Ett av disse var barnevernet. Allerede i oktober 1989 arrangerte ombudet en åpen høring for å belyse forholdene i barnevernet. Den avdekket de mange ubehandlede meldingssakene - «mappebarna» - og manglende ressurser som et gjennomgående problem i barnevernet i hele landet. Barneombudet mente barnevernloven av 1953 §§ 16 og 17 ga barn som var utsatt for mishandling og omsorgssvikt og som levde i akutt krise og nød, et rettskrav på at det offentlige undersøkte meldingene, og hvis nødvendig satte inn tiltak. Kommunene hadde en tilsvarende plikt til å behandle sakene og hjelpe disse barna. Ombudet la blant annet fram en juridisk betenkning fra professor Anders Bratholm til støtte for sitt syn. For å synliggjøre kommunenes brudd på denne plikten - og dermed barnas manglende rettssikkerhet - valgte ombudet å gå til anmeldelse av tre utvalgte kommuner: Balsfjord, Fredrikstad og Notodden. Kommunene og deres administrative ledelse ble anmeldt for brudd på straffeloven §§ 324 og 325 om forsømmelse i offentlig tjeneste. Statsadvokatene i Eidsivating etterforsket saken, men henla den da de mente det ikke forelå noe straffbart forhold. Barneombudet påklaget henleggelsen til Riksadvokaten. Riksadvokaten tok ikke stilling til om barnevernloven påla kommunene plikt til å undersøke sakene. For uansett om det var slik, var en unnlatelse av dette ikke noen slik forsømmelse som kunne straffes etter straffeloven §§ 324 og 325.

Barneombudets anmeldelser fikk stor mediedekning. Etter at anmeldelsene var henlagt, fortsatte Barneombudet å utnytte den oppmerksomhet som var skapt rundt forholdene i barnevernet. Spørsmålet om barnevernloven var en rettighetslov ble tatt opp med de berørte departementer, og betydningen av henleggelsene var oppe i spørretimen i Stortinget. Etter hvert skrev ombudet både til Statsministeren og Kongen for å peke på situasjonen i barnevernet.

Den store oppmerksomheten ombudet klarte å skape rundt barnevernet, var en vesentlig bakgrunn for den store satsingen som ble gjort innen barnevernet, spesielt for å få behandlet sakene til «mappe-barna». Det er også grunn til å tro at Barneombudets innspill hadde betydning for arbeidet med den nye barnevernloven.

3.4.2.4 Fremming av forslag til tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet

Barneombudet skal som nevnt foreslå tiltak som kan styrke barns rettssikkerhet, jfr. lovens § 3 annet ledd bokstav c. I forarbeidene nevnes som eksempler at Barneombudet kan foreslå nye rettsregler som ivaretar barns rettssikkerhet på en bedre måte, men også at Barneombudet kan foreslå økt bemanning på en institusjon der barns rettssikkerhet ikke er tilstrekkelig ivaretatt.

Barneombudet, særlig etter 1989, har arbeidet mye med spørsmål om pressedekning av barnesaker, og da spesielt av barnevernsaker. Den største enkeltsaken Barneombudet har behandlet i denne forbindelse, gjalt TV-Norges dekning av en barnevernsak på Romsås i Oslo. Barnevernet hadde overtatt omsorgen for barnet, mens moren hadde foreldreansvaret. Barnet bodde midlertidig hos besteforeldrene, da barnevernet bestemte at hun skulle plasseres i fosterhjem og hentet jenta. (Fylkesmannen omgjorde senere dette vedtaket, og bestemte at jenta skulle tilbake til besteforeldrene). Moren og besteforeldrene sto fram i programmet «I søkelyset» og fortalte om saken. I den forbindelse ble det vist video-opptak av jenta hvor hennes navn, alder og adresse ble gjort kjent. Barneombudet mente at dette identifiserte jenta på en måte som var til skade for barnet og i strid med god presseskikk. Ombudet klaget programmet inn for Klagenemnda for kringkastingsprogram.

Barneombudet pekte på at barnet i realiteten ikke har noen egen-beskytter i en slik sak mellom barnevern og foreldre. Barnet har ingen på sin side som vil fremføre en klage, og ombudet så det derfor som sin plikt å fremme klagen.

Spørsmålet her var om Barneombudet i kraft av å være barnas talsmann, kunne inneha klagekompetanse på vegne av barnet.

I dagjeldende kringkastingslov § 15 nr. 2 het det at klagenemnda bare kan prøve en sak etter en direkte anke, og at klageren må godtgjøre at programmet direkte vedrører vedkommende. Klagenemnda var i tvil om Barneombudet hadde kompetanse til å representere jenta i saken og klage på hennes vegne. Nemnda ba derfor Barne- og familiedepartementet om en uttalelse om dette. I brevet fra departementet heter det blant annet at barneombudsloven ikke gir ombudet noen særskilt rett til å opptre som partsrepresentant uten at parten har gitt sitt samtykke. Imidlertid kan det tenkes saker som er så prinsipielt viktige for alle barn, at ombudet selv bør regnes som part.

Klagenemnda vurderte den konkrete saken, og la til grunn at det var moren i kraft av foreldreansvaret som hadde kompetanse til å gi samtykke til fjernsynsprogrammet på barnets vegne. Nemnda mente videre at dersom Barneombudet skulle tilkjennes klagekompetanse i saken, ville dette være et «så alvorlig inngrep i foreldremyndigheten» at det burde kreves en klar lovhjemmel.

I dette tilfellet var altså de prosessuelle reglene til hinder for at Barneombudet kunne bringe TV-Norge programmet inn for Klagenemnda for kringkastingsprogram. Barneombudet fortsatte imidlertid å arbeide med barnets rettssikkerhet i forbindelse med mediadekning av barnevernsaker. Barneombudet bragte spørsmålet inn for Kulturdepartementet, og arrangerte høsten 1991 en høring om barnevernet og pressen.

Et annet område der Barneombudet har lagt ned mye arbeid, er spørsmålet om rettsstillingen til barn i kirkeasyl. Flere departementer var berørt i denne saken, og Barneombudet følte seg ikke trygg på at noen av dem tok tilstrekkelig hensyn til barnas situasjon og deres rettigheter. Ombudet tok kontakt både med Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Sosialdepartementet og Justisdepartementet. Overfor alle reiste ombudet spørsmålet om hvem som har ansvaret for disse barna, og hvilke rettigheter barna har. Da ikke noe departement ga tilfredsstillende svar, sendte ombudet brev til Statsministeren og til slutt til Kongen. Ombudet sendte også ut pressemeldinger og ga intervjuer. Da ikke noe av dette førte fram, valgte ombudet å ta opp situasjonen til kirkeasyl-barna i forbindelse med Norges rapport til FNs komite for barnets rettigheter. Barneombudet sendte først et brev til FN- komiteen, og ble så invitert til Geneve for å legge fram sine synspunkter. I sine konkluderende merknader tok komiteen opp spørsmålet om asylsøkerbarns rettigheter, og foreslo at Norge foretok en grundig gjennomgang av politikken når det gjaldt asylsøkerbarn.

Barneombudet tok denne anbefalingen opp med de berørte departementer. Men ingen av dem anså Norge for rettslig bundet til å iverksette ytterligere tiltak for barn i kirkeasyl. Denne saken fikk som kjent sin løsning ved et generelt amnesti til de som satt i kirkeasyl. I vår sammenheng kan saken være et eksempel på det arbeid ombudet legger ned, og de kanaler ombudet bruker, i sitt arbeid for å styrke barns rettssikkerhet.

Barneombudet har fortsatt arbeidet for å styrke rettssikkerheten til asylsøkerbarn. I tillegg prioriteres arbeidet for å beskytte barn i overgrepssaker og barnas rettssikkerhet i forbindelse med barnevernsaker. Dessuten arbeider Barneombudet for tiden med et større prosjekt om elevers rettssikkerhet i skolen. Bakgrunnen er mange henvendelser fra elever og foreldre som føler at elevenes rettssikkerhet er for dårlig. En del av arbeidet har bestått i å komme med innspill overfor Smith-utvalget som la fram NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring. Et av Barneombudets viktigste poeng er at arbeidsmiljøvernloven bør gjelde også for elever. Ombudet arrangerte i høsten 1995 en større høring om dette tema.

Barneombudet har ved flere anledninger understreket at det er viktig at barns rettigheter nedfelles i formelle rettsregler. Blant annet ble det fremholdt at dette var viktig i forbindelse med innføringen av det nye inntektssystemet i kommunene. Barneombudet sendte sin høringsuttalelse til NOU 1982:15 Nytt inntektssystem for kommunene til alle partienes stortingsgrupper. Ombudet understreket at staten må bruke både økonomiske og juridiske virkemidler for å sikre barn gode oppvekstvilkår, og påpekte at rammetilskudd til kommunene ville forutsette en rekke lovendringer for å sikre barn klarere juridiske rettigheter når de økonomiske styringsmidlene ble fjernet. I årsmeldingen for 1984 tar ombudet til orde for at målet om forenkling og deregulering ikke bør gjelde barn, blant annet fordi barn ikke er en interessegruppe med egne organisasjoner. Ombudet hevder at andre interessegrupper ofte vil vinne fram med sine krav på bekostning av hensynet til barn, dersom barns rettrigheter ikke klart er slått fast i regelverket. I årsmeldingen heter det videre at lovverket må gi barn rettigheter uten økonomiske forbehold, rettighetene bør være direkte, slik at det er barnet og ikke foreldrene som er innehaver av rettigheten (jfr. for eksempel kommunehelsetjenesteloven § 2-2, se også pkt. 6.3 om barn som rettssubjekt).

I mange sammenhenger er det å gi rettsregler med direkte rettigheter som følger av loven en effektiv tilnærmingsmåte for å styrke en svak gruppes rettsstilling. Når goder fordeles etter forhandlinger og konkrete vurderinger, vil det kunne føre til at de som har en sterk forhandlingsposisjon og er flinke til å fremme sine interesser, får mest, mens de som har en svak stilling fra før, svekkes ytterligere. En slik fordelingsmekanisme kan ofte komme til å ramme barn.

3.4.2.5 Fremming av forslag i relasjon til konflikter mellom barn og samfunn

Etter lovens § 3 annet ledd bokstav d skal Barneombudet fremme forslag til tiltak som kan løse eller forebygge konflikter mellom barn og samfunn. I forarbeidene (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 14) understrekes det at man med dette ikke har ment at ombudet skal løse enkeltkonflikter mellom barn og foreldre etc. Slike enkeltkonflikter må ombudet avvise, jfr. instruksen § 3. Ombudet skal her henvise til eksisterende klage-, konfliktløsnings- eller rådgivningstilbud. Derimot heter det i Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s.14:

«Når det gjelder andre konflikter, som konflikter mellom barn og institusjon, barn og skoler, eller barn og kommunale eller statlige myndigheter, kan imidlertid Barneombudet foreslå tiltak som kan løse eller dempe konflikten. Ofte vil det være mest hensiktsmessig at klageren selv - eventuelt Barneombudet - først retter en henvendelse til overordnet forvaltningsorgan. Eksempelvis kan overordnet forvaltningsorgan behandle klagen og eventuelt omgjøre et enkeltvedtak som et underordnet organ har truffet. Det overordnede organet kan normalt også gi generelle og spesielle instrukser til det underordnede. Dette antas å være praktisk ved den type saker det her er tale om».

Det er her vi finner ombudets hjemmel for å gripe inn i konkrete konflikter og behandle enkeltsaker, jfr. om saksbehandlingen nedenfor i pkt. 3.6.

Barneombudet har i sitt arbeid til en viss grad valgt å nedprioritere enkeltsaksbehandling til fordel for høringsuttalelser og prinsippsaker. Som et hovedtrekk kan man derfor si at ombudet i praksis har fått en begrenset rolle som konfliktløser. Ombudets viktigste oppgave i så måte har nok vært å orientere om regler og rettigheter, samt å henvise til organer som kan behandle og avgjøre konfliktene.

3.4.2.6 Oppfølging av informasjonsvirksomhet

I barneombudsloven § 3 annet ledd bokstav e heter det at Barneombudet skal følge med i at det gis tilstrekkelig informasjon til det offentlige og private om barns rettigheter og de tiltak de har behov for.

I forarbeidene (Ot. prp. nr. 2 (1980-81) s. 14) understrekes det at Barneombudet skal «følge med» i at det gis tilstrekkelig informasjon. Man har altså ikke tiltenkt Barneombudet noen aktiv opplysningsrolle, selv om dette ikke er til hinder for at ombudet selv gir informasjon. Det er ifølge forarbeidene i første rekke de respektive forvaltningsorganer som plikter å gi den aktuelle informasjon. Man kan nok slå fast at ombudets rolle som informasjonsspreder er blitt langt viktigere enn det forarbeidene synes å legge opp til.

For det første gir Barneombudet informasjon til barn, foreldre og andre som henvender seg til ombudet med ulike spørsmål. For mange barn som henvender seg til ombudet, er ombudet den første offentlige instans - kanskje også den første voksne - de henvender seg til. Ofte er saken av en slik karakter at ombudet enten må avvise den fordi den angår konkrete konflikter i familien, eller at saken skal henvises til et annet forvaltningsorgan. I begge tilfeller kan ombudet bidra med mye nyttig informasjon som kan hjelpe barnet videre. Det samme gjelder for foreldre som henvender seg til ombudet, mange i fortvilelse over at de ikke kommer noen vei i en konflikt som angår deres barn. Opplysningen kan gjelde både hvilke rettigheter barn og foreldre har, og hvor de kan henvende seg og hva de ellers kan gjøre for å få gjennomslag for disse rettighetene.

For det andre har Barneombudet etter hvert samlet store mengder informasjon om barn i Norge og deres livs- og oppvekstvilkår. Dette gjelder både generell informasjon i form av forskningsrapporter, utredninger og statistikker - men kanskje enda viktigere er det at ombudet gjennom henvendelser fra barn og voksne får førstehåndskunnskap om barns hverdag og hvilke problemer barn har. Denne informasjonen forutsette å ligge til grunn for mye av ombudets arbeid på det mer generelle plan, for eksempel høringsuttalelser, foredrag, avisartikler og årsmeldinger. Ombudet har også lagt ned et stort arbeid i å spre kunnskapen videre til andre, blant annet i heftet «Under 18 - fakta om barn og unge». Dessuten får Barneombudet konkrete spørsmål om informasjon, fra både stortingskomiteer, ulike utvalg, massemedia, forskere, studenter og andre som er interessert i barnas situasjon.