NOU 2004: 23

Barnehjem og spesialskoler under lupen

4 Barnevernsinsitusjonen 1900 – 1953

4.1 Innledning

Vergerådsloven ble vedtatt i 1896 og fikk virkning fra 1900. Den bestod, med mindre endringer, fram til innføring av lov om barnevern 1. juli 1954. Med vergerådsloven skulle Norge bli blant de første land i verden som fikk et offentlig barnevern. Man så for seg at loven skulle skape orden og system i det mangfold av private institusjoner som hadde vokst fram gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Da byråsjef Gerhard Wiesener i Sosialdepartementet utarbeidet sin første historiske oversikt over barneforsorgen i Norge (Wiesener 1924), fant han et konglomerat av sosiale og medisinske institusjoner som på forskjellig vis skulle hjelpe foreldre og barn i en faretruende eller vanskelig situasjon. Blant de sosiale institusjonene som fortrinnsvis tok seg av kriserammede barn, regnet han opp 111 barnehjem, 21 barneherberger, 1 læregutthjem, 10 skolehjem, 6 tvangsskoler, 4 lærehjem (for barn med påtaleunnlatelse/ikke fullbyrdet straff), 7 barnepleiestasjoner, 22 barnekrybber, 25 barneasyl, 3 barnehager og 30 arbeidshjem alene med plass til 4500 barn.

Etter vergerådsloven hørte barnehjemmene, skolehjemmene og tvangsskolene inn under barnevernets område. Men i forhold til de mange institusjonstyper Wiesener fant, kunne kategorien barnehjem etter loven også omfatte andre institusjoner som blant annet barneherberger og lærehjem. ”Barnehjem” ble ofte nyttet som en samlebetegnelse for ulike typer av heldøgnsinstitusjoner for barn. Utover barnehjemmene, skolehjemmene og tvangsskolene kunne vergerådene gjøre bruk av fosterhjem, som fram til innføringen av barnevernloven av 1953 ble benyttet for godt over 50 prosent av vergerådsbarna. Vergerådene kunne etter hvert også benytte seg av en del andre barneinstitusjoner, for eksempel barneherbergene som ble anvendt til midlertidig plassering i akutte situasjoner, eller som en observasjonsanstalt for barn som skulle settes bort.

Vergerådslovens institusjonsopplegg bygget således på et todelt system: a) barnehjem og b) skolehjem/tvangsskole. Dette kapittelet retter søkelyset mot noen sentrale utviklingstrekk og den samtidige kritikk av vergerådsepokens institusjoner.

4.2 Vergerådsreformens hovedprinsipper

Vergerådslovens opphavsmann var den framtredende jussprofessoren og landets første riksadvokat dr. juris Bernhard Getz (1850–1901). Reformens overordnede intensjon var å sette oppdragelse og opplæring inn som avløsning av straff som det sentrale tiltaket i arbeidet mot en stigende ungdomskriminalitet. Det ble understreket at tiltakene måtte være av en slik form at målgruppen selv, så langt råd var, oppfattet dem som et reelt tilbud. Loven var et ledd i strafferettsreformen av samme år, som blant annet fastsatte den kriminelle lavalder til 14 år. Barn under denne alderen som hadde begått straffbare handlinger, eller som var mellom 14 og 16 år og hadde fått påtaleunnlatelse, kunne heretter overføres til behandling av vergerådet. Reformens gjennomslag er beskrevet i kraft av et samspill mellom skolefolkets og straffesystemets representanter, der de førstnevnte til sist trakk det lengste strået, idet loven blant annet ble lagt inn under Kirke- og undervisningsdepartementets administrasjon (Dahl 1978, Befring 1963).

De kommunale vergerådene var reformens hovedorgan. Rådet skulle bestå av sju personer, deriblant stedets prest, underdommer og om mulig distriktslegen, og ellers en eller to kvinner fra kommunestyret (§ 6). På denne måten tenkte man seg at både sakkyndigheten, lokalkjennskap til familien og hensynet til foreldrenes og barnas rettssikkerhet ble ivaretatt. Vergerådet ble gitt myndighet til å gripe inn overfor barn og foreldre med advarsler, opphevelse av foreldremyndigheten og bortplassering i institusjoner eller fosterhjem. Man skulle fortrinnsvis anvende fosterhjem eller barnehjem for barn som var ”sædelig forkommet”, men for barn over seks år kunne også skolehjem benyttes hvis de i skolen utsatte andre barn for ”skadelig Paavirkning”. Inntil 1934 var den øvre aldersgrensen for inngripen med bortplassering satt til 16 år, etter dette ble grensen hevet til 18 år. Vergerådet kunne også pålegge foreldrene å iverksette tiltak overfor sine egne barn, det kunne for eksempel være i form av refselse, eller at de ble pålagt å kontrollere hva barnet foretok seg om kveldene (§ 4). Det var videre et viktig prinsipp å gi hjelp så tidlig som mulig, derfor hadde loven en bestemmelse om at man kunne gripe inn overfor barn som man mente sto i fare for å bli mishandlet, utsatt for usedelighet eller innblandet i kriminalitet. Loven kategoriserte barn som var i behov av bortsetting, i tre grupper (§ 1):

  1. de som hadde gjort noe straffbart

  2. de som led under dårlig oppdragelse eller omsorgssvikt i hjemmet

  3. de som viste dårlig oppførsel og som hjem eller skole var ”magtesløse” overfor

Døve, blinde og åndssvake barn falt ikke inn under vergerådslovens område, men var omfattet av lov om abnormskoler av 1881, revidert i 1915. Abnormskoleloven hadde til hensikt å sikre målgruppen undervisning etter folkeskolens mål, tilpasset de ulikes funksjonshemning. Sammen med de bestemmelsene i vergerådsloven som omhandlet skolehjemmene og barn med tilpasningsvansker, ble abnormskoleloven erstattet av lov om spesialskoler av 23. november 1951.

Vergerådsloven innførte et todelt tiltakssystem for de tre gruppene av vergerådsbarn: 1) de kommunale tiltakene, som omfattet plassering i fosterhjem, barnehjem eller tvangsskoler, og 2) skolehjemmene, som med et par unntak var statlige.

Hovedsakelig var det skolehjemsinstitusjonen reformen omhandlet, mens innholdet i og bruken av de kommunale og private tiltakene ble viet liten oppmerksomhet ut fra det perspektivet at de hørte inn under kommunenes ansvarsområde. For barnehjemmenes del sa ikke vergerådsloven annet enn at hjemmene skulle ha en plan stadfestet av Kongen (§ 1). Heller ikke i Getz’ forarbeider ble barnehjemmet viet særlig oppmerksomhet, bortsett fra en merknad om godkjente vedtekter for drift og kontroll av de enkelte institusjonene (Getz 1892: 30). Erfaringer fra utlandet hadde vist, som han sa, ”hvad saadanne Anstalter, naar de faar udvikle sig frit, kan blive til”. Foreldrene måtte ha sikkerhet for at barnehjemmet som tvangsinstitusjon ”ikke er til Børnenes aabenbare Fordærv”, poengterte Getz. Utover dette ønsket man ikke å legge føringer på det kommunale og private institusjonsfelt, og det skulle i realiteten føre til at barnehjemssektoren fra første stund fikk utvikle seg ganske fritt.

4.3 De private og de kommunale institusjonene

Den private og den kommunale sektor omfattet etter hvert en rekke ulike institusjonstiltak. De vanlige barnehjemmene ble brukt som plasseringstiltak i de fleste tilfellene, men ellers kunne også barneherberger, barnepensjonater, læregutthjem, tvangsskoler, barnekolonier og enkelte daginstitusjoner bli tatt i bruk av vergerådene. Gerhard Wiesener, som utarbeidet sin andre institusjonsoversikt i 1948, angir et antall på 160 døgninstitusjoner med totalt 4326 plasser (statistikken var tatt opp i 1946). Av disse var 100 vanlige barnehjem, 22 barneherberger og 38 hjem med spesielle formål, for eksempel barnepensjonater, spedbarnshjem og læregutthjem.

Wiesener konstaterte at staten ikke hadde opprettet et eneste vanlig barnehjem i perioden fram til 1946 (Wiesener 1948: 11). Hans statistikk, som bygde på tall innhentet fra samtlige barnehjem, viste at det var 2458 barn i vanlige barnehjem i 1946. Oppgaver fra Statistisk sentralbyrå for samme år, utarbeidet på basis av materiale fra vergerådene, viser at kun 1116 barn var innskrevet på grunnlag av vedtak i vergerådene (NOS Historisk statistikk 1968: tab. 310). Differansen mellom de to tyder på at mer enn halvparten av barnehjemsbarna ikke var vergerådsbarn. Trolig var mange av dem anbrakt i barnehjemmet av forsorgsvesenet eller på anmodning fra foreldrene.

Av de 100 vanlige barnehjemmene Wiesener beskrev, kunne rundt 20 regnes som kommunale, de øvrige var private som baserte seg på forpleiningsgodtgjørelser, legatrenter, bidrag og gaver fra organisasjoner og enkeltpersoner, kirkeofringer, basarer og tilstelninger. Fra 1920-årene hadde man avviklet 800 kommunale barnehjemsplasser, og tendensen gikk i retning av et lavere kommunalt engasjement i barnehjemsdriften. Samtidig hadde også det privatinitierte engasjementet stagnert. Rundt regnet hadde det vært en nedgang i antall barnehjemsplasser på 10 prosent siden 1920-årene, og mangelen på plasser var ifølge Wiesener meget følbar. Slik han vurderte saken, hadde nedgangen skjedd til tross for et klart økende behov for institusjonsplasser, ikke minst fordi det samtidig viste seg stadig vanskeligere å finne egnede fosterhjemsplasser. Kort sagt hadde institusjonsplassene i barnehjemmet blitt færre i en tid da behovet var økende. En hovedgrunn til nedbyggingen ble antatt å ligge i barnehjemmenes anstrengte ressurssituasjon: svak økonomi, lav bemanning og ofte dårlige boforhold.

Barneherbergene hadde tre funksjoner: a) de kunne være et midlertidig oppholdssted for barn i en akutt situasjon som raskt måtte skaffes tak over hodet, b) de kunne tjene som en observasjonsanstalt for barn som var under vurdering for mer permanent plassering, og c) de ble ansett å ha en oppdragende funksjon for barn som i en kortere periode skulle bortsettes (Wiesener 1924: 75). Oppholdet kunne strekke seg over en periode fra et par døgn opp til et par år. De fleste av herbergene lå i byene og ble opprettet og drevet av Frelsesarmeen, noen ble drevet av omstreifermisjonen, og enkelte var på kommunale hender som i Oslo og Bergen. De 22 herbergene som ble registrert i 1946, rommet til sammen rundt 680 plasser. Blant de største herbergene var Frelsesarmeens Trygg I og Trygg II, som lå i Oslo og til sammen huset rundt 90 barn. Et tilsvarende herberge i Bergen hadde plass til 58 barn, og i Stavanger kunne Frelsesarmeen ta imot 47 barn i sitt herberge der i byen. Blant herbergene til Norsk misjon for hjemløse hørte Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll og Sørlandets barnehjem i Greipstad, begge med plass til 22 omstreifende barn av begge kjønn, anbrakt av vergerådet eller foreldrene.

Øvrige institusjoner av kommunal eller privat karakter som tidvis ble benyttet av vergerådene fram til 1953, og i noen tilfeller også etter den tid, kunne være de såkalte barnepensjonatene og enkelte læregutthjem . De fleste av barnepensjonatene hadde spesielle målgrupper, for eksempel barn med psykiske lidelser eller somatiske sykdommer som sukkersyke, syfilis, bronkitt og astma. Men det fantes også pensjonater for barn som mer generelt ble ansett å være i behov av tilsyn, miljøforandring eller oppfølging og omsorg utover det hjemmet var i stand til å gi. I Oslo er det registrert fire pensjonater av denne type, opprettet i første halvdel av 1900-tallet og fortsatt i virke etter 1945:

  • Oslo Indremisjonsforenings læregutthjem i Pilestredet, med 120 plasser, som hadde til hensikt å skaffe ubemidlede læregutter et billig og sosialt beskyttende hjem.

  • Oslo kommunes guttepensjonater i Biermannsgate og på Bekkelaget, hver med 22 plasser, som hadde til hensikt å være midlertidig oppholdssted for gutter hjemmehørende i Oslo. Vergerådet og fattigforsorgen hadde fortrinnsrett til å belegge plassene.

  • Et privat pensjonat, Soleglad, på Grorud, som hadde plass til et mindre antall barn for kortere opphold.

Også de kommunale tvangsskolene som vergerådsloven åpnet adgang til å opprette, hører til i denne kategorien institusjoner. I tvangsskolene, som var internater, kunne vergerådet anbringe: 1) barn under 16 år som hadde begått en straffbar handling, men som det ikke var reist tiltale for (vergerådsloven § 4), 2) ved beslutning i skolestyret barn som hadde forsømt skolen eller vist særlig dårlig oppførsel (§ 5), 3) barn som var i behov av et midlertidig opphold (§ 17 og 19). Etter loven skulle opphold i tvangsskole opprinnelig ikke vare utover 6 måneder, men grensen ble ved lovendring i 1907 hevet til ett år. Etter oppholdet kunne barn sendes tilbake til hjemmet eller anbringes i fosterfamilie eller skolehjem. Av beretningsmateriale fra skolehjemmene framgår det at mange av skolehjemsbarna hadde bakgrunn fra tvangsskolene, men det finnes ikke forskningsmateriale eller statistiske opplysninger fra denne epoken som gir inngående innsikt i vergerådsbarnas institusjonskarrierer eller overføringer fra institusjon til institusjon.

I perioden fram til 1953 ble det i alt opprettet seks tvangsskoler. Etter 1945 var fire fremdeles i drift, med plass for i alt 115 barn (95 gutter / 20 jenter). To av disse lå i Oslo: Geitmyra skole for gutter og Åsengata skole for jenter, henholdvis med 35–44 og 15–20 plasser. For Trondheimsområdet hadde man Stavne skole i Melhus, med plass for rundt 30 gutter, og i Bergen Årstad skole med plass for 20 gutter.

4.4 Skolehjemmene

Vergerådsreformens sentrale institusjoner var de skolehjemmene som fortrinnsvis skulle drives av staten. I henhold til lovens § 27 skulle staten sørge for at det fantes skolehjemsplasser for de barna vergerådet besluttet å anbringe i slike. Staten kunne gi tillatelse til bruk av private eller kommunale skolehjem når de var innrettet etter vergerådslovens bestemmelser og hadde fått godkjent sin plan, men dette gjaldt kun for de såkalte vanlige skolehjem (se nedenfor). Bernhard Getz viet institusjonens organisering og innhold stor oppmerksomhet i lovforarbeidene, der han blant annet poengterte at det statlige eierskap handlet om mer enn institusjonens økonomiske og materielle grunnlag. Eierskapet formidlet i seg selv at institusjonen representerte ”Statens Tvangsmyndighed”, noe man vanskelig ville kunne oppnå om skolehjemmet var i privat eie (Getz 1892: 21). Dertil kom at man ville ha større sikkerhet for å rekruttere et skikket personale til skolehjemmene, og at de ikke ble gjenstand for ”egennyttig Spekulasjon”.

Ingen av oppdragelsesanstaltene fra 1800-tallet tilfredsstilte fullt ut de krav reformen stilte til de nye skolehjemmene. Men de fikk i løpet av et par års tid anledning til å gjøre de nødvendige endringer og forberedelser, slik at de da loven trådte i kraft i 1900, kunne innlemmes som skolehjem i ”statsorganisasjonen af tvangsopdragelse”, som det het i departementets skriv til institusjonene. Dette gjaldt Toftes Gave (fra 1841) på Helgøya i Mjøsa, Ulfsnesøy oppdragelsesanstalt (1881) utenfor Bergen, Lindøy oppdragelsesanstalt (1888) utenfor Stavanger og Falstad oppdragelsesanstalt (1895) på Ekne i Nord-Trøndelag. Like etter at vergerådsloven var trådt i kraft, ble Bastøy skolehjem opprettet, vergerådsreformens mønsteranstalt som staten planla og bygde fra grunnen av. Dernest opprettet staten Leira, Bærum og Toten skolehjem, og noe seinere opprettet østfoldbyene Våk skolehjem (1909). Noe senere åpnet Buskerud skolehjem (1919), drevet av flere kommuner i samarbeid, Trogstad skolehjem (1937), som var privat, og endelig Åsgård skolehjem (1942), som var statlig.

Antall barn plassert i skolehjem mellom 1900 og 1950 ser ut til å ha variert en del fra tiår til tiår. En undersøkelse med utgangspunkt i vergerådsmateriale fra Bergen tyder at bunn-nivået var rundt 1930. Både i perioden før og også senere gjennom krigsårene var antallet skolehjemsbarn høyere (Andresen 2001: 486). Forklaringen kan ligge i de økonomiske nedgangstidene som førte til at færre ble satt bort i skolehjem, og også i at utbyggingen ble nedprioritert fra statens side. De 12 ovenfor nevnte skolehjemmene var fortsatt i drift etter krigen, og de hadde i 1946 til sammen 589 plasser. Sju av skolehjemmene var for gutter og hadde til sammen 412 elevplasser, mens fem skolehjem var for jenter med plass til 177 elever (Wiesener 1948: 37). I de påfølgende årene sank skolehjemsplassene ganske raskt i antall, blant annet som følge av at Toftes Gave ble nedlagt som skolehjem i 1949.

I 1950 var det 347 barn i skolehjem; til sammenligning var 893 barn plassert i barnehjem. Skolehjemsbarna utgjorde ikke nå på landsbasis mer enn 14 prosent av vergerådenes bortplasserte barn, mens barnehjemsbarna utgjorde 36 prosent og fosterhjemsbarna 40 prosent. De resterende 10 prosent var plassert i tvangsskoler og forskjellige midlertidige institusjoner som gamlehjem, pleiehjem og pensjonater (NOS: Statistiske Meldinger 4/1951, tab. 4). Gjennom hele perioden fra 1900 til 1950 steg jentenes andel blant skolehjemsbarna jevnt og trutt. Mens jentene mellom 1900 og 1920 utgjorde 20 prosent, utgjorde de i 1945 36 prosent av samtlige elever, og i 1950 over 40 prosent. Historikeren Astri Andresen har pekt på at den klare økningen av jenter under og umiddelbart etter krigen hadde sammenheng med et sterkere fokus på sedelighetsproblemet i kjølvannet av tyskernes nærvær. Guttene ble gjenstand for en lignende oppmerksomhet i første del av 1950- årene, da guttekriminaliteten viste en økende tendens (Andresen 2001: 486).

Et særlig omdiskutert tema i tilknytning til skolehjemsinstitusjonen var vergerådslovens skille mellom ”vanlige” og ”særlige” skolehjem, eller ”mildere” og ”strengere”, som de også ble kalt (§ 20). I utgangspunktet skulle to av skolehjemmene være særlige skolehjem, Bastøy for gutter og Toten for jenter. De særlige skolehjemmene skulle drives som statlige tiltak, og de skulle forbeholdes barn og ungdom mellom tolv og 21 år som hadde forøvet grovere forbrytelser eller på annen måte vist at de var ”i sær Grad sædelig forkomne”. Siktemålet var å skape et helhetlig institusjonssystem som gjorde det mulig å segregere barna innenfor systemet uten å gjøre bruk av fengsler. Dette innbar i prinsippet at skolehjemssystemets formynderskap kunne vare i hele 15 år, fra barnet fylte seks år til det nådde øverste utskrivingsalder, 21 år. Loven ga også adgang til å overføre barn fra vanlige til særlige skolehjem på særskilte vilkår (§ 28). Eksempelvis ble det like til institusjonen ble nedlagt, årlig sendt et titall barn fra Toftes Gave til Bastøy (Thuen 2002a: 366). Ved en lovendring i 1915 ble skillet mellom vanlige og særlige skolehjem opphevet (lov av 2. juli 1915). I stedet fikk de samme institusjonene anledning til å opprette ”særavdelinger” for spesielt vanskelige barn og unge som man ikke klarte å hanskes med i vanlige skolehjem. På Bastøy ble det reist en egen bygning for dette formålet, med særskilte innretninger for isolering, kontroll og overvåking.

Skolehjemmene hadde ellers anledning til å anvende fysiske refselsesmidler utover det som var tillatt i andre institusjoner. Adgangen til å nytte kroppslig refselse i skolen ble opphevet med folkeskolelovene av 1936. De eneste gjenværende lovbestemmelser etter dette som ga hjemmel for bruk av fysisk refselse, fantes i vergerådsloven § 4, 37, 42, 43 og 44. I 1948 ble det imidlertid sendt instruks til skolehjemmene om at kroppslig refselse ikke burde benyttes. Men lovforbudet kom først med spesialskoleloven av 1951, der det ble uttrykkelig presisert at forbudet mot bruk kroppslig refselse i folkeskolelovene av 1936 også gjaldt for spesialskolene (§ 22). Tilsvarende ble det presisert i barnevernloven av 1953 at kroppslig refsing var forbudt i barneverninstitusjoner (§ 42). For fosterhjem som stod under barnevernsnemndenes tilsyn, la imidlertid den endelige formuleringen i 1953-loven opp til en skjønnsmessig vurdering, utført av tilsynet, i stedet for det direkte forbudet som lovkomiteen opprinnelig hadde foreslått (§ 35). Etter denne tid var bruk av kroppslig refselse innskrenket til den rett foreldre hadde etter lov av 1891 om ”Indskrænkning i Anvendelse av legemlig Revselse”. Her het det at man hadde anledning til ”at anvende maadeholden legemlig Revselse paa Børn” når det var til fremme av barnets oppdragelse. Først i 1987, ved en tilføyelse i barneloven av 1981, ble det innført lovforbud mot foreldres bruk av fysisk straff overfor barna (Thuen & Sommerschild 1997: 41).

Innholdsmessig bar skolehjemmene i hovedtrekk preg av det samme mønsteret som i 1800-tallets oppdragelsesanstalter. De aller fleste var anlagt som gårder og hadde i tillegg forskjellige typer verksteder. Barnas hverdag var organisert i en veksling mellom arbeid, skole og måltider fra tidlig morgen til kveld. Flere av skolehjemmene prøvde å finne sin organisatoriske form i en blanding mellom den såkalte familiemodellen og kasernemodellen. Skoleinnholdet skulle samsvare med folkeskolelovens krav (§ 30), men det skulle bli et tilbakevendende ankepunkt at undervisningstilbudet var dårlig, og at barnas arbeid vanligvis ble prioritert høyere enn skolen.

Et annet trekk som hang igjen fra de tidligere oppdragelsesanstaltene, var styrerens sterke, nærmest patriarkalske stilling. I loven het det at skolehjemmet skulle stå under ledelse av en styrer, oppnevnt av Kongen. Styreren ble gitt en utstrakt myndighet, eller som det het i loven: Han hadde ”den besluttende Myndighed i alle Hjemmets Anliggender” (§ 29). Han hadde for eksempel selvstendig myndighet til å bestemme om barn skulle overføres til særavdeling (§ 32). I praksis var det også styreren som bestemte hvor lenge et barn skulle være i skolehjemmet. Her la ikke loven andre føringer enn den øvre aldersgrensen, 18 år i vanlige skolehjem og 21 år i særavdelingene, og ellers at oppholdet minst burde ha en varighet på ett år (§ 33). Skolehjemsbarnet visste aldri hvor lenge oppholdet ville vare.

4.5 Institusjonskritikken

Vergerådsreformen bygde på tiltro til institusjonen som omsorgstiltak og som pedagogisk og moralsk virkemiddel i oppdragelsen av forsømte barn. Den tidligste debatten om institusjonens funksjon ble, som nevnt, reist av Eilert Sundt da han tok til orde for fosterhjemmet som et bedre plasseringsalternativ enn institusjonen. I sitt forarbeid til vergerådsreformen tok Bernhard Getz på nytt opp dette spørsmålet, men han ga uttrykk for en langt mer restriktiv holdning til bruk av fosterhjem enn den vi finner hos Sundt tjue år tidligere.

I Getz´ reformtenkning lå det at fosterhjemmet i hovedsak var å foretrekke for barn som var utsatt for sviktende foreldreomsorg, men heftet det flere problemer ved barnets situasjon eller atferd, burde man nøye vurdere om ikke både barnet og samfunnet var bedre tjent med institusjonsplassering. Han viste til en utførlig internasjonal fagdebatt om emnet innenfor kriminologi og strafferett. Konklusjonen var at ”ikke særlig fordærvede eller opsætsige Børn” burde plasseres i fosterhjem, men dog ”ikke altid og for enhver Pris”, mens ”de fordærvede og forvildede” burde gjennomgå ”en strengere Skole, hvor der er systematisk Disciplin, Orden og stadig Opsyn” (Getz 1892: 16 f). Slik lanserte vergerådsreformen i utgangspunktet en innskjerpende bruk av institusjonen i forhold til anvendelse av privat pleie og fosterhjem.

Barnevernsreformen fra 1950-årene kan forstås i et motsatt perspektiv. Den løftet fram fosterhjemmets mange fortrinn, mens institusjonen ble ansett som et nødvendig onde: ”Etter komiteens mening vil et barn som vokser opp i en god, privat heim få et langt naturligere og bedre oppvekstmiljø enn det en institusjon kan gi” (Innstilling fra Barnevernskomiteen I, 1951: 40). Man burde ”alltid streve etter mest mulig å få barna anbrakt i gode fosterhjem”, poengterte Barnvernskomiteen. Mellom vergerådsepokens inngang og utgang hadde en omfattende institusjonskritikk kommet til uttrykk både i det offentlige rom, blant litterater og i faglige sammenhenger. Kritikken av barnehjemmene var i hovedsak knyttet til forskjellige skandaleoppslag som jevnlig sto å lese i pressen. Her dreide det seg om mishandling og overgrep, ressurs- og personalmangel og nedverdigende boforhold. I så måte var ikke kritikken fortrinnsvis av ideologisk eller faglig karakter, men handlet mer om menneskelig og materiell svikt. For skolehjemmenes del var kritikken av et annet kaliber: Her dreide det seg om en kritisk vurdering ikke bare av eksistensforholdene i institusjonene, men også av de ideologiske og faglig begrunnede hensikter som legitimerte disse plasseringstiltakene.

I en første fase var kritikken av skolehjemmene sentrert om den inhumane behandlingen av barn og ungdom, og den kulminerte i den såkalte ”skolehjemssaken” i 1908 (Thuen 2002a: 360 ff). Saken startet med utgivelsen av romanen Under loven i 1907, skrevet av Bjørn Evje under pseudonymet Mikael Stolpe. Forfatteren hadde arbeidet ved Bastøy, og han rettet nå søkelyset mot avstraffelsene, manglende kompetanse og skolehjemmenes knappe ressurssituasjon. Avsløringene utløste en bred offentlig debatt om skolehjemmenes virksomhet. Oppfølgende avisreportasjer fortalte om den materielle situasjonen, men også om en manglende omsorg og innlevelse i barnas situasjon. Anstaltene var preget av mangel på kjærlighet og av en hard mannskultur, og man spurte hvorfor kvinnene stort sett hadde blitt utelukket fra personalet.

På nyåret 1908 innledet departementet rettslige vitneopptak av elever og ansatte i anstaltene, og senere ble en egen undersøkelseskommisjon nedsatt, den såkalte Skolehjemskomiteen av 1908 (Indstilling fra Skolehjemskommisjonen 1909, Thuen 2002a: 361 ff). Vitneforklaringene, opptatt av statsadvokat Olaf H. Sitje, utgjør et viktig kildegrunnlag for vurdering av forholdene og det indre livet ved i skolehjemsinstitusjonen ved inngangen til det 19. århundre. I tillegg rapporterte lege ved Gaustad asyl, senere landets første psykiatriprofessor, Ragnar Vogt, om skolehjemsbarnas psykiske tilstand. Han hevdet at skolehjemmene i flere tilfeller hadde beveget seg lang bort fra idealet om utelukkende å være en anstalt for barn med sosiale tilpasningsvansker. På Toftes Gave mente han for eksempel å finne at et titall barn led av “imbecillitet”, “epileptoid”, “manisk-depressiv psykose”, eller “dementia præcox” (ungdomssløvsinn) (Skolehjemskommisjonen 1909: 20 ff).

Barnas vitneforklaringer fortalte på sin side i detalj om elendige boligforhold, sanitære misligheter, et mangelfullt kosthold og dårlig bekledning, og om små halvmørke arrestceller i kjellere, der barna kunne bli isolert i opptil 14 dager. Forklaringene om behandling, refs og avstraffelse av guttene var også omfattende. Særlig sterke var anklagene rettet mot noen av forstanderne. Et dødsfall blant guttene på Toftes Gave i 1904 var blant de sakene som vakte særlig interesse hos statsadvokaten. I forhøret av forstanderen kom det fram at gutten hadde omkommet under arbeid på jordet, og at han noen dager i forveien hadde blitt avstraffet av forstanderen med 36 slag. Til sitt forsvar hevdet forstanderen at han hadde sluttet å straffe gutten den siste uken fordi han hadde vist svakhetstegn og begynt å besvime.

Den samtidige skolehjemsdebatten i Stortinget skulle også særlig dreie seg om forholdene ved Toftes Gave (St.tidende 1908, Forh. i St., A: 1568 ff). Her stod man nok overfor skolehjemmenes sletteste eksempel, i form av kasernesystemet på øyanstalten i Mjøsa som var utviklet lenger enn på Bastøy, som var ment å være landets aller strengeste skolehjem. Den kjente sosialpolitiker og venstremann Johan Castberg nøyde seg ikke med å karakterisere Toftes Gave som et fengsel, men heller som ”et skjærpet fængsel”. Departementets innstilling etter den kraftige kritikken inneholdt flere innskjerpende tiltak. Man ønsket generelt å innføre strengere regler både for opptak og behandling av barna i anstaltene. Især skulle det legges mer vekt på å heve personalets kompetanse.

Forslagene kom først til endelig behandling i 1915, men til tross for den kraftige kritikken ble det ikke gjennomført noen grunnleggende endringer. De viktigste endringene kom til å bestå i en heving av aldersgrensen for innskrivning til ni år, samt en oppheving av skillet mildere og strengere skolehjem. I praksis fikk det siste liten betydning. Som vi har sett, ble det ved et par av anstaltene opprettet såkalte “særavdelinger” for dem som ble ansett for å være de aller vanskeligste barna. Tross all den elendigheten skolehjemssaken hadde brakt fram i lyset, var departementet etter vergerådslovens innføring i behov av fortsatt ekspansjon innenfor skolehjemssektoren, og ikke nedbygging. Også med hensyn til innholdet vegret departementet seg mot å gjøre store endringer, og de nye påleggene innebar ikke stort mer enn en påminning om at reglementene skulle følges. Uroen ved skolehjemmene fortsatte i årene som kom, noe som er kjent fra flere beretninger. Mest omtalt er kanskje gutteopprøret på Bastøy i mai 1915, da militære styrker ble satt inn, med panserskipet Norge i spissen, for å drive guttene tilbake.

Den neste bølgen av kritikk i pressen kom i kjølvannet av Gabriel Scotts utgivelse av De vergeløse. Et barns historie (1938) og Per Wollebæks novellesamling Dragsuget (1938) (Sorkmo 1993: 130 f., Thuen 2000a: 368). Dagbladet sendte Wollebæk på reportasjereise til Toftes Gave og Bastøy, og han berettet fra besøkene under overskrifter som ”I norsk konsentrasjonsleir” (Dagbladet 30.12.38). Det hersket liten om hvem som vant forfatterens sympati, han avsluttet artikkelserien slik:

”Hittil greier de fleste av dem ikke å opta konkurransen i denne hardfrosne tiden, fordi de ikke har fått noen ansvarlig opdragelse på våre anstalter, og fordi anstaltene attpåtil blir en hemsko for dem. – Dette er noe å tenke på i juleferien, for alle dem som tror på menneskenes seier over skrøpelighetene, og som har pengemakt til å kunne utrette noe.”

Kritikken av det inhumane innholdet i anstaltene, så vel i barnehjemmene som i skolehjemmene, har siden kommet til uttrykk i en rekke selvbiografiske og skjønnlitterære bidrag (f.eks.: Bjørnsen 1968, Brinchman 1945, Haande 1952, Nicolaisen 1983, Stokke 1943, Ødegaard 1995, 2002). Et gjennomgående tema for kritikk i dette materialet var bruk av ulike former for fysisk og psykisk avstraffelse, seksuelle overgrep og utnyttelse gjennom barnearbeid. Uttrykket “konsentrasjonsleir” er tatt i bruk ved flere anledninger, blant annet av Dagbladet i omtale av Toftes Gave allerede i 1930-årene (Thuen 2002a: 368). I ettertid har flere erstatningssaker blitt reist av tidligere skolehjemsbarn, noe som utvalget kommer tilbake til senere (jf. kap. 8). Skolehjemmene har i den sammenheng også blitt anklaget for et mangelfullt undervisningstilbud. Barn har forlatt anstaltene som “papirløse” analfabeter, har det blitt hevdet, og de har dermed vært svært dårlig rustet i møtet med arbeidsmarkedet og i forhold til videre utdanningsmuligheter.

I 1930-årene kom også en annen form for kritikk til uttrykk, nå fundert på empiriske og faglige kartlegginger. Det omfatter etterundersøkelser av vergerådsbarna og psykiatriske undersøkelser av skolehjemselevene. Rett nok hadde man like siden århundreskiftet gjort undersøkelser på bakgrunn av vergerådsmaterialet, men den første større anlagte etterundersøkelsen ble gjennomført av byråsjef Signy Arctander og overlege Sigurd Dahlstrøm, med tittel: Hvordan går det våre verjerådsbarn? (1932). Undersøkelsen skulle vise om vergerådsloven hadde ført til samfunnstjenlige resultater, og konkret om den etter sin hensikt hadde virket forebyggende på kriminalitetsondet. Om resultatene eventuelt var negative på noen områder, skulle undersøkelsen også søke å finne forklaringene på dette.

Undersøkelsen tok for seg alle barn som hadde vært bortsatt av Oslo vergeråd i tiden 1900–1928. Til sammen omfattet den 2762 barn, 1800 gutter og 962 jenter. Analysene viste at 32,9 prosent av guttene og 4,8 prosent av jentene hadde blitt straffet etter at de var utskrevet av vergerådet. For de plasserte i skolehjemmene var tallenes tale enda verre; hele 50 prosent av skolehjemsguttene og 19 prosent av jentene hadde blitt straffet etter utskrivning. En hovedkonklusjon var at vergerådets inngrep ga bedre resultat jo tidligere i barnets liv miljøskiftet skjedde. Men undersøkelsen gav også uttrykk for at antall straffede steg med tiden som hadde gått etter utskrivning. Man kunne dermed lite si om de unges videre utvikling ut fra det som skjedde i de første årene etter utskrivning. Tilbakefallet blant skolehjemsbarn viste seg å være mellom to og tre ganger større enn for barn plassert i fosterhjem.

Samtidig forskning fra utlandet bekreftet den samme tendensen (Arctander og Dahlstrøm 1932: 89 ff), likeledes senere norsk forskning (Petersen og Nilsen 1952, Christie 1960). Nils Christie fant for eksempel at tilbakefallet i senere årskull lå på rundt 44 prosent over en tiårsperiode, mens Max Petersen og Egil Nilsen i sin undersøkelse kunne konstatere at bortplasseringen av langvarig karakter ga best resultater i barnehjem og fosterhjem. Tilsvarende gikk det dårligst med skolehjemsbarna.

På 1930-tallet fikk vi også en kartlegging av skolehjemselever vurdert i psykiatrisk sammenheng, utført av medisineren Einar Haugen (Tilråding Om skuleheimsskipnaden, KUD 1939: vedlegg; Haugen 1941). Haugen tok for seg et utvalg på 168 gutter fra Toftes Gave og Bastøy og 62 jenter fra Bærum skolehjem. De resultatene han presenterte, gav et bilde av en uensartet og ytterst ressurssvak gruppe. De diagnostiske testene han anvendte, indikerte at 32 prosent led av ulike former for sinnssykdom. På bakgrunn av noen evneprøver som i dag ikke ville ha blitt ansett for valide i slik sammenheng, mente han at kun 10 prosent lå innenfor en normal variasjonsbredde, mens hele 85 prosent fungerte på sinkenivå eller svakere. Haugen konkluderte med at bare en fjerdedel av skolehjemsbarna burde være i skolehjem, mer enn 40 prosent av klientellet hørte heller hjemme i åndssvakeforsorgen. De resterende burde enten få psykiatrisk behandling, overføres til fosterhjem eller utskrives. Kort sagt framstod skolehjemselevene som en høyst broket flokk både med hensyn til psykisk tilstand og evnenivå. Ut fra dette kunne skolehjemmene betraktes som oppbevaringsanstalter for en rekke typer av ”problembarn”, og institusjonene var dårlig rustet både med hensyn til personalets kompetanse og materiell utrustning.

Haugens undersøkelse pekte på at det var behov for grundigere psykologisk vurdering av vergerådsbarna før det ble gjort vedtak om hvor de skulle anbringes. Samtidig indikerte den et behov for differensiering av skolehjemsbarna, slik at omsorgen og opplæringen bedre kunne tilpasses den enkeltes behov. Disse synspunktene avspeiler en viss dreining i retning mot de nye perspektivene som i 1930-årene gjorde seg gjeldende innenfor barne- og ungdomspsykologien. Det kom også i noen grad til uttrykk i Skuleheimsnemndas innstilling av 1939. Her ble det blant annet framholdt at større gårder kanskje ikke var så gunstig for institusjonshold, all den tid mange bygutter mer var i behov av opplæring i et håndverk. Skolehjemmene burde tilrettelegge innholdet slik at barna fikk innsikt og læring i yrker som det senere var mulig å bygge en tilværelse på. Opplæringshensynet burde ha forrang, ikke gårdsarbeidet. Nemnda gikk ellers inn for en aldersdifferensiering, slik at de yngste både i arbeid og i hjemmet ble atskilt fra de eldre.

Skuleheimsnemnda pekte også på behovet for et sentralstyre for skolehjemmene. Det ble slått fast at man var i behov av et mer ”effektivt sakkunnigt tilsyn med skuleheimsarbeidet enn det departementet og skuledirektørane kan føra” (Tilråding Om Skuleheimsskipnaden 1939: 21). Opprettelse av et sentralstyre ville dertil kunne redusere den makten styrerne hadde, blant annet ved at saker som angikk utskriving av barna, ble overført til sentralstyret. Slik kunne man oppnå å få en mer ensartet faglig ledelse for skolehjemmene, og samtidig etablere et organ som kunne være til institusjonenes støtte gjennom råd og veiledning. Sentralstyret burde bestå av sakkyndige både fra psykiatriens og pedagogikkens fagfelt, mente nemnda. Nå rakk ikke tilrådingen å bli ferdigbehandlet før okkupasjonen i 1940, men den la viktige føringer for opprettelsen av et skolehjemsdirektorat i 1941, som 1951 inngikk i Direktoratet for spesialskolene, og for det videre reformarbeidet som munnet ut i barnevernloven av 1953.

4.6 Perspektiver

Utvalget har i kapittel 3 og kapittel 4 forsøkt å gi en beskrivelse av barnevernsinstitusjonens intensjoner, utvikling og virksomhet fram mot barnevernsreformen av 1953 i et langstrakt og bredt perspektiv. Gjennom utviklingen fra midten av 1800-tallet, den filantropiske redningsepoken, og videre gjennom første halvdel av 1900-tallet, vergerådsepoken, formet det seg tradisjoner og perspektiver som preget barnevernsinstitusjonen også etter at loven av 1953 var innført. Løfter man blikket over historiens detaljer og spør etter de generelle trekk og mønstre, kan de i hovedsak summeres i tre forhold: den totale institusjon , politisk tilbakeholdenhet og materiell knapphet .

Den totale institusjon viser til barnevernsinstitusjonen som en isolert heldøgninstitusjon. Sosiologen Erving Goffman her i flere arbeider, som med årene kan regnes som klassiske studier, analysert karakteristiske trekk ved livet i totale institusjoners lukkede verden (Goffman 1976). En grunnleggende forutsetning for den totale institusjon er allment at alle livets aspekter, det være seg arbeid, fritid eller søvn, finner sted innenfor samme område. Alle daglige aktiviteter blir utført etter et systematisert skjema for fellesskapet, og gjøremålenes innhold er samordnet i en plan som svarer til institusjonens målsetting. Den totale institusjon, for eksempel fengsler, aldershjem eller barnehjem, er på forskjellige og varierende måter definert som en byråkratisk organisasjon som ordner og holder kontroll over gruppens behov og livsførsel.

Slik vil også organisasjonen i seg selv forme en særegen kultur som gir institusjonen et bestemt preg, omtalt eksempelvis som fengselskultur, sykehuskultur eller internatskolekultur. I den totale institusjon eksisterer det to ulike grupper: klientellet (de innsatte, elevene eller pasientene) og de ansatte. Institusjonen er ”total” for den første gruppen, mens de ansatte også har et liv utenfor institusjonen innenfor andre arenaer og kontekster. Karakteristisk for den totale institusjon er også at den ofte geografisk sett er isolert, for eksempel til landlige områder utenfor tettsteder og byer, eller som vi ser det i det norske skolehjemmets eksempel, til øyer. Goffman beskriver videre den totale institusjon i kraft av to karakteristiske prosesser: ”krenkelsesprosessen” og ”privilegiesystemet”. Krenkelsesprosessen innebærer at klienten blir fratatt viktige støttepunkter for sin egen identitet. Den begynner allerede under innskrivningen i institusjonen ved at man blir fratatt personlige eiendeler, for eksempel at egne klær blir skiftet ut med institusjonens uniformer. I ekstreme tilfeller kan også ens eget navn bli erstattet av et nummer, og klienten mister i ulik grad retten til å bestemme over innhold og gjøremål i hverdagen, for eksempel over måltidene. Privilegiesystemet innebærer at klientens handlinger blir utmålt og vurdert etter et system for belønning og straff. Ønsket atferd fra institusjonens side blir belønnet med ulike ”fordeler” eller ”premieringer” som permisjoner, lån av bøker, overflytting til en bedre avdeling og annet. Uønsket atferd blir på tilsvarende måte straffet ved at man blir nektet eller mister slike ”fordeler”.

Et iøynefallende trekk ved utviklingen av barnevernsinstitusjonen i denne sammenhengen ligger i metaforen ”hjem”. Skolehjemmene som barnehjemmene var ment å representere en familieerstatning for barna. Ideelt sett skulle de yte omsorg og pleie som en mor og far, de skulle gi vern og ly mot utenverdenen, og de skulle forberede barna for det senere livet. Barnehjemmets bestyrerinne skulle, som Kjersti Ericsson har betegnet det, utøve et ”sosialt moderskap” (Ericsson 2003: 324). I ”hjemmet” lå det at institusjonen hadde fått overført en total myndighet over barnet. Barnevernsinstitusjonen har gjennom historien på denne måten blitt tildelt eller overlatt et vidstrakt samfunnsmandat. I utgangspunktet var dette mandatet grunnlagt på den private veldedighet, på filantropenes innsats overfor det verdig trengende barn. Man søkte etter de frivillige, kristne idealister som i altruismens ånd ville yte en oppofrende innsats for de svakeste blant de svake. Slik ble barnet overlatt i filantropenes hender, det kunne være barnehjemmets bestyrerinne eller oppdragelsesanstaltens forstander, og deres myndighet over barnet var total.

Under vergerådslovens føringer ble mandatet videreført, men nå under et annet ansvarsforhold. Institusjonene skulle svare til de fordringer staten stilte. Likevel framstår det som en hovedtendens at institusjonene langt på vei fikk beholde sin selvråderett uten innblanding eller særlig tilsyn fra det offentliges side. Bestyrerinnenes og forstandernes enerådende posisjon og makt i de forskjellige institusjoner var for det meste som tidligere, og de hadde det siste ord i de fleste sammenhenger. De situasjonsbilder som tegnes gjennom saker som kom fram for offentligheten, gir uttrykk for at det var lite rom for dialog både med barna og personalet. Man kan dermed fastslå at den kollegiale kontrollen hadde dårlige vilkår i barnevernsinstitusjonen. Det hørte til kulturen at det som skjedde innenfor anstaltens vegger, det skulle ikke ut. Som det tydelig kom fram under skolehjemssaken i 1908, var det viktig for institusjonene å bevare et godt omdømme i opinionen, ikke minst for å opprettholde driftsstøtte. Institusjonslojaliteten og den kollegiale beskyttelsen var vel utviklet i de forstanderdominerte hjemmene. Det kostet å gå ut med kritikk av de interne forholdene, slik for eksempel Bjørn Evje hadde gjort om forholdene på Bastøy. Den indre justis skapte på denne måten en selvbeskyttende og innelukket institusjon. Først mot slutten av vergerådsepoken tok myndighetene fatt i dette aspektet ved institusjonskulturen, da man blant annet fikk opprettet et sentralstyre for skolehjemmene og samtidig begynte å arbeide systematisk med kompetansespørsmålet.

Samfunnets kontroll med totale institusjoner har man generelt søkt å regulere ved ulike former for tilsyn og innsynsrett. Men tilsynet med institusjonene fungerte i denne perioden sjelden på en tilfredsstillende måte, og grunnene til det var flere. Som utvalget kommer tilbake til i kapittel 6, var tilsynet dårlig organisert, og tilsynsoppgavene var langt større og vanskeligere enn de personalressurser som var stilt til rådighet. Dels søkte også institusjonene på forskjellig vis å unngå eller manipulere tilsynet. I sum er det grunnlag for å hevde at institusjonene ved sine innelukkende og utelukkende trekk satte barna i en svært usikker og sårbar situasjon.

Den politiske tilbakeholdenheten viser til fraværet av virkningsfulle politiske inngrep i epoken sett under ett. Det gjaldt uten unntak overfor institusjonene i den private og kommunale sektor, de mange barnehjem, barneherberger og forskjellige internater. Det har blitt spissformulert som ”at det var enklere å starte et barnehjem enn en pølsebu”. Utsagnet er neppe særlig langt fra virkeligheten. Godkjenningskravet ble formulert med vergerådsloven. Men etter den tid ble det i liten grad stilt spørsmål om den praktiske overholdelsen av dette kravet, om godkjenningsprosedyrene og om en oppfølgende vurdering av institusjonene. Det karakteristiske for barnehjemmene var at de fikk virke i ro for det offentliges interesse. Innholdet i institusjonene var det for det meste opp til de interne styrene eller bestyrerinnene selv å utforme. En rekke barnehjem var tuftet på et strengt kristent verdigrunnlag, som nok ofte medførte et langt strammere oppdragelsesmønster enn det som var vanlig etter tidens norm. Et pedagogisk plangrunnlag utover dette fantes sjelden i institusjonene. Man fulgte de samme rutiner og vaner fra år til år, uten at kursen ble tatt opp til vurdering eller forsøkt justert av eksterne instanser.

For den statlige sektor, skolehjemmene, var det noe annerledes. En tilbakevendende uro i institusjonene, med påfølgende anklageskrift, oppslag og reportasjer i pressen, førte til at departementet ved flere anledninger iverksatte oppfølgende utredningsarbeider. Men det påfallende var likevel at dette fikk svært liten innflytelse på institusjonenes organisering og indre liv. Skolehjemmene fikk stort sett ufortrødent fortsette i det spor oppdragelsesanstaltene hadde trukket opp gjennom andre halvdel av 1800-tallet. De innholdmessige endringene var minimale, og staten grep nødig inn overfor den enkelte institusjon. De få lovmessige endringene som kom gjennom perioden, for eksempel med hensyn til aldersgrenser, kunne i noen grad virke som en kursjustering, men vesentlige forskjeller i institusjonshverdagen medførte de ikke. Gjennom hele epoken rådet det en grunnleggende politisk aksept for skolehjemmets disiplineringsformer. Symptomatisk nok ble for eksempel forbudet mot bruk av korporlig staff i skolehjemmet innført 12 år etter at det ble vedtatt for folkeskolen, og det var ikke engang formulert som et absolutt forbud. Rett nok førte de mange skandalehistoriene til politisk debatt, men inntil etterkrigstiden medførte de kun i få tilfeller at sanksjoner ble iverksatt overfor institusjonene.

Mange barnevernsinstitusjoner led i større eller mindre grad av materiell knapphet gjennom hele epoken. Barnehjemmene var ofte små institusjoner drevet på basis av midler fra religiøs foreningsvirksomhet, frivillig innsats og oppofrende personale. Den økonomiske støtten fra det offentliges side var minimal. Et hovedtrekk ved driften av de fleste institusjonene i den private og kommunale sektor var streng nøysomhet og sparing. Statens skolehjem hadde en tryggere basis ved den statsstøtten de var sikret, men også her måtte man følge en streng sparelinje. Det opprinelige idealet var at skolehjemmene gjennom gårds- og verkstedsdriften så langt råd var skulle være selvforsørgende. Det førte naturligvis til at barnas arbeidsinnsats fikk stor betydning også i rent økonomisk henseende. En følge av denne økonomiseringen var også at man i perioder lot seg friste til å ta inn flere barn enn institusjonene var dimensjonert for, og overbelegget kunne dermed bli tydelig.

Den stramme materielle situasjonen må utvilsomt ha virket tyngende på personalet i institusjonene, enten de hørte til blant barnehjemmenes idealister eller skolehjemmenes medarbeidere. Og det er ikke urimelig å tenke seg at det kunne komme til situasjoner der det gikk utover den behandling og omsorg barna fikk. Det er ellers et allment fenomen at institusjoner under effektiviseringens hensyn lett kommer i drift bort fra sine ideale mål ved at det i økende grad tillates og aksepteres en forenkling og uthuling av innholdet. For barnevernsinstitusjonene kunne dette føre til at de fikk et mer repressivt preg enn man ideelt sett ønsket.