NOU 2009: 14

Et helhetlig diskrimineringsvern

21.3.3 Brudd på plikten til universell utforming

Utvalget har vurdert om diskrimineringslovens særregler om oppreisning og erstatning skal gjelde også ved brudd på plikten til universell utforming. Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens regler om oppreisningsansvar ved uaktsomhet gjelder ikke ved brudd på plikten til universell utforming. I forarbeidene er unntaket begrunnet slik:

«Departementet foreslår på linje med utvalget at manglende universell utforming ikke skal utløse oppreisning. Ved manglende universell utforming vil det være et ubestemt, og potensielt stort antall personer som kan bli skadelidende. Et slikt ansvar ville derfor blitt alt for vidtrekkende og gi for liten forutsigbarhet.» 1

Utvalgets flertall (medlemmene Brækhus, Craig, Emberland, Graver, Moseng, Næss, Stabell og Tøssebro) støtter departementets begrunnelse. Rett til oppreisning ved manglende universell utforming vil dessuten kunne virke prosessdrivende. Flertallet viser også til at hovedreaksjonen ved overtredelse av plikten til universell utforming er at nemnda kan gi pålegg om retting. Utvalgets flertall mener dette er den mest hensiktsmessige reaksjonen ved denne formen for diskriminering. Dersom et pålegg ikke følges kan nemnda vedta tvangsmulkt.

Flertallet mener på denne bakgrunn at de særlige reglene i diskrimineringsloven om ansvar for erstatning og oppreisning ikke bør gjelde ved brudd på plikten til universell utforming. Flertallet foreslår at de reglene som gjelder i dag blir videreført. I slike tilfeller kan erstatning kreves etter alminnelige erstatningsregler dersom en person med funksjonsnedsettelse har lidt et økonomisk tap på grunn av manglende universell utforming, og de øvrige vilkårene etter alminnelige erstatningsrettslige regler er oppfylt.

Utvalgets mindretall (medlemmet Sæbønes) vil fremheve at universell utforming er et av de viktigste bidragene til full deltakelse og likestilling for mennesker med funksjonsnedsettelser. Fysiske barrierer er i all hovedsak menneskeskapte og kan endres. Erfaring har vist at denne endringen går sakte, til tross for bestemmelser i plan- og bygningsloven og kunnskap om fysiske barrierers utestengende funksjon. Mindretallet viser til at utvalget i punkt 21.3.1 slår fast:

«[p]rinsippet om ikke-diskriminering er ikke bare en rettighet for den enkelte. Også i et bredere perspektiv vil det være av betydning at diskriminering er sanksjonert ut fra erstatningens preventive virkning. Her må det tas i betraktning at diskrimineringslovens formål ikke bare retter seg mot rettighet mellom to parter, men like mye mot å fremme likestilling som et allment samfunnsmessig mål.»

Mindretallet mener at argumentet om at det er et potensielt stort antall personer som kan kreve oppreisning og erstatning, snarere er et argument for å innføre slike bestemmelser, da det impliserer at det er mange som opplever å bli utestengt fra samfunnsdeltakelse og derigjennom blir diskriminert.

Mindretallet vil bemerke at erstatningsansvaret etter alminnelige erstatningsregler som flertallet viser til, i praksis sjelden vil være aktuelt fordi det i det enkelte tilfelle ofte ikke vil være et påviselig økonomisk tap. Heller ikke vil oppreisning være aktuelt fordi det skal svært mye til for at det pålegges oppreisningsansvar etter alminnelige regler. Mindretallet viser til at oppreisning er ment som en hovedreaksjon ved brudd på diskrimineringsforbudene i diskrimineringsloven. Hvis de særlige reglene om oppreisning ikke skal gjelde ved brudd på reglene om universell utforming, vil slike lovbrudd i praksis ikke være sanksjonert, utover at det eventuelt kan være mulig å pålegge retting av det ulovlige forhold.

Mindretallet foreslår på denne bakgrunn at de særlige reglene om oppreisning og erstatning også skal gjelde ved brudd på reglene om universell utforming.

1

Se Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) punkt 15.3.6.1 side 227.