NOU 2012: 5

Bedre beskyttelse av barns utvikling

8 Samvær etter omsorgsovertakelse

8.1 Innledning

Dette kapitlet tar for seg dilemmaer knyttet til samvær. Utvalget forstår det slik at det kun er samværsreglene i forhold til barnets foreldre som skal vurderes. Barn og foreldre har som hovedregel rett til samvær med hverandre også etter omsorgsovertakelse. Samværsretten er blant annet et utslag av det biologiske prinsipp, ved at den baserer seg på verdien av at barn og foreldre opprettholder kontakten selv om de ikke bor sammen. Vedtak om samvær fastsettes av fylkesnemnda, og skal rette seg mot det som er best for barnet. Begrensninger i samværsretten krever begrunnelse.

Det kan imidlertid oppstå alvorlige dilemmaer knyttet til samværsordninger, og barns og foreldres interesser kan komme i konflikt. Foreldre som ønsker mer samvær med barnet har i dag anledning til å reise ny sak for fylkesnemnda om samvær etter ett år.

I mandatet er utvalget spesielt bedt om å vurdere om dagens lovgivning i tilstrekkelig grad ivaretar barnets beste i forbindelse med samvær. Utvalget legger til grunn at det ikke finnes en helhetlig oversikt over omfanget av samvær. I tillegg til samvær er det kjent at enkelte barn og foreldre har kontakt utenom samværsordningen. Omfang og organisering av kontakt mellom barn og foreldre gjennom bruk av for eksempel sosial medier som telefon, sms, e-post, facebook og mer er ikke kjent og behandles ikke i dette kapitlet.

8.2 Gjeldende rett

8.2.1 Innledning

Barn og foreldre har etter barneloven rett til samvær med hverandre, jf. bl. §§ 42 og 43. Som hovedregel regulerer barneloven denne gjensidige samværsretten også når familien mottar hjelpetiltak fra barnevernet. Dersom hjelpetiltaket består i frivillig plassering utenfor hjemmet, må samværet koordineres og avtales nærmere med barneverntjenesten/ plasseringsstedet, noe som kan få praktisk betydning for omfanget og gjennomføringen av samværet. Også etter en omsorgsovertakelse vil barn og foreldre som hovedregel ha rett til samvær med hverandre. Retten til samvær mellom foreldre og barn bygger på at det generelt anses å ha en egenverdi for barn å ha kontakt med sine foreldre, og er dermed forankret i det biologiske prinsipp.

8.2.2 Barnevernloven

Samværsrett etter omsorgsovertakelse reguleres i bvl. § 4-19 som lyder:

«§ 4-19. Samværsrett. Skjult adresse.
Barn og foreldre har, hvis ikke annet er bestemt, rett til samvær med hverandre.
Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samværsretten, men kan også bestemme at det av hensyn til barnet ikke skal være samvær. Fylkesnemnda kan også bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er.
Andre som har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted forut for omsorgsovertakelsen, kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet og hvilket omfang samværsretten skal ha.
Barnets slektninger, eller andre som barnet har en nær tilknytning til, kan kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet og samværsrettens omfang når
  1. den ene eller begge foreldrene er døde, eller

  2. fylkesnemnda har bestemt at den ene eller begge foreldrene ikke skal ha rett til samvær med barnet eller at foreldrenes rett til samvær skal være svært begrenset.

De private parter kan ikke kreve at sak om samvær skal behandles av fylkesnemnda dersom saken har vært behandlet av fylkesnemnda eller domstolene de siste tolv månedene.»

Når fylkesnemnda treffer vedtak om omsorgsovertakelse skal nemnda samtidig ta stilling til om og i hvilken grad det skal være samvær mellom foreldre og barn. I vurderingen skal fylkesnemnda legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. § 4-1. I § 4-19 annet ledd er det presisert at fylkesnemnda av hensyn til barnet også kan fastsette at det ikke skal være samvær, og/eller at barnet skal plasseres på sperret adresse.

Andre enn barnets foreldre har i utgangspunktet ikke krav på samvær med barnet, men kan tilkjennes samværsrett av fylkesnemnda. Etter ordlyden kan kun en begrenset personkrets tilkjennes slik rett og da kun på visse vilkår, jf. § 4-19 tredje og fjerde ledd. Dersom slikt samvær vurderes å være til barnets beste, kan samvær også avtales med barneverntjenesten.

Etter § 4-19 femte ledd kan private parter (foreldrene eller andre) ikke kreve ny sak om samværsrett før det har gått minst ett år siden samværet sist ble vurdert av fylkesnemnda eller domstolene.

Når det fattes midlertidig vedtak om å plassere et barn utenfor hjemmet eller foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse av nyfødt i akuttsituasjoner, kan det treffes midlertidig vedtak om samværsrett, jf. bvl. § 4-6 tredje ledd og § 4-9 annet ledd. Ved valg av plasseringssted etter omsorgsovertakelse skal det tas hensyn til muligheten for samvær, jf. bvl. § 4-15.

8.2.3 Lovforarbeider

Lovens hovedregel om at foreldre og barn skal ha rett til samvær med hverandre ble foreslått av Sosiallovutvalget og er ny etter barnevernloven av 1992. 1 Forslaget er basert på at lovens utgangspunkt bør være i tråd med den alminnelige aksepterte oppfatning om at det generelt er et gode for barn å ha kontakt med sine foreldre. Sosiallovutvalget fant likevel at fare for konflikter for barnet i noen tilfeller kunne tilsi samværsnekt, og også at ønske om ro for barnet i kortere eller lengre tid kunne tilsi at foreldrene ikke fikk vite hvor barnet var. Samværsrett innebærer etter utredningen gjensidig besøksrett for barnet og foreldrene.

I den oppfølgende proposisjonen uttalte Barne- og familiedepartementet at:

«Nyere forskning har vist at det i mange tilfelle er svært viktig for barn i fosterhjem å opprettholde kontakt med sine biologiske foreldre, både fordi det er sterke følelsesmessige bånd mellom barna og foreldrene, og for at barnet derigjennom kan få en følelse av kontinuitet i livet sitt. Enkelte forskere har også pekt på fosterforeldres ansvar når det gjelder å hjelpe barnet med å huske sin fortid, nettopp fordi opplevelsen av kontinuitet er viktig for barnet.» 2

Samværsretten ble her begrunnet med at det er sterke bånd mellom barnet og foreldrene, i tillegg til at samværsretten kan bidra til kontinuitet i barnets liv. Den første delen av begrunnelsen synes relatert til det biologiske prinsipp. Departementet mente samværsrettens omfang burde avgjøres av organet som treffer omsorgsvedtaket, men at samværsrettens innhold av praktiske grunner burde overlates til barneverntjenesten. Ved fastsettelse av samværsrettens omfang skal fylkesnemnda først og fremst legge vekt på den verdi det kan ha for barnet at kontakten med de biologiske foreldre opprettholdes. Barneverntjenesten kan praktisere samværsretten i større omfang eller mer fleksibelt enn fastsatt av fylkesnemnda, men ikke på en måte som strider mot fylkesnemndas forutsetninger. 3

I NOU 2005:9 foreslo Fylkesnemndutvalget blant annet at det ble innført en sperrefrist for endringssaker i spørsmålet om samvær satt til 12 måneder. 4 Utvalget uttalte:

«Når det gjelder saker om samvær etter § 4-19, finner Fylkesnemndsutvalget det viktig å understreke at samværsspørsmålet ikke skal være en salderingspost for å skape enighet om omsorgsovertakelse. Avgjørelser om samvær må, som alle andre avgjørelser i barne- og sosialnemnda, baseres på hva som er til barnets beste.» 5

Fylkesnemndutvalget vurderte de materielle reglene om samvær som så åpne og skjønnsmessige at en privat part så å si alltid vil kunne ha et visst håp om å vinne frem i en endringssak. Etter fylkesnemndutvalgets syn lå det en slik uro og konfliktmekanisme i en samværssak som for barnet vil kunne oppleves som både destabiliserende og invaderende, at adgangen til å reise endringssak om samvær burde begrenses. Utvalget foreslo at det ble satt en sperrefrist for slik endringssak på 12 måneder etter vedtak eller dom. 6

I proposisjonen som fulgte fylkesnemndsutvalgets utredning og den senere innstillingen fra familie- og kulturkomiteen var både departementet og stortingskomiteen enige i utvalgets forslag til sperrefrist for private parter. 7

Departementet uttalte at det etter en omsorgsovertakelse er viktig at barnet får samvær med sine foreldre, men at barnet også vil ha behov for tilhørighet til fosterfamilien og miljøet der det bor. Blant annet av denne grunn foreslo departementet en begrensning i personkretsen som kan kreve samværsrett med barnet, jf. § 4-19 tredje og fjerde ledd. Det ble forutsatt at tredje ledd bare skulle benyttes der barnet hadde bodd sammen med omsorgspersonen over tid og derfor hadde en sterk tilknytning til vedkommende, eksempelvis steforelder som barnet hadde bodd sammen med og besteforeldre eller andre slektninger barnet hadde vært privat eller frivillig plassert hos. 8 For barnets slektninger og andre som omfattes av personkretsen i § 4-19 fjerde ledd vil barnets dokumenterte tilknytning til vedkommende være avgjørende ved vurderingen av samværsspørsmålet. 9 For disse vil også adgangen til å gi samværsrett være begrenset til tilfeller hvor én eller begge av foreldrene er døde, blir nektet samvær med barnet eller bare skal ha svært begrenset samvær med barnet. 10 «Svært begrenset» samvær ble eksemplifisert til samvær et par ganger i året. 11 Departementet understreket at vurderingen for fylkesnemnda og retten er om det vil være til barnets beste å ha samvær med en bestemt person, ikke hva som er barnets «tålegrense» for omfanget av samværet.

Flertallet i stortingskomiteen sluttet seg til departementets forslag. Det ble uttalt at det i sak om omsorgsovertakelse må tas hensyn til barnets behov for å opprettholde gode relasjoner der disse finnes, og understreket at begrensning av personkretsen som kan gis samværsrett ikke måtte gå på bekostning av dette. Samvær for andre enn foreldre måtte på den annen side heller ikke gå på bekostning av foreldrenes samvær. 12

8.2.4 Rettspraksis

Høyesterett har avsagt 14 dommer om samvær etter omsorgsovertakelse. 13 Samværsomfanget varierer betydelig i disse sakene, men inntrykket er at det oftest tilkjennes samvær fra fire til seks ganger i året. I to saker ble samvær helt nektet. 14 Sak om samvær for HR gjelder imidlertid samvær ved langtidsplasseringer fordi omsorgsovertakelsen allerede vil ha vart en tid når saken behandles. Høyesterett vil av samme grunn ha erfaring med hvordan samværet har fungert, noe som normalt tillegges betydelig vekt. 15 Disse forholdene gjør at Høyesteretts vurderinger i saker om samværsrett ikke nødvendigvis blir retningsgivende for samværsnivået i omsorgssaker generelt. De momentene HR vektlegger vil likevel være retningsgivende for andre instansers vurderinger. Momenter HR har lagt særlig vekt på ved vurderingen av samvær er plasseringenes antatte varighet, barnets alder, barnets særlige behov, barnets reaksjoner på samvær og ulike forhold ved foreldrene og plasseringsstedet.

Utgangspunktet ved fastsettelse av samvær etter barnevernloven er forskjellig fra fastsettelse av samvær etter barneloven fordi ulike hensyn gjør seg gjeldende i en barnevernsak og i en barnefordelingsak. 16 Blant annet kan hensynet til stabil og god voksenkontakt for barnet og kontinuitet i omsorgen ved omsorgsovertakelse, medføre at et mer begrenset samvær med foreldrene anses til beste for barn som bor i en fosterfamilie, jf. bvl. § 4-1. 17 Omfanget av samværsretten beror også i stor grad på hvor langvarig plasseringen antas å ville bli. I de tilfelle omsorgsovertakelse antas å være midlertidig og tilbakeføring ventes å finne sted innen rimelig tid, har HR vektlagt at det bør sørges for at kontakten mellom foreldre og barnet holdes mest mulig ved like ved hyppige samvær av noe lengre varighet. 18 Varig eller langsiktig omsorgsovertakelse er likevel ikke i seg selv tilstrekkelig grunn til å nekte samvær. 19 Hvis tilbakeføring ikke kan påregnes eller ligger langt frem i tid, har HR fremhevet at samvær normalt tar sikte på at barnet skal få kjennskap til sitt biologiske opphav med henblikk på en eventuell senere tilknytning når barnet vokser til. 20 Situasjonen kan også være slik at selv forholdsvis omfattende samvær i det konkrete tilfellet ansees som best for barnet. 21 Hovedmålsettingen over tid må uansett være at samvær fungerer til barnets beste ut fra barnets følelser, interesser og behov. 22 Det kreves sterke grunner for helt å nekte samværsrett eller begrense samværsretten så sterkt at barnet i realiteten fratas retten til å bli kjent med sine foreldre. 23 Dersom slike sterke grunner anses å foreligge, eksempelvis fordi barnet er skadet og sårbart som følge av overgrep og annen omsorgssvikt fra foreldrenes side, er beviskravet ved vurderingen av årsaksforholdet vanlig sannsynlighetsovervekt. 24 Ved vurderingen av samværets omfang ser retten videre til hvilke virkninger omfattende eller lite samvær vil ha for barnets utvikling. 25

Høyesteretts kjæremålsutvalg har uttalt at med mindre fylkesnemnda eller domstolene har vedtatt begrensinger med hensyn til telefonkontakt med foreldrene, har foreldrene i utgangspunktet ubegrenset rett til slik kontakt. 26

Inntrykket er at HR ved vurdering av samværsretten foretar en helhetsvurdering hvor mange momenter spiller inn. Plasseringens forventede varighet står sentralt, men også andre momenter som hensynet til stabilitet og kontinuitet i omsorgen, foreldrenes personlige egenskaper og eventuelle problemer knyttet til disse, vektlegges. 27 Forhold ved barnet selv som alder, sårbarhet, meninger og ønsker, og reaksjoner på samværene blir likevel normalt avgjørende for vurderingen.

I en gjennomgang av de totalt 21 dommer om samværsrett avsagt av lagmannsrettene i 2007 og 2008 viste det seg at retten i mange saker behandlet samværsspørsmålet svært knapt når det ble behandlet samtidig med spørsmål om omsorgsovertakelsen i noen saker så knapt at det var vanskelig å lese ut av dem hvilke vurderinger retten hadde gjort. 28 Det viste seg at når samvær ble vurdert isolert, var rettens drøftelser langt mer grundige. Gjennomgangen viste videre stor forskjell med hensyn til utgangspunktet for vurderingen av omfanget på samværet. I noen saker ble samvær tildelt etter en særskilt begrunnelse, i andre saker var det begrensningene i samværet som ble særskilt begrunnet. Man fant imidlertid at uavhengig av rettens utgangspunkt for vurderingen var utfallet relativt likt, og at det var lite spenn i omfanget av samværet som ble tildelt. Dette også til tross for at spennet i situasjonsbeskrivelsene i dommene var stort, fra små skadde barn som levde med foreldre med alvorlige psykiske skader eller alvorlige rusproblemer, til saker hvor barnet hadde bodd hjemme lenge og hvor omsorgen over tid hadde utviklet seg til å bli utilfredsstillende. I 12 av de 21 lagmannsrettdommene ble samværet satt til fire ganger i året eller færre, og da gjennomgående fra to til fire timer. Etter gjennomgangen ble det konkludert med at rettens skjønnsutøvelse ved vurdering av samvær til dels synes standardisert, noe man mente kunne tyde på at det enten var styrt av ideologi eller av at konkrete vurderinger unngås fordi slike vurderinger er svært krevende. Begrunnelsen som generelt gikk igjen i dommene var at plasseringene var langsiktige og at barnet hadde behov for ro og stabilitet i fosterhjemmet, hvilket innebar at samværsretten kun skulle sikre barnet kjennskap til foreldrene, jf. Rt. 1998 side 787.

8.2.5 Juridisk teori

Avgjørelser etter § 4-19 om omfang av samvær med foreldre etter omsorgsovertakelse, vil som et utgangspunkt være en barnets beste vurdering etter § 4-1. Lovgiver har lagt inn en skranke for skjønnet ved å fastslå at barn og foreldre etter omsorgsovertakelse, som det klare utgangspunkt, har rett til samvær med hverandre. 29 Når fylkesnemnda av hensyn til barnet helt kan avskjære samvær med foreldrene, må de også kunne stille vilkår for samvær som innvilges. 30 Tilsyn under samvær er et kontrolltiltak som må være begrunnet i behovet for å avverge skade eller fare for barnet. 31

I juridisk teori har det vært drøftet om lovgiver bør utarbeide flere retningslinjer i loven for samværets omfang, eksempelvis en minsterett på samvær hver fjerde uke på minst fire timer, med mindre hensynet til barnets beste klart taler mot dette. 32 Andre har stilt seg kritiske til et slikt forslag, blant annet fordi en slik normering ikke vil løse hovedutfordringen om hvordan man finner ut hvilket omfang av samvær som synes best for hvilke barn og under hvilke omstendigheter. 33 Spørsmålet om samvær må vurderes i lys av stadig ny kunnskap og nye forskningsmetoder som tas i bruk og dette i et samfunn som også er i stadig endring, noe fylkesnemnd og domstoler lettere kan gjøre enn lovgiver gjennom en tidkrevende lovgivningsprosess. Det har videre vært hevdet som uproblematisk at det kan dannes lokale normer i de ulike fylkene for hva som oppfattes som normalsamvær, forutsatt at normene ikke er statiske men vurderes og revideres i hver enkelt sak. Fordelen med lokale variasjoner er nettopp at det gir rom for tilpassing til lokale forhold og også gir rom for å treffe vedtak innenfor en kulturell kontekst, som vil kunne variere sterkt. Hovedargumentet mot en lovfesting av et normalomfang er likevel at det fjerner fokus fra det konkrete, individuelle barnets beste. Det har også vært foreslått samværsrett for søsken. 34

Barneverntjenesten har plikt til å betale foreldres utgifter i forbindelse med samvær, hvis de ikke kan dekke dette av egne midler. 35

8.2.6 Menneskerettighetskonvensjonene

Samværsretten er forankret i EMK artikkel åtte om respekt for familielivet. EMD har ved flere anledninger uttalt at nasjonale myndigheter har en vid skjønnsmargin når det gjelder sak om omsorgsovertakelse som i utgangspunktet har et midlertidig formål, men en langt snevrere skjønnsmargin når det gjelder ytterligere begrensninger i retten til samvær og kontakt mellom foreldre og barnet. Om skjønnsmargin, se blant annet saken Adele Johansen mot Norge EMDN-2002-12750 punkt 64 og saken Görgülü mot Tyskland EMD-2001-074969 punkt 42 med videre henvisninger. Vurderingstemaet for EMD og HR er ulikt ved at EMD ikke foretar en ny realitetsbehandling av saken og avgjør hva som er best for barna i dag, men derimot tar stilling til om det første inngrepet i sin tid var i strid med konvensjonen. Konstatering av konvensjonsbrudd innebærer derfor ikke at samvær skal gis, men at klager skal tilkjennes en rimelig erstatning etter konvensjonens artikkel 41. EMD vil ved sin vurdering ta utgangspunkt i at retten til familieliv gjelder for både foreldre og barn, og at begges rettigheter skal ivaretas.

EMD tar videre utgangspunkt i at en omsorgsovertakelse er midlertidig, og at ethvert tiltak skal være i samsvar med målet om tilbakeføring, også samværsomfanget. Tiltak som ikke er i samsvar med målet om gjenforening, eksempelvis sterke samværsbegrensninger eller samværsnektelse, kan bare anvendes når det foreligger ekstraordinære omstendigheter og tiltaket er motivert av hensynet til barnets beste, se for eksempel dommen Johansen versus Norway 7. august 1996. 36 I denne saken ble det konkludert med at Norge hadde brutt EMK hva gjaldt begrensningene i samværsrett mellom mor og datter. Om forholdet mellom morens og barnets interesser uttalte domstolen følgende:

«The Court considers that taking a child into care should normally be regarded as a temporary measure to be discontinued as soon as circumstances permit and that any measures of implementation of temporary care should be consistent with the ultimate aim of reuniting the natural parent and the child (see, in particular, the above-mentioned Olsson (no. 1) judgment, p. 36, para. 81). In this regard, a fair balance has to be struck between the interests of the child in remaining in public care and those of the parent in being reunited with the child (see, for instance, the above-mentioned Olsson (no. 2) judgment, pp. 35-36, para. 90; and the above-mentioned Hokkanen judgment, p. 20, para. 55). In carrying out this balancing exercise, the Court will attach particular importance to the best interests of the child, which, depending on their nature and seriousness, may override those of the parent. In particular, as suggested by the Government, the parent cannot be entitled under Article 8 of the Convention (art. 8) to have such measures taken as would harm the child’s health and development.» 37

I saken Olsson mot Sverige aksepterte EMD omsorgsovertakelse av tre barn, men fant at gjennomføringen var i strid med EMK artikkel åtte. 38 Barna ble plassert langt fra hverandre og foreldrenes samværsrett var begrenset. EMD uttalte at dersom det ikke er aktuelt med adopsjon må plasseringen skje med sikte på gjenforening med familien. I saken K og T mot Finland (2001) var et nyfødt barn og et barn på fem år akuttplassert utenfor hjemmet. 39 Samvær én gang i måneden med en varighet på tre timer i løpet av de syv årene barna hadde vært under omsorg ble ansett som mer egnet til å hindre enn fremme gjenforening. EMD fant at finske myndigheter hadde gjort lite for å legge til rette for gjenforening av mor og barn, noe som ble ansett som brudd på artikkel åtte.

Heller ikke etter barnekonvensjonen opphører barnets rett til familieliv ved at barnevernet overtar omsorgen for det. I barnekonvensjonen er samværsretten nedfelt i EMK artikkel ni, nummer tre. Staten plikter å respektere at barn som er adskilt fra sine foreldre har rett til å opprettholde en personlig, direkte og regelmessig kontakt med foreldrene, dersom dette er til barnets beste.

8.3 Utvalgets vurderinger

8.3.1 Innledning

Utvalget er bedt om å vurdere om dagens lovgivning i tilstrekkelig grad ivaretar barnets beste i forbindelse med samvær. Utvalget forstår dette slik at det er barnevernlovgivningens bestemmelser knyttet til samvær mellom foreldre og barn som spesielt bes vurdert.

8.3.2 Ivaretakelse av barnets beste i dagens lovgivning

Utvalget vurderer at dagens regelverk i stor grad åpner opp for bruk av skjønn og gir stor grad av fleksibilitet for å kunne ivareta hensynet til barnets beste. Utvalget ser likevel at det av hensyn til barnet bør vurderes om det på enkelte områder hvor det i dag ikke er anledning til å regulere samværsretten, bør gis adgang til slik regulering. I tillegg mener utvalget at det bør vurderes å innføre en materiell skranke for å reise endringssak om samvær.

8.3.2.1 Regulering av samvær ved flytteforbud

Når barn er plassert utenfor hjemmet av foreldrene selv eller med deres samtykke, er det i utgangspunktet foreldrene som bestemmer hvor lenge plasseringen skal vare. De kan når som helst beslutte at barnet skal flytte tilbake til hjemmet eller til en annen omsorgsbase. I noen tilfeller er det behov for å bremse en slik flytteprosess av hensyn til barnet. Det kan være behov for tid til å forberede barnet på flyttingen og til å sørge for gode forhold der barnet kommer. Barnevernloven gir derfor adgang til å forby flytting av barn i en begrenset periode. Barnevernloven § 4-8 første ledd lyder:

«Er et barn plassert utenfor hjemmet av foreldrene eller med deres samtykke etter § 4-4, kan fylkesnemnda vedta at barnet for en tid av opptil tre måneder ikke skal flyttes. Et slikt vedtak kan bare treffes dersom det ikke er rimelig grunn for flyttingen, eller dersom den kan være til skade for barnet. I løpet av den tid som er fastsatt, skal barneverntjenesten legge forholdene til rette for at flyttingen kan skje med minst mulig ulempe for barnet.»

Det er fylkesnemnda som har myndighet til å beslutte flytteforbud. Etter bvl. § 4-9, første ledd kan barnvernadministrasjonens leder treffe hastevedtak (akuttvedtak) om flytteforbud, dersom hensynet til barnet tilsier at vedtaket må treffes og gjennomføres straks.

Barnevernloven § 4-9 første og andre ledd lyder slik:

«Foreløpig vedtak etter § 4-8 første ledd og annet ledd annet punktum kan treffes av barnevernadministrasjonens leder, dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta, kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks.
Barnevernadministrasjonens leder kan, når det er truffet foreløpig vedtak etter § 4-8 annet ledd annet punktum, også treffe foreløpig vedtak etter § 4-19.»

Loven gir i dag ikke adgang til å regulere av samvær mellom barn og foreldre etter ordinære eller foreløpig vedtak om flytteforbud. Etter § 4-9 andre ledd er denne adgangen forbeholdt flytteforbud som er truffet før et nyfødt barn er flyttet til foreldrene. Ut over nyfødt-tilfellene kan foreldrenes rett til samvær med barnet derfor ikke begrenses eller nektes så lenge flytteforbudet varer.

Flytteforbud har som formål å legge til rette for en myk overgang for barnet til nytt omsorgssted og kan ha en varighet på maksimal tre måneder. Etter Sosiallovutvalgets vurdering kunne samvær mellom barn og foreldre kan være en viktig del av en slik prosess. 40 Et vedtak om flytteforbud er imidlertid bare nødvendig når foreldrene ikke ser eller er enige i at barnet har behov for bedre tid til å avslutte plasseringen det er i og for tilrettelegging og forberedelse av flytting til nytt hjem. Det ligger i sakens natur at foreldrene da også ofte vil være uenig i at samværskontakten må begrenses eller reguleres som et ledd i en gradvis overføring. Etter dagens regelverk kan foreldre kreve omfattende samvær i disse situasjonene uten at verken barneverntjeneste eller fosterforeldre kan motsette seg dette. Dette kan forsterke eventuelle konflikter og begrense mulighetene for en god flytting for barnet.

Situasjonen kan også være slik at det i flytteforbudsperioden viser seg at foreldrene ikke er i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg og derfor ikke bør ha omsorgen for barnet. Barneverntjenesten vil da ha ansvar for å fremme en sak om omsorgsovertakelse for nemnda for å få foreldrenes omsorgskompetanse vurdert etter barnevernloven § 4-8, annet ledd første punktum eller tredje ledd. 41 Også i disse situasjonene forekommer det at samværet av hensyn til barnet bør begrenses. Fylkesnemndas avgjørelse i saken må foreligge innenfor den tre-månedersperioden flytteforbudet gjelder for. Selv om det er tale om kun en begrenset periode, finner utvalget at det bør vurderes om det etter vedtak om flytteforbud også bør være anledning til å regulere samværsretten.

8.3.2.2 Materielle vilkår for endringssak

I dag kan foreldre kreve ny behandling av spørsmålet om samvær ett år etter at fylkesnemnd eller domstol vurderte spørsmålet sist. Spørsmålet er om dette gir en god regel av hensyn til barnet, eller om ytterligere begrensninger i prøveadgangen bør vurderes.

Fylkesnemndsutvalget understreket barnets behov for avklaring, stabilitet og langsiktighet, og uttalte at dersom det er åpent for stadig evaluering og nye løsninger vil disse behovene meget raskt bli satt til side. 42 Skadepotensialet for barn i forbindelse med endringsak ble vurdert å være størst i saker om omsorg, men også til stede i saker om samvær. Av hensyn til barna mente utvalget at det bør være terskler for å treffe nye vedtak. Fylkesnemndsutvalget vurderte muligheten for å stille som vilkår for endringssak at det kunne vises til endrete forhold av en slik art at de ga grunnlag for å fastsette en ny samværsordning som på vesentlige punkter avvek fra den opprinnelige, men fant at en slik regel krever vurderinger av saken i to trinn og blir for tungvint og ressurskrevende. Det ble videre påpekt at en silingsordning i samværssaker også vil ha den svakhet at den reelt sett ikke er egnet til ivareta de hensyn som begrunner adgangsbegrensningen; Allerede begjæringen vil utløse uro for barnet, arbeid i barneverntjenesten og utgifter til advokatbistand. 43

Utvalget viser til den begrunnelse som fylkesnemndsutvalget ga for ikke å foreslå en silingsordning, og har forståelse for de vurderingene som ble gjort der. Utvalgets inntrykk er imidlertid at de lovendringer som er foretatt etter fylkesnemndsutvalgets forslag, ikke har ført til den tilsiktede begrensning i grunnløse endringssaker om samvær. Det er fortsatt slik at mange foreldre som er fratatt omsorgen for sine barn, hyppig fremmer krav om ny vurdering av samværsspørsmålet, uavhengig av om det har skjedd endringer som tilsier en annen vurdering av samværsspørsmålet.

Grunnløse endringssaker har også en økonomisk side ved at både offentlig og privat part må legge ned ressurser i form av tid og penger på saker hvor det materielt sett er lite å hente. 44 Hensynet til å unngå hyppige saker om samvær som kan gi økt uro og konfliktfokus rundt barnet var nettopp en av begrunnelsene for at det ble innført en terskel for ny sak om samvær i § 4-19 femte ledd. 45

Sentralt for utvalget er imidlertid hensynet til ro og stabilitet for barnet. Fylkesnemndsutvalget viste til nåværende barnevernlov § 7-5 tredje ledd og § 7-14 annet ledd bokstav b, hvor fylkesnemndsleder kan beslutte at saken skal behandles av nemndsleder alene og uten forhandlingsmøte. En slik forenkelt behandling innebærer imidlertid at sakens realiteter skal prøves, og barnet må da høres etter reglene i barnevernloven § 6-3.

Alternativet er en regel etter mønster av barneloven § 4-21, 2. ledd, andre punktum. Utvalget ser for seg en regel der det stilles krav om at det må foreligge nye relevante opplysninger før det kan kreves ny behandling av samværsordningen. Kravet kan nektes fremmet uten annen realitetsprøving enn om det foreligger endringer i de faktiske forhold som er av en slik vekt at det kan påvirke samværsspørsmålet. I slike tilfeller vil det etter utvalgets oppfatning ikke være påkrevd å involvere barnet etter barnevernloven § 6-3. Utvalget legger større vekt på dette hensynet enn det som ble gjort av fylkesnemndsutvalget i 2005 og foreslår derfor en materiell skranke i barnevernloven § 4-19, som innebærer at når endringssak om samvær allerede har vært behandlet av fylkesnemnda én gang, kan ny sak bare kreves dersom det dokumenteres at det har funnet sted endringer i barnets eller foreldrenes situasjon som gir grunn til å tro at samværsordningen kan bli vurdert annerledes.

Som påpekt av fylkesnemndsutvalget preges barnevernsaker av en dynamikk som tilsier at endrede forhold må kunne trekkes inn etter at det er truffet vedtak. Fylkesnemndas førstegangsfastsettelse av samværsordningen vil i begrenset grad kunne basere seg på erfaringer om hvordan samværet faktisk fungerer. Utvalget legger til grunn at de fleste samværsordninger som fastsettes er minimumssamvær, og at barneverntjenesten står fritt til å justere samværene ut over minimum når det er gjort erfaringer som tilsier at det vil være til barnets beste. I noen tilfeller er det imidlertid naturlig at fylkesnemnda foretar en ny skjønnsvurdering av samværets art og omfang etter noen tid. Utvalget er derfor av den oppfatning at en begrensning i prøvingsretten etter mønster av barnevernloven § 4-21, annet ledd annet punktum, først bør komme til anvendelse når endringssak er behandlet én gang.

Etter barnevernloven § 7-24 kan fylkesnemndas vedtak bringes inn for domstolene til behandling etter reglene i tvisteloven kapittel 36. En avgjørelse om å nekte saken fremmet til realitetsbehandling må anses som en saksstyrende avgjørelse. Tvisteloven § 36-5 (3) angir at domstolene kan prøve alle sider av saken. Dette innebærer at domstolene også kan prøve fylkesnemndsleders skjønnsutøvelse i spørsmålet om fremme eller avvisning av saken fra behandling i fylkesnemnda. Etter utvalgets oppfatning er det ikke påkrevd å høre barnet forut for domstolenes avgjørelse etter krav om overprøving av en slik saksstyrende avgjørelse.

8.3.2.3 Vurdering om behov for kvalitetsforbedring og mer forskning

Utvalget legger til grunn at både barn og foreldre kan oppleve store konflikter i forbindelse med samvær. Det er kjent at enkelte barn har blitt utsatt for omsorgssvikt og mishandling under samvær. Barnevernet fikk fra første januar 2007 et klarere ansvar for barn som kan være utsatt for overgrep under samvær med den ene forelderen. Det mangler forskningsbasert kunnskap om barnevernet har løst disse sakene på en god måte og hvordan deres ansvar utøves.

8.4 Utviklingspsykologiske og barnevernfaglige perspektiver på samvær

8.4.1 Innledning

I det følgende vil utvalget vurdere dilemmaer knyttet til samvær med utgangspunkt i en utviklingspsykologisk og barnevernfaglig tilnærming som har relevans for det praktiske barnevernsarbeidet.

8.4.2 Dilemmaer tilknyttet samvær

Det er mange dilemmaer knyttet til samværsordninger, og barns og foreldres interesser kommer til å stå i motsetning til hverandre. For det første hender det at en samværsordning forstyrrer eller hemmer mulighetene for at målsettingen(e) med plasseringen blir nådd. Mange foreldre ønsker mest mulig samvær med barnet sitt mens barnet, som vanligvis trenger samvær med sine foreldre, også trenger tid og muligheter til å knytte seg til sine nye omsorgsgivere. For å ivareta det biologiske prinsipp kan man da komme til å fastsette samværsordninger som tar mer hensyn til foreldrenes interesser enn til barnets. For å sikre barnet best mulig anledning til å knytte seg til sine fosterforeldre, kan man da komme til å sette det biologiske prinsipp til side.

Hvis barnevernet velger å redusere samværsordningen for å imøtekomme barnets interesse, kan dette føre til et nytt dilemma: Det kan redusere muligheten for tilbakeføring til biologiske foreldre. Dette gjelder spesielt de minste barna, det vil si barn mellom 0 og 4 år, som trenger hyppig samvær for å sikre en trygg tilbakeføring.

Et tredje dilemma knytter seg til klageadgang. Foreldre ønsker ofte mer samvær med sine barn og har i dag anledning til å reise ny sak om samvær ett år etter omsorgsovertakelse og fastsettelse av samværsordning. Dette kan stå i motsetning til barnets behov for størst mulig ro knyttet til fosterhjemsplasseringen, uten den usikkerheten som kan oppstå ved stadig ny sak som har til hensikt å endre forholdene i fosterhjemmet.

Kompleksiteten ved beslutninger om samvær berører de samme forholdene som skal vurderes ved omsorgsovertakelse: foreldrenes personlighet og fungering, foreldrenes forståelse av situasjonen, barnets sårbarhet og tilknytningsforhold. 46 Videre må plasseringens målsetting vurderes, samarbeid og konflikt mellom de berørte parter og hvilken hjelp partene kan få av barnevernet eller av andre fagpersoner i tilrettelegging av samværene.

Samvær kan ta sikte på å bygge opp og/eller bevare tilknytning og tilhørighet. Det kan være rettet mot å forberede tilbakeføring fra fosterhjem/institusjon til opprinnelseshjem, og det kan ha som fokus å gi barn og foreldre anledning til å få kunnskaper om og kjennskap til hverandre. For foreldre kan samvær ha som målsetting å følge med i barnets utvikling. I kapittel 9 blir det drøftet hvordan foreldre og barn som har hatt samvær, får enklere tilbakeføring fordi foreldrene vet mer om sitt barn og kan forstå og møte barnets reaksjoner, noe som øker muligheten for fortsatt normal utvikling. En eventuell tilbakeføring kan på den måten bli mindre belastende for barnet.

For barnets vedkommende kan samvær lindre noe av sorgen og protestreaksjonene etter adskillelsen. Litt større barn bekymrer seg ofte for hvordan det går med foreldre etter flytting, spesielt de barna som har hatt omsorgsansvar for foreldre og eventuelt også for søsken. Samvær kan gi barnet større ro når de ser at det ikke har hendt noe med foreldrene. Gode samvær kan gi barnet trygghet for at foreldrene fortsatt bryr seg om dem.

Barn trenger å ha et realistisk bilde av foreldrene sine. Barn kan idealisere fraværende foreldre, noe som kan gjøre omsorgsovertakelse og flytting uforståelig og uakseptabel. Samtidig har barn ofte sterke lojalitetsbånd til sine foreldre og har liten toleranse for påpekninger av sider ved foreldrene og hjemmet som viser noe negativt. For fosterhjem og barneverntjeneste er det en oppgave å balansere realistisk informasjon med støtte til barnets lojalitetskrav til seg selv. Utover dette kan gode samværsordninger gi fosterforeldre og opprinnelige foreldre anledning til å bli kjent med hverandre og eventuelt innlede et samarbeidsforhold.

Samvær kan med andre ord gi gode opplevelser som kan gi barna både trygghet og opplevelse av sammenheng i livene sine. Men de kan også være arenaer for konflikt.

Alle eventuelle gevinster må vurderes mot andre forhold som påvirker effekten av samvær. Ikke alle samvær gir slike gevinster, eller gjør det i begrenset grad. 47

Med tanke på minoritetsfamilier er det av stor betydning at samværsordningen tilrettelegger for at barnet kan være med på feiring av religiøse høytider og andre begivenheter, få morsmålsundervisning og ha kontakt med utvidet slekt og nettverk. Barnet får anledning til å ha samvær med sin familie og andre i nettverket dersom det er ønskelig, trygt og utviklingsfremmende sett fra barnets perspektiv. I minoritetsfamilier, som gjerne er en mer kollektivistisk familie, har barnet ofte knyttet sterke positive bånd til andre slektsmedlemmer som tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre og eventuelt annet nettverk. Slik kan slekt og venner ofte bli betraktet som viktige for barnets kjennskap til sitt opphav på linje med foreldrene til barnet, selv om de juridisk sett ikke har det samme forhold til barnet. 48 Av den grunn kan det være viktig at barnet kan få opprettholde denne type utviklingsfremmende og positive kontakten hvor barnet også får kjennskap til sitt slektsmessige opphav.

8.4.3 Om samvær – tilbakeføring, trivsel og utvikling

Forskningen som har sett på hvordan samvær påvirker fosterbarnets trivsel og utvikling samt på stabilitet og muligheter for tilbakeføring, gir ikke entydige svar på hvilken betydning samvær har for barn som har flyttet. 49 Få studier viser utvikling målt på annen måte enn ved saksbehandleres generelle vurderinger av fosterbarns psykososiale og intellektuelle utvikling. Bare få studier har gjort målinger av barnas situasjon før flyttingen, noe som gjør senere sammenligninger vanskelig. 50

I en intervjuundersøkelse i regi av Helse- og Velferdsetaten i Oslo kommune ble 29 barn i alderen 9 til 23 år spurt om sitt forhold til og samvær med sin familie. 51 De fleste av dem hadde samvær. Flest hadde samvær med mor og far, noen færre med far. Flere hadde også samvær med andre familiemedlemmer, som besteforeldre, onkler og tanter.

Noen var fornøyde med sin samværsordning, noen ønsket mer kontakt, mens andre ønsket mindre. Barna som var fornøyd med sin samværsordning ga uttrykk for at hyppigheten av møtene passet bra med det de selv ønsket, og møtene passet inn i de aktivitetene de ellers var opptatt av. De som ønsket mer kontakt savnet familiene sine. Noen av foreldrene til disse barna møtte ikke til samvær eller sa at de ikke ønsket kontakt. Flere av barna som ønsket mindre kontakt oppga som hovedgrunn at møtene var slitsomme og at de ikke forsto hensikten med dem. Noen av disse barna var blitt hørt i sitt ønske om reduksjon av samvær, andre ikke. I en brukerundersøkelse blant voksne fosterbarn sa de nå voksne fosterbarna at familien var svært viktig for dem, også i voksen alder. 52

Samvær virker altså ulikt på ulike barn i ulike situasjoner. 53 Flere studier har funnet at i tillegg til det som skjer under samværene, har barnets forståelse av det som skjer stor betydning. 54 Haugli og Havik nevner som eksempel at det at mor ligger på sofaen og sover under samværet kan gis forskjellige forklaringer. 55 Å vite at mor er syk, trett eller lei seg gir en annen og mer akseptabel situasjon for barnet enn å måtte tro at hun sover fordi hun ikke bryr seg om barnet og at det er samvær.

Veland undersøkte på 1990-tallet hvordan det gikk med 138 fosterbarn som unge voksne, med hensyn til forhold som økonomi, arbeid, kriminalitet, rus og psykiske problemer. 56 Undersøkelsen viste at det ikke var noen sammenheng mellom hyppighet i samvær og senere tilpasning. De som klarte seg best hadde relativt sjeldent, men regelmessig samvær (mindre enn én gang per måned). Havik bemerker at det kan tyde på at regelmessighet har en selvstendig betydning for tilpasning. 57

Bunkholdt og Sandbæk konkluderer sin gjennomgang av studiene med at det er langt igjen før vi kan påberope oss forskning som holdepunkt for våre vurderinger av hva som er gode samværs- og kontaktordninger for barn i fosterhjem, og hvordan slike ordninger virker. 58 Derfor mener Bunkholdt og Sandbæk at det per i dag ikke er grunn til å presse igjennom kontaktordninger når grundige overveielser taler imot det. 59

Haugli og Havik sier at det er behov for mer forskning, og ikke minst om hvilke forhold det er som i realiteten påvirker sammenhengen mellom samvær, trivsel og tilbakeføring. 60

8.4.4 Utviklingspsykologiske og barnevernfaglige vurderinger

Det kan være vanskelig å få til en samværsordning som passer for alle tre parter (barnet, foreldre og fosterforeldre). Samværsordning må ta utgangspunkt i barnets behov og tilrettelegges slik at det fungerer best for barnet. Dette innbærer at samværet skal organiseres på en måte som passer barnets hverdag. Det er viktig å være lydhør for barnas egne synspunkter og opplevelse av samværet og hva det gjør med dem – om det er positivt eller om det oppleves som en belastning. 61 Utvalget mener at samvær i tillegg skal legges til rette på måter som prioriterer hensynet til barnets relasjonelle forhold og muligheter for relasjonsutvikling. Utvalget mener derfor, i likhet med Havik, at det sentrale temaet ved vurdering av omfang og organisering av samvær bør være om samværet vil støtte opp under eller motarbeide barnets arbeid med å endre sine grunnleggende antagelser om seg selv og andre. 62

De grunnleggende antagelsene det refereres til her tilsvarer for eksempel Bowlbys indre arbeidsmodeller, et sentralt begrep i tilknytningsteori. En konsekvens av å leve i omsorgssvikt eller å ha vært gjenstand for andre utviklingsmessig uheldige kår (vold eller andre former for overgrep) er ofte at barnas indre arbeidsmodell er preget av manglende tro på å være verd andres omsorg og omtanke samt mistro til andres hensikter og muligheter til å ta vare på dem. En dårlig indre arbeidsmodell har store konsekvenser for barnets fungering på mange områder, som troen på at det nytter å knytte seg til andre, troen på egne muligheter til å mestre både utviklings- og andre oppgaver barn står overfor. Derfor er en grunnleggende hensikt med ny omsorgsbase at barnet blir gitt anledning til å komme i samspill med mennesker som kan gi barnet erfaringer som motvirker slike arbeidsmodeller. En forutsetning for at dette skal skje er at barnet utvikler utviklingsstøttende relasjon til sine nye omsorgsgivere. Dette krever at også foreldrene bidrar konstruktivt til slik relasjonsutvikling ved å gi barnet «lov» til å knytte seg til nye foreldre. Dette er et krav som mange foreldre oppfyller, mens andre strever med tanker og følelser som kan komme til uttrykk gjennom at de binder barnet til seg med sterke lojalitetsbånd og ikke gir dem anledning til å finne en plass i fosterhjemmet. Det er forståelig at så vel fortidige som nåværende frustrasjoner hos foreldrene kan få negative konsekvenser for samværet. Reaksjonene hos foreldrene kan da sette barnets muligheter for opplevelse av å bli trygt ivaretatt i fare, og samvær kan bli mer utviklingshemmende eller fremmende. For å forhindre dette er det viktig at barnevernstjenesten sørger for at foreldre får den hjelpen de trenger for å gjøre samværene til gode, trygge og utviklingsfremmende erfaringer for barnet. Dette betyr at en svært viktig del av arbeidet med omsorgsovertakelse og flytting i fosterhjem må være konsentrert om foreldrenes situasjon og reaksjoner. 63

8.4.4.1 Foreldre

Kunnskapsstatusen om fosterhjem tyder på at foreldre med få unntak synes de har for lite kontakt. 64 De fleste ønsker kontakt i sitt eget hjem, både barn og foreldre kan oppleve besøk på plasseringsstedet som problematiske og smertefulle. Forskerne mener at mange foreldre føler seg degraderte og at de har spilt fallitt når de har mistet omsorgen for barna sine.

Mange foreldre trenger hjelp og oppfølging for å øke muligheten for at samværene blir til beste for barnet og for dem selv. 65

8.4.4.2 Samværsordninger for spedbarn

Utvalget vil i det følgende skille mellom spedbarn i plasseringer med utsikt til tilbakeføring og spedbarn tenkt plassert for oppvekst. Det skilles også mellom barn i alderstrinnet 0 til 18 måneder og 18 måneder til 4 år.

De minste barna i midlertidig plassering har behov for samværsordninger som legger til rette for at barnet får utvikle tilknytning både til sine foster-/beredskapsforeldre og til sine opprinnelsesforeldre. Barnet trenger tydelighet og forutsigbarhet i måten det blir møtt og gitt omsorg på. Samværsordningen må gi opprinnelsesforeldrene hyppig tilgang til barnet i situasjoner som kan beskrives som med «høyt omsorgspotensial», det vil si når barnet våkner, skal stelles, vil leke og ha kontakt og når det skal spise og sove. Hyppig samværsordning med kvalitativt godt samspill mellom barnet og begge foreldreparter vil øke sannsynligheten for at eventuell tilbakeføring blir så lite belastende som mulig for barnet.

Når de minste er tenkt plassert for oppvekst skal de etter praksis ha mindre samvær enn spedbarn plassert med utsikt til tilbakeføring. Hvis forholdene ligger til rette for det, kan det være samvær som gir barnet anledning til å bli kjent med opprinnelsesforeldrene. Betingelsen for dette er at barnet gis anledning til å utvikle trygg tilknytning til sine fosterforeldre, og at opprinnelsesforeldrene samarbeider med fosterforeldre og barnevernstjeneste om å innta en mer tilbaketrukket posisjon. Man kan tenke seg en relasjon som ligner på den barnet har til nære slektninger som de møter ganske sjelden.

Formålet kan imidlertid også tas vare på ved at barnet får informasjon om sitt opphav og anledning til å indirekte følge med i familiens videre liv. 66

Barn i alderen cirka 18 måneder til cirka 4 år har utviklet tilknytning til foreldrene som de blir flyttet fra. Ved utsikt til tilbakeføring blir et hovedformål med samvær at barnet får videreutvikle tilknytningen til sine opprinnelsesforeldre, slik at tilbakeføringen skjer med så liten belastning som mulig for barnet. Dette må imidlertid ikke skje på bekostning av at barnet utvikler tilknytning også til sine fosterforeldre. Haviks utgangspunkt er et nyttig holdepunkt. 67 Selv om egenoppfatningen ikke er klart utviklet når barn er så små, vil det å eventuelt ha vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt gi tydelige tegn hos det lille barnet på utrygghet og avvikende utvikling. For å korrigere dette, må barnet få anledning til å utvikle en bærende og utviklingsstøttende relasjon til sine nye omsorgsgivere. Opprinnelsesforeldre må derfor hjelpe barnet til å finne en plass i fosterhjemmet. Erfaringsmessig koster dette foreldrene mye, noe som også da tilsier at de blir tilbudt den hjelpen til trenger for å mestre denne utfordringen.

De eldre spedbarna som plasseres for oppvekst skal ha anledning til å kjenne sitt opphav, og helst få anledning til å treffe og bli kjent med foreldrene sine. Her kommer behovet for tydelighet og varighet inn som styrende faktor i fastsettelsen av samværsordning. Igjen kan dette bety at barnets hovedtilknytning skal være til fosterforeldrene, mens opprinnelsesforeldrenes posisjon i barnets liv blir noe fjernere. Nye sosiale medier gir nye muligheter for de største barna.

8.4.4.3 Eldre barn og samværsordninger

De samme argumentene som er anført ovenfor vedrørende de eldre spedbarna, er relevante også for barn over fire år. De eldre barna er i tillegg påvirket av lojaliteten som naturlig utvikles i løpet av samspillet mellom barn og omsorgsgivere. Slik lojalitet er ikke avhengig av at omsorgen er «god nok», men er en naturlig følge av omsorgsgiveres tilgjengelighet for barnet. Lojale barn krever av seg selv å være glad, i, beskytte og forsvare foreldre.

En del foreldre som kommer i kontakt med barnevernet, og særlig hvis de blir fratatt omsorgen, sliter med dårlig selvbilde og lav egenverd. Mange av disse foreldrene er ensomme og barnet (barna) blir da ofte den sikreste støtten de har i livet. Når barnet da eventuelt må flytte og det er utsikt til at barnet skal knytte seg til andre, blir forestillingen om å miste holdepunktet i livet så truende at de binder barnet til seg med de midlene de har til rådighet. Barns lojalitet til og medfølelse med mor kan da også føre til at barnet vegrer seg mot å knytte seg til nye omsorgsgivere. Slike holdninger og de handlingene som dette fører til kommer særlig til uttrykk i samværsperiodene. Ikke minst gjelder det lojalitetspress.

Noen foreldre mestrer denne situasjonen og arbeider aktivt for å «frigjøre» barnet sitt til ny tilknytning. Atter andre trenger hjelp og støtte til å mestre å løsne båndene til barnet og la det finne en plass i fosterhjemmet. Uten mulighet til å knytte seg til fosterforeldrene, vil det fosterforeldre kan tilby av omsorg og utviklingsstøtte ha liten effekt.

Det er således samværenes kvalitet som skal avgjøre om de er utviklingsfremmende eller om de hindrer fosterbarnet i å bearbeide sine grunnleggende antakelser. I så fall må foreldrenes ønsker til samværsordningen vike for barnets behov for et utviklingsfremmende miljø

8.4.5 Oppsummering

Barn i alderen 0 til 18 måneder som er tenkt tilbakeført må ha samværsordning som prioriterer barnets uvikling av tilknytning til både opprinnelses- og fosterforeldre. Det forutsettes at foreldrenes omsorgskvalitet matcher hverandre i kvalitet og stabilitet slik at det ikke skapes motsetningsfylte forventninger i barnet om hva det kan forvente av type og kvalitet av omsorg. Samværsordningen må gi opprinnelsesforeldrene hyppig tilgang til daglige situasjoner med barnet som innebærer høy omsorgsladning.

Barn i samme alder som er plassert for oppvekst må ha samværsordning som prioriterer barnets tilknytning til sine fosterforeldre. Forholdet til opprinnelsesforeldre ivaretas enten av informasjon, men uten direkte samvær, eller av samværsordning som plasserer foreldre i en tilbaketrukket posisjon. Kvaliteten på samværene må være avgjørende.

Barn fra cirka 18 måneder til cirka 4 år skal ha samværsordning som prioriterer utvikling av tilknytning til fosterforeldre samtidig som det ivaretar enten videreutvikling av tilknytningen til opprinnelsesforeldrene, eller sørger for at barn og foreldre blir kjent med hverandre ved langvarig plassering. Hvis barnet er plassert med utsikt til tilbakeføring skal samværsordningen gi tett samvær for å sikre slik tilknytning at barnet kan føle seg trygg ved tilbakeføringen.

Hvis barnet er plassert for oppvekst skal kvaliteten være avgjørende for hyppighet og form på samværene. Det er avgjørende at det er barnets beste som er førende i saker om samvær. Hvis foreldrenes samværsform kommer i veien for dette, skal foreldrenes ønsker underordnes barnets behov.

Samværsordninger for barn over 4 år skal følge de samme retningslinjene som nevnt ovenfor:

Samvær må sikre barnet videreutvikling av tilknytning til sine opprinnelsesforeldre samtidig som de skal utvikle tilknytning til nye omsorgsgivere. Økende hukommelse for hendelser og mennesker tilsier at samværene ikke behøver å være så hyppige som for de minste barna. Også for disse barna er det avgjørende at de får anledning til å utvikle relasjon til sine nye omsorgsgivere. For å sikre også disse barnas fortsatte utvikling er det samværenes kvalitet som dermed også her må være avgjørende for hyppighet og form – selv om det kan gå på tvers av foreldrenes ønsker og behov. Dette må gjelde enten barnet er plassert for oppvekst eller det er planlagt tilbakeføring. Hvis tilbakeføring er et realistisk alternativ skal samværene være så hyppige at barn og foreldre kan følge med i hverandres utvikling og endring. Når tidspunktet for tilbakeføring nærmer seg bør samværenes hyppighet og lengde øke.

Det er først og fremst barnet som skal tilgodeses ved samværsordninger, derfor bør lov om barnevernstjenester få ny ordlyd som får frem det utviklingsfremmende tilknyttingsprinsippet, jamfør forslaget beskrevet i kapittel 2.2. Det vil si at barnet gis rett til samvær med støttende tilknytningspersoner, og samværskrav fra voksne personer i barnets slekt og nettverk må underordnes denne hovedvurderingen. Det er utvalgets vurdering at ordlyden gjenspeiler at det er barnet som har rett til samvær, og da skal barnets beste være avgjørende.

8.5 Utvalgets anbefalinger

8.5.1 Anbefalinger om samvær

Utvalget anbefaler at det utarbeides et rundskriv som understreker at formålet med samvær er at det er utviklingsfremmende for barnet. Hvis nødvendig må foreldrene tilbys hjelp til å gjøre samværene utviklingsfremmende for barnet etter plassering. Dette kan bidra til å stabilisere plasseringen. Utvalget anbefaler at det utarbeides retningslinjer for dette.

Utvalgets anbefalning er at bvl. § 4-8 og § 4-9 bør endres slik at samværsretten kan reguleres også etter vedtak om flytteforbud.

Det bør vurderes å innføre en materiell skranke for endringssak om samvær.

8.5.2 Anbefaling om forskning

Utvalget anbefaler at det forskes mer på samvær og ulike samværsordninger i praksis.

1

NOU 1985:18 side 167-167

2

Ot.prp. nr. 44 (1991-1992), side 51

3

Ot.prp. nr. 44 (1991-1992), side 52

4

NOU 2005:9, Ressursbruk og rettssikkerhet i fylkesnemndene forsosiale saker, side 12 første spalte

5

NOU 2005:9, side 87, første spalte

6

NOU 2005:9, side 98-99

7

Ot.prp. nr. 76 (2005-2006) Barnevernloven og sosialtjenesteloven mv. (saksbehandlingsregler for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker mv.) (endringslov), side 126, Innst.O.nr.2 (2006-2007). Innstilling fra familie- og kulturkomiteen om lov om endringer i barnevernloven og sosialtjenesteloven mv. (saksbehandlingsregler for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker mv.), side 32, annen spalte

8

Ot.prp. nr. 76 (2005-2006), side 126

9

Ot.prp. nr. 76 (2005-2006), side 46 og 126

10

Ot.prp. nr. 76 (2005-2006), side 100 og 126. Sml. bl. § 45

11

Ot.prp. nr. 76 (2005-2006), side 45

12

Innst.O.nr.2 (2006-2007), side 30

13

Rt. 1996, side 1684, Rt. 1994 side 534, Rt. 1998 side 787, Rt. 1998 side 1420, Rt. 2001 side 14, Rt. 2002 side 875, Rt. 2002 side 908, Rt. 2003 side 425, Rt. 2004 side 1046, Rt. 2004 side 1683, Rt. 2005 side 624, Rt. 2006 side 247, Rt. 2006 side 1308 og Rt. 2006 side 1672

14

Rt. 2002, side 908, Rt. 2004 side 1046

15

Dommene er nærmere omtalt i Haugli 2010

16

Rt. 1996, side 1684 side 1694

17

Rt. 1998, side 787 side 792

18

Rt. 2006, side 247 punkt 31

19

Rt. 1998, side 787 side 791

20

Rt. 1998, side 787 side 791-792

21

Rt. 2006, side 247 punkt 34

22

Rt. 1998, side 787 side 792

23

Rt. 2002, side 908 side 913, Rt. 2001 s. 14 side 24

24

Rt. 2002, side 1046, punkt 24

25

Rt. 2003, side 425, punkt 45

26

Rt. 2007, side 1136, Rt. 2007 side 1147

27

Haugli 2010

28

Haugli 2010, side 58

29

Lindboe 2006

30

Lindboe 2006

31

Ofstad 2010, side 162

32

Kjønstad 1999, side 368 og side 375 og Nisja 2004, side 101

33

Haugli 2004, side 232-234

34

Søvig 2009, side 198

35

Barne- og familiedepartementet i brev av 28. september 1995

36

Se sitater fra dommen i premiss 78

37

Johansen versus Norway 7.8.1996, premiss 78

38

EMDN-1983-10465. Series A nr 130 pkt 81-83

39

Søkenummer 25702/94, fra den 27. april 2000

40

NOU 1985:18, side 152

41

Ofstad 2010, side 101

42

NOU 2005:9, side 96

43

NOU 2005:9, side 99

44

NOU 2005:9, side 96

45

Innst.O.nr.2 (2006-2007), side 32

46

Haugli 2010

47

Quinton 1998, Haugli 2010

48

Fernea 1995

49

Bunkholdt 2008

50

Bunkholdt 2008

51

Oslo kommune, velferdstetaten 2010

52

Jøsok 2010

53

Sinclair 2005; se også Befringutvalgets drøftelse av det samme

54

Wilson 2004, Sinclair 2005; Haugli 2010

55

Haugli 2010

56

Veland 1993

57

Havik 1996

58

Bunkholdt 2008, side 296; se også Egelund 2006

59

Bunkholdt 2008, side 296

60

Haugli 2010

61

Oslo kommune, velferdstetaten 2010

62

Havik 2004

63

For utdyping viser uvalget til kapittel 12 om foreldre

64

Backe-Hansen 2010

65

Se også kapittel 12 om foreldre

66

Goldstein 1980

67

Havik 2004