"Der vi bor gråter alle damene"

En rapport om tiltak for barn på Oslo krisesenter

Marianne Olsen

Juni 1998

Innholdsfortegnelse

• Forord (Utskrift 17.6.98 - lagret RHH/rapporten)
• Innledning
• 1. Bakgrunnen for prosjektet; "Tiltak for barn på Oslo krisesenter".
  • 1.2 Oslo Krisesenter tar initiativ til et samarbeid med BFD, Byrådsavdelingen for barn og unge og bydelens barnehageadministrasjon.
  • 1.3 Prosjektets formål og rammebetingelser
• 2. Krisesenterbevegelsens ideologiske bakgrunn belyst gjennom en presentasjon av Oslo krisesenter
  • 2.1 Krisesenterbevegelsens ideologiske utgangspunkt
  • 2.2 En nærmere presentasjon av Oslo Krisesenter
  • 2.3 Et tilbakeblikk på senterets tilbud til barna
  • 2.4 Et krisesenter i omfattende endring
• 3. "Der vi bor, der gråter alle damene"
  Hverdagen på krisesenter, erfaringer fra Oslo Krisesenter
  • 3.1 "For pappa slo mamma en masse så derfor rømte vi hit"
  • 3.2 Hverdagen på krisesenteret
  • 3.3 "And then there is the matter of honour, pride and revenge"
• 4. "Pappa'n min er kjempesterk, han kan banke noen hvis han vil"
  Symptomer og reaksjoner på en oppvekst med familievold
  • 4. 1 Barna som deltagende vitner
  • 4.2 Barnas reaksjoner og symptomer
  • 4.3 "Faren min er kjempesterk, han kan banke noen hvis han vil"
• 5. "Jeg vet hva kill betyr, for det sier pappa til mamma"
  Barns opplevelse av familievold i et traumeperspektiv
  • 5.1 "They are all trauma victims - it is like war" ( James Ryan i Thomas 1997)
  • 5.2 Å være deltagende vitne til mishandling er en traumatisk hendelse
  • 5.3 Traumers innvirkning på kroppen og sinnet
  • 5.4 Traumemodifiserende og beskyttende faktorer
• 6. Tiltak for barn på Oslo krisesenter
  • 6.1 Å utvikle et barneperspektiv
  • 6.2 Tiltak som har "gode og varige virkninger for barna"
  • 6.3 Ankomsten til senteret
  • 6.4 Hverdagen på senteret
  • 6.5 Barnehagetilbudet for barn på Oslo Krisesenter
  • 6.6 Avslutnings- og utflyttingsfasen
  • 6.7 Prosjektets anbefalinger til Barne og familiedepartementet
  • 6.8 Noen aktuelle problemstillinger for videre forskning
• Referanser

FORORD (Utskrift 17.6.98 - lagret RHH/rapporten)

"Smertens barn har hemmeligheter du ikke våger å se"

Jeg ønsker først og fremst å takke barna og mødrene deres som jeg møtte dette året på Oslo krisesenter, hver og en især, og enkelte i særdeleshet. Dere må dessverre forbli anonyme.

Jeg håper rapporten kan bidra til å gi barna en stemme samt avdekke flere av familievoldens hemmeligheter.

Takk til ansatte på Oslo krisesenter som har kjempet frem prosjektet på vegne av barna.

Dere tok alle så åpent imot meg til tross for den omfattende endringsprosessen dere selv stod midt oppe i. En spesiell takk til Grete, Kate, Merete, Tina, Turid og Unni som jeg tilbrakte så mye tid sammen med og som ga meg så mange perspektiver på livets mangfold og derav både medmenneskelige og faglige utfordringer.

Takk til medlemmene i referansegruppen: Tina Andersen, Turid Dankertsen, Målfrid Grude Flekkøy, Trond Frigstad, Tage Guldvog, Sidsel Hansen, Per Are Løkke, Kari Næss Omvik, Nasim Riaz, Marianne Sætre, Helene Aarseth og Sidsel Aas. Dere bidro med spennende innfallsvinkler og solid fagkunnskap på så mange ulike områder. Det har beriket prosjektet.

Takk til barnehagene jeg samarbeidet med. Dere møtte utfordringene med evne til kreativitet, fleksibilitet og kritisk refleksjon. Takk på vegne av barna og mødrene for den omsorg og empati dere møtte dem med.

Takk til Magne Raundalen fordi du tok deg tid til å lese utkastet til kapittelet om barns opplevelse av familievold i et traumeperspektiv. Du ga verdifulle kommentarer og viktige referanser til utfyllende litteratur som har kommet rapporten til gode.

Takk til Nic. Waals institutt v/ Helen J. Christie, Målfrid Grude Flekkøy og Ann Kirsti Rud for imøtekommenhet og interesse for barnas situasjon på krisesenteret. Takk også for faglig bidrag i form av kurs for de ansatte om barn i krise.

Sist og ikke minst.

Takk til Nicole Hennum ved NOVA; "Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring" for veiledning som etterhvert strakk seg langt utover prosjektets tidsberammelse.

Du ga meg så mange faglige og personlige utfordringer i form av synspunkter på barn, oppvekst og livets mangslungenhet, hvor lite er optimalt og mye likevel er mulig.

Samtidig bidro du med kritiske og kreative refleksjoner på arbeidet mitt, noen ganger til fortvilelse og alltid til nye og større tankesprang.

Prosjektets fremdrift og rapportens innhold står jeg alene ansvarlig for.

Islamabad april 1998