Vår ref Dato Q-18/2007 200701893-/KSSS Vår ref Dato Q-18/2007 200701893-/KSSS

Historisk arkiv

Rundskriv om endringer i ekteskapsloven mv. fra 1. juni 2007 og informasjon om ordningen med refusjon av utgifter til hjemsendelse til Norge der ungdom har blitt eller forsøkt tvangsgiftet

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Barne- og likestillingsdepartementet

Rundskriv Q-18/2007

Nr.

Vår ref

Dato

Q-18/2007

200701893-/KSSS

23.05.2007

 

Rundskriv om endringer i ekteskapsloven mv. fra 1. juni 2007 og informasjon om ordningen med refusjon av utgifter til hjemsendelse til Norge der ungdom har blitt eller forsøkt tvangsgiftet

Punkt 11 i dette rundskrivet er opphevet, og erstattet med rundskriv 09/10  av 26. mars 2010 fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

1. Innledning
Stortinget vedtok den 13. desember 2006 endringer i ekteskapsloven, partnerskapsloven og straffeprosessloven. Hensikten med lovendringene har blant annet vært å forhindre tvangsekteskap, barneekteskap og hjelpe parter ut av et tvangsekteskap.

Lovendringene følger av endringslov av 18. januar 2007 nr. 1. Forarbeidene til endringene er Ot. prp. nr. 100 (2005-2006) Om lov om endringer i ekteskapsloven og straffeprosessloven mv. (tiltak for å forhindre tvangsekteskap mv.), Innst. O. nr. 18 (2006-2007) og Besl. O.nr. 38 (2006-2007).

Endringene vil bli innarbeidet i Barne- og likestillingsdepartementets generelle rundskriv om ekteskapsloven (nåværende Q-20/2004 som blir Q-20/2007). Det oppdaterte rundskrivet vil finnes på www.regjeringen.no og kan bestilles hos publikasjonsbestilling@dss.dep.no

Det vil også bli laget en kortfattet brosjyre (”Nye regler for å gifte seg i utlandet”) om endringene. Brosjyren er oversatt til engelsk, urdu, sorani, arabisk og somali. Den vil ligge på www.regjeringen.no og kan bestilles hos publikasjonsbestilling@dss.dep.no

I dette rundskrivet følger det en orientering om lovendringene som gjelder fra 1. juni 2007.  I punkt 11 gis det i tillegg en orientering om ordningen med refusjon av utgifter til hjemsendelse til Norge der ungdom har blitt eller forsøkt blitt tvangsgiftet i opprinnelseslandet. 

2. Fylkesmannens adgang til gi dispensasjon fra alderskravet
Ekteskapsloven § 1 er endret slik at fylkesmannen ikke kan gi dispensasjon fra alderskravet på 18 år dersom den som søker er under 16 år. Det vil si at fylkesmannen kun kan gi dispensasjon fra alderskravet når partene er mellom 16 og 18 år. Det er ingen endring i at det må foreligge samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret.  Siden det i nyere tid ikke er gitt dispensasjon til noen under 16 år vil dette være i tråd med gjeldende rett. En lovbestemt nedre grense på 16 år for fylkesmannens dispensasjonsadgang er forenelig med straffelovens regler i straffeloven § 220 om straffbarhet for ekteskapsinngåelser med noen under 16 år og den seksuelle lavalder.

Vilkåret for når fylkesmannen kan gi tillatelse til å inngå ekteskap før fylte 18 år er endret fra særlige grunner til sterke grunner. Endringen vil ikke medføre vesentlige endringer i fylkesmannens praktisering av bestemmelsen siden dispensasjonspraksisen etter ekteskapsloven § 1 allerede i dag er svært restriktiv.  Samme restriktive praksis skal opprettholdes. For praktisering av bestemmelsen vises til Barne- og likestillingsdepartementets alminnelige rundskriv om ekteskapsloven.

3. Anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet
Et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes som hovedregel i Norge dersom ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet. Dette er en ulovfestet hovedregel i norsk internasjonal privatrett som nå lovfestes. Det følger nå av ny § 18 a i ekteskapsloven at et ekteskap inngått i utlandet anerkjennes i Norge såframt ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet. Videre fremgår det at ekteskapet likevel ikke vil bli anerkjent dersom det åpenbart vil virke støtene på norsk rettsorden (ordre public) å anerkjenne det. Dette er en kodifisering av gjeldende rett og er ikke ment å ha noen materiell betydning.

Det følger av ekteskapsloven § 18 a annet ledd at et ekteskap som er inngått i utlandet ikke vil være gyldig i Norge dersom:
• ekteskapet er inngått uten at begge parter var til stede under vigselen (stedfortrederekteskap og telefonekteskap) eller
• en av partene var under 18 år, eller
• en av partene allerede er gift.

Dette gjelder i midlertidig kun dersom minst en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt i riket på det tidspunktet vigselen fant sted. Hva som ligger i dette vil bli nærmere omtalt under punkt 4.

Når folkeregisteret mottar melding om ekteskap inngått i utlandet må folkeregisteret undersøke om noen av disse reglene kommer til anvendelse. Dersom så er tilfelle, for eksempel fordi en av partene var under 18 år på vigselstidspunktet, skal ekteskapet ikke bli registrert i folkeregisteret. Dersom det foreligger tillatelse fra fylkesmannen til å inngå ekteskap før 18 år, i forbindelse med utstedelse av ekteskapsattest til bruk ved vigsel i utlandet der utenlandske myndigheter krever slik attest, legger departementet til grunn at ekteskapet må anerkjennes. Det har da ikke skjedd en omgåelse av norske regler med hensyn til alderskravet for å inngå ekteskap.

Ved søknad om familiegjenforening på bakgrunn av ekteskap vil utlendingsmyndighetene vurdere om det foreligger et ekteskap som kan anerkjennes i Norge. Dersom ekteskapet for eksempel ble inngått da en av partene var under 18 år og minst en av partene hadde en sterk tilknytning til Norge, skal ikke utlendingsmyndighetene anerkjenne ekteskapet.

Det er alderen på vigselstidspunktet som er avgjørende, noe som medfører at det ikke er mulig å søke familiegjenforening etter at begge parter er fylt 18 år. Tiden reparerer ikke mangelen.

I Norge finnes ikke en egen ”anerkjennelsesinstans” for ekteskap inngått etter utenlandsk rett. En vurdering av et ekteskaps gyldighet foretas ”prejudisielt” av ulike offentlige myndigheter der det er relevant, og beslutningen er ikke uten videre bindende for andre offentlige myndigheter.  Det vil si at en person kan anses som gift av folkeregisteret og ugift av utlendingsmyndighetene.  Om ulike norske myndigheter gjør ulike vurderinger av om en person anses som gift eller ikke eller situasjonen på noe annet sett er uklar, må spørsmålet forelegges domstolene. Retten kan gi en rettslig bindende avgjørelse på ekteskapets gyldighet.

4. Nærmere om tilknytningskravet
For at reglene som er omtalt under punkt 3 skal komme til anvendelse, må minst en av partene ha en sterk tilknytning til Norge. Dette kravet anses oppfylt hvis en av partene er norsk statsborger eller er fast bosatt her. Hvem som er norsk statsborger følger av lov om norsk statsborgerskap av 10. juni 2005 nr. 51.

Ved vurderingen av om tilknytningskravet fast bosatt er oppfylt tas det utgangspunkt i domsilbegrepet i den internasjonale privatrett.  Det må skilles mellom det å kun ha et opphold i landet og det å være bosatt. For å være bosatt må det ha skjedd en bostedsforrykking. I dette ligger at man har sitt faste tilknytningspunkt til oppholdslandet. I tillegg må vedkommende ha til hensikt å bli boende i landet og oppholdet må være frivillig. Ved vurderingen av hva som kreves for å være fast bosatt må det ses hen til forskrift av 5. november 1992 nr. 979 om når en utenlandsk statsborger skal anses å være fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkårene. 

Det følger av nevnte forskrift at en utenlandsk statsborger med bosettingstillatelse skal anses som fast bosatt i Norge. Det samme må legges til grunn her.

En utenlandsk statsborger med en oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse/permanent oppholdstillatelse kan etter en skjønnsmessig vurdering bli ansett som fast bosatt i Norge. I forskriften § 2 er det listet opp enkelte kriterier som skal legges vekt på. Den samme vurdering er det naturlig blir foretatt her. Det skal følgelig legges vekt på utlendingens tilknytning til Norge, hvor lenge vedkommende har hatt opphold i Norge, om vedkommende har til hensikt å bli boende, om utlendingen har nær familie i Norge, fast arbeid mv.

Har en utenlandsk statsborger en oppholdstillatelse som ikke danner grunnlag for bosettingstillatelse, skal vedkommende ikke anses som fast bosatt i Norge.

Utenlandsk statsborger som har status som flyktning og som er innvilget asyl i Norge skal også anses som ”fast bosatt.”

I de tilfeller der en eller begge parter er under 18 år mener departementet at også foreldrenes tilknytning til riket kan få en viss betydning ved vurderingen av parten eller partenes tilknytning.


5. Etterfølgende godkjennelse
Etter begjæring fra begge parter kan et opprinnelig ikke anerkjent ekteskap allikevel anerkjennes dersom sterke grunner taler for det. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vil få delegert myndighet til å treffe vedtak om hvorvidt slik etterfølgende godkjennelse skal gis. Barne- og likestillingsdepartementet er klageinstans. Begjæringen om slik etterfølgende godkjennelse må komme fra begge parter.

Hvorvidt det foreligger sterke grunner til å gi etterfølgende godkjennelse av et opprinnelig ikke-anerkjent ekteskap vil bero på en konkret og skjønnsmessig vurdering, og det er naturlig at denne avgjørelsen hører under det frie skjønnet til forvaltningen.

Selv om det er barn i forholdet skal det ikke være noen automatikk i å få etterfølgende godkjennelse. Det er viktig å være oppmerksom på at også i slike tilfeller kan det ha blitt utøvet tvang og kvinnen kan være presset inn i et ufrivillig svangerskap. Det er heller ikke gitt at en etterfølgende godkjennelse nødvendigvis vil være til barnets beste dersom ekteskapet som ligger til grunn er gjennomført ved tvang. Det skal derfor ikke være noen automatikk i å få etterfølgende godkjennelse selv om partene har eller venter barn sammen. Det må foretas en konkret og svært grundig vurdering i det enkelte tilfelle, der barnets beste skal være et grunnleggende hensyn.

Dersom en av partene har en betydelig sterkere tilknytning til vigselslandet enn til Norge, kan det være et moment. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom parets eneste tilknytning til Norge består av et norsk statsborgerskap for en av partene, og vedkommende i lang tid har vært bosatt i vigselslandet. I slike tilfeller kan det være at man ikke har hatt samme forutsetning for å sette seg inn i norsk ekteskapslovgivning. Foreldrenes tilknytning til Norge kan også være relevant i henhold til vurderingen av om parten/e har hatt forutsetning for å sette seg inn i norsk ekteskapslovgivning.

Hvorvidt ekteskapet kunne ha gitt grunnlag for dispensasjon fra alderskravet i ekteskapsloven § 1 kan være et moment, men må sees i sammenheng med andre momenter i saken. Det forhold at partene i ettertid har oppnådd en alder som gjør at ekteskap kan inngås i Norge, skal ikke alene føre til at ekteskapet anerkjennes. Hovedhensikten med å forby ekteskap før 18 års alderen er at den unge i alminnelighet ikke har nådd den modenhet eller evne som kreves for selvstendig å ta stilling til konsekvensene av å inngå ekteskap. Dersom et for tidlig inngått ekteskap blir godkjent i ettertid, kun på bakgrunn av at den unge er blitt 18 år, får den unge ikke i moden alder mulighet til å ta stilling til spørsmålet om ekteskap. Den opprinnelige mangelen består uavhengig av personens stigende alder.

Tidsaspektet, for eksempel hvis det har gått lang tid siden vigselen og partene har innrettet seg på at de er gift, kan også være relevant. Her må det imidlertid tas hensyn til at det kan være en risiko for at den eller de parter som har blitt giftet bort mot sin vilje også blir holdt tilbake i opprinnelseslandet/hjemlandet mot sin vilje. Hvorvidt dette momentet skal være relevant må følgelig vurderes nøye og konkret, og ses i sammenheng med andre momenter i saken.

Hvis det foreligger opplysninger som viser at manglende anerkjennelse av ekteskapet vil kunne få andre sterke negative konsekvenser for paret, kan det også være et moment av betydning.


Ved etterfølgende godkjennelse av polygame ekteskap må det foreligge sterke grunner. Er imidlertid ektefellen fra første ekteskap død etter at ekteskap nr. 2 er inngått, kan dette tale for at sistnevnte ekteskap blir godkjent. Det samme gjelder hvis ekteskap nr. 1 er oppløst ved skilsmisse eller på annen måte. Det må stilles strenge dokumentasjonskrav til at det første ekteskapet er oppløst enten ved død, skilsmisse eller på annen måte (for eksempel omstøtelse eller oppløsning) dersom etterfølgende godkjennelse skal gis.

6. Direkte skilsmisse ved tvangsekteskap
Bestemmelsen i ekteskapsloven om direkte skilsmisse er utvidet til også å omfatte tvangsekteskap generelt. Vurderingene av hvorvidt det foreligger et tvangsekteskap etter ekteskapsloven § 23 tredje ledd skal være de samme som etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd. Videre må innholdet i begrepet «tvangsekteskap» være det samme som i ekteskapsloven § 16 tredje ledd. Det er viktig å være oppmerksom på at påstand om ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd og direkte skilsmisse etter ekteskapsloven § 23 også kan gjøres gjeldende mot en ektefelle som har vært uvitende om den utøvde tvangen.

Det foreslås ingen endringer i de alminnelige bevisbyrdereglene, slik at disse må legges til grunn. I en sak der en part hevder at hun eller han er blitt tvunget til å inngå ekteskap ved rettsstridig tvang, har vedkommende bevisbyrden for at de påstander hun eller han har fremsatt medfører riktighet. Det er følgelig saksøker som har bevisbyrden.

Søksmålsfristen i dette tilfellet er den samme som ved krav om dom på ugyldighet etter ekteskapsloven § 16 fjerde ledd. Sistnevnte bestemmelse fastslår at søksmålet må være reist innen seks måneder etter at de tvungne er blitt fri fra tvangen. Uansett må søksmålet være reist innen fem år etter inngåelsen av ekteskapet.

7. Utvidet mulighet til å fremme borgerlige rettskrav i straffesaker
Straffeprosessloven er endret fra 1.juni 2007 slik at i en straffesak etter straffeloven § 222 annet ledd (tvangsekteskap) kan det nå fremmes sivile krav mot den andre ektefellen om ugyldiggjøring av ekteskapet jf. ekteskapsloven § 16 eller direkte skilsmisse jf. ekteskapsloven § 23. Dette gjelder uavhengig av om det er den andre ektefellen som er siktet i saken. Tidligere var det et krav om at den andre ektefellen var siktet i saken. Dette var lite heldig. I en del tilfeller vil andre enn ektefellen være siktet. Et godt eksempel på dette er den første saken om tvangsekteskap som Høyesterett behandlet. I den saken ble en far og en halvbror dømt for forsøk på overtredelse av straffeloven § 222 annet ledd.

Departementet legger til grunn at disse sakene må følge alminnelige prosedyrer med hensyn til behandling av borgerlige rettskrav i en straffesak. I den forbindelse antar departementet at det er nærliggende at arbeidet med saksanlegget for det borgerlige rettskravs vedkommende blir lagt til bistandsadvokaten i de tilfellene retten har oppnevnt advokat for fornærmede. Oppgavene til bistandsadvokaten framgår av kapittel 9a i straffeprosessloven.

8. Forholdet til partnerskap
Reglene som er beskrevet i dette rundskriv får også anvendelse for registrerte partnerskap.

9. Anvendelse av de nye reglene
Endringene trer i kraft 1. juni 2007. Det medfører at fra denne dato kan
ikke fylkesmannen gi dispensasjon for å inngå ekteskap for en person som er under 16 år.

Reglene i ekteskapsloven § 18 a skal kun gjelde for ekteskap inngått etter lovens ikrafttredelse. Det vil si ekteskap inngått etter 1. juni 2007. For ekteskap inngått før 1. juni 2007 vil anerkjennelsesspørsmålet avgjøres etter gjeldende tidligere ulovfestede regler.  Har for eksempel utlendingsmyndighetene fått saken til behandling etter 1. juni 2007, men ekteskapet ble inngått 1. mai 2007 vil ikke de nye reglene komme til anvendelse.

Endringen i straffeprosessloven §§ 3 og 427, vedrørende utvidet mulighet til å fremme borgerlige rettskrav, og endring i ekteskapsloven § 23, vedrørende mulighet til direkte skilsmisse, får anvendelse for saker som er brakt inn for domstolene etter 1. juni 2007.

10. Søksmålsfrister
Dersom en person som har blitt tvangsgiftet ønsker å gå til domstolene for å få ekteskapet ugyldiggjort  eller få direkte skilsmisse uten separasjonstid er det viktig å være oppmerksom på gjeldende søksmålsfrister.  Søksmål må være reist innen seks måneder etter at de tvungne er blitt fri fra tvangen. Uansett må søksmålet være reist innen fem år etter inngåelsen av ekteskapet.  I noen tilfeller har søksmål blitt reist for sent. Det er derfor viktig at alle instanser som kommer i kontakt med jenter eller gutter som er blitt tvangsgiftet opplyser om muligheten for å få ekteskapet ugyldiggjort eller for å få direkte skilsmisse, samt at det løper søksmålsfrister.

Det kan være vanskelig å konstatere om ”en ektefelle er fri fra tvangen”. Det er det opp til retten å vurdere. Nedenfor følger tre saker fra rettsprakis som vurderer seks måneders fristen. I en av sakene var fristen overtrådt. I de to andre var sak reist innenfor fristen. I to av sakene var skjæringspunktet for når tvangen opphørte ved hjemkomst til Norge, mens i den siste ble tvangen først ansett for å opphøre senere.

RG 2002 side 912 - Dom fra Oslo tingrett i 2002:
A (mann), som er født i Tyrkia og har bodd i Norge fra han var 11 år, inngikk da han var 22 år gammel ekteskap i Tyrkia med sin tremenning B, som da var 16 år og 10 måneder. 3-4 uker etter bryllupet reiste A tilbake til Norge. Han anla ugyldighetssøksmål i forbindelse med at B kom til Norge året etter. A og B nedla i retten sammenfallende påstand om at ekteskapet kjennes ugyldig. Retten tok påstanden til følge. Lagt til grunn at A hadde vært utsatt for et sterkt og kontinuerlig press som han ikke var i stand til å stå imot, og at han etter all sannsynlighet også ble utsatt for både trusler og fysisk maktbruk fra farens side. - Søksmålsfristen på 6 måneder i ekteskapsloven § 16 fjerde ledd ansett overholdt. A ble det første året etter ekteskapsinngåelsen boende hos sine foreldre, og han befant seg da i samme tvangssituasjon som tidligere.

RG 1999 side 499 – Dom fra Fredrikstad tingrett i 1998:
Kvinne som var født i Somalia og hadde bodd i Norge siden hun var ni år ble mot sin vilje viet i Yemen, etter at hun var fratatt pass og reisedokumenter og utsatt for vold. Det var tvil om ekteskapet var gyldig etter Yemens lov, men retten fant at ekteskapet uansett måtte kjennes ugyldig etter ekteskapsloven § 16 tredje ledd. Tvangssituasjonen opphørte først da hun kom tilbake til Norge, og fristen på seks måneder etter ekteskapsloven § 16 fjerde ledd ble derfor regnet fra hjemkomsten.

Dom fra Oslo tingrett i 2003:
Ekteskap mellom norsk kvinne og pakistansk mann inngått i Pakistan i september 2001. Kvinnen returnerte til Norge alene 14. oktober 2001. Kvinnen påsto ugyldig ekteskap på bakgrunn av tvang. Stevning innkom retten den 19. april 2002 og ble ansett for å ha kommet inn for sent. Retten så det som klart at en eventuell tvang opphørte da A kom alene tilbake til Norge den 14. oktober 2001.

Punkt 11 i dette rundskrivet er opphevet, og erstattet med rundskriv 09/10  av 26. mars 2010 fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.


11. Utgifter til hjemsendelse til Norge ved tvangsgifte eller fare for tvangsgifte
Jenter og gutter som blir tvangsgiftet eller forsøkt tvangsgiftet i opprinnelseslandet tar i en del tilfeller kontakt med den norske ambassade for å få hjelp. Noen av disse ungdommene har vanskeligheter med selv å få dekket utgiftene til hjemreise til Norge. Den enkelte ambassade har ikke satt av egne midler til dette. Barne- og likestillingsdepartementet har i 2007 avsatt midler til hjemsendelse i slike tilfeller.  Den enkelte ambassade kan på vegne av den unge søke Barne- og likestillingsdepartementet om slik dekning. Søknaden sendes Barne- og likestillingsdepartementet med kopi til Utenriksdepartementet.

I søknaden må ambassaden gi en kort beskrivelse og en vurdering av saken.  Det må fremkomme at jenta eller gutten er blitt eller står i fare for å bli tvangsgiftet og dette bør dokumenteres ved en egenerklæring.  Videre bør det opplyses hvilken tilknytning, for eksempel norsk statsborgerskap eller bosettingstillatelse, den unge har til Norge. Dersom den unge har svak tilknytning til Norge kommer vedkommende ikke inn under ordningen.  Unge personer over 18 år kan komme inn under ordningen. Det må også fremgå at den unge ikke har midler til å få dekket billett på annen måte for eksempel ved at vedkommende er dekket opp i henhold til rundskriv ”Retningslinjer for håndtering av saker med etterlatte barn i utlandet”. 

Dersom Barne- og likestillingsdepartementet beslutter å dekke nødvendige hjemreiseutgifter legger den enkelte ambassade ut og sender refusjonskrav til Barne- og likestillingsdepartementet.

Departementet er kjent med at noen hjelpeorganisasjoner hjelper unge hjem fra land hvor det ikke er norsk ambassade. I slike tilfeller er det naturlig at akkreditert ambassade kontaktes. Dersom det ikke er mulig kan departementet også innvilge søknader fra hjelpeorganisasjoner på vegne av unge som de hjelper tilbake til Norge. Samme prosedyre som ovenfor må da følges. Dette vil imidlertid kun være i unntakstilfeller da det antas at i de fleste tilfeller vil hjemreise skje med ambassadens bistand.

Denne ordningen gjelder også ved kjønnslemlestelsestilfeller.

Med hilsen


Arni Hole (e.f.)
ekspedisjonssjef    

Tove Friisø
avdelingsdirektør

Vedlegg:2
 


Vedlegg 1
Lov om endringer i ekteskapsloven og straffeprosessloven mv. (tiltak for å forhindre tvangsekteskap mv.).

I
       I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) gjøres følgende endringer:

§ 3 første ledd nytt nr. 7 skal lyde: 
       Krav fra den ene ektefellen mot den andre ektefellen om at ekteskapet er ugyldig eller om skilsmisse uten forutgående separasjon, jf. lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 16 tredje og fjerde ledd og § 23 i sak etter straffeloven § 222 annet ledd.

§ 427 tredje ledd skal lyde:
       Det samme gjelder krav mot siktedes foreldre etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 1-2 nr. 2 og en ektefelles krav som nevnt i § 3 nr. 7.

II
       I lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap gjøres følgende endringer:
§ 1 første ledd skal lyde:
       Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap uten samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret, og tillatelse fra fylkesmannen. Fylkesmannen kan ikke gi tillatelse dersom den som søker, er under 16 år.

§ 1 tredje ledd skal lyde:
       Fylkesmannen kan bare gi tillatelse når det foreligger sterke grunner for å inngå ekteskap.

§ 16 tredje ledd skal lyde:
       Hver av ektefellene kan reise søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig dersom han eller hun er blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd. Dette gjelder uavhengig av hvem som har utøvd tvangen.

Ny § 18a skal lyde:

§ 18a. Anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet
       Et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes her i riket dersom ekteskapet er gyldig inngått i vigselslandet. Et ekteskap anerkjennes likevel ikke dersom dette åpenbart ville virke støtende på norsk rettsorden (ordre public).
      
Et ekteskap som er inngått i utlandet, anerkjennes ikke her i riket dersom minst en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt her i riket på vigselstidspunktet, og:
a) ekteskapet er inngått uten at begge parter var til stede under vigselen,
b) en av partene var under 18 år, eller
c) en av partene allerede var gift.
Departementet kan likevel etter begjæring fra begge parter anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det.
Overskriften til § 23 skal lyde:

§ 23. Skilsmisse på grunn av overgrep og tvangsekteskap

§ 23 annet ledd skal lyde:
       Krav om skilsmisse etter første ledd må være reist innen seks måneder etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen, og senest to år etter at den fant sted.

§ 23 nytt tredje ledd skal lyde:
       En ektefelle kan også kreve skilsmisse dersom han eller hun har blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd. Dette gjelder uavhengig av hvem som har utøvd tvangen. § 16 fjerde ledd gjelder tilsvarende.

III
       I lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap gjøres følgende endring:
§ 2 første ledd første punktum skal lyde:
       Ekteskapslovens kapittel 1 som gjelder vilkår for å inngå ekteskap og ekteskapsloven § 18a får tilsvarende anvendelse ved registrering eller anerkjennelse av partnerskap.

IV
1. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.1 Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser til forskjellig tid.
2. Departementet kan gi nærmere overgangsregler i forskrift.
1 Fra 1 juni 2007 iflg. res. 18 jan 2007 nr. 57.


Vedlegg 2
Forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses å være fast bosatt i Norge i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår.

Fastsatt av Barne- og familiedepartementet 5. november 1992 med hjemmel i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 7 bokstav h. Endret 5 juli 2004 nr. 1201.

I
§ 1. Utenlandsk statsborger med bosettingstillatelse anses for å være fast bosatt i Norge.

§ 2. Utenlandsk statsborger med oppholdstillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse kan etter en skjønnsmessig vurdering foretatt av folkeregisteret anses som fast bosatt i Norge. Det skal bl.a. legges vekt på utlendingens tilknytning til Norge, hvor lenge vedkommende har hatt opphold i Norge, om han/hun har til hensikt å bli boende, om utlendingen har nær familie i Norge, fast arbeid mv.
0 Endret ved forskrift 5 juli 2004 nr. 1201 (i kraft 1 okt 2004).

§ 3. Utenlandsk statsborger som har status som flyktning og som er innvilget asyl i Norge likestilles med norsk borger etter ekteskapsloven § 7 h, selv om vedkommende ikke kan anses som fast bosatt i riket.

§ 4. Folkeregisteret kan kreve den utenlandske statsborgerens pass og/eller andre relevante dokumenter fremlagt for å klarlegge vedkommendes fremmedrettslige status.
0 Endret ved forskrift 5 juli 2004 nr. 1201 (i kraft 1 okt 2004).

§ 5. Ved prøving av ekteskapsvilkårene for statsborger av annet nordisk land, gjelder bestemmelsene i Konvensjon 6. februar 1931 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap mv, jf lov 19. desember 1969 nr. 75 og Justis- og politidepartementets forskrift 19. desember 1969.

II
       Denne forskrift trer i kraft 1. januar 1993.