Et samfunn med det samiske og norske side om side

Norsk samepolitikk bygger på folkerettslige prinsipper og grunnleggende moralske forpliktelser, fornyings-, administrasjons og kirkeminister Rigmor Aasrud, ansvarlig statsråd for samepolitikken, i avisa iTromsø 29. mars 2011.

Trygghet, mangfold og likeverd er bærebjelkene i et godt samfunn. I debattene om Tromsø skal søke seg inn i forvaltningsområdet for samisk språk og om skilting på samisk i Bodø, er det mange som glemmer dette.

Hver enkelt kommune må selv bestemme om den skal søke seg inn i forvaltningsområdet for samisk språk. Som ansvarlig statsråd for samepolitikken verken kan eller skal jeg påvirke beslutningene. Selve diskusjonene slik de har foregått på flere arenaer, må jeg imidlertid få kommentere.

Disse debattene har avdekt to urovekkende forhold: Dyptliggende fordommer mot det samiske folk, og manglende anerkjennelse av grunnleggende prinsipper for et mangfoldig og godt samfunn.

Fordommene har kommet frem i lyset under debatten om det samiske forvaltningsområdet. Det er bra. Men det er også skremmende. Det som uroer meg mest er utsagnene som bygger opp under myten om at samene ønsker rettigheter på bekostning av andre grupper. De mest ekstreme påstår til og med at samene konspirerer for å danne en samisk stat.

Fordommer er dessverre noe vi alle kan ha og som vi alle møter, enten de dreier seg om kjønn, alder, dialekt, yrke eller etnisitet. Jeg vil ikke ta for meg de fordommene som nå har kommet frem mot det samiske folk – mange av dem er så ekstreme at de ikke fortjener å bli gjentatt.

Det er når vi foretar beslutninger på grunnlag av slike fordommer, at stereotypiene blir farlige. Og i diskusjonene om hvorvidt et område skal inn i det samiske forvaltningsområdet, er det en vrangforestilling som stadig dukker opp. Nemlig at samisk kultur ikke har noe med byer å gjøre.

Denne forestillingen i storsamfunnet om det samiske som noe ”tradisjonelt/ikke-moderne” uttrykkes på mange måter.  Et rask bildesøk på internett med ”same” som søkeord, viser nettopp hva vi forbinder med ordet. Stort sett alle bildene kretser rundt nordsamiske drakter og rein på vidda. Med en slik forestilling er det ikke rart at en del stiller seg undrende til at en stor by muligens skal inn i forvaltningsområdet for samisk språk.

Men samisk kultur er så uendelig mye mer enn de første bildene som kommer i hodet – og på internett. Den samiske kulturen er levende og har et stort mangfold, i likhet med alle andre kulturer. Den flytter på seg, finner nye arenaer og nye impulser. En samisk tungrockmusiker bosatt i byen er også en del av den samiske kulturen. Flyttemønsteret i hele befolkningen gjør at byene blir stadige viktigere for ivaretakelsen av samiske språk og samisk kultur. Å påstå at samisk kultur ikke hører hjemme i byen er derfor en farlig og fordomsfull ansvarsfraskrivelse.

At samene har tatt del i den samme urbaniseringen som resten av samfunnet, viser nettopp at det samiske er en del av det flerkulturelle storsamfunnet. Et samfunn bygger på felleskap, og et felleskap må ha noen kjøreregler. Mange av disse kjørereglene har blitt satt til side i diskusjonene som har rast på folkemøter, nettforumer og i aviser den siste tiden.

For å skape et godt og trygt flerkulturelt samfunn, må man leve side om side uten å føle seg truet av hverandre. Trygghet krever tillitt, og da kan man ikke tillegge hverandre skjulte motiver, slik mange har gjort i debattene.  Debatt bygget på stereotypier og mistenksomhet skaper skillelinjer i samfunnet. Vi har derfor alle et ansvar for å vurdere våre ytringer slik at de ikke skal virke krenkende på personer eller grupper i Norge.

Krenking skaper skillelinjer som kan forplante seg i en hel samfunnsstruktur, og få dramatiske følger for enkeltpersoner. Hvis en ung, samisk jente føler at hun ikke kan uttrykke sin kultur i frykt for diskriminering, ja da har ikke hun den samme grunnleggende retten til livsutfoldelse. 

Det er nemlig ett premiss som vi aldri må glemme, og det er at samfunnet har et spesielt ansvar for å sikre minoriteters rettigheter. Dette prinsippet er fastlått i FNs menneskerettigheter, og er anerkjent av Norge og alle land vi liker å sammenligne oss med.
Dette handler om en helt enkel dynamikk mellom majoritet og minoritet. Hvis flertallet alltid skal bestemme ut fra sine interesser alene, vil minoriteter alltid bli tapende. I et fungerende demokrati må mindretallets interesser sikres, gjennom rettigheter og dialog. Konsekvensen er at minoritetsrettigheter må være del av den generelle samfunnsutviklingen.    

Samene er anerkjent som urfolk og som minoritet av Norge og av FN. Det betyr at vi er forpliktet til å sikre reel likebehandling og ikke-diskriminering. Å behandle alle helt likt er nemlig ikke det samme som likebehandling. Alle folk har for eksempel rett til å beholde sitt språk, og siden de samiske språkene er truet, må staten sette i gang ekstra tiltak. Bevilgninger til bevaring av samisk språk og annen kultur er derfor ikke diskriminering, slik noen merkelig nok påstår.

Norsk samepolitikk bygger altså på folkerettslige prinsipper og grunnleggende moralske forpliktelser. I det ligger det en erkjennelse av at Norge er land etablert på territoriet til to folk – det norske og det samiske. Og først når vi anerkjenner hverandres ulikheter, kan vi nå målet om et samfunn bygget på likeverd. Et samfunn hvor mangfoldet er synlig. Et samfunn med det samiske og norske side om side.