Grunnlovsendringene – et godt kompromiss

I dag vedtar Stortinget endringer i Grunnloven, og forholdet mellom stat og kirke endres. 21. mai vil bli stående som en milepæl i norsk religionshistorie. Det er et skritt på veien mot full likestilling mellom tros- og livssynssamfunn. Grunnlovsvedtakene legger et nytt fundament for den norske religionspolitikken.

Selv om det er viktige prinsipielle endringer, blir ikke dette så merkbart for folk flest.

Grunnlovsendringene skaper et nytt grunnlag for forholdet mellom staten og Den norske kirke. Kirka går fra å være statens religionsvesen til å bli ett av flere trossamfunn som understøttes av staten. Dette er en stor forfatningsreform, og den har tverrpolitisk støtte.

Et moderne Norge

Gjennom århundrene har Europas nasjoner på ulikt vis forsøkt å komme til rette med sin multireligiøse identitet. Den nordiske modellen, velferdsstaten, har bygget på en homogen nasjonal identitet. Dette gjelder også religiøst, og det skiller oss fra de fleste andre land i Europa. Få steder ble statskirkeordningen fastere og bedre befestet enn her.

De religiøse minoritetene har eksistert i Norge i flere hundre år. Men det er først nå at vi har begynt å se på oss selv som et flerkulturelt og -religiøst samfunn. Vi er mer enn noen gang en del av Europa og verden. Det utfordrer nedarvede tankeformer om religion.

Det er dette som er hovedbegrunnelsen for de endringene som nå gjøres i forholdet mellom staten og Den norske kirke. Vi ønsker i større grad å behandle alle tros- og livssynssamfunn likt. Samtidig ser vi at Den norske kirke har hatt en helt spesiell rolle i norsk historie. Den omfatter majoriteten av befolkningen – fortsatt er 80 % medlemmer - og spiller en viktig rolle i sivilsamfunnet.

Endringer og videreføringer

Heretter må staten forholde seg til alle tros- og livssynssamfunn på lik måte. Samtidig er Den norske kirke spesielt nevnt i Grunnloven som Norges folkekirke, men Den norske kirkes valgte organer skal selv tilsette proster og biskoper. Vi tar farvel med tanken om at statens ledelse kan representere kirka.

Nå er det de valgte kirkelige organene å gjøre dette. Endringene innebærer at kirkens virksomhet ikke lenger betraktes som statlig virksomhet, og at dens karakter av å være et selvstendig trossamfunn styrkes.

Derimot vil prestetjenesten fortsatt være finansiert av staten, og prestene forblir statlige tjenestemenn.

Kirkas valgte organer vil fortsatt få sin myndighet fra lov, fastsatt av i Det norske storting. Vi vil derfor fortsatt ha en egen kirkelov, og med det en mer omfattende lovregulering av Den norske kirke enn andre trossamfunn.

Og den regionale og sentrale kirkelige administrasjonen vil være en del av statsforvaltningen.

Veien videre

Noen vil skynde seg videre, andre har behov for en pustepause. Vi vet i dag ikke helt hvor fort toget skal gå, eller hvor mange stasjoner det er underveis, men videre endringer kan gjøres med alminnelig flertall i Stortinget.

Vi må ha respekt for begge synspunktene. Men toget er satt på skinner, og retningen er satt. For meg er det viktig å legge vekt på å bygge på brede forlik, og at vi har en skrittvis tilnærming også i fortsettelsen. Vi trenger samlende politiske prosesser når vi skal gjøre endringer på viktige samfunnsområder. Det har vi god tradisjon for i Norge. Og uansett må vi sørge for at det er den samme kirka som lever videre, uavhengig av forholdet til staten.