Den norske krigsgravtjenesten

Opprettelse og oppgaver
Den norske krigsgravtjenesten ble opprettet av Hærens overkommando i 1946 etter pålegg fra Forsvarsdepartementet (FD)[1]. Krigsgravtjenesten skulle være ansvarlig myndighet i saker som angikk norske krigsmenns[2] graver i utlandet og utenlandske krigsgraver i Norge etter den annen verdenskrig.

Norske krigsmenns graver i utlandet

Liste over norske krigsgraver i utlandet (pdf-format)

Krigsgravtjenestens oppgave omfattet følgende:

- Oppsporing, identifisering og registrering av falne norske krigsmenn
- Hjemføring av falne som pårørende ønsket hjemført
- Istandsettelse, merking og vedlikehold av gravene til falne som ikke ble hjemført.

Krigsgravtjenesten gjennomførte omfattende og grundige undersøkelser i Europa, og i samarbeid med andre nasjoners myndigheter og krigsgravtjenester ble gode resultater oppnådd, selv om ikke alle de savnede ble funnet.

367 falne norske krigsmenn ble identifisert. Av disse ble 296 hjemført til Norge og overlevert til sine pårørende. Gravene til dem som ikke ble hjemført ble satt i stand og merket med offisielle norske krigsgravstøtter.

Norske sjøfolks krigsgraver i utlandet
Sjøfartsmyndighetene hadde ansvaret for sivile sjøfolks krigsgraver. Etter anmodning fra Industri-, handels- og sjøfartsdepartementet (IHS)[3], påtok Krigsgravtjenesten seg ansvaret for istandsettelse, merking og vedlikehold av et antall av disse gravene.

Registrering av norske krigsgraver i utlandet
Ved Krigsgravtjenesten er det registrert 290 norske krigsgraver[4] i følgende land:

- Algerie, Australia, Belgia, Canada, Danmark med Færøyene, Egypt, Eire, Frankrike, Gambia, Ghana, Irak, Island, Israel, Italia, Libya, Nederland, New Zealand, Polen, Sierra Leone, Sverige, Sør-Afrika, Tunisia, Tyskland, USA og United Kingdom med Shetland, Orknøyene, Nord-Irland og Gibraltar.

Utenlandske krigsgraver i Norge
Etter krigen ble det funnet flere tusen utenlandske falne fra forskjellige nasjoner i Norge, spredt over hele landet. De største gruppene var tyske militære og sovjetiske og jugoslaviske statsborgere som hadde mistet livet i tysk fangenskap under okkupasjonen.

Samling av de utenlandske krigsgravene
Tyske falne ble funnet på større og mindre tyske krigsgravplasser, men også på ordinære norske gravplasser og i feltgraver i terrenget.

Krigsfangene som omkom var av okkupasjonsmakten stort sett gravlagt i terrenget i umiddelbar nærhet av fangeleirene. Jorden de ble gravlagt i var meget varierende, steinjord, myrjord og leirjord, uten drenering. På flere steder var fangene gravlagt i store fellesgraver og i flere høyder. Et betydelig antall var gravlagt i fjellterreng, uten veiforbindelse til gravstedene og ofte uten markering av gravene i terrenget.

Med henblikk på de utenlandske krigsgravenes antall, spredning og tilstand ble det funnet nødvendig å samle de falne på færre steder, og i 1951 ble det utarbeidet en landsplan for dette. Krigsgravtjenesten fikk i oppdrag å gjennomføre planen.

Sovjetiske krigsgraver og minnesmerker
Den norske regjering besluttet at Norge skulle påta seg å sørge for verdige graver for sovjetiske falne, vedlikeholde gravene og dekke utgiftene forbundet med dette[5].

De fleste sovjetiske fangene omkom i Nord-Norge. Forsvarsdepartementet anla en krigsgravplass på øya Tjøtta i Helgeland, og Krigsgravtjenesten gjennomførte overføring av sovjetiske falne fra Nord-Norge til denne gravplassen. Tjøtta sovjetiske krigskirkegård ble innviet 8. juli 1953 i nærvær av den norske utenriksminister og den sovjetiske ambassadør til Norge.

I Sør-Norge ble de fleste sovjetiske falne samlet på seks sovjetiske krigsgravplasser, anlagt av norske myndigheter.

- Verdalsøra i Nord-Trøndelag
- Vinjeøra og Oppdal i Sør-Trøndelag
- Sunndalsøra i Møre & Romsdal
- Jørstadmoen i Oppland
- Haslemoen i Hedmark.

Andre ble stedt til hvile i egne felt, fellesgraver eller enkeltgraver på ordinære norske gravplasser i Sør-Norge.

Rundt 85 000 overlevende fanger ble repatriert til Sovjetunionen juni og juli 1945.

I dag ligger sovjetiske falne gravlagt på 63 steder i Norge.

Partene i den norsk- sovjetiske krigsgravkommisjonen ble enige om hvor det skulle settes opp offisielle minnesmerker på tidligere gravsteder for sovjetiske falne. Det var også enighet om minnesmerkenes utforming og tekst[6].

Produksjon og oppsetting av 29 slike minnesmerker, med russisk og norsk tekst, ble bekostet av Krigsgravtjenesten. I tillegg er det ved Krigsgravtjenesten registrert 11 andre sovjetiske minnesmerker, oppsatt av overlevende fanger eller andre.

Det tyske lasteskipet M.S. ”Rigel”, fullastet med fanger, var på vei sydover langs Helgelandskysten da det 27. november 1944 ble angrepet og senket av allierte fly ved Rosøya, vest for Tjøtta. 2 456 personer omkom. Blant disse var 2 098 sovjetiske fanger. De øvrige som omkom var tyske og norske.

Vraket av M.S. ”Rigel” ble i første omgang betraktet som skipsgrav, men etter hvert ble det funnet nødvendig å bringe de omkomne i land. Bergingen av de omkomne ble påbegynt våren 1969 og avsluttet høsten 1970. De som ble funnet i og omkring vraket ble gravlagt i en egen gravplass ved siden av den sovjetiske krigsgravplassen på Tjøtta.

Skipspapirene forsvant under angrepet[7]. De omkomne er derfor gravlagt som ukjente. Utgiftene ble dekket av den norske stat. Tjøtta internasjonale krigskirkegård ble kirkelig vigslet 6. september 1970.

Jugoslaviske krigsgraver
Den jugoslaviske legasjon i Oslo godkjente den norske planen for samling av de jugoslaver som hadde omkommet i tysk fangenskap i Norge[8]. Norske myndigheter ervervet den nødvendige grunn og anla en jugoslavisk krigsgravplass i Botn i Saltdal.  Falne jugoslaver som ble funnet i Nord-Norge ble overført dit. Botn jugoslaviske krigsgravplass ble innviet 26. september 1954 i nærvær av høytstående representanter for jugoslaviske og norske myndigheter.

De jugoslaviske falne som ble funnet i Midt-Norge ble samlet på Lademoen og Moholt ordinære gravplasser i Trondheim. Et mindre antall gravlagt på Osøyro ordinære gravplass i Hordaland ble ikke flyttet.

Tyske krigsgraver i Norge
Den norske regjering bestemte at tyske falne gravlagt i Norge skulle samles på noen få krigsgravplasser, anlagt for norsk regning. De nødvendige flyttinger skulle foretas på norsk foranledning, med tysk deltakelse til hjelp med identifisering av de falne.  Den norske regjering erklærte at de falne ikke senere ville bli flyttet så fremt ikke offentlige hensyn skulle gjøre dette nødvendig. Eventuelle ønsker om overføring av tyske falne fra Norge til Tyskland ville ikke bli innvilget uten etter godkjennelse fra Forbundsrepublikken Tysklands myndigheter, og da under hensyntagen til gjeldende bestemmelser i begge land.  Norske myndigheter tok til etterretning at den frittstående Deutsche Krigsgräberfürsorge e.V. hadde fullmakt fra den tyske regjering til å representere Forbundsrepublikken i alle saker angående tyske krigsgraver i Norge.

Den norske regjering forpliktet seg til å opprettholde, pleie og beskytte de tyske krigsgravene i Norge etter at krigsgravplassene var ferdigstilt[9].

I samsvar med dette ble de tyske falne på fem tyske krigsgravplasser:

- Alfaset i Oslo
- Solheim i Bergen
- Havstein i Trondheim
- Botn i Saltdal
- Narvik nye kirkegård

De tyske krigsgravplassene i Norge var ferdigstilt og åpnet for besøkende i august 1960.

Britiske krigsgraver
De første årene etter krigen tok den britiske krigsgravtjeneste, the Commonwealth War Graves Commission, seg av britiske krigsgraver i Norge. Kommisjonen har som prinsipp at deres britiske falne skal gravlegges i nærheten av sitt dødssted. Sammenflytting av disse gravene ble bare i mindre grad gjennomført, og da til ordinære norske gravplasser hvor det allerede lå britiske krigsgraver. I dag ligger britiske falne på 76 ordinære gravplasser i Norge, fra Tromsø i nord til Lindesnes i sør. De største samlingene ligger på Stavne gravlund i Trondheim og på Vestre gravlund i Oslo.

Franske krigsgraver
Franskmenn som falt under kampene i Trøndelag og Nordland i 1940 ble samlet i fellesgrav på Namsos kirkegård og i eget felt med enkeltgraver på Narvik nye kirkegård.

Polske krigsgraver
Polske falne ble samlet på Oslo vestre gravlund, Moholt kirkegård i Trondheim og på Narvik nye kirkegård og Håkvik kirkegård. De fleste av dem falt i kampene om Narvik i 1940.

Nederlandske krigsgraver
Etter anmodning fra den nederlandske krigsgravtjeneste, De Oorlogsgravenstichting, ble det anlagt et eget gravfelt på Oslo vestre gravlund for nederlendere som hadde mistet livet i Sverige etter opphold i konsentrasjonsleirer i Tyskland. Til dette feltet ble det også overført nederlendere som omkom i kamp eller i tysk fangenskap i Norge.

Svenske krigsgraver
De fleste svenske falne var mannskap på norske skip og omkom på havet. Ni svensker falt i kamp mot tyskerne på norsk territorium. To av disse ble, etter anmodning fra pårørende, overført til sine hjemsteder i Sverige. Av de øvrige ligger fire på Oslo vestre gravlund, en på Drevsjø, en på Os i Østerdalen og en i Mosjøen. Et monument med navn på svensker som falt i norsk tjeneste ble avduket på Oslo vestre gravlund 8. mai 1970.

Dansk krigsgrav
Dansker som mistet livet ved krigshandlinger i Norge er samlet på Oslo vestre gravlund.

Amerikanske falne
Amerikanske myndigheter overførte etter krigen sine falne fra Norge til USA eller til større amerikanske krigsgravplasser på Kontinentet.

Registrering av utenlandske falne
Krigsgravtjenesten har registrert 28 266 utenlandske falne:

12 678 sovjetiske, 11 573 tyske [10], 2 410 jugoslaviske, 1 149 britiske [11], 164 polske, 131 franske, 92 svenske, 54 nederlandske [12], 14 danske og 1 estlender.

Identifisering av utenlandske falne
Bortsett fra sovjetiske myndigheter sørget berørte nasjoner for selv å identifisere sine falne. Bare et fåtall sovjetere omkommet i tysk fangenskap i Norge er identifisert, til tross for at sovjetiske myndigheter allerede i august 1945 kom i besittelse av omfattende informasjon om et stort antall sovjetere i tysk fangenskap under krigen.[13] Etter opprettelsen av Den Russiske Føderasjon arbeides det nå i fellesskap for å nyttiggjøre seg den tyske informasjonen som gjelder sovjetiske falne i Norge.

Vedlikehold av krigsgraver
Krigsgravtjenesten har ingen egen vedlikeholdsseksjon, men lønner oppsyn ved fire større krigsgravplasser. For øvrig blir vedlikehold av krigsgravene utført av lokale myndigheter, kirkelige fellesråd eller privatpersoner etter avtale med Krigsgravtjenesten.

I 1962 inngikk Krigsgravtjenesten en uformell avtale med the Commonwealth War Graves Commission om vedlikehold av krigsgraver. Krigsgravtjenesten påtok seg å  vedlikeholde britiske krigsgraver i Norge mot at the Commonwealth War Graves Commission,  påtok seg vedlikehold av norske krigsgraver i United Kingdom og i andre land hvor norske falne ligger gravlagt sammen med britiske falne.  Avtalen ble formalisert 1. mars 1995.

Krigsgravtjenesten vedlikeholder de øvrige nasjoners krigsgraver i Norge uten tilsvarende gjentjenester.

Omkostninger
Norske myndigheter dekket utgiftene til samling av de utenlandske falne, anlegg av de utenlandske krigsgravplassene og bekostet nye graver på ordinære gravplasser i Norge.  Den norske stat dekker utgiftene til vedlikehold av de utenlandske krigsgravene.

Beskyttelse av krigsgraver
De utenlandske krigsgravene på norsk territorium står under den norske stats beskyttelse og skal bevares uten tidsbegrensning. Ved gravferdsloven av 7. juni 1996, iverksatt 1. januar 1997, har også falne i fly- og skipsvrak fått rettslig beskyttelse. I lovens § 1, 2. ledd heter det:

”Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til kirkegård eller gravplass etter første ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet”

Samarbeid med utenlandske instanser
Krigsgravtjenesten samarbeider direkte med Røde Kors, the Commonwealth War Graves Commission, Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge e.V. og den franske krigsgravtjeneste Souvenir Francaise, og for øvrig med berørte nasjoners offisielle representanter.

[1] FD jnr. 21367/46 III.7

[2] Personell tilhørende norske væpnete styrker