Minnestund for falne norske soldater i Masar e-Sharif

Onsdag 15. desember 2010
Forsvarsminister Grete Faremo

Sjekkes mot fremføringen

Soldater,
Kjære alle sammen!

2010 er året da vi virkelig opplevde det dype alvoret som omfatter oppdraget vårt i Afghanistan. Vi har kjent hvor krevende det er, hvor farefullt det er, og hvor mye det koster. Det var tungt å holde minnetale her 30. juni – men det sterke kameratskapet som kom så tydelig til syne da 2000 soldater stod oppstilt her i leiren 1. juli for å hedre sine falne kamerater trøstet.  Æresvakten våre fire fikk på sin siste reise hjem, var en mektig avskjed. 

Dere som er soldater, vet godt at oppdraget i Afghanistan ikke er risikofritt – snarere tvert imot. Dere lever med risikoen hver eneste dag. Jeg tror også den norske befolkningen nå bedre forstår hva oppdraget virkelig innebærer.

En av årsakene er at de sikkerhetsrelaterte hendelsene har blitt flere. Våre soldater utsettes oftere for fare, og det er særlig veibombene som i dag utgjør den største sikkerhetsrisikoen.

En annen årsak er at det har blitt mer åpenhet rundt det som skjer her i Afghanistan. Den danske filmen Armadillo har, sammen med omfattende medieoppslag og flere nye bøker, gitt oss dypere innsikt i - og et mer autentisk bilde - av stridshandlingene. Dette er en utvikling som jeg hilser velkommen. Vi trenger mer åpenhet, også for å kunne ha en informert debatt om oppdraget.

Den tredje, og alvorligste årsaken, er at vi har lidd flere tap i Afghanistan i 2010 enn noe år før. 2010 har vært et hardt år. Tapene fyller meg med sorg og et tungt ansvar. For dere som er her, og som kanskje kjente noen av de omkomne personlig, er hendelsene enda tyngre å bære. Men det er også godt å kunne samles i sorgen og minnes de som har betalt den høyeste prisen en soldat kan gi – sitt eget liv. På Forsvarets minnedag 7. november mintes vi alle norske soldater som har omkommet i Forsvarets tjeneste og markerte vår heder, støtte og trøst til de nærmeste pårørende hjemme i Norge.

I dag minnes vi de ni som har mistet livet her i Afghanistan. Navnene deres henger på minneplaketter på veggen bak meg:

Tommy Rødningsby ble drept på patrulje 23. mai 2004.
Tor Arne Lau-Henriksen ble drept på patrulje 23. juli 2007.
Kristoffer Sørli Jørgensen ble drept av en veibombe 8. november 2007.
Trond Petter Kolset ble drept av en selvmordsbomber 17. april 2009.
Claes Joachim Olsson ble drept av en veibombe 25. januar 2010.
Og i sommer mistet vi Trond André Bolle, Andreas Eldjarn, Christian Lian og Simen Tokle – alle drept av en veibombe 27. juni 2010.

Døden rammet dem plutselig og nådeløst. Vi minnes dem i dyp takknemmelighet.
De vil aldri bli glemt.

De kjente risikoen ved oppdraget de var sendt for å løse i Afghanistan. De visste at i kampen for å gi trygghet og beskyttelse kunne liv – også deres eget liv – gå tapt. Det var de villige til å risikere, for å bidra til stabilitet og utvikling, for å bygge opp den afghanske hæren, og for å hjelpe afghanske myndigheter til selv å ta ansvar for sin egen sikkerhet.

Norske ISAF-soldater gjør en fremragende jobb. Enten dere går patruljer, trener eller mentorerer, enten dere er på oppdrag sammen de afghanske sikkerhetsstyrkene, reparerer kjøretøy eller lager mat - løser dere viktige oppdrag for vår felles innsats for et mer fredelig og stabilt Afghanistan.

Ved at Norge bidrar til sikkerhet i dette landet og i denne regionen, bidrar vi også til vår egen sikkerhet hjemme i Norge. Det er dette som er vårt oppdrag. Det er dette som gir engasjementet mening. Og det er derfor vi kan si med stor tyngde at de ni ikke ga sine liv forgjeves.

Jeg vil takke dere for innsatsen dere gjør hver eneste dag med å skape sikkerhet her i Afghanistan. Som dem, er dere villige til å gå inn i risikofylte og krevende oppdrag hver eneste dag, for at andre mennesker skal få et bedre liv. Dere er spydspissen i den internasjonale innsatsen for å gjøre dette landet - og dermed verden - til et tryggere sted. Jeg er stolt av den innsatsen dere gjør. Den betyr mye. For den afghanske befolkningen er den avgjørende. 

La meg få avslutte med noen ord fra Håvard Rems gjendiktning av et verk fra den amerikanske poeten Walt Whitman som gir uttrykk for noen følelser jeg tror flere av oss kjenner på:

Jeg hadde en underlig våkenatt på slagmarken;
Da du min sønn og kamerat falt ved min side den dagen
ga jeg deg et blikk, et eneste, som dine kjære øyne gjengjeldte på en måte jeg aldri skal glemme.
Du strakte hånden opp en gang der du lå, og rørte min,
så sprang jeg videre gjennom slaget, den endeløse kampen.

Det er med ære og respekt vi sammen minnes våre falne soldater ved å legge ned en krans ved dette minnesmerket.