Mine damer og herrer!

Aller først, mange takk for invitasjonen hit til Det Kongelige Norske Videnskapers Selskap i Trondheim. Det er en stor ære å få holde denne Gunnerus-forelesningen sammen med min gode kollega fra det akademiske liv, professor Torbjørn Knudsen.

Vi erkjenner terror som en nasjonal og internasjonal sikkerhetsutfordring i vår tid. Bestrebelsene på å forstå terror som fenomen blir derfor en grunnleggende forutsetning for å kunne etablere politikk, eller politisk strategi, mot terror. ”Kamp mot terror” kan ikke føres som krig i tradisjonell forstand, hvor politikken så å si ”kapitulerte” til fordel for andre virkemidler - på slagmarken. Begrepet ”krig” gir også assosiasjoner til noe som kan vinnes en gang for alle. Siden terror ikke er en bevegelse, men et virkemiddel, kan man neppe erklære endelig seier over ”terrorismen”. I stedet må virkemidlene i kampen mot terror, både incentiver og maktbruk, strekke seg over et langt videre spekter og hele tiden avstemmes i forhold til en hensiktsmessig og gjennomtenkt politisk ramme.

Vi lever i en internasjonalisert virkelighet hvor truslene flyter på tvers av landegrensene. Et kjennetegn ved dagens situasjon er framveksten av asymmetriske trusler. Vesten har på mange måter gjort det umulig for Vestens fiender å ta opp kampen på slagmarken, og de som vil utfordre vestlige land med makt søker dermed andre arenaer og handlemåter for sine aksjoner. Snarere enn å angripe der moderne stater er sterkest, søker man å slå til der vi selv er svakest.

Dagens terrorisme er på mange måter annerledes enn den form for terrorisme som tidligere har utspilt seg, blant annet her i Europa: Grupperinger som IRA, ETA, Brigade Rosso og Bader-Meinhof hadde gjerne en nasjonal forankring og agenda, og aksjonene søkte å være målrettede og av begrenset skadeomfang – selv om deres aksjoner var dramatiske nok for dem som ble rammet. Denne begrensningen lå nok først og fremst i at man ønsket å ha deler av ”publikum” med seg i fremme av de politiske krav terroren sprang ut av. Voldens omfang ble derfor tilpasset til hva denne ”in-gruppen” var forventet å akseptere.

Dagens terrorister søker større ødeleggelser og store tap av liv – gjerne av apokalyptisk omfang, og identifiserer målene sine deretter. Mens den ”klassiske” terroren på mange måter har vært på retur i de siste årene, ikke minst i Europa, har nyeste generasjon terrorisme har fått en helt annen karakter, som også krever andre motmidler. Et annet nytt trekk – ikke minst i den terror som utøves av Al-Qaida og Al-Qaida-relaterte grupper – er vekten på samtidighet; altså at flere lignende aksjoner finner sted tilnærmet samtidig, noe som synes å skulle formidle at gruppene har stor organisasjonsevne. Rent praktisk er det for eksempel et langt større apparat å forberede en aksjon der fire bomber skal sprenges samtidig i Londons t-bane nett uten å bli oppdaget enn å sprenge én enkelt bombe. De synkroniserte angrepene på Pentagon og World Trade Centers to tårn er det mest dramatiske – og emblematiske – eksempel så langt på denne formen for terror. Men vi så det også i ambassadebombinger i Afrika, i Madrid og en rekke andre steder.

I store deler av det forrige århundre var europeisk- og internasjonal politikk preget av kampen mellom ideologier. Kampen mot internasjonal terror er annerledes. Internasjonal terror er ikke eksponent for et samfunnssystem. Terror er et virkemiddel som brukes av grupper og bevegelser med svært forskjellig politisk eller religiøs forankring. Moderne, globalisert terrorisme er på mange måter i seg selv et barn av globaliseringen, som både har ført til at vi har en internasjonal medievirkelighet og en rekke kommunikasjonskanaler som internett og mobiltelefoni som gjør kontakten mellom lyssky grupper over landegrensene langt lettere enn for bare få år siden.

Terror dreier seg i bunn og grunn om politisk utpressing. Terror er i prinsippet en indirekte strategi, og må avsondres fra for eksempel attentat, revolusjon eller kupp som er mer direkte strategier. Den ”egentlige” adressaten er ikke terroristenes tilfeldige offer – hun eller han som tok akkurat t-banen akkurat der og da i Madrid eller London, bryllupsdeltakeren i Amman, eller barnet på vei til skolen i Baghdad – men snarere befolkningen i sin helhet. Gjennom å bygge opp en generell fryktsituasjon søker man å utløse et press på myndighetene for å endre politikk.

Samtidig er det slik at terror som virkemiddel næres av ekstreme politiske eller religiøse forestillinger som det internasjonale samfunn i seg selv finner uakseptable. Dette innebærer at politikk mot terror må følge flere spor. I møtet med ”terrorens ansikt” - som virkemiddel for politisk utpressing - vil bruk av samfunnets maktmidler være aktuelt både nasjonalt og internasjonalt. Bak den ekstremisme som nærer terror finnes derimot årsaksforhold som krever andre tiltak enn bruk av makt. Dette dreier seg i første rekke om de sosiale og samfunnsmessige forhold som får enkelte mennesker til å velge terror som virkemiddel. Her har vi nå omfattende dokumentasjon som klart og tydelig avviser forestillingen om at ”fattigdom fører til terror”. Snarere synes fellesnevneren å ligge i langvarig, strukturell politisk eksklusjon, altså fraværet av alternative kanaler for innflytelse, kombinert med frustrasjoner over dyp, opplevd urettferdighet.

”Islamistisk terrorisme” illustrerer dette. Det er intet som tilsier at islamsk kultur og religion i seg selv disponerer for bruk av vold. Islamistisk terrorisme er derfor heller ikke et uttrykk for en kulturkamp mellom den muslimske og den vestlige verden som sådan. Snarere snakker vi her om en dragkamp innad i mange muslimske samfunn. Dragkampen står mellom reformister og fundamentalister og om islams rolle i samfunnet. Mens det store flertall av muslimer på jorden mener at man kan kombinere økonomisk og sosial modernitet med islamsk lære, preker de islamistiske fundamentalistene om motstand mot vestlige verdioppfatninger. Vi har m.a.o. fått en slags islamistisk motkultur med en global arena. I dette bildet er ekstremistisk vold også en realitet. Og selv om denne volden av og til rammer utenfor de samfunnene den springer ut av, skal vi huske at de aller fleste ofre for islamistisk-inspirert terror selv er muslimer.

Terror fordømmes av den muslimske majoritet. Ekstremismens varemerke er imidlertid kompromissløs konfrontasjon, uansett hvor den måtte oppstå og med hvilken politisk eller religiøs merkelapp. Islamistisk terror er derfor ikke uttrykk for sivilisasjonskonflikt, men den representerer et forsøk på å svekke og ødelegge den kommunikasjon og forståelse som har eksistert og eksisterer mellom konstruktive krefter i vesten og den muslimske verden, for på den måten å ”rense” de muslimske landene for det man ser på som dekadent vestlig innflytelse.

Terror skal aldri tolereres, selv om det er viktig at vi trenger inn i de underliggende årsakene til vold og ekstremisme. Vi må bli flinkere til å forstå dynamikken i vår tids globale kommunikasjon, ikke minst i situasjoner der budskapet ofte oppfattes så grunnleggende forskjellig mellom ”sender” og ”mottaker”. Muhammed-karikatur-saken, for eksempel, fremsto jo for noen som en avveining mellom ulike prinsipper som hver for seg er absolutte innenfor hver sin kulturelle kontekst.

Samtidig må det være helt klart at ethvert samfunn har rett og plikt til å beskytte seg mot terrorhandlinger, enten vi her snakker om den enkelte stats beskyttelse av egne borgere eller det internasjonale samfunns rett til selvforsvar, slik dette er reflektert i FN- pakten.

I kampen mot terrorisme er det avgjørende at vi ikke går på akkord med de verdier vi selv forsøker å fremme og beskytte. Å kompromisse i spørsmålet om menneskerettigheter vil gi terroristene en psykologisk seier de ikke kan klare å oppnå på egen hånd. Ikke minst vil dette styrke terroristenes legitimitetsgrunnlag og følgelig svekke de krefter innenfor den muslimske verden som fordømmer terrorisme. Fremme av menneskerettigheter og folkerett må derfor være en integrert del av vår politiske strategi mot terrorisme. Fra norsk side avviser vi argumentet om at vår tid preges av særlig farlige trusler, derfor må vi kompromisse med våre grunnleggende prinsipper. Dette er prinsipper som har blitt til gjennom verdenskriger og annen elendighet og som er produkter av en kollektiv menneskelig erfaring. De er ikke laget bare for solskinnsdager.

˚ ˚ ˚

I vår tid preger økende gjensidig avhengighet forholdet mellom stater så vel som verdensdeler. Dette bidrar til å viske ut skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet. Dagens terrorisme er et uttrykk for dette, som et transnasjonalt fenomen, hvor trusselen beveger seg på tvers av landegrensene. Dette betyr samtidig – og dette er en ganske dramatisk innsikt – at truslene ikke alltid kommer ”utenfra” i fysisk forstand, men kan utvikle seg lokalt. De som slo til i London i fjor kom fra Luton og Leeds, ikke fra Kabul eller Karachi. Nettopp derfor kan vellykket integreringspolitikk – som jo uansett må være et mål i seg selv - også være god antiterrorpolitikk.

Norge har vært utpekt som mål fra Al-Qaida ved flere anledninger. Vi er synlige internasjonalt, blant annet i fredsoperasjoner, og har en viktig rolle som energieksportør. Vi må ikke la truslene ta fra oss nattesøvnen, men vi må heller ikke være naive og tro at ikke også vi kan bli rammet. Som aktør i det internasjonale samfunn må Norge, som andre land derfor ha et variert utvalg av virkemidler å spille på for å bidra til så vel nasjonal som internasjonal sikkerhet, også i relasjon til terror. Her det tale om både kortsiktige og langsiktige tiltak.

På lang sikt må vi fokusere på de forhold som får enkelte mennesker til å velge terror som virkemiddel. Norges arbeid med fredsprosesser, demokratisering og utvikling er viktige bidrag til den overordnede kampen mot internasjonal terrorisme. Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner er en vesentlig del av denne ambisjonen.

NATOs stabiliseringsoperasjon i Afghanistan - ISAF - og FNs operasjon i Sudan - UNMIS - er aktiviteter for å kunne reetablere og stabilisere stats- og samfunnsstrukturer. På denne måten kan internasjonale operasjoner være en av flere nødvendige forutsetninger for å kunne påvirke de strukturelle årsaker som utgjør terrorens røtter og rekrutteringsgrunnlag. Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner er derfor et viktig element i kampen mot internasjonal terrorisme, gjennom å bidra til fred og stabilitet og dermed bidra til å legge grunnlaget for en positiv politisk og økonomisk utvikling i andre deler av verden. Hendelsene i Afghanistan i forrige måned illustrerer samtidig at dette kan dreie seg om krevende militære oppgaver. Det finnes en rekke steder på kloden hvor vi ikke kommer videre uten militær innsats. Men – og dette sier jeg nettopp som statssekretær i Forsvarsdepartementet – militær innsats er aldri i seg selv et tilstrekkelig virkemiddel. Langsiktig transformasjon av stater som har brutt sammen, statsbygging, demobilisering og reintegrering, økonomisk, politisk og sosial gjenoppbygging er andre ingredienser som nesten alltid behøves de stedene vi bidrar med våre militære mannskaper. Nettopp derfor arbeider Regjeringen aktivt med å utvikle mer integrerte strategier for internasjonal fredsbygging med tanke på innsats i land som Afghanistan og Sudan.

˚ ˚ ˚

Den tradisjonelle oppfatning av sikkerhetspolitikkens formål har vært knyttet til forsvar av statsmakten og dens grunnleggende interesser – statssikkerhet. Statssikkerhet er et helt grunnleggende sikkerhetsbehov som, når staten stilles overfor en eksistensiell trussel, kan legitimere innsats av alle dens tilgjengelige ressurser. Nye sikkerhetsutfordringer, som trusselen fra internasjonal terrorisme, har imidlertid ført til økt vekt på samfunnssikkerhet. Samfunnssikkerhet dreier seg om å ivareta sivilbefolkningens trygghet og sikre sentrale samfunnsfunksjoner og viktig infrastruktur mot angrep og annen skade i situasjoner der statens eksistens som sådan ikke er truet. Denne bredere forståelsen av sikkerhetsbegrepet har stor betydning også for de mer umiddelbare og kortsiktige mottiltak som militære styrker kan bli satt til, og derved også for det operative samvirke mellom politi og forsvar i denne sammenheng.

Når det gjelder samarbeid mellom politi og forsvar, er det politiet som har primæransvar for mottiltak mot terrorhandlinger på norsk jord. Bestemmelsene om Forsvarets bistand til politiet er regulert i Bistandsinstruksen, og forutsetningene for å be om hjelp er at politiets personell og materiellressurser ikke strekker til. Det er en av Regjeringens ambisjoner for forsvarspolitikken at vi i økende grad ser den i sammenheng med det bredere arbeidet for økt samfunnssikkerhet.

Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 er det imidlertid enighet om at Forsvaret skal ha et selvstendig ansvar for å håndtere følgende situasjoner:

• Selvforsvar mot terrorhandlinger som er styrt utenfra Norge og som utløser rett til selvforsvar i FN-paktens artikkel 51s forstand.

• Ved massive angrep mot oljeinstallasjoner, hvor angrepene kan settes i en sikkerhetspolitisk kontekst.

• Ved nasjonale kaossituasjoner, for eksempel ved sabotasjehandlinger over hele landet, hvor det kan være uklart om man står overfor en fredstidskrise, sikkerhetspolitisk krise eller væpnet konflikt.

• Ved etablering av jagerflyberedskap i forbindelse med kaprede sivile fly, såkalte renegade- situasjoner.

Best effekt av politiets og Forsvarets mottiltak oppnås gjennom godt samvirke. Derfor må grenseflaten mellom profesjonene være klarlagt så langt som mulig, slik at profesjonsstrid unngås.

I Norge, som i de fleste andre land, har Forsvaret og politiet hvert sitt ansvarsområde. Politiet skal opprettholde ro og orden og bekjempe kriminalitet, både i fred og under væpnet konflikt. Landets væpnede styrker skal beskytte mot fiender utenfra og ivareta vår suverenitetshevdelse. Men Forsvaret skal samtidig bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerheten.

Samarbeid og samvirke mellom en rekke ulike sektorer er en forutsetning for å kunne forebygge, bekjempe og respondere, stilt overfor en konkret terrortrussel. De umiddelbare og kortsiktige mottiltak som samfunnet råder over er grovt sett gruppert i tre hovedelementer; henholdsvis anti-terror, kontra-terror og konsekvenshåndtering. Selv om disse funksjonene her assosieres med kortsiktige og umiddelbare mottiltak, er dette oppgaver som ikke kan improviseres, og som definitivt krever langsiktighet, planlegging og øvelse.

Anti-terror oppgaver er defensive og forebyggende tiltak med det hovedformål å redusere samfunnets sårbarhet overfor en gitt trussel. Ett viktig aspekt ved anti-terror- funksjonen er god etterretning og overvåkning – og ikke minst utstrakt samarbeid mellom de ulike offentlige virksomheter innen dette felt. De sentrale etater er Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) skal forebygge og etterforske lovbrudd knyttet til terrorvirksomhet, ulovlig etterretnings-virksomhet og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Dette gjelder også spredning av utstyr, materiale og teknologi for produksjon og bruk av slike våpen, samt voldelig ekstremisme. PSTs primæransvar er innenfor Norges grenser, og det er politiet som utarbeider trusselvurderinger for Norge.

Etterretningstjenestens ansvar er å fremskaffe informasjon om forhold utenfor Norges grenser og å innhente, bearbeide og analysere informasjon om fremmede stater, organisasjoner og individer. Etterretningstjenesten bidrar til å understøtte andre myndigheters virksomhet på spesielt utvalgte områder.

Forebyggende sikkerhetstjeneste omfatter i Norge alle tiltak for å sikre skjermingsverdig informasjon og objekter mot sikkerhetstruende virksomhet som spionasje, sabotasje og terrorhandlinger. I den sammenheng er det informasjon og objekter med betydning for rikets selvstendighet og sikkerhet som regnes som skjermingsverdige, og det er Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som har fagansvaret.

Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings- overvåkings- og sikkerhetstjenesten (KRU) utfører en viktig oppgave med å koordinere arbeidsoppgavene mellom de tre tjenestene, samt være rådgivningsorgan i spørsmål av betydning for tjenestene.

I en tid hvor truslene går på tvers av landegrensene er samarbeidet mellom de tre tjenestene viktigere enn noen sinne. Min vurdering er at det har vært betydelig framgang i dette samarbeidet i den senere tid.

Et annet sentralt aspekt ved anti-terror- funksjonen er oppgaver knyttet til vakthold og sikring. I denne sammenheng vil Heimevernet utgjøre en viktig ressurs som støttespiller for politiet. Den nye kvalitetsreformen i Heimevernet skal sette HV bedre i stand til å yte bistand til politiet i forbindelse med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring, eller hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg over en lengre tidsperiode. Regjeringen fremmet i desember 2005 et lovforslag hvor HV- soldater kan innkalles utenfor rammen av årlig tjenestetid for å kunne bidra til å avverge eller begrense såkalte menneskeskapte anslag. Saken er nå til behandling i Stortinget, og Forsvarskomiteen har avgitt en enstemmig innstilling.

Kontra-terror oppgaverdreier seg om offensive tiltak ved alvorlige og kompliserte terrorsituasjoner. Politiets beredskapstropp, som sorterer under Oslo politikammer, er på landsbasis politiets spesielle innsatsavdeling ved denne type situasjoner. Avdelingens ansvarsområde inkluderer blant annet bistand i forbindelse med terrorsituasjoner på norsk kontinentalsokkel. Ved terrorhandlinger mot innretninger på kontinentalsokkelen vil Forsvarets spesialkommando (FSK) ha en særlig rolle, mens FSK som en sekundæroppgave også kan bistå politiet ved terror- og sabotasjesituasjoner på land. Den politimester som mottar bistand fra FSK har den overordnete ledelse av operasjonen, og definerer behovet for militær støtte innenfor rammen av politiets overordnete plan.

Som nevnt foran vil Forsvaret også kunne tillegges et selvstendig ansvar: Terroraksjoner av et visst omfang utført av internasjonale terroristgrupper med det som formål å presse regjeringen til å endre sin politikk på et spesifikt område, vil true norsk statssikkerhet på en direkte måte. Det dreier seg da om overtredelse av Norges territorielle integritet og norske myndigheters politiske suverenitet. Aksjoner der internasjonal terrorisme står bak vil i slike tilfeller derfor ha en sikkerhetspolitisk dimensjon som foruten å true samfunnssikkerheten også kan utgjøre en trussel mot statssikkerheten.

Jo mer en terroraksjon vurderes å ha en sikkerhetspolitisk dimensjon, desto større grunn er det til å håndtere forholdet som militær suverenitetshevdelse. I tvils – eller gråsonetilfeller vil forsvarsministeren og justisministeren i fellesskap, eventuelt regjeringen, kunne konstatere hvem som har primæransvaret for å håndtere en oppstått situasjon.

Det tredje hovedelementet er konsekvenshåndtering. Her dreier det seg først og fremst om samfunnets evne til å iverksette tiltak hvor et terroranslag er blitt gjennomført og hvor rednings- og unnsetningsaspektet kommer i forgrunnen. Anti-terror og kontra-terror dreier seg i betydelig grad om samvirke mellom politi og forsvar. Konsekvenshåndtering vil imidlertid kreve innsats fra en rekke sektorer, foruten kapasiteter fra politi og forsvar. Helsevesenets krisehåndteringsevne vil her kunne bli den kritiske faktoren. Konsekvenshåndtering kan med andre ord ha karakteristika som ved andre store ulykker eller naturkatastrofer.

Oppgaver relatert til anti-terror, kontra-terror og konsekvenshåndtering kan oppfattes som sekvensielle. Sikkerhet i bred forstand innebærer imidlertid at de virkemidler som er skissert under alle tre funksjonene ses i sammenheng, og dermed planlegges og øves innenfor en helhetlig ramme.

Etter flodbølgekatastrofen i Asia ble det avdekket behov for å bedre prosedyrene for varsling, koordinering og beslutning ved krisehåndtering på nasjonalt eller strategisk nivå. I ettertid er det gjort et betydelig arbeid for å styrke evnen til tverrsektoriell krisehåndtering, også relatert til situasjoner hvor man kan tenkes å stå overfor en terrorsituasjon. Arbeidet er reflektert i oppfølgingen av Stortingsmelding nr. 37 om flodbølgekatastrofen og det nasjonale krisehåndteringsapparat.

På grunnlag av Stortingsmelding nr. 37 vil regjeringen basere framtidig nasjonal krisehåndtering på tre hovedelementer:

• Forsterket krisekoordinering gjennom opprettelse av regjeringens kriseråd.

• Presisering og klargjøring av ansvaret for krisestyring i lederdepartementet, dvs. det departement som er mest berørt av krisen.

• Etablering av en ny krisestøtteenhet som skal bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet og regjeringens kriseråd.

Arbeidet for å bedre og utvikle den nasjonale evnen til krisehåndtering omfatter også samtrening og felles øvelser på strategisk nivå - på departementsnivået. Terrortrussel er en sentral problemstilling ved disse øvelsene. Terrorproblematikk var eksempelvis utgangspunktet for øvelse ”Barents Rescue” høsten 2005. Det samme var tilfellet for øvelse ”SNØ”, ”sivil nasjonal øvelse”, som ble gjennomført mellom departementene i januar i år. I tillegg kommer selvsagt de øvelser som er tilrettelagt for operative virksomheter under blant annet politiet, Forsvaret og helsesektoren.

Internasjonalt, herunder i NATO, har vi utviklet et samarbeid knyttet til kampen mot terrorisme. NATOs samarbeid på dette området er blant annet innrettet på mulige behov for støtte til medlemsland som rammes av et terroranslag. Denne form for bistand øves årlig gjennom NATOs øvelse CMX (Crisis Management Exercise). Fokus for CMX ligger særlig på samordning og beslutning mellom hovedstedene i NATO. Årets øvelse ble avsluttet tidligere denne uken. Norge engasjerte seg også i år meget aktivt i øvelsen, med deltakelse i Oslo ved en rekke departementer. Gjennom våre samarbeidsordninger med EU deltar Norge også i forbindelse med liknende øvelser som gjennomføres i EUs regi på dette området.

˚ ˚ ˚

Politikk mot terror må sikre oss en samfunnsmessig robusthet som gjør at vi kan reagere på en god og riktig måte, og dermed gjennomføre nødvendige mottiltak. Vi må reagere på terror, men ikke overragere. Sagt på en annen måte: Terroristene vil terrorisere oss. Vi må derfor ikke la oss terrorisere. Overreagerer vi gjør vi nettopp det terroristene ønsker.

Det overordnede spørsmål er så hvorvidt vi må leve med terrorproblemet. Dessverre er nok svaret på det ja. Terrorisme som fenomen er annerledes enn tradisjonell krig, hvor fienden kunne nedkjempes og krigen avgjøres på slagmarken. Settet av virkemidler vil derfor også være annerledes. Samtidig har vi sett en rekke eksempler på at andre terrorbevegelser har kommet og gått. Det er liten tvil om at den måten europeiske land på 1970- og 1980-tallet håndterte nasjonale terrorbevegelser – med en blanding av dyktig politiarbeid og politisk tilbakeholdenhet og klokskap – på sikt underminerte terroristenes prosjekt om å utvirke en gjensidig eskalering av volden. Selv om tilfellene ikke er uten videre sammenlignbare med dagens utfordringer, ligger det nok en ikke ubetydelig overføringsverdi til dagens situasjon.

Prinsipielt er det her tale om virkemidler som bidrar til å minimere risiko, snarere enn å tro at terrorproblemet kan elimineres på kortere sikt. Dette knytter an til de langsiktige tiltak eller virkemidler som er prioritert i vår utenrikspolitikk; gjennom internasjonalt engasjement i FN, NATO og andre internasjonale fora; det gjelder tiltak i vår sikkerhets- og forsvarspolitikk gjennom deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner og samvirke gjennom NATO. Samtidig må vi være forberedt på det verst tenkelige ved de mer kortsiktige og umiddelbare mottiltak; gjennom vår evne til nasjonal krisehåndtering og ved samarbeid mellom berørte sektorer, ikke minst politi og forsvar. Målet må være at terrorens ubehagelige overraskelser - i en uforutsigbar verden - blir færrest mulige, samt minst mulig overraskende og minst mulig ødeleggende om de likevel kommer.

Takk for oppmerksomheten!