Aktuell norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk

Kjære forsvarsvenner!

 

Vi lever i en forandringenes tid. Vi lever i en tid der internasjonale merkesteiner er i bevegelse. Vi lever i en tid der kunnskap, engasjement og samtaler er påkrevd.

 

Flere av oss kjenner til diktet ”Til ungdommen” av Nordahl Grieg. Diktet er skrevet i 1936, en skjør tid i Europas historie.  Diktets tema, krig og solidaritet, dets klare imperativer er like aktuelt i dag. ”Gå inn i din tid” og ”vi deg til strid!” - ja det er en oppfordring vi må ta også i dag. Vi må engasjere oss i det som foregår i vår samtid. Vi må kjempe for det vi mener er det riktige. Nordahl Griegs formaninger er tidløse i sin natur. 

 

Som politiker og forsvarsminister har jeg et særlig ansvar. Forsvaret er tuftet på et folkelig engasjement. Det er fordi Forsvaret berører mange, både direkte og indirekte. Verneplikten er her en bauta. Det er gjennom verneplikten vi danner grunnlaget for forsvaret her hjemme og det vi bidrar med i internasjonale operasjoner.

 

På mine reiser rundt om i landet har jeg gjennom de siste månedene møtt mange kunnskapsrike og engasjerte ungdommer. Disse møtene har vist meg hvor viktig det er å ivareta samfunnsengasjementet hos nettopp denne gruppen.

 

Jeg vet at Folk og Forsvar bruker mye tid på arbeidet med og for unge, og jeg må virkelig understreke hvor viktig jeg synes dette er. Folk og Forsvar ble selv til i en brytningstid i internasjonal politikk. 1951, året Folk og Forsvar ble stiftet, skal Josef Stalin ha annonsert at Sovjetunionen hadde sprengt sin første atombombe. Det preget vår oppvekst, vårt sinnelag og ikke minst en hel generasjons oppfatning av forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den tid er heldigvis forbi. Likevel er behovet for forståelse for forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål like stort og aktuelt. Vi trenger kunnskap, innsikt og nysgjerrighet hos gamle og unge. Vi trenger åpenhet og dialog. Vi trenger en sterk offentlig debatt.

 

Folk og Forsvar bidrar her. Landets største forsvarsorganisasjon. På mange måter og gjennom forskjellige kanaler bidrar dere til formidling av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Dere gir ut Sikkerhetspolitisk leksikon, har levende nettsider, arrangerer studieturer og seminarer. Og ikke minst, Folk og Forsvar henvender seg til et bredt lag av den norske befolkning, også ungdom. Jeg tror ikke jeg fornærmer noen om jeg sier at den kunnskap som elevene i den offentlige skole i dag får om Forsvaret, skal også Folk og Forsvar ha mye av æren for.

 

I løpet av de siste to ukene har det forsvars- og sikkerhetspolitiske nyhetsbildet vært sterkt preget av det nye norske styrkebidraget til Afghanistan. Det har også til dels vært preget av den sikkerhetspolitiske konferansen i München, hvor ikke minst president Vladimir Putins tale fikk betydelig oppmerksomhet. Det har derimot i liten grad vært preget av regjeringens hovedsatsningsområde, nemlig Nordområdene. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til å redegjøre for alle disse tre viktige forholdene, - og til å se dem i sammenheng. Selv om jeg vanligvis starter med det viktigste først, nemlig vårt nasjonale forsvar og Nordområdene, velger jeg denne gang å begynne med det som har hatt størst fokus de siste ukene, det vil si situasjonen i Afghanistan.         

 

Det faktum at Afghanistan nå er både NATO’s og Norges militære hovedsatsningsområde forteller mye om de endringer som har skjedd på den utenriks- og sikkerhetspolitiske arena siden den kalde krigens slutt. Hadde noen i det hele tatt nevnt tanken for 15-20 år siden, at det norske forsvaret skulle bli tungt representert i Afghanistan, ville man nok blitt møtt med hoderystning. I dag er det full oppslutning i Stortinget om at nettopp det er nødvendig.

 

Jeg vil likevel minne om hvorfor det er blitt slik. Det kan være nyttig at vi av og til minner hverandre om – ikke bare at det er blitt slik – men årsakene til det. Og årsakene er flere.

 

For det første må vi ikke glemme at Afghanistan ved overgangen til dette årtusen hadde utviklet seg til et av de få fristedene på jord der internasjonale terrorister kunne planlegge og trene på sine dødbringende aktiviteter med myndighetenes fulle velsignelse. De samme myndighetene sto også for systematiske brudd på menneskerettighetene – ikke minst i forhold til kvinners rettigheter.

 

Afghanistan hadde opplevd flere tiår med brutal borgerkrig. En generasjon av unge menn var gått tapt – infrastrukturen var totalt ødelagt. Landet var blitt blant verdens fem fattigste og manglet alt. Håpløsheten hadde fått et solid grep.

 

På denne bakgrunn har Afghanistan blitt fremstilt som et land med liten betydning for vår del av verden. Et arnested for internasjonal terrorisme. Et middelaldersamfunn i humanitær krise. Et stammesamfunn fattig på naturressurser.

 

Men hvis dette var hele sannheten, hvorfor er da Afghanistan så viktig i dag? Svaret ligger i Afghanistans strategiske beliggenhet og landets potensielle innflytelse på utviklingen i hele Sentral-Asia-regionen.

 

Slik har det også vært historisk. Afghanistan har ligget i skjæringspunktet mellom den russisk-sovjetiske innflytelsessfæren i nord, Kina i øst, Pakistan og India i sør og Iran i vest. Denne innflytelsen er også avgjørende for Afghanistans utvikling i dag. Landets handelsveier gir mulighet for velstand basert på trafikken mellom nord og sør og øst og vest i Asia, men også for konflikt. Et sammenbrudd i Afghanistan kan derfor få virkninger langt utenfor landets eget territorium – i en region som preges av Kinas sterke fremvekst, konflikten mellom atommaktene India og Pakistan, Indias befolkningseksplosjon, Irans uforutsigbare utvikling, den voksende islamske fundamentalisme og sterk etterspørsel etter energi fra Russland og de tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan.

 

Og på toppen av det hele står altså Afghanistan i fare for å utvikle seg til en ren narkostat der det meste av den heroinen som omsettes i verden produseres.

 

Derfor dreier ikke Afghanistan-operasjonen seg bare om å stanse internasjonal terrorisme eller å bidra til humanitær utvikling. Det dreier seg i høyeste grad om å fremme fred og stabilitet i en region som har konfliktpotensiale i seg så det monner. Norge, NATO, ja hele verden er tjent med at prosjektet Afghanistan lykkes. Her har også stormaktene i regionen et betydelig ansvar for å bidra. Særlig kan Pakistan, med sin store innflytelse i Afghanistan, spille en avgjørende rolle.

 

NATO har gjennom ansvaret for den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF, på vegne av FN, tatt på seg et meget krevende oppdrag i Afghanistan. Gjennom fjoråret lærte vi at veien til varig fred og sikkerhet er kronglete. På samme måte som det er vanskelig å enes om hva som kom først – høna eller egget – er det i Afghanistan ikke så lett å si hva som skal komme først – sikkerhet og stabilitet eller utvikling og godt styresett.

 

Vi har smertelig fått erfare at det ikke er det ene eller det andre – de to må gå hånd i hånd dersom vi skal lykkes. Sikkerhet er selvfølgelig en forutsetning for utvikling. Men samtidig er det også slik at utvikling er den viktigste bidragsyter til langsiktig sikkerhet.

 

For å kunne lykkes må vi ha klart for oss vårt langsiktige mål i Afghanistan. Det er at landet selv skal være i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og utvikling. For å lykkes i det må vi prioritere hjelp til selvhjelp i alt vi foretar oss. Vi må altså ha afghansk eierskap.

 

Det hjelper lite om ISAF klarer å holde orden i landet hvis vi ikke samtidig bygger Afghanistans fremtidige forsvar og politikorps. Det hjelper lite å tilføre penger hvis vi ikke samtidig får slutt på vanstyre og korrupsjon. Det hjelper lite å innføre demokrati hvis vi ikke samtidig bygger skoler og får gjort noe med den nesten totale analfabetismen.

 

Blant de som sterkest har fremholdt sterkest behovet for sivil utvikling er faktisk de militære. De har lenge erkjent at Afghanistans hovedproblemer ikke kan løses militært. De har lenge beskrevet en dynamikk der utvikling og godt styresett er forutsetninger for å få med seg landets befolkning på veien videre. På tilsvarende måte har jeg merket meg at flere fremtredende hjelpeorganisasjoner klart har tatt til orde for betydningen av et internasjonalt, militært nærvær i Afghanistan.

 

Det er forståelig, for i dagens Afghanistan kan ikke problemene løses uten militær medvirkning. Uten en rimelig grad av sikkerhet og stabilitet kommer nemlig ikke den humanitære hjelpen frem og myndighetene får ingen mulighet til å styre landet.

 

Afghanistan er et skjørt samfunn. Det er liten tradisjon for en sterk sentralmakt. På landsbygda råder sterke familiekulturer, rotfestede stammetilhørigheter og etniske motsetninger. Gjennom århundrer har landet blitt styrt gjennom skiftende koalisjoner av stammer og etniske grupper. Selv om disse mekanismene minner lite om vårt vestlige demokrati, har de på sin måte utgjort et representativt system. Det er viktig å ikke glemme disse tradisjonelle strukturene når vi i dag skal finne løsninger på landets utfordringer.

 

Erfaringene vi har gjort oss fem år etter at krigen mellom Taliban-regimet og Nord-Alliansen – med støtte fra amerikanerne - tok slutt, er at bare en liten del av befolkningen er sterke støttespillere for sentralregjeringen på den ene siden og Taliban-lederne på den andre. Det store flertall av befolkningen har sett liten materiell fremgang etter krigens slutt og er avventende til hvilken retning utviklingen vil ta – og derfor også til hvem de velger å gi sin støtte. Gitt Afghanistans krevende historie er dette fullt forståelig. Den har lært afghanerne at det lønner seg å tilpasse seg skiftende maktstrukturer.

 

Den viktigste kampen i Afghanistan står derfor ikke mellom  President Karzai og Taliban-lederen Mullah Omar, eller mellom ISAF og militante grupper. Den viktigste kampen, er kampen om afghanernes fremtidstro. Den kan bare vinnes gjennom synlige forbedringer i menneskenes levekår og et styresett som vinner deres respekt. Oppgaven for ISAF og NATO blir derfor ikke å nedkjempe så mange Taliban-soldater som mulig, men snarere å skape forutsetningen for den sivile utvikling i regi av afghanske myndigheter, FN og ulike internasjonale og ikke-statlige hjelpeorganisasjoner. Også i Afghanistan får vi tydelig illustrert militærmaktens begrensninger. På den ene siden er militære virkemidler helt nødvendige for å bedre sikkerheten – på den annen side må de brukes med en slik moderasjon at de ikke virker motsatt av selve hensikten med operasjonen. Blant annet derfor har Norge uttrykt skepsis til det sterke fokuset som har vært på antall drepte Taliban-soldater. Det har vi etter hvert også fått bred støtte for i de ulike NATO-fora.

 

Vi må heller ikke tro at situasjonen er den samme overalt i Afghanistan. Mens den sørlige delen av landet preges av lav sikkerhet og betydelig innflytelse fra Taliban og andre militante grupper, er situasjonen i nord tilsynelatende langt mer stabil. Men også her kan skinnet bedra. I nord er det de gamle krigsherrene fra Nord-alliansen som dominerer bildet. De som vant krigen sitter fortsatt i bakgrunnen og trekker i trådene, og sentralmaktens innflytelse er også her av begrenset karakter. Så lenge de gamle maktstrukturene ikke utfordres kommer kanskje ikke de underliggende konfliktene i Nord-Afghanistan så klart til syne, men situasjonen er skjør - og det skal lite til for å endre bildet. Derfor vil jeg advare dem som trekker et bastant skille mellom konfliktpotensialet i sør og nord. Dette kan endre seg raskere enn vi kan forestille oss.

 

Selv om det er store forskjeller på overflaten, er altså de grunnleggende utfordringene de samme i hele Afghanistan: Det er bare synlig forbedrede levekår for brede lag av befolkningen som kan skape oppslutning om veien videre. Og det er helt nødvendig å opprettholde den sikkerhet som kreves for at den sivile utviklingen kan finne sted. Et gjennomgående omkved i NATO-fora de siste ukene har vært å beskrive ISAF-operasjonens innretning som: ”As civilian as possible – as military as necessary”. Så sivil som mulig – så militær som nødvendig. Jeg tror ikke jeg kunne sagt det bedre selv.

 

Det er gledelig at dette budskapet, som jeg selv har målbåret i NATO’s forsvarsministermøter siden jeg overtok som forsvarsminister, og som utenriksministeren har understreket i sine NATO-fora, nå gir gjenklang overalt fra Det Hvite Hus til de store europeiske hovedstedene. Ingen tror lenger at Afghanistan-problemet kan løses med militærmakt – militærmakten kan kun være med og skape forutsetninger for den sivile løsning av problemene. Men vi er heller ikke naive – uten NATO’s militære nærvær ville Afghanistan igjen vært tilbake i en nådeløs borgerkrig med ufattelige lidelser ikke minst for landets sivilbefolkning.

 

Norge har tatt denne tosidige utfordringen på alvor.Vi har tatt til orde for at NATO, som ”sikkerhetsparaply”, må legge grunnlaget for sivil utvikling og gjenoppbygging. Dersom NATO ikke etablerer og ivaretar en akseptabel sikkerhetssituasjon, så blir det heller ingen økonomisk og sosial utvikling. Det er vanskelig å se at alternativet til NATOs nærvær vil være noe annet enn fornyet ustabilitet og vold. Altså en ny runde med det som har utarmet landet gjennom de siste tiårene. Et slikt alternativ er det uaktuelt for Norge å medvirke til.

 

Nettopp derfor ligger den gjensidige avhengigheten mellom sikkerhet og utvikling til grunn for Norges politikk. Vi vil for inneværende år trappe opp bistanden til Afghanistan til om lag 450 millioner kroner. Det gjør landet til den nest største mottaker av norske bistandsmidler. Dette innebærer en økning på 100 millioner kroner i humanitær og langsiktig uviklingsinnsats i Afghanistan. Vårt hovedprinsipp er å kanalisere støtten gjennom de afghanske myndighetene, nettopp for å styrke disse, men vi har også bidratt mer direkte i Faryab-provinsen lengst nordvest i landet, der Norge leder den regionale stabiliseringsenheten i Meymaneh. Disse såkalte PRTene er i realiteten sivil-militært samarbeid i praksis. Norge kan vise til gode resultater i den provinsen vi har ansvar for, nettopp fordi vi har en helhetlig tilnærming til utfordringene i provinsen.

 

Den norske innsatsen i Nord-Afghanistan, - spesielt i Faryab-provinsen, skal styrkes og vårt engasjement utvikles på tvers av ulike sektorer. Vi vil bidra til å skape militær sikkerhet, - bygge opp afghanske sikkerhetsstyrker, - etablere infrastruktur, - samt skape økonomisk og sosial utvikling. Dette ansvaret står vi fast ved! Vårt Afghanistan-forum, som ledes av statssekretærene i Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet og Statsministerens Kontor er en vellykket modell for å sikre samordning på tvers av sektorene, og en ordning som nå kopieres også av andre land.

 

Afghanistan har, etter flere tiår med krig, ingen velfungerende sikkerhetssektor. Et viktig tiltak for det internasjonale samfunn, og ikke minst for NATO, er å fokusere innsats på trening og opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. Interne utfordringer bør så langt det lar seg gjøre, møtes med et tilsvar som har et afghansk ansikt. Dette gjelder også for sikkerhets- og stabiliseringsinnsatsen. Jo raskere afghanerne selv kan settes i stand til å møte utfordringene på egen hånd, jo mer effektivt kan disse gruppene bekjempes.

 

For den afghanske befolkning er det viktig å se at landets myndigheter kan gi dem trygghet, lov og orden. NATO, herunder også med norsk personell, har trappet opp innsatsen på dette viktige området, og vi vurderer for tiden nye initiativ for å bidra til å bygge opp den afghanske hæren.

 

Norge støtter også oppunder sikkerhetssektorreform på sivil side. Vi har nå 9 politirådgivere og 5 jurister i landet, som gjør en svært viktig jobb med å reformere det afghanske juridiske systemet. Også dette bidraget vil bli kraftig styrket i løpet av 2007.

 

Skal vi lykkes i vår oppgave må Afghanistans befolkning oppleve at en styrket sentralmakt medfører en positiv utvikling. For samfunnet som helhet – også i de mest avsidesliggende områdene. Og den positive samfunns­utviklingen må komme alle folkegrupper til gode. Også de som tapte krigen i 2001.

 

Vi blir stadig påminnet om at den underliggende sikkerhetssituasjonen i dagens Afghanistan er urovekkende. Dette så vi i fjor og mye tyder nå på at vi står overfor nye offensiver fra militante grupper. Men det er langt fra sikkert at en eventuell ny offensiv i år blir en kopi av fjorårets. Vi må i alle fall regne med at vi blir møtt med det vi kaller asymmetriske virkemidler, det vil si et økt antall angrep med raketter, improviserte eksplosiver og selvmordsbombere.

 

Kabul er en by med stor symbolsk og politisk betydning. Den er selve livsnerven i et Afghanistan med stor indre uro. Militante grupper vil trolig søke mot Kabul i den hensikt å kunne ramme styresmaktene der de er mest sårbare. Slik utfordres sentralregjeringens legitimitet, slik påføres sivilbefolkningen økt lidelse og slik svekkes det internasjonale samfunnets tilstedeværelse.  Det er slike ubehagelige utviklingslinjer vi må forholde oss til.

 

Det er viktig at NATO rustes for å møte denne trusselen. Dette må skje gjennom en robust militær tilstedeværelse. Norge har bidratt og vil fortsatt bidra til at NATO og ISAF settes i bedre stand til å motvirke og forebygge mulighetene for en bebudet militær offensiv. Dette er helt grunnleggende. Det er i lys av dette regjeringen har besluttet å imøtekomme anmodningen fra NATO om å stille et spesialstyrkebidrag til disposisjon for ISAF, stasjonert i Kabul. Den norske avdelingen består av inntil 150 mannskaper fra Forsvarets spesialstyrker.

 

Og la meg igjen understreke at det må være sammenheng i innsatsen vår. Når vi sender våre best trente soldater til Afghanistan så er det fordi vi vil skape et større og forhåpentligvis varig rom for politisk forsoning og utvikling. Vi sender styrker fordi det vil gi de sivile organisasjonene økt handlingsrom. Og vi sender våre soldater som et signal til befolkningen i Afghanistan om at vi tar deres sikkerhetssituasjon på alvor.

 

Jeg har med egne øyne sett hvordan et splintret lokalsamfunn i dyp nød har sett spiren til håp og fremgang. Da jeg i fjor besøkte Meymaneh for andre gang, var fremgangen merkbar. Bygninger hadde reist seg fra ruinene. Det var stor aktivitet og virksomme hender i arbeid. Det var glede og optimisme å se i øynene til lokalbefolkningen. Og det var stor takknemlighet for norske NATO-styrkers tilstedeværelse. Slike øyeblikk gjør inntrykk, de beveger en. Det gir tro på at det vi gjør er riktig.  

 

Samlet sett er Norges militære engasjement i Afghanistan betydelig. Vi leder som nevnt for tiden en av ISAF-styrkens regionale stabiliseringsenheter i Meymaneh, lengst nordvest i Afghanistan. Vi stiller også en hurtig reaksjonsstyrke for ISAF’s nordkommando i Masar-e-Sharif i det sentrale Nord-Afghanistan. Vi stiller et sykehus og diverse logistikkapasiteter samme sted. Fra april i år vil Norge lede driften av den internasjonale flyplassen i Kabul. Og nå altså spesialstyrker til Kabul. I forhold til vårt folketall er vi helt i teten når det gjelder styrkebidragets størrelse. Det skal vi være stolte av.

 

Våre spesialstyrker drar til et område norske soldater kjenner godt. Før Norge flyttet hovedinnsatsen til Nord-Afghanistan, var det i Kabul vi hadde vårt tyngste nærvær, og det er fjerde gangen norske spesialstyrker settes inn i Afghanistan.

 

I Kabul blir oppgavene å understøtte den afghanske regjeringens arbeid med å utvikle velfungerende statlige institusjoner. Afghanistans videre utvikling er avhengig av at disse institusjonene får gode vekstvilkår og at de vinner legitimitet i andre deler av landet. Det er fortsatt betydelige utfordringer når det gjelder å smi varige og lojale bånd mellom Kabul og de mer tradisjonelle maktstrukturene på landsbygda. Dette er en krevende forsoningsoppgave.  

 

Våre spesialstyrker er meget etterspurte og imøtekommer fundamentale behov i Kabul. Deres primære oppgave blir å skape økt sikkerhet i Kabul-området. De skal forebygge og forhindre angrep mot landets politiske myndigheter, sivilbefolkningen, ISAF og det store internasjonale nærværet i byen. I dette inngår det også at de skal forsøke å forhindre anslag mot kritisk infrastruktur. Kabul-flyplass er her meget sentral. Det norske bidraget vil samarbeide tett med afghanske sikkerhetsstyrker og bistå med trening og kompetansebygging av de nasjonale styrkene.  

 

Spørsmålet om hvorvidt spesialstyrkene kan anvendes også andre steder i Afghanistan, har etter min mening fått prege nyhetsbildet i altfor for stor grad de siste ukene. Det som er viktig, og som er realiteten i dette tilfellet, er at et samlet norsk Storting står bak at vi nå sender spesialstyrkene til Kabul-området.

 

Det er heller ingen tvil om at Kabul-området er et prioritert NATO-oppdrag, nettopp fordi så mye står på spill der. Vi sender altså styrkene dit NATO ønsker det, og vi står samlet bak utsendelsen. Det budskapet må vi ikke tillate at forsvinner i annen støy.

 

Dette er viktig også for at de som sendes ut for å delta i internasjonale operasjoner skal slippe ha med seg uklare signaler fra sine politiske oppdragsgivere i ryggsekken. Og de skal vite at deres mandat og engasjementsregler er på uomtvistelig, trygg grunn.

 

Men dette har også en annen side. Det er viktig at det blant våre allierte på bakken, og i NATO’s organer, ikke hersker tvil om vår solidaritet. Ingen ville i lengden rammes hardere av det enn en liten nasjon som Norge.

 

La meg derfor være tydelig på dette: Punkt én - dersom det skulle oppstå en nødssituasjon stiller Norge opp. Blir vi spurt om å komme allierte til unnsetning i en kritisk situasjon, så vil vi bidra. Punkt to – styrken skal brukes i Kabul-området, og norske myndigheter vil bli konsultert dersom styrken ønskes brukt andre steder.  

 

Norge har for øvrig i tillegg allerede en hurtig reaksjonsstyrke i Nord-Afghanistan som sammen med øvrige slike styrker er øremerket til å løse hurtig oppstått krisesituasjoner. Også for denne styrken gjelder det tilsvarende mekanismer for nasjonal klarering. Og vi har erfaring for at disse mekanismene fungerer når de må fungere.

  

Vi skal ikke glemme at vi selv har vært i en nødssituasjon der allierte har kommet Norge til unnsetning. Situasjonen i Meymaneh 7. februar i fjor, var kritisk for den norsk-ledede regionale stabiliseringsenheten. Britene, som bisto oss med sin reaksjonsstyrke den gang, kan være trygge på at vi vil være der for dem i en akutt krisesituasjon dersom noe slikt skulle oppstå.

 

Afghanistan preger med god grunn den internasjonale dagsorden. Det var også tilfellet under den store sikkerhetspolitiske konferansen i München for halvannen uke siden. Forbundskansler Angela Merkel minnet oss der om betydningen av å lykkes i Afghanistan – ikke bare for NATO, men for hele regionen, og for internasjonal sikkerhet i sin allminnelighet.

 

Eksemplet Afghanistan illustrerer samtidig mange av de utfordringene vi står overfor i arbeidet med å hjelpe stater som har gjennomlevd krig og konflikt på fote igjen – det være seg på Balkan, i Midt-Østen eller i Afrika, og det være seg enten operasjonene skjer i regi av FN, NATO eller EU.

 

Avisoverskriftene etter Munchen-konferansen fanget ikke opp dette. Det var president Vladimir Putins klare tale som fikk styre mediebildet de følgende dager. -  Vi står overfor en ny kald krig! Russland ruster opp i øst!, ble vi fortalt.    

 

President Putins språk var direkte og utilslørt. Og vi må erkjenne at ordbruken er skjerpet. Men retorikken til tross, man skal være forsiktig med trekke for raske slutninger. La meg minne om hva min tidligere kollega, nå første visestatsminister Sergej Ivanov, sa. Han stilte seg uforstående til betegnelsen ”ny kald krig”. Som han så riktig påpekte: Under den kalde krigen kunne man ikke snakke åpenhjertig med hverandre. Det kan man nå. Jeg vil støtte meg til Ivanovs uttalelser: Vi ser ikke konturene av en ny kald krig.

 

Men som jeg sa i mitt nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfund, og som jeg fikk bekreftet i München: Vi skal ikke forholde oss ukritisk til alle utviklingstrekkene i dagens Russland.

 

Vi ser et Russland som fremstår på en helt annen måte enn landet gjorde i det første tiåret etter den kalde krigens slutt. President Putins tale er et direkte uttrykk for dette. Enorme valutainntekter fra energieksport har gitt Russland økonomisk handlefrihet. Vi ser også en fornyet vekt på forsvaret og særlig modernisering av de strategiske styrkene. Utviklingen vi ser i Russland er ingen direkte trussel, men vi ser at Nordområdene fortsatt vil være av stor strategiske betydning. Dette understreker NATOs fortsatte betydning for stabiliteten i nord. Dette understreker også betydningen av at vi fortsetter å samarbeide med Russland på forsvarssiden, både i NATO-Russlandsrådet og bilateralt.

 

Samtidig skal vi huske på og være klar over at noen av de potensielle utfordringene i nord er våre egne – vi kan ikke nødvendigvis regne med alliert drahjelp i spørsmål knyttet til Svalbard og delelinjen i Barentshavet.

 

Regjeringen arbeider derfor aktivt for å intensivere dialogen med Russland, på en rekke områder. Gjennom konstruktiv dialog og samarbeid må vi bidra til å videreutvikle gode naboskapsforhold, og medvirke til en fortsatt demokratisk utvikling.

 

Og for å gjøre det helt klart: Norges bilaterale forhold til Russland er godt. Samarbeidet i nord er omfattende. BARENTS 2020, som ble lansert fra norsk side i fjor høst, søker å intensivere samarbeidet med Russland og andre land innenfor sektorer som energi, miljø og fiskeri. Gjennom konstruktiv dialog og samarbeid må vi videreutvikle gode naboskapsforhold.

 

Forholdet til Russland er også en sentral del av regjeringens nordområdestrategi. Det er i nord vi møtes. Det er her vi har våre fleste berøringspunkter på det folkelige, næringsmessige og politiske plan. Dette er en arena vi må utnytte til å styrke samarbeidet med Russland.

 

Nordområdesatsningen kjennetegnes av å være helhetlig og langsiktig.

Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser skal prioriteres høyt. Utviklingen i nord handler om mye mer enn militærmakt. Det handler om bærekraftig forvaltning av ressurser. Om god miljøpolitikk. Det handler også om å utvikle levevilkår og livskvalitet for alle som bor i nord, og om å følge opp vårt ansvar for å ivareta urfolkenes rettigheter.

 

Og det handler ikke minst om energi. Etterspørselen etter olje og gass øker. Betydelige olje- og gassforekomster i nord vil kunne bidra til en sikker energiforsyning til både Europa og USA, og mange aktører ønsker å fordele sin import på flere produsentland. Norge blir oppfattet som en stabil leverandør på markedet. Et godt forhold til Russland er en betingelse for fortsatt stabilitet og sikkerhet i nord

 

Det er regjeringens mål å styrke det militære nærværet i nord. Ikke fordi det foreligger en økt trussel mot Norge. Ikke for å bidra til økt militarisering av regionen. Men fordi vi som stat ønsker å sende et viktig politisk signal om at vi vil ivareta våre langsiktige nasjonale interesser, og våre internasjonale forpliktelser. Og vi ser at Forsvaret utgjør et viktig element i den fremtidstro og samfunnsdynamikk vi ønsker skal prege vår nordlige landsdel.

 

Forsvaret skal bidra til den helhetlige utvikling regjeringen legger opp til i nordområdene de kommende tiår. Det styrkede militære nærværet i nord vises primært gjennom en kraftig styrking av kystvakten og tilførsel av nye helikoptre. Vi faser inn en ny generasjon fregatter. Vi stiller krav om at Luftforsvarets fremtidige basestruktur må reflektere ønsket om permanent beredskap i nord. Vi vil at en betydelig del av økningen i årsverk på hærsiden skal tilføres avdelingene i Troms. Vi vektlegger Heimevernets kvalitetsreform, som videreføres. Vi ønsker å utvikle videre skyte- og øvingsfeltene i nord. Vi arbeider for regelmessig alliert trening og øvelser i Norge. Og til sist, vi legger stor vekt på opprettholdelsen av de amerikanske forhåndslagrene.

 

Jeg har i dag omtalt bare et fåtall aktuelle spørsmål i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. La meg understreke et fåtall med klar referanse til nyhetsbildet. Norges internasjonale engasjement for fred og sikkerhet i Afghanistan og vår nordområdestrategi hører til et bredere bilde. I en opplyst forsamling som denne er det en selvfølge. Forsvaret skal innrettes mot våre hjemlige oppgaver, og for å kunne ansvar ved å bidra i internasjonale operasjoner.

 

Det har likevel vært viktig for meg i dag å klargjøre regjeringens politikk når det gjelder våre styrkebidrag til Afghanistan. Det skal ikke være tvil om Norges lojalitet og våre forpliktelser overfor våre allierte. ISAF er NATOs viktigste operasjon i dag. Det er også den største og viktigste operasjonen Norge deltar i. På samme måte som for våre øvrige styrkebidrag, sender vi våre spesialstyrker til Afghanistan med klart mandat og klare rammer.

 

Dette synliggjør den røde tråden i norsk sikkerhetspolitikk: Den går fra arbeidet for fred og stabilitet i en verden der FN’s grunnprinsipper styrer samspillet mellom selvstendige stater, gjennom forpliktende solidaritet med våre NATO-allierte til vårt selvstendige nasjonale ansvar for utviklingen av våre nordområder.

 

Debatten om vårt militære forsvar, og om vår utenriks- og sikkerhetspolitikk må fortsette. Vi ønsker en bred dialog om hvilket forsvar vi trenger, - både for å ivareta oppgavene her hjemme, - og for å engasjere oss internasjonalt i å skape fred og sikkerhet for alle. Til dette trenger vi ungdommen – og vi trenger Folk og Forsvar!