Historisk arkiv

Hvilket kampfly skal vi velge?

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Forsvarsdepartementet

I løpet av få måneder skal Regjeringen ta beslutningen om hvilket kampfly som skal erstatte dagens flåte av F-16-fly. Ambisjonen er enkel nok: Vi ønsker å kjøpe best mulig fly, til best mulig pris og med best mulige ringvirkninger for norsk industri, skriver Espen Barth Eide i Aftenposten.

I løpet av få måneder skal Regjeringen ta beslutningen om hvilket kampfly som skal erstatte dagens flåte av F-16-fly. Ambisjonen er enkel nok: Vi ønsker å kjøpe best mulig fly, til best mulig pris og med best mulige ringvirkninger for norsk industri.

Konkurransen står mellom to svært moderne og fremtidsrettede kandidater, en amerikansk og en europeisk: det nye Joint Strike Fighter (eller F-35 Lightening II), eller JAS-39 Gripen E/F, som er en kraftig videreutvikling av den versjonen av Gripen-flyet som bl.a. Sverige bruker i dag.

Vi har siden regjeringsskiftet i 2005 jobbet meget hardt for å likestille konkurransen. Vi har samarbeidet med og lagt press på kandidatene for at de to tilbudene vi til slutt skal velge mellom skal være best mulig. Så langt har vi lykkes i dette: Vi kan allerede nå slå fast at de to tilbudene vi har fått, scorer langt bedre både på innhold, pris og industriaspekter enn noen av dem gjorde for bare tre år siden. Kort fortalt: konkurranse virker.

Dette dreier seg ikke om ”militære krav versus industri”, som noen synes å mene. La meg slå kategorisk fast at det er helt uaktuelt å kjøpe et fly som ikke gir betydelige strategiske industripolitiske ringvirkninger. Vi har lang erfaring fra at gjenkjøpsordninger kan bidra til å posisjonere norsk forsvarsrelatert industri på den internasjonale arenaen.  Dette så vi med F-16-kjøpet for fire tiår siden, og vi ser det i fregattanskaffelsen. Gjenkjøp fremstår i dag som et av de sterkeste verktøyene i den industripolitiske verktøykassa. Derfor står dette sentralt  i vurderingen.

Nøyaktig like uaktuelt er det naturligvis å kjøpe et fly som militært sett er klart dårligere enn konkurrenten, for å få en del arbeidsplasser i bytte. Kampflykjøpet handler først og fremst om å kjøpe kampfly til Forsvaret. Samtidig er det en stor, nasjonal satsing.

Aftenposten har i sommer hatt en rekke oppslag om kampflyvalget. Dette er en debatt vi ønsker velkommen. Avisen stiller det meget viktige spørsmålet om hva de nye flyene skal brukes til. Man kan ikke i utgangspunktet si at ”ett fly er best” før man har svart på nettopp det. Hvis en bekjent spør om du synes han skal kjøpe en kraftig firehjulstrekker eller en snerten liten sportsbil, må du først vite om vedkommende skal kjøre mest på autobahn eller til hytta på fjellet. Slik er det også med fly. Regjeringen har derfor gitt tydelig føring på hvilke krav som skal stilles til nye kampfly til Forsvaret.

Hovedpoenget med nye kampfly er at de skal brukes til å ivareta norske interesser i våre egne nærområder, det være seg alene eller sammen med allierte og partnere. Flyene må dertil være relevante for hele krisespekteret fra fredstidsoppgaver, krisehåndtering til krig. De flyene vi bestemmer oss for nå, vil først bli faset inn mot slutten av neste tiår, og deretter skal de være ryggraden i vårt Luftforsvar i minst 30 år. Vi må altså ha et 40-årsperspektiv på de sikkerhetspolitiske utfordringene. Siden dette bare i begrenset grad er mulig, må vi sikre betydelig fleksibilitet i spesifikasjonene, og forvisse oss om at flyet vi kjøper vil forbli aktuelt i mange tiår fremover.

Den 23. juli antydet Aftenposten at vi la mer vekt på å delta i internasjonale operasjoner ”ute” enn på forsvaret av våre nærområder. Dette er direkte galt. De to oppgavene er ikke engang likestilt. Vi kjøper fly for å forsvare Norge og å ivareta norske interesser. Dersom de periodevis også kan brukes andre steder i verden, er dette en bonus. Regjeringen har sterkt fokus på internasjonale operasjoner, men skulle dette vært enerådende, ville vi nok prioritert å bruke midlene på andre formål enn kampfly; for eksempel moderne soldatutstyr, kjøretøyer osv. Det er nettopp de sikkerhetspolitiske scenariene knyttet til nordområdene som gjør at Norge fortsatt ønsker å satse på avanserte plattformer som fregatter og kampfly.

Det blir også galt når John Berg i samme oppslag hevder at dersom man prioriterer de hjemlige oppgavene, så trenger vi kun et tradisjonelt jagerfly, altså et fly som utelukkende er egnet til luftromskontroll. Våre ”hjemlige” behov innskrenker seg ikke kun til luft til luft-rollen. Forsvar av luftrommet er naturligvis imperativt for en hver militær operasjon. Men dersom en konflikt eskalerer, vil det også kunne bli nødvendig med støtte til egne styrker til sjøs og på land; vi kan heller ikke utelukke behovet for å besitte en offensiv kapasitet for å svekke en eventuell angriper bak egne linjer.

Vi har derfor helt fra starten understreket at vi ønsker å anskaffe et multi-rolle fly, et fly som er i stand til å fylle flere ulike funksjoner samtidig. De fire luftmaktskategoriene eller hovedrollene er: (1) luft til luft (”jagerflyrollen”), (2) overvåkning og informasjonsinnhenting gjennom avanserte sensorer, (3) evne til å støtte sjø- og bakkestyrker, og (4) offensive operasjoner eller ”angrep på dypet”. Etter en grundig vurdering valgte vi å likestille disse hovedrollene slik at hver av de fire ”vektes” likt. Om en kandidat skulle vise seg å score noe høyere langs aksen ”angrep på dypet”, kan dette fort bli oppveid av at en annen kandidat scorer høyere på andre akser.

Begge de to kandidatene som står igjen på arenaen, JSF og JAS Gripen, er bygget som multirollefly fra grunnen av. Hadde de ikke vært det, hadde de ikke lengre vært en del av konkurransen. Forsvarsdepartementet har over lengre tid jobbet meget grundig med de tekniske spesifikasjonene på flyene. Uten å forskuttere noen konklusjoner, kan vi slå klart fast at vi her snakker om to fly som begge besitter sterke egenskaper innen alle de fire luftmaktkategoriene jeg har nevnt over, selv om de er innbyrdes forskjellige.

Arbeidet med å gjennomgå tilbudene er i full gang. Planen er at vi skal legge fram en proposisjon til Stortinget innen utgangen av året, slik at Stortinget kan behandle Regjeringens innstilling til våren. Vi er helt i rute med dette. Det er et poeng i seg selv at vi holder oss til en klar og tydelig tidsplan og ikke endrer spillets regler mens det er i gang. Tidsplanen gir Forsvaret tid til å forberede innfasingen av nye fly i god tid, mens vi fortsatt har en høyst kapabel F-16-flåte. Den gir også norsk industri muligheter for å posisjonere seg strategisk, nettopp fordi vi vil være tidlig ute i ”bølgen” av nye kampflyanskaffelser som er ventet i årene som kommer. Uansett valg skal dette være et valg forankret i fremtidens behov, ikke i tradisjoner og forestillinger formet av forrige århundre.

(Kronikk i Aftenposten, 11.08.2008)