Svar på spørsmål nr. 2 til spørretimen 26.11.2008 fra representanten Robert Eriksson


Stortingets president
"Undertegnede har blitt kontaktet av en fortvilet enslig mor, bosatt i Nord-Trøndelag. I 1996 fikk hun en datter med hjertefeil. Jenta ble feilbehandlet av sykehuset i 18 måneder, hvilket medførte livsvarige skader, og dannet grunnlaget for en erstatning fra det offentlige. Erstatningsbeløpet forvaltes naturlig nok av overformynderiet. Problemet er at moren må betale formuesskatt av pengene som datteren har mottatt, og overformynderiet betaler morens skatt av erstatningsbeløpet.
Mener statsråden at dette er rettferdig?”

 

Svar:

President
Alvorlig skade av denne art er i seg selv en belastning – både for barnet og deres pårørende. Det er derfor et mål at ikke økonomi skal være en tilleggsbelastning.

Erstatning til dekning av behandlingsutgifter og tap i framtidig erverv er generelt skattefri ved mottakelsen. Men ikke minst for unge skadelidte skal erstatningskapitalen forvaltes og gi avkastning i en årrekke, for å gi best mulig dekning. Dermed oppstår det spørsmål om formuesskatt av kapitalen og inntektsskatt av avkastningen i denne lange forvaltningsperioden. 

Det er innført regler som skal lempe beskatningen innen visse aldersgrupper også på forvaltningsstadiet for erstatningen deres. Dette er gjort nettopp fordi situasjonen er vanskelig nok som det er for disse familiene. For øvrig skal også reglene for erstatningsutmåling ta hensyn til antatt skattebelastning etter erstatningsutbetalingen.

Engangserstatning for personskade som er utmålt i henhold til skadeerstatningsloven kapittel 3, er fritatt for formuesskatt fram til og med fylte 21 år når personskaden har ført til minst 50 pst. nedsatt ervervsevne. Dette fritaket omfatter også engangserstatning som har sitt ansvarsgrunnlag i pasientskadeloven av 15. juni 2001 nr. 53. Etter pasientskadeloven skal nemlig erstatningens størrelse utmåles i henhold til skadeerstatningsloven. Det er ingen grunn til å behandle engangserstatning med ansvarsgrunnlag i pasientskadeloven annerledes enn andre erstatningsutbetalinger som er utmålt etter skadeerstatningsloven. Det kan virke som om dette spørsmålet er behandlet litt forskjellig i ligningspraksis. Jeg vil derfor ta initiativ overfor skatteetaten til en klargjøring av fortolkning og praksis.

Hovedregelen i skatteloven er at barn og foreldre lignes sammen fram til fylte 16 år. Formue og inntekt av engangserstatning for personskade etter skadeerstatningsloven kapittel 3 kan likevel lignes særskilt for barnet. Det sikrer at den skadelidte uansett alder får sitt eget fribeløp ved formuesligningen og eget personfradrag ved inntektsligningen. Denne regelen gjelder uansett hvor stor nedsettelsen det er i barnets ervervsevne.

Fra 22 års alder inntrer det normal formuesskatteplikt for den forvaltede erstatningskapital. Avkastning av erstatningskapital er generelt skattepliktig kapitalinntekt, også for mindreårige skadelidte.

I lys av denne skatteplikten er det i reglene om utmåling av erstatningens størrelse tatt hensyn til antatt framtidig skattebelastning i forvaltningsperioden. Denne antatte skattebelastning, kalt skatteulempen, gjør at erstatningsbeløpet øker. Det er nødvendig for at skadelidte skal få full erstatning i form av et engangsbeløp. Dette er slått fast av Høyesterett.

Når det gjelder det konkrete tilfellet i representanten Erikssons spørsmål, kan jeg ikke ta nærmere stilling til det. Gitt at det dreier seg om pasientskadeerstatning for minst 50 pst. nedsatt ervervsevne, vil jeg råde barnets foresatte til å ta kontakt med skattekontoret i lys av det jeg har sagt om formuesskattefritak for slik erstatning.