I tilleggsproposisjonen fra i fjor høst står det en figur som Jens Stoltenberg ikke syns er særlig informativ. Figuren viser utviklingen i reallønn og arbeidsproduktivitet i fastlandsøkonomien, og er gjengitt her. I teksten skrev vi bl.a. følgende: «Selv om høye produktpriser har bidratt til å skjerme lønnsomheten i privat sektor, er norske bedrifter svært sårbare, ikke minst dersom oljeprisen skulle falle.» Skjermingen av lønnsomheten illustreres av den andre figuren i panelet. Den viser lønnskostnader som andel av faktorinntekter i fastlandsøkonomien. I den figuren ser situasjonen ganske normal ut, og Stoltenberg ser ut til å mene at vi bør slå oss til ro med det. Så enkelt er det imidlertid ikke.

 

Høy reallønnsvekst, men lønnsandelen nær historisk gjennomsnitt

 

Figuren som viser veksten i reallønn og produktivitet illustrerer tre poenger:

1. Gjennom mesteparten av tiden etter 1970 har veksten i reallønn fulgt veksten i produktiviteten i økonomien.
2. Dette mønsteret er endret de siste årene. Hovedforklaringen på det er bytteforholdsgevinstene vi har fått.
3. Veksten i produktiviteten har vært klart svakere de siste åtte årene enn gjennom de foregående 35.

La meg starte med betydningen av det siste poenget. Når verdiskapingen pr. innbygger i Norge har blitt mer enn tjuedoblet de siste 150 årene, skyldes det ikke at vi arbeider mer enn før, men at vi produserer langt mer for hver time vi arbeider. I tillegg er de varer og tjenester vi produserer av en langt høyere kvalitet. Det er teknologisk utvikling i vid forstand som har vært hoveddrivkraften bak den økonomiske veksten.

Også framover må vi regne med at det vil være utviklingen i produktiviteten som vil bestemme levestandarden vår. Hvis vi klarer å øke produktiviteten med så lite som 0,2 pst. per år, vil det bety mer for våre løpende inntekter rundt år 2060 enn forventet avkastning av hele Statens pensjonsfond utland. Det gir grunn til å ta spørsmålet om produktivitetsutvikling på alvor, selv om Norge ikke er det eneste landet der veksten i produktivitet har avtatt de siste årene. Den som ikke er opptatt av produktivitetsvekst, er heller ikke opptatt av å opprettholde grunnlaget for høy lønnsvekst og økt velferd i fremtiden.

Samtidig har Regjeringen et klart mål om at flere skal få innpass i arbeidslivet. SSB har minnet om at dette isolert sett kan redusere produktivitetsnivået i økonomien noe, og dermed kanskje også reallønnsnivået. På lang sikt vil det likevel fortsatt være slik at velstandsutviklingen først og fremst avhenger av veksten i produktiviteten. Ifølge OECDs siste landrapport kan lavere produktivitetsvekst de siste ti årene skyldes mindre strukturreformer enn tiåret før. Regjeringen vil derfor erstatte de siste åtte årenes reformtørke med reformiver, forenklinger, forbedringer og fornyelse.

Figuren fra tilleggsproposisjonen viser også at veksten i reallønnen har vært høy siden første halvdel av 1990-tallet. Betydelige bytteforholdsgevinster har bidratt til at reallønnsveksten også holdt seg oppe i årene etter 2005, selv om produktivitetsveksten da ble svakere. Reallønnsveksten reflekterer at arbeidstakerne har fått tatt del i bytteforholdsgevinsten. Fordelingen av bedriftenes inntekter mellom eiere og arbeidstakere gjøres gjennom lønnsdannelsen. Lønnsoppgjørene er partenes ansvar.

Noen prøver å framstille det som om regjeringen vil redusere folks lønn. Det vil vi ikke. Men lønnskostnadene i Norge er nå svært høye sammenliknet med nivået hos våre handelspartnere. Det gjør norske bedrifter utsatte, ikke minst dersom oljeprisen skulle falle. For mange bedrifter som konkurrerer på de mer tradisjonelle eksportmarkedene er situasjonen allerede svært krevende. Også andre bedrifter merker virkningen av det høye kostnadsnivået. Vi ser allerede i dag tendenser til at både norske og utenlandske kunder vrir seg bort fra dyre norske leverandører og over mot billigere alternativer. Leverandørnæringen tapte i fjor flere store kontrakter til verft i Sør-Korea. Flere selskaper varsler at de vil erstatte bemanning i Norge med innkjøp av tjenester innen bl.a. regnskap og ikt fra land der lønningene er lavere. Og til tross for at husholdningenes kjøpekraft har økt med rundt 40 pst. etter århundreskiftet, velger mange å gjøre sine innkjøp i utlandet framfor i norske butikker. Slike tilpasninger vil over tid ramme norske arbeidsplasser.

Vi kan ikke basere oss på at bytteforholdet skal fortsette å bedre seg. Vi kan selvsagt håpe på at prisene vil holde seg oppe framover, men vi bør være forberedt på at de kan falle. Uansett må vi basere oss på at det i det lange løp er utviklingen i produktiviteten som vil bestemme levestandarden vår. Derfor prioriterer Regjeringen tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet i norsk økonomi. Forutsetningene er gode. Vi har en åpen økonomi, en høyt utdannet befolkning og store naturressurser. Regjeringen vil bidra til å skape et robust og mangfoldig næringsliv. Eller for å si det med SSB: «Myndighetenes rolle er å gi de riktige rammebetingelsene, herunder en god infrastruktur, et velfungerende retts- og skattesystem, en effektiv offentlig administrasjon og et godt utdanningsvesen, samt sørge for virksom konkurranse.» Slik kan vi også legge grunnlaget for at flest mulig kan delta i arbeidslivet.

Regjeringen er opptatt av å sikre bærekraften i fremtidens velferdssamfunn. Dette er ikke en debatt for spesielt interesserte, men forhold som spiller en rolle for hverdagen til folk flest.