Historisk arkiv

Skatt har man råd til å betale

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Finansdepartementet

Innlegg i DN

Produktivitetsvekst er ikke noe endimensjonalt. Vi kan fylle en vare eller tjeneste med mer innhold enn før. Vi kan produsere flere varer. Eller vi kan produsere dem billigere, og med mindre ressursinnsats. Men bak alt ligger at vi må gjøre det smartere, skriver statssekretær Jon Gunnar Pedersen.

"I do not say, my Lords, that the French will not come. I say only they will not come by sea." John Jervis, Lord St. Vincent; Commander of the Channel Fleet, 1801.

Eiketre og britisk sjømannskap stoppet La Grande Armée. Napoleons invasjonstrussel var endimensjonal. Moderne forsvar må tenke flere dimensjoner på en gang. Men at verden er kompleks, betyr ikke at alt er vanskelig.

Peder Anker, Norges første statsminister i 1814, var herre til Bogstad og eier av flere jernverk. Som generalveiintendant hadde han alt fått æren for å ha skapt det norske veinettet.

I 1807 begynte han, for egen regning, byggingen av Åsa-kjerraten. Den bragte tømmer fra Steinsfjorden over til Ankers sagbruk i Lysaker-vassdraget. Et unikt stykke norsk infrastruktur, som kombinerer vannhjulsdrevne tømmerrenner med vår første hestejernbane. Det var antagelig den største enkeltinvestering gjort av en privatperson i Skandinavia til da.

Hva drev Peder Anker til å bli en slik førindustriell foregangsmann?

Svaret er skatteplanlegging. Det lå ikke samfunnsøkonomisk analyse bak Åsa-kjerraten. Peder Anker ville spare fløtertollen i Drammensvassdraget.

Blir fløtertollen – eller bompengene – for høye, så finner tømmeret andre veier. Incentiver virker.

Vi skattlegger ting vi ikke liker, fordi vi vet at da blir det mindre av det. Tobakk, alkohol og CO2. Vi vet at økt skatt gir høyere priser, som gir lavere etterspørsel. Skatt virker.

Men staten trenger mer penger enn vi kan hente fra skatt på det vi ikke liker. Så vi må beskatte mye av det vi liker, også. Arbeid, gjennom inntektsskatten. Norsk eierskap, gjennom formuesskatten.

De samme lovene om priser, tilbud og etterspørsel som gjelder for skattene på tobakk og alkohol, gjelder for arbeid og sparing. Skattlegger vi arbeid, blir det mindre arbeid. Skattlegger vi sparing og norsk eierskap, blir det mindre sparing og norsk eierskap. Og jo høyere skatten blir på noe, jo mindre blir det av det – og jo mer forsøker man å unndra fra skattesystemet.

Skatteplanlegging unntatt, er det fire måter vi kan velge for å bli rikere.

  • Ta fra noen andre
  • Jobbe mer
  • Få mer betalt for varene
  • Bli mer produktive

Det å ta fra andre handler om intern fordeling. Men den langsiktige fordelingen mellom arbeidskraft og kapital i Norge er nokså stabil. Det viktigste offentlige virkemiddelet for jevnere fordeling er offentlige utgifter, ikke skatt. Og vi er allerede et av de landene som har lavest inntektsforskjeller i hele verden. Det er bra.

Å jobbe mer er viktig nok, fordi vi både kan få flere i arbeid og jobbe flere timer hver. Dessuten kan dagens friske og mer velutdannede nordmenn jobbe i flere år enn vi gjør. Men yrkesdeltagelsen i Norge er allerede høy. Og vi har ikke blitt mye rikere enn i 1814 fordi hver av oss jobber flere timer enn da. Vi er blitt rikere fordi det vi gjør i hver av de timene kaster mer av seg.

Den enkleste måten å få vårt arbeid til å kaste mer av seg, er å få mer betalt for varene våre. Kaken øker i pris. Bytteforholdet blir bedre. Det er selvsagt glimrende at det gjør det. Men ingen priser går bare en vei, alltid. I oljeskyggen vet mange andre næringer det allerede.

Dermed står vi igjen med løsning nummer fire.

«På lang sikt er det produktivitetsvekst, det at vi får mer ut av en gitt mengde innsatsfaktorer, som er den viktigste kilden til vekst.» Skriver Statistisk Sentralbyrå i Økonomiske analyser nr 1/2014.

Produktivitetsvekst er ikke noe endimensjonalt. Vi kan fylle en vare eller tjeneste med mer innhold enn før. Vi kan produsere flere varer. Eller vi kan produsere dem billigere, og med mindre ressursinnsats. Men bak alt ligger at vi må gjøre det smartere.

Også det å kreve inn skatt.

Dynamikken i skattesystemet er slik at hver politiske generasjon må ha en skattereform. Tiden er kommet for denne. Det starter med en utredning om bedriftsbeskatningen til høsten.

Peder Anker nøyde seg med å tilpasse seg til skattesystemet. Dagens interessegrupper søker å tilpasse skattesystemet til seg selv. Bønder og bokforleggere, rederier og redaktører; forurensere og elbilister har alle lært seg at bevilgninger må man sloss om i hvert budsjett. Men bak et godt skatteprivilegium kan man hvile seg i tiår.

Kanskje skal man, i produktivitetens tegn, hente inspirasjonen til skattesystemet fra Rema og Norwegian. Superenkel forskning viser at det enkle er ofte det beste. Kanskje skal, simpelthen, bare det å være produktiv – å skape en stor merverdi i form av overskudd – lønne seg mest.