Frps kreative bokføring

Frps alternative budsjett er mer oppsiktsvekkende lesning i år enn tidligere. Ikke fordi partiet som alltid har mer penger å bruke enn andre, i år nesten 6 milliarder kroner. Men fordi de i tillegg tryller fram 6,4 milliarder kroner i en dynamisk skatteeffekt uten faglig grunnlag. Hvordan Høyre skal finne sammen med Frps fantasiøkonomi som gir milliarder som ikke eksisterer, er for meg en gåte.

Fremskrittspartiet har i sitt budsjettforslag lagt til grunn at over 35 prosent av skattekuttene og 30 prosent av avgiftskuttene kommer tilbake til det offentlige gjennom såkalte dynamiske effekter. Disse effektene har FrP selv kommet fram til, uten ryggdekning i forskning på området. I FrPs alternative forslag gir dette en fantasiinntekt på nesten 6,4 milliarder kroner. Dette er et grovt eksempel på kreativ bokføring.

FrP hevder selv at de har denne effekten fra en artikkel skrevet av forskere i SSB som sto på trykk i Samfunnsøkonomen tidligere i år (nr. 4 2010). Den nevnte artikkelen gir imidlertid overhodet ikke grunnlag for å anta at FrPs forslag gir så store dynamiske effekter, ikke engang i nærheten.

Riktignok viser en av SSBs beregninger i artikkelen at en gitt reduksjon i toppskattesatsene kan ha dynamiske effekter som vil kunne redusere de initiale kostnadene for det offentlige med 35 prosent over noe tid. Dette gjelder imidlertid denne spesifikke beregningen – altså reduserte toppskattesatser - og kan dermed ikke underbygge en generell dynamisk virkning av skattelettelser i denne størrelsesorden. For eksempel gir økte bunnfradrag dynamiske virkninger nær null. Det største enkeltforslaget i FrPs skatteopplegg er nettopp en økning i bunnfradragene (minstefradraget).

Det viktige her er ikke hvorvidt det finnes dynamiske effekter av skatteendringer eller ikke. Disse effektene finnes, og Finansdepartementet har i lengre tid hatt et faglig arbeid gående for å kunne kvantifisere effektene bedre. Den nevnte artikkel er nettopp et resultat av dette. Selv om det er vanskelig å anslå slike effekter, og selv om slike effekter først kommer i årene etter budsjettåret, er det viktig å ta hensyn til slike effekter når en gjør politiske vurderinger og prioriteringer.

Det alvorlige her er at FrP opererer med helt egne og urealistiske provenyanslag for skatter og avgifter, noe som i realiteten gjør budsjettforslaget deres misvisende. Å la andre stå for anslagene øker troverdigheten til tallene, og det blir mulig for velgerne å sammenligne de ulike partipolitiske alternativene. I Norge er det Finansdepartementet som har ansvaret for provenyanslag til statsbudsjettet, og som skal og bør betjene Stortinget med slike anslag. Dette har til nå vært utgangspunktet for alle partier. FrP har nå brutt med dette, og spørsmålet er om Høyre vil følge deres uansvarlige eksempel når de skal samles om et regjeringsalternativ.