Handlingsregelen gir velferd

Oljeformuen gir oss et utgangspunkt som er få andre land forunt, men mulighetene må forvaltes forsvarlig. Flere regjeringer og storting har bidratt til dette, ved å bygge opp et godt system for håndtering av statens oljeinntekter. Statens pensjonsfond og handlingsregelen for budsjettpolitikken er bærebjelkene.

I motsetning til FrP er Regjeringen opptatt av å holde fast ved handlingsregelen. Den gir forutsigbarhet i den økonomiske politikken. Det igjen gir bedriftene grunnlag for å planlegge og investere på lang sikt, noe som i sin tur øker vekstevnen i økonomien. Å løsrive seg fra handlingsregelen kan skape usikkerhet og gi sterkere krone, med alvorlige konsekvenser for konkurranseutsatte virksomheter.

Krittstreken for bruk av oljepenger sørger for at vi ikke bruker opp formuen, og at det  ikke brukes så mye penger at det skaper for sterkt press i økonomien.

For at regelen skal kunne oppfylle disse formålene, bør alle utgifter som finansieres ved bevilgninger behandles samlet innenfor budsjettet. Det gjelder også utgifter til å finansiere samfunnsøkonomiske lønnsomme tiltak innenfor utdanning, forskning, helse og infrastruktur. Statsgjeldskrisen i Europa er en ekstra påminning om betydningen av å holde orden i offentlige finanser, slik at vi kan videreføre velferdssamfunnet.

Solvik-Olsen mener handlingsregelen har et ”sort hull”, fordi den ikke omfatter egenkapitalinnskudd i statsforetak eller etterspørsel fra oljesektoren. Det er gode grunner til at det er slik.

Handlingsregelen er en helhetlig regel for de beslutningene som Stortinget fatter om inntekter og utgifter på statsbudsjettet. Egenkapitalinnskudd i statsforetak er ikke en utgift, men en omplassering av statens formue. Så lenge slike omplasseringer gir minst samme avkastning som alternativene, medfører de ikke noen økte utgifter (eller reduserte inntekter) på statsbudsjettet. Det er derfor ikke rimelig å se på dette som bruk av oljeinntekter. Aktivitet i selskaper som mottar kapitalinnskudd fra staten som eier kan selvfølgelig påvirke norsk økonomi. Men vi tar hensyn til dette i den økonomiske politikken, som vi også gjør med etterspørselen fra oljevirksomheten. 

Solvik-Olsen hevder at beregninger utført av SSB har gitt et slags godkjent-stempel på FrPs politikk. Da ser han bort ifra sentrale begrensninger ved slike beregninger, noe SSB selv har presisert i sitt brev til FrPs stortingsgruppe.  Økt usikkerhet ved å ikke ha noe ankerfeste for bruk  av oljeinntekter fanges ikke opp. FrPs forslag til ulike statlige fond er heller ikke tatt med i beregningen. Flere kutt, for eksempel i uføretrygd og sykepenger mangler dessuten troverdighet, fordi partiet ikke har angitt hvordan kuttene skal kunne gjennomføres. FrP finansierer skatte- og avgiftslettelser med ”dynamiske effekter” utover hva det er faglig grunnlag for. I tillegg finansierer partiet en del varige utgifter med engangsinntekter fra salg av statlige eiendommer.

Solvik-Olsen påstår at statsbudsjettet ikke skiller mellom forbruk og investeringer. Det er feil. Men enda galere blir det når Solvik Olsen ønsker å utvide dette skille slik at noen utgifter skal behandles innenfor handlingsregelen og andre utenfor. En slik todeling gir både lite mening og dårlig styring. Lite mening fordi det i FrPs verden er forbruk når barna går på skole, men en investering når vi legger asfalt. Hva da med utdannelsen av ingeniøren, som finner den beste veitraseen? Dårlig styring, fordi vi gir slipp på helhetlig prioritering av utgifter opp mot hverandre innenfor en samlet ramme som også tar hensyn til konjunkturene og presset i økonomien.

Evnen til vekst og bærekraft handler om hva vi bruker pengene på. Investering i arbeidskraften, som satsing på barnehager og skole, er den viktigste investeringen vi gjør. I tillegg er forskningsbevilgningene økt med nesten 30 prosent siden 2005, og Norge ligger nå på andreplass i OECD-området når vi ser på offentlig finansiert forskning per innbygger. Samtidig har vi lagt opp til en historisk opptrapping til vei og bane på 100 milliarder kroner fram til 2020.

Det beste målet på om vi lykkes er å se på den faktiske utviklingen i norsk økonomi. Sammenliknet med de fleste andre land har ”den norske modellen” levert høy produktivitetsvekst, høy sysselsettingsvekst og lav ledighet de siste to tiårene. Det gir et godt grunnlag for verdiskaping også i årene framover.