Fakta og fiksjon om ”oljefondet”

Odd Harald Hauge tegner i en kronikk i Dagbladet 23. desember et feilaktig bilde av forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU). Kanskje bør kronikken helst leses som reklame for Hauges egen krimbok der plottet er svindel av SPU.

Lesere av Hauges kronikk kan få inntrykk av at det ikke er våre folkevalgte politikere som bestemmer hvordan fellesskapets oppsparte kapital skal forvaltes. Det er galt. Det er Stortinget som i lovs form har bestemt at Finansdepartementet skal ha ansvaret for forvaltningen av SPU. Samtidig har Finansdepartementet gitt Norges Bank i oppdrag å gjennomføre den daglige, operasjonelle forvaltningen innenfor et sett overordnede retningslinjer.

Hauge synes å mene at vi har for høye ambisjoner for forvaltningen av fondet. Han tar utgangspunkt i at beste forvaltning av fondet ”ikke kan måles som annet enn best avkastning”. Det blir for snevert. Som eier av ett av verdens største fond kan vi ikke ha en lavere målsetning enn å sikte mot ledende praksis internasjonalt innenfor alle deler av forvaltningen. Norge blir da også av mange framstilt som ”gullstandarden”, blant annet når det gjelder åpenhet og rapportering.

For øvrig er det bred oppslutning om at målet for forvaltningen av fondet er å oppnå høyest mulig finansiell avkastning innenfor moderat risiko. Slik kan vi bidra til at også framtidige generasjoner får mest mulig nytte av vår oppsparte kapital. I kraft av våre langsiktige investeringer i svært mange av verdens selskaper har vi både et ansvar for og en egeninteresse i å bidra til god selskapsstyring og ivaretakelse av miljø og sosiale hensyn. Regjeringen vektlegger derfor rollen som ansvarlig investor i forvaltningen av fondet.

Hauge mener også at det har vært galt å spre fondets investeringer på nye markeder og aktivaklasser som eiendom. Når Regjeringen, med bred støtte i Stortinget, har valgt denne strategien, er det for å oppnå målet om høyest mulig finansiell avkastning innenfor moderat risiko. Erfaringer viser at investeringer som hver for seg kan synes svært risikable, kan bidra til å spre risikoen i en portefølje sammensatt av mange enkeltinvesteringer.

Det er for øvrig galt når Hauge skriver at en har åpnet opp for å investere i unoterte aksjer i framvoksende markeder. Det er fondets investeringer i noterte aksjer i framvoksende markeder som har økt de siste årene. Departementet arbeider imidlertid med å kartlegge mulighetene for investeringer i unoterte aksjer i framvoksende markeder.

Beslutningsgrunnlaget for de endringer som har vært gjort i fondets strategi har alltid vært bredt anlagte analyser, utarbeidet av intern og ekstern ekspertise. Endringene har vært forankret gjennom åpenhet og grundige politiske prosesser, for å sikre en bred oppslutning om strategien.

Hauge reiser en aktuell problemstilling når han stiller spørsmålstegn ved den aktive forvaltingen i fondet. Finansdepartementet varslet allerede i april i fjor at vi vil vurdere hvorvidt vi fortsatt skal ha aktiv forvaltning. Før jul ble det offentliggjort flere eksterne rapporter om aktiv forvaltning, og departementet har invitert til et seminar i januar der problemstillingen vil bli belyst. Finansdepartementet vil legge fram sine anbefalninger for den videre forvaltningen for Stortinget i den årlige stortingsmeldingen  om fondet til våren.

Premissene til Hauge bør imidlertid kommenteres. Hauge hevder at merinntektene ved den aktive forvaltningen langt på vei er spist opp av merkostnadene knyttet til den samme forvaltingen. Avkastningstallene som Norges Bank offentliggjorde i november viser imidlertid at aktiv forvaltning har gjort at fondets avkastning siden 1. januar 1998 er høyere enn avkastningen av referanseindeksen. I gjennomsnitt er det oppnådd en meravkastning på 0,21 prosentpoeng per år, mens gjennomsnittlige årlige forvaltningskostnader, inkludert kostnader som uansett ville påløpt ved passiv forvaltning, utgjør 0,10 prosentpoeng.

Hauges påstand om at forvaltningen bør overlates til en datamaskin er for øvrig en sterk forenkling. Også passiv indeksforvaltning vil være krevende å gjennomføre på en god og effektiv måte og vil derfor kreve betydelige ressurser. Hauge påstår videre at datamaskiner kan programmeres til å være etiske. Det blir for enkelt. Tvert om er det mange eksempler i dagens arbeid med ansvarlige investeringer på at dette arbeidet må utføres av mennesker. Utøvelse av eierrettigheter i enkeltselskaper, utforming av forventingsdokumenter til selskapene knyttet til barnearbeid og klima og den operative gjennomføringen av uttrekk av enkeltselskaper er noen konkrete eksempler.

Videre skriver Hauge at det jukses systematisk med rapporteringen av fondets resultater. Han mener det burde komme tydeligere fram hva avkastningen har vært etter kostnader. I Finansdepartementets siste melding til Stortinget om forvaltningen av fondet, er det imidlertid gjort rede for avkastning både før og etter kostnader. Videre mener Hauge det jukses ved at fondets meravkastning fra og med 2008 rapporteres i valuta og ikke i kroner. Også dette er omtalt i samme stortingsmelding. Der framgår det helt tydelig hva differanseavkastningen er både målt i norske kroner og valuta. Rapporteringen vil alltid kunne bli bedre, men å påstå at det systematisk jukses i rapporteringen er ubegrunnet.

Til slutt insinuerer Hauge at de som jobber med forvaltningen av fondet stjeler penger og at fondet er ”det reneste tyveriparadis”. Dette er en grov påstand, fullstendig uten belegg. Det må ikke herske tvil om at både Finansdepartementet og Norge Bank tar det tunge ansvaret som forvaltningen av fellesskapets oppsparte kapital innbærer på det dypeste alvor. Derfor legges det stor vekt på måling, styring og kontroll av risiko, og omfattende rapportering. Gjennom de siste årene er det foretatt flere grep både i departementet og Norges Bank for å styrke kontroll- og tilsynsfunksjonene knyttet til forvaltningen av fondet.