Lave kostnader og god avkastning

Aftenpostens leder 29. oktober ønsker seg edruelighet og klokskap i forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU). Dette er også Regjeringen opptatt av. Det er viktig å sørge for at vi får god avkastning på våre felles sparepenger, men samtidig setter vi klare krav til at de samlede kostnadene skal holdes lave.

Forvaltningskostnadene i SPU skal holdes på et lavt nivå, innenfor klare rammer. Samtidig vet vi at det er dyrt å engasjere de beste forvalterne. Vi er derfor glad for at sammenlikninger med andre store fond viser at bankens forvaltningskostnader er relativt lave, samtidig som fondets avkastning er god.

Når Norges Bank inngår avtaler med eksterne forvaltere, er det en forutsetning at mesteparten av den meravkastningen de klarer å skape skal tilfalle fondet. Når eksterne forvaltere har tjent mye penger, betyr dette at SPU har tjent langt mer. Derfor har jeg pekt på at det blir feil når Riksrevisoren sier at det blir lite penger igjen i SPU ved høye honorarer.

Samtidig er jeg enig i at lønnsnivå og bonuser i finansnæringen generelt er urimelig høye. Det kan og bør motvirkes gjennom internasjonale reguleringer. Regjeringen har nettopp lagt frem forslag som vil stramme inn bruken av bonusordninger i finansnæringen. Tilsvarende regler vil også gjelde Norges Banks forvaltning av pensjonsfondet. Det er som regulator vi – sammen med andre land – kan klare å stramme inn. Som investor er det grenser for hvor mye vi kan skille oss fra normen i avlønningen av forvaltere uten at det går på bekostning av vår evne til å rekruttere gode forvaltere.

Flere har tatt til orde for å innføre et makstak på honorarer til fondets eksterne forvaltere. Norges Bank har opplyst at de vanligvis har et slikt tak. Hvorvidt det bør innføres en generell regel om tak på alle honorarer, er et spørsmål som i så fall vil måtte vurderes. Utgangspunktet for en slik vurdering må være hva som best ivaretar både fondets økonomiske interesser og fondets omdømme.