Bankenes samfunnsansvar

Med forbehold om endringer
ved fremføringen

 

Når bankenes samfunnsansvar står på agendaen, kommer jeg til å tenke på et kjent sitat av Margareth Thatcher: “There is no such thing as society”. Hun var en av de fremste eksponentene for deregulering, liberalisering og mindre politisk styring. Hun tok feil! Vi lever ikke i et vakuum. Det vi gjør påvirker andre.  Og finanskrisen har vist oss at det noen få gjør, kan påvirke en hel verden. Derfor er ikke samfunnsansvar noe som bør, men må utvises i finanssektoren. Min og andre politikeres oppgave er å sørge for at det blir gjort. Da trengs aktive forbrukermyndigheter som stiller krav til både finanssektoren og til politikerne. Det har vi heldigvis, noe denne konferansen er ett av flere eksempler på.

Bankenes samfunnsansvar er sammensatt. Det handler om deres rolle som samfunnsaktør, og konsekvensene av deres praksis for arbeidsplasser og fellesskapet. Men det gjelder også hvordan de opptrer overfor oss som er forbrukere. Vi har krav på rimelige betingelser på lån og på at vi ikke tar opp mer lån enn vi har mulighet til å betjene. Vi skal slippe å bli utsatt for aggressiv markedsføring av produkter vi ikke har forutsetninger for å skjønne hva er, under dekke av å være ”rådgivning”. Vi bør kunne stille krav til åpenhet om bonuser og avlønningssystemer i de enkelte bankene. Bankene er en del av samfunnet og de utøver avgjørende funksjoner for samfunnet – for bedrifter, for husholdninger og for enkeltpersoner.

Vi snakker ofte om at vi har vært heldige i Norge midt i finanskrisen. Det er en overforenkling. Vi har vært gjennom eksperimenter med deregulering i Norge også, vi har hatt vår egen bankkrise. Erfaringer som gjorde at vi har ordninger og regelverk som gjør oss mindre utsatt enn mange andre land. Det er ikke flaks. Det kalles for en dyrekjøpt lærepenge.

Det har akkurat vært valg på Island. Et valg som ikke overraskende ga flertall til venstresida. Jeg misunner ikke mine partikolleger på Island den jobben de står overfor. De står foran en økonomisk hestekur. Mange spør seg hvordan det kan ha seg at et land som Island praktisk talt er gått konkurs. Problemet var at de islandske bankene hadde vokst seg ti ganger større enn resten av landets økonomi – hovedsakelig i utlandet. Privatpersoner oppfordret til å låne i utenlandsk valuta. Det var en banksektor ute av kontroll – med politikere som ikke ønsket å kontrollere. Det er med andre ord ikke tilfeldig at det gikk som det gikk på Island. Like lite som det er tilfeldig at norske banker har stått støtt gjennom krisen så langt.

De norske finansinstitusjonene er underlagt god regulering. Ved inngangen til krisen hadde

• de i relativt liten grad investert i utsatte typene verdipapir, som amerikanske boliglånspapir,
• relativt begrenset virksomhet i utlandet,
• en høy andel innskudd i forhold til utlån

Det skal vi være glad for. Men det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og tro at vi kommer oss tørrskodde gjennom en internasjonal krise. Derfor har vi iversatt en rekke tiltak – for å sikre at bankene tør låne ut penger til bedrifter og husholdninger, for å motvirke økende arbeidsledighet og for å omstille samfunnet i krevende tider.

Bankenes rolle

Vi trenger bankene for å spare, låne og overføre midler på en effektiv og trygg måte! Det er en sterk gjensidig avhengighet mellom realøkonomien og det finansielle systemet, og en innstramming av kredittpraksis og utlånsvilje i bankene kan få kraftige, negative virkninger for realøkonomien.
 
Norske banker er blitt mer tilbakeholdne med å yte kreditt. For hver enkelt bank så kan det være en klok vurdering å være restriktiv med utlån i en økonomisk uoversiktlig situasjon. Men summen av banker som tenker sånn, kan bli lånetørke og gjøre at bedrifter må skjære ned, avblåse investeringer og i verste fall si opp folk. Det er hensynet til arbeidsplasser og folk som gjør at vi har vært raskt på banen med tiltak for banknæringen. Det handler ikke om noen redningsaksjon for bankene som sådan, men at konsekvensene av bankenes forsiktighet kan bli dramatiske for samfunnet som helhet.  Men også bankene har på sikt interesse av at økonomien bedrer seg, og vil tjene på at hjulene går rundt.

Vi har satt i verk to viktige tiltak for å avhjelpe en vanskelig situasjon for norske banker:

• Det ene skal bedre bankenes likviditetstilgang
• Det andre er et soliditetstiltak

I tillegg har Norges Bank bidratt med blant annet lengre løpetid på lån til bankene, og mindre strenge krav til sikkerhetsstillelse.

For å bedre bankenes likviditet og mulighetene for finansiering, etablerte vi i oktober en bytteordning med en samlet ramme på 350 milliarder kroner.  Ordningen innebærer at bankene for en avtalt periode får overta statspapirer av staten i bytte mot obligasjoner med fortrinnsrett, eller OMF-er. Bankene kan dermed stille statspapirene som sikkerhet for nye lån, eller selge dem i markedet.

Det har vært ukentlige auksjoner i bytteordningen siden 24. oktober i fjor, og det er hittil tildelt statspapirer til bankene for omtrent 75 milliarder kroner.

Så har vi opprettet Statens finansfond for å bidra midlertidig med kjernekapital (soliditet) til norske banker. Formålet er å styrke bankene og sette dem bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet.

Dette er et tilbud til bankene. Da er det rimelig å kreve noe igjen. Derfor har vi lagt inne begrensninger med hensyn til utbytte og godtgjørelse til ledende ansatte.  Å komme igjennom finanskrisen er en dugnad – og da må alle bidra.

En mulig tilførsel av kjernekapital i størrelsesorden 50 milliarder kroner kan, isolert sett, bidra til økt utlånskapasitet i bankene med i størrelsesorden 400 til 500 milliarder kroner.

Samtidig som vi la frem lovforslaget om Statens finansfond i begynnelsen av februar, la vi også frem forslag til etableringen av Statens obligasjonsfond. Mens Statens finansfond er en egen institusjon som skal skyte inn kjernekapital i bankene, er Obligasjonsfondet et generelt virkemiddel forvaltet av Folketrygdfondet. Formålet er å styrke obligasjonsmarkedet og dets evne til å finansiere banker og andre foretak.

Samlet vil disse to fondene bidra til å stabilisere finansmarkedet og gjøre det lettere for bedrifter og husholdninger å få tilgang til lån. De samlede tiltakene overfor norsk økonomi vil bidra til at nedgangskonjunkturen i Norge blir mindre dyp og varer kortere enn den ellers ville ha gjort. Vi har som kjent også bidratt med tiltak for arbeid over budsjettene.

Hva har myndighetene gjort for bankkundene?

Til nå har jeg snakket mest om bankenes generelle rolle. Men de har også en rolle overfor enkeltpersoner. Hensyn til kunder og brukere står høyt på agendaen min. Vi trenger alle en bank på ett eller annet tidspunkt. Til innskudd eller lån eller begge deler. Men det er mange som har for stor tillit til banken sin. Mange skifter ektefeller oftere enn de skifter bank! Og bankene vet det. Derfor kan noen av dem tilby seniorkonto til pensjonistene med 0,1 pst rente.

Det har vært viktig for meg å gjøre informasjon om bankenes betingelser lett tilgjengelig for folk. Vi skal kunne sammenlikne tilbudene og gjøre valg som passer oss best. Finansportalen er et konkret tiltak i den sammenhengen.

Finansportalen ble opprettet 14. januar 2008 etter forslag fra Forbrukerrådet, Forbrukerombudet og Kredittilsynet. Det er et nettsted hvor man samler informasjon om ulike bankers betingelser for innskudd, lån og forsikringer. Det kan gjøre det lettere for forbrukerne å skifte bank, men også å forhandle med den banken de allerede har – med henvisning til hva man får igjen for pengene sine andre steder.

Etter initiativ fra Kredittilsynet og Finansdepartementet fastsatte bransjen i mai 2008 nye rutiner som også skal gjøre det enklere for kunder å flytte innskudd eller lån fra en bank til en annen.

Men det er ikke nok å gjøre hver av oss bedre i stand til å hente inn informasjon og gjøre valg. Vi må sørge for at informasjonen er god nok, og vi må sette stopper for villedende informasjon. Jeg har blitt temmelig rystet over salget av såkalte sammensatte spareprodukter i Norge. Ikke bare er det svært kompliserte produkter som de færreste har forutsetning for å forstå risikoen ved, men de har også blitt solgt gjennom lånefinansiering. Det er blitt presentert som ”an offer you can’t refuse” av folk som presenterer seg som rådgivere, og ikke selgere med provisjon - og uten at mange av kundene har skjønt hvor mye de reelt kunne tape på investeringen. Når vi samtidig vet at noen bevisst har oppsøkt og pushet disse produktene på eldresentre, skjønner vi at vi har å gjøre med noen av de mest spekulative aktørene i markedet.

Sånn kan man rett og slett ikke ha det! Nå er det ikke lenger tillatt å selge slike produkter til ikke-profesjonelle kunder. Kredittilsynet legger til grunn at produktenes egenskaper er så komplekse at de ikke kan forventes å bli forstått av en gjennomsnittlig ikke-profesjonell kunde. Resultatet er at salget av sammensatte produkter har stoppet opp i Norge. Denne saken belyser hvor viktig det er at politiske myndigheter viser handlekraft, både i forhold til markedsutvikling, men også i forhold til konkret regelverksfastsettelse.

Jeg mener at saken også illustrerer at rådgivertittelen misbrukes i bransjen.  Vi ga derfor Kredittilsynet i oppdrag å gjøre en undersøkelse av konkurransen og effektiviteten i det norske sparemarkedet. Rapporten ble sendt på høring før jul.

Kredittilsynets inntrykk er at investeringsrådgivere i noen tilfeller har gitt råd som ikke er i kundens interesse, men som tjener dem selv (i form av betalingen de mottar fra produsentene av produktene). Blant de tiltak som vurderes i rapporten er et forbud mot å bruke tittelen ”rådgiver” og eventuelt et påbud om å bruke tittelen ”selger” når distributøren mottar godtgjørelse fra produsentene av produktene. Kredittilsynet foreslår også et krav om at kunden må betale sin rådgiver direkte for den tjenesten rådgiveren yter kunden. Denne saken er nå til behandling i Finansdepartementet.

Vi har også bedt Kredittilsynet prioritere inspeksjoner hos investeringsrådgivere i 2008. Dette har resultert i at tre verdipapirforetak har mistet konsesjonen. I tillegg har flere foretak fått kritiske merknader fra Kredittilsynet som følge av investeringsrådgivningen. 

Bakgrunnen for Kredittilsynets tilbakekall av konsesjoner var svært kritikkverdige forhold ved foretakenes investeringsrådgivning. De forhold som ble avdekket og som resulterte i Kredittilsynets tilbakekall av konsesjoner var at investeringsrådgiverne hadde:

• anbefalt produkter som ikke gir de beste betingelser for kunden,
• anbefalt produkter som har redusert avkastningspotensialet vesentlig og
• tatt marginer som er uforholdsmessig høye sammenliknet med hva investeringsrådgivere har bidratt med

I denne sammenheng er det også grunn til å minne om bankenes frarådningsplikt. Dersom lånegiveren mener det er grunn til å anta at økonomisk evne eller andre forhold på lånetakerens side tilsier at lånetaker bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, har långivere i Norge en plikt til skriftlig å fraråde lånetaker fra å ta opp lånet. Dersom långiveren ikke oppfyller frarådningsplikten, kan lånetakers forpliktelser lempes. Frarådingsplikten er en del av regelverket som skal beskytte forbrukerne. I tillegg kan det også ha betydning for den samlede risikoen i det finansielle systemet ved at frarådningsplikten kan påvirke lånegivers praksis. Utlånstapene i USA kommer blant annet av at det er ytt store lån til husholdninger som ikke har hatt økonomisk evne til å betjene lånene.

La meg kort gå gjennom andre konkrete saker som angår forbrukerinteresser i banksektoren.

Sikkerhet ved bruk av nettbank
Nettbanken har erstattet skrankebesøk i banken for mange av oss. Det har gjort det enklere for oss å betale regninger og ha oversikt over økonomien vår. Men det er også en villet politikk fra bankenes side at vi skal bruke nettjenester framfor å oppsøke banken. Da er sikkerheten for oss som kunder avgjørende. Husker dere historien om kvinnen som skulle overføre 500 000 kroner til datteren sin og tastet feil kontonummer slik at pengene havnet hos en kar som spilte bort beløpet?  Det er nettopp slike feil som må forhindres. Bankkommisjonen fikk derfor i oppgave å vurdere spørsmålet om sikkerhet ved bruk av nettbank og behovet for endringer i finansavtaleloven, herunder om spørsmålet om en ansvarsbegrensning for bankkunder. De foreslår at bankkundenes ansvar ved feil bruk av nettbank begrenses til en egenandel og at dette reguleres i loven. Jeg er enig i at det trengs lovregler slik at kundenes ansvar i forbindelse med feil bruk av nettbank begrenses. Saken er nå til oppfølging i Justisdepartementet.

Forbrukerkredittdirektivet
Et lovutvalg arbeider nå med et forslag til gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet. Dette innebærer en revisjon av både finansavtaleloven og kredittkjøpsloven.

Det er etter mitt syn viktig at vi ved gjennomføring av direktiver gjør alt som er mulig, og særlig er selvsagt dette tilfellet der direktivene gir oss den nødvendige frihet, for å opprettholde gode og velfungerende forbrukerrettigheter som er innarbeidet i norsk rett og praksis. Jeg er kjent med at Forbrukerrådet og Forbrukerombudet mener at kredittkjøpsloven § 8 er en svært sentral og velfungerende forbrukerbestemmelse og at denne bestemmelsen bør videreføres. Bestemmelsen (kredittkjøpsloven § 8) gir forbrukeren rett til å gå på kredittyter dersom det ikke er penger å hente fra selger. Implementeringen av forbrukerkredittdirektivet er ikke til hinder for at vi viderefører denne viktige forbrukerbestemmelsen. Bestemmelsen har vært særlig effektiv innenfor områder som timeshare, ferieklubber og konkurser. Det er et økende antall kredittkjøp generelt, og særlig på internett og i utlandet. Dette har økt verdien av bestemmelsen. Den har også vært lenge i norsk lovgivning, og jeg ser det som uaktuelt å endre, dvs svekke, eksisterende gode forbrukerbestemmelser, som dessuten har vist seg viktige.

Innskuddsgarantiordning
Innskudd i norskregistrerte banker er i dag sikret med inntil to millioner per innskyter per bank. Nye EU-regler totalharmoniserer innskuddsgarantiordningen på et lavere nivå. EU-kommisjonen vurderer imidlertid endringer. Norske myndigheter arbeider for å unngå at EØS-regler skal hindre at vi kan videreføre den norske innskuddsordningen.

Veien framover

Denne innskuddsordningen har vært viktig i finanskrisen, og gitt trygghet til kundene.  La meg avslutningsvis vende tilbake til det store bildet og utfordringene vi står overfor fremover: Finanskrisen har vist oss at finansmarkedene må bli mer robuste:

• Finansinstitusjonene må få bedre oversikt over egen risiko, og de må ta større ansvar for kundenes interesser.
• Dessuten må myndighetene skjerpe reguleringen og forbedre tilsynet.

Vi må bygge videre på de sterke sidene ved norsk regulering og tilsyn, og utbedre svake punkter.  Vi skal fortsatt utnytte handlingsfriheten i EU-direktivene på finansmarkedsområdet.  De valg vi har gjort tidligere, gjør oss nå bedre rustet for utfordringene fremover.
La meg peke på noen viktige forhold:

• Vi har i Norge en generell finanslovgivning som dekker hele finansmarkedet på en konsistent måte. Dette er viktig. Dette mangler i mange andre land.
• Kredittilsynet har et samlet ansvar for hele finansnæringen. Et samlet tilsyn har mye bedre forutsetninger for å følge utviklingen i finansnæringen enn flere ulike sektorbaserte tilsyn.
• Vi har et godt regelverk for finanskonsern. De norske konsernreglene gjør det vanskelig å gjemme bort problemer i datterselskaper. De bidrar også til at eventuelle problemer i ett konsernselskap ikke enkelt smitter over på andre selskaper i samme konsern.
• Vi behandler lik risiko likt i ulike typer finansinstitusjoner. Hvis ikke kunne risikoen raskt konsentreres der den er minst regulert. Dette er en av grunnene til at vi i Norge også har underlagt kredittforetak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett, eller OMF-er, vanlige kapitaldekningskrav.

Et tema vi nå er opptatt av både nasjonalt og internasjonalt, er virkningene av bonusordninger for ansatte, særlig i finanssektoren. I Norge har bonusutbetalingene vært, og er fortsatt, moderate sammenliknet med det vi har sett i utlandet. Det mener jeg de bør være i fremtiden også. 

Både i USA og i Norge har vi sett eksempler på at finansinstitusjoner har solgt lån eller spareprodukter til kunder som ikke har forstått produktene, eller ikke har hatt vilje eller evne til å bære risikoen.  Internasjonalt har vi sett at risikoen i flere finansinstitusjoner økte langt ut over risikomålsetninger og bæreevne, og at dette ofte skjedde i finansinstitusjoner som hadde omfattende bonusordninger for sine ansatte. Allerede i april i fjor uttalte Financial Stability Forum: «Godtgjøringsordninger ofte oppfordret til uforholdsmessig risikotakning med utilstrekkelig hensyn til langsiktig risiko.»

Når bonusordninger med slike svakheter innføres i mange store finansinstitusjoner samtidig, øker risikoen i hele det finansielle systemet. Det er derfor svært viktig at både finansinstitusjonene selv, men også tilsynsmyndigheter, tar tilstrekkelig høyde for virkningene av bonus- og incentivordninger i risikostyringen.

Som kjent var grunnlaget for krisen – nemlig subprimekrisen – at det ble etablert kreditt- og finansmarkeder utenfor regulering, blant annet i USA. Disse uregulerte markedene vokste seg etter hvert svært store.
Finansmarkedene er integrerte og når store markeder feiler er konsekvensene også i Norge omfattende. Det er derfor viktig for Norge at de store finansmarkedene er godt regulert – internasjonalt. Finanskrisen har tvunget fram internasjonalt samarbeid på området.

Norge har i mange år talt sterkt for at hele finansmarkedet må reguleres, at reguleringene må være konsistente mellom de ulike sektorer av finansmarkedet, og at lik risiko må behandles likt reguleringsmessig uansett hvor den befinner seg.

I Europa er det særlig EU-kommisjonen som arbeider med nye regler. På et møte i Berlin 22. februar kom statslederne i EU-landene med en viktig uttalelse om et omfattende reguleringsregime for finansmarkedene. Det ble uttalt at et slikt forbedret reguleringsregime må dekke «alle finansmarkeder, produkter og aktører – inkludert hedgefond og andre private kapitalansamlinger som kan representere systemisk risiko»
Også i Basel-komiteen og Financial Stability Forum (FSF), samt i OECD og IMF, arbeides det nå med disse spørsmålene, godt hjulpet av et aktivt G20.
Norge deltar aktivt i det internasjonale samarbeidet der vi er representert. Sammen med de andre nordiske og baltiske land deltok vi for eksempel på et eget formøte i den britiske ambassade i Stockholm 12. mars, i forkant av G20-møtet i London 2. april.

Den 12. mars sendte jeg også brev til både den amerikanske og britiske finansministeren, samt til lederen for ECOFIN-rådet og til EU-kommisjonær Almunia, om de viktige reguleringsspørsmålene som vi nå står overfor. Jeg la særlig vekt på de grunnleggende prinsippene dette arbeidet bør baseres på. (Disse brevene med vedlegg er tilgjengelige fra Finansdepartementets nettsider.)