Fremskrittspartiets fraksjon
Finanskomiteen
Stortinget
Karl Johans gate 22
0026 OSLO

Spørsmål vedr. Ot.prp. nr. 46 (2003-2004)

Det vises til brev 18. august 2004 med syv spørsmål, nummerert 11 til 16 (16 er benyttet to ganger).

Spørsmål 11:
Lovforslaget har ikke noe skille mellom liten og stor virksomhet slik regnskapsloven har. Ved uheldig praktisering kan primitive minimumsordninger ramme bedrifter med større ambisjonsnivå både for registrering og kontroll. Det kunne således vært hensiktsmessig å differensiere kravene. Eksempler på tilfeller der slikt skille kan være fruktbart er eksempelvis: Kasseapparat er opprinnelig et apparat for intern kontroll med klingende mynt. I dag representerer egentlig kasseapparater svært primitive kontrollmetoder og er logisk sett en ordning for å redusere innholdet i salgsdokumenter (droppe kjøpers navn).

a) Det er forståelse for plikt til å anvende kasseapparat som minimumsordning, men ville ikke full kredittsalgsregistrering på salgstidspunktet vært en bedre løsning for bedrifter som er mer ambisiøse i kontrollordningene sine?

Store bedrifter med svært mange vareslag på lager (over 4000 forskjellige artikler) vil vanligvis ha kontrollordninger rundt varene sine som gjør at slike bedrifter ikke teller fysisk alle varene årlig, men har et forsvarlig “kvantumsopptak”. Forskriftene til Bokføringsloven er utformet slik at alle varer skal telles minst årlig.

b) Er ikke dette et område der vi bør ha et skille mellom helt små og svært store bedrifter, der det er tilstrekkelig at store bedrifter har et forsvarlig kvantumsopptak?

Svar:
Jeg viser til at Bokføringsutvalget drøftet behovet for differensiering av bokførings­reglene, jf. NOU 2002: 20 punkt 1.4. Bokføringsutvalget foreslo ikke en differensiering av reglene for store og små virksomheter på dette punktet. Finansdepartementet har i proposisjonen sluttet seg til Bokføringsutvalgets vurdering.

Det følger av forslag til ny bokføringslov § 7 tredje ledd at kontanttransaksjoner skal registreres daglig, med mindre det benyttes fast kasse. Det vises til omtale av bestemmelsen i Ot.prp. nr. 46 (2002-2003) punkt 9.3. Ifølge Bokføringsutvalgets forslag til bokføringsforskrift § 4-3 annet ledd, foreslås at kontanttransaksjoner skal registreres på kassaapparat, terminal eller annet likeverdig system med nærmere krav til hva som skal registreres mv.

Lovforslaget vil ikke være til hinder for at enkelte virksomheter innretter mer ambisiøse kontrollrutiner.

For øvrig viser jeg til at forslag til forskrifter til bokføringsloven ble utarbeidet av Bokføringsutvalget og har vært på høring, jf. NOU 2002: 20. Forskriftsforslaget er for tiden under behandling. Som opplyst i brev 1. juli 2004, tar departementet tar sikte på å sende et revidert utkast til forskrifter på begrenset høring parallelt med Stortingets behandling av odelstingsproposisjonen. Det vil i høringen bli tatt forbehold om eventuelle endringer knyttet til Stortingets behandling. Jeg vil på denne bakgrunn ikke gå nærmere inn på det konkrete innholdet i forskriftene.

Spørsmål 12:
For å fremme tillitskapende kutymer i næringslivet er det mest å hente ved kontinuitet i lovverket. Vi registrerer at EU stiller noe forskjellige krav til salgsdokumenters innhold enn bokføringsloven, og mer forskjell skal det bli når “Fakturadirektivet” (endring til 6. momsdirektiv) blir satt i verk. Forskjellene gjelder blant annet identifikasjon av kjøper (MVA-nummer), momssats (i Norge gjelder fortsatt mva-beløp) og ordninger ved elektronisk fakturering. Kommer Norge til å følge opp EU sine ordninger?

Svar:
EUs direktiver om merverdiavgift inngår ikke i EØS-avtalen. Norge er derfor ikke forpliktet iht. EØS-avtalen til å gjennomføre tilsvarende regler som EU´s medlems­stater. Jeg viser for øvrig til forslag til ny bokføringslov § 10 tredje ledd, der det foreslås en hjemmel til at departementet i forskrift kan fastsette krav til dokumentasjonens format. I Ot.prp. nr. 46 (2003-2004) punkt 10.3.3 uttaler departementet bl.a. følgende om dette forslaget:

”Departementet foreslår derfor å erstatte kravet om at dokumentasjonen ikke skal være i et direkte redigerbart format med en forskriftshjemmel. I den forbindelse kan også forholdet til endringer i 6. merverdiavgiftsdirektiv (rådsdirektiv 2001/115/EC) om bruk av avansert elektronisk signatur eller elektronisk dokumentutveksling (EDI) vurderes nærmere.”

Spørsmål 13:
Bokføringsloven er nøytral til om registrering og oppbevaring skjer på papir eller digitalt. Imidlertid er det svært vanlig at papirordninger følger lovens krav til innhold og øvrige opplysninger (som ofte er opplysninger for logistikk etc.) følger i vedlegg som ikke er registreringspliktige eller oppbevaringspliktige. I elektroniske ordninger (EDI) skilles ikke pliktige og ikke pliktige opplysninger fra hverandre på slik måte. Slik Bokføringsloven er utformet kommer det ikke klart frem om bordet fanger ved EDI slik at oppbevaringskravet reelt sett blir større. Kan det være fornuftig med en ordning der store EDI-meldinger reduseres med tanke på lang oppbevaring (10 år)? En mulig løsning kan være å splitte innholdet av lange EDI-fakturaer i pliktig informasjon og annen informasjon og redusere den fri informasjon til sekundærinformasjon med samme oppbevaringstid som i EU. Hvordan vurderer Finansministeren dette?

Svar:
Kravet til hvilke opplysninger som skal registreres og oppbevares mv. etter forslaget til ny bokføringslov, er ikke avhengig av om det er valgt elektronisk eller papirbasert dokumentasjon. Det vil være opp til den bokføringspliktige å vurdere om en eventuell oppdeling av dokumentet tilfredsstiller kravene til innhold for henholdsvis primær og sekundær dokumentasjon. Jeg kan ikke se at dette lar seg lovregulere på mer hensiktsmessig måte enn dagens forslag.

Spørsmål 14:
Gjelder loven slik at de som registrerer mer enn minimum må oppbevare mer enn minimum i 10 år?

Svar:
Lovforslaget § 13 inneholder en opplisting av det som anses som oppbevaringspliktig regnskapsmateriale og oppbevaringsplikten vil måtte vurderes konkret i forhold til denne bestemmelse.

Spørsmål 15:
Kontanter er ikke definert i loven, men greit definert i dagligtale som sedler og mynter. Definisjonen av kontanter styrer plikt til kasseapparat. Er det klokt at lovgiver (uten at det er skrevet) definerer kontanter, inkludert ordninger der en tredjepart er med i oppgjørsordningen (bankkort, kredittkort og lignende ordninger)?

Svar:
Bokføringsutvalget omtaler begrepet kontantsalg i NOU 2002:20 punkt 9.6 (side 84 flg.), der utvalget bl.a. uttaler:

”Kontantsalg er i utkastet til god regnskapsskikk for registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger definert som »omsetning der betalingen er mottatt ved levering». En svakhet ved denne definisjonen er at den ikke tar hensyn til at selger ikke nødvendigvis mottar betaling på leveringstidspunktet dersom kjøper benytter kredittkort. Spørsmålet er da om det i slike tilfeller har skjedd »betaling». For å inkludere betalinger med kredittkort i definisjonen, kan det være hensiktsmessig å erstatte ordet »betaling» med en mer beskrivende formulering som fanger opp at oppgjør kan skje ved at kjøper tilfører selger penger eller ved at betalingsforpliktelsen overføres til en annen juridisk person, normalt et kredittkortselskap.”

Bokføringsutvalget har i utkast til forskrift § 4-3 første ledd forslått at kontantsalg defineres som:

”Med kontantsalg menes salg der kjøpers betalingsforpliktelse overfor selger gjøres opp ved levering.”

Etter mitt syn er dette en god og tilstrekkelig avgrensning. Jeg viser for øvrig til at forskriften er under behandling, jf. svar på spørsmål 11 ovenfor.

Spørsmål 16 (1):
Er Finansministeren enig i at i alle fall der det er en tredjepart involvert i salgstransaksjonen vil kasseruller i realiteten være sekundærdokumentasjon?

Svar:
Jeg er ikke enig i at kontantbetalinger som skjer gjennom bruk av kort påvirker kasserullens status som primærdokumentasjon. Kasserullen skal dokumentere selve salget, mens eventuell dokumentasjon fra kortutsteder kun er dokumentasjon for betalingen.

Spørsmål 16 (2):
Bokføringsloven har restriksjoner ved både bokføring (registrering) i utlandet (inkludert Sverige) og oppbevaring på harddisk i utlandet. Ifølge lovforarbeidene ser det ut for at begrunnelsen er av etterforskningstekniske årsaker ved økonomisk kriminalitet. Norsk politi har vanskeligere for å ta beslag i en utenlandsk harddisk enn i en norsk. Er det i ferd med å bli slik at et regnskapsbyrå ikke kan anvende utenlandske IT-tjenester når dette er rimeligst? Har det vært vurdert hvilken betydning disse restriksjonene kan få på kostnadsnivået for norske bedrifter?

Svar:
Når det gjelder spørsmål knyttet til bokføringssted, viser jeg til Bokføringsutvalgets vurdering i NOU 2002: 20 punkt 8.8.2, der utvalget bl.a. uttalte:

”Utvalget foreslår å videreføre løsningen i regnskapsloven 1998, som gir adgang til å bokføre der den bokføringspliktige selv ønsker.

Spørsmålet om bokføringssted dreier seg enten om hvor registreringen skjer eller hvor serveren er plassert. Utvalget har lagt til grunn at bokføringssted er der registreringen skjer. Plassering av server er et spørsmål om oppbevaring og behandles i kapittel 11.

Med de krav til oppbevaring som foreslås, er det utvalgets oppfatning at loven ikke bør regulere hvor bokføring skal skje. Problemet med bokføring i utlandet kan være tilgangen til de bokførte opplysninger og til dokumentasjonen, dersom denne også oppbevares utenlands. Innsyn og kontroll fra myndighetene har i enkelte tilfeller vist seg å være vanskelig å gjennomføre. Det er derfor et behov for en hjemmel for myndighetene til å pålegge et foretak bokføring i Norge. Slikt pålegg kan gjøres når mulighetene for innsyn og kontroll viser seg å være vanskelig som følge av at den bokføringspliktige vesentlig tilsidesetter bestemmelser gitt i eller i medhold av bokføringsloven.

Utvalget foreslo på denne bakgrunn at loven ikke skal regulere hvor bokføringen skal skje. Finansdepartementet sluttet seg til denne vurderingen, jf. Ot.prp. nr. 46 (2003-2004) punkt 9.8.4.

Utvalget foreslo videre at departementet ved enkeltvedtak kan pålegge bokføring i Norge, jf. utkast til bokføringsforskrift § 6-3 tredje ledd. Jeg viser til at forskriften er under behandling, jf. svar på spørsmål 11 ovenfor.

Når det gjelder spørsmål knyttet til oppbevaringssted, vises til utvalgets vurdering i NOU 2002: 20 punkt 11.6, hvor utvalget bl.a. uttalte:

”Etter regnskapsloven 1977 skal alt regnskapsmateriale oppbevares i Norge, med mindre det er gitt dispensasjon. Regnskapsloven 1998 har ikke krav om at bokførte opplysninger skal oppbevares i Norge, men krever at regnskapssystemet skal kunne gjengi registrerte opplysninger på papir i 10 år, jf. § 2-2 annet ledd første punktum. Annet regnskapsmateriale skal som hovedregel oppbevares i Norge, med mindre det i forskrift eller enkeltvedtak er gjort unntak, jf. § 2-7 annet ledd og 99-forskriften § 6-3.

Utvalget foreslår å videreføre kravet i regnskapsloven 1977 om at alt regnskapsmateriale skal oppbevares i Norge, i en form som muliggjør etterkontroll. Utvalget foreslår også at de unntakene som fremgår av 99-forskriften § 6-3, videreføres.”

Utvalget foreslo på denne bakgrunn å videreføre gjeldende rett med et generelt krav om oppbevaring av regnskapsmateriale i Norge, jf. lovforslaget § 13. Utvalget foreslår også en dispensasjonsadgang fra kravet til oppbevaring i Norge, jf. lovforslaget § 13 siste ledd. Finansdepartementet sluttet seg til denne vurderingen, jf. Ot.prp. nr. 46 (2003-2004) punkt 12.6.3.

Jeg viser for øvrig til at lovforslaget åpner for at den bokføringspliktige fritt kan velge oppbevaringsmedium (papir eller elektronisk).

Med hilsen

Per Kristian Foss