Historisk arkiv

Representantforslag nr. 36 (2008-2009) fra Erna Solberg, Torbjørn Røe Isaksen, Sonja Irene Sjøli og Jan Tore Sanner om likestilling av private og offentlige tilbydere av pleie og omsorgstjenester

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Finansdepartementet

om likestilling av private og offentlige tilbydere av pleie og omsorgstjenester

Jeg viser til forslaget fra representantene Erna Solberg, Torbjørn Røe Isaksen, Sonja Irene Sjøli og Jan Tore Sanner hvor det bes om at private og offentlige tilbydere av helse,- pleie- og omsorgstjenester sidestilles med tanke på momsfritak på utførte tjenester.

Representantene viser til at det er kommunene som har ansvaret for å sørge for at de som trenger det får nødvendig pleie og omsorg, og at det fortsatt må være et offentlig ansvar å sørge for at tjenestene leveres, og at de holder nødvendig kvalitet. Videre vises det til at selv om det offentlige skal finansiere tjenestene, er det ingen forutsetning at det er kommunen selv som står for tilbudet. Forslagsstillerne mener forutsetningen må være at dersom sosialtjenesteloven eller kommunehelsetjenesteloven oppfylles for den enkelte bruker, skal det gjelde avgiftsfritak. Representantene hevder også at regelverket praktiseres ulikt både i kommunene og i skatteetaten.

Som det vises til har jeg også i mitt svar av 15. september 2008 på skriftlig spørsmål nr. 1491 fra stortingsrepresentant Kari Lise Holmberg redegjort nærmere for merverdiavgiftsregelverket på dette området. Ved avgrensningen av unntaket for merverdiavgift tas det utgangspunkt i at sosiale tjenester er tjenester som kommunen plikter å sørge for. Dette følger av sosialtjenestelovens § 2-1 første ledd. Kommunen kan velge å yte tjenestene selv eller å kjøpe dem fra private tjenesteytere. Som et utgangspunkt er unntaket i merverdiavgiftsloven derfor ikke avhengig av om det er en privat eller offentlig virksomhet som leverer tjenesten. I begge tilfeller vil tjenesten være omfattet av unntaket for sosiale tjenester i merverdiavgiftsloven. Det betyr at private og offentlige tilbydere allerede i dag langt på vei er likestilt på dette området.

For at merverdiavgiftsunntaket for sosiale tjenester skal komme til anvendelse er det imidlertid lagt til grunn at nærmere vilkår må være oppfylt. I de tilfeller kommunen velger å bruke private aktører til å yte sosiale tjenester istedenfor å yte tjenestene selv, må omsetningen for det første finne sted på bakgrunn av et tildelingsvedtak fra kommunen. I dette ligger at kommunen må beslutte at vedkommende omsorgsmottaker kan få tilbud om et gitt antall timer av konkrete tjenester. Ønsker kommunen å benytte private aktører til å utføre tjenestene istedenfor å utføre dem selv, må kommunen i tillegg inngå en avtale med en privat virksomhet som yter slike tjenester.

Begrunnelsen for vilkåret om tildelingsvedtak er, som jeg tidligere har redegjort for, at merverdiavgiftsunntaket for sosiale tjenester må ha en klar avgrensing mot omsetning av tjenester som betraktes som vanlig avgiftspliktig omsetning. Renholdstjenester, ulike vaktmestertjenester og matombringing (cateringtjenester) er eksempler på tjenester som etter hovedregelen i merverdiavgiftsloven er avgiftspliktige, men som kan være unntatt når de inngår i en kommunes sosiale tjenestetilbud.

Når det gjelder kravet om en avtale mellom kommunen og den private tjenesteyteren, har dette sin bakgrunn i at kommunen ikke bare har ansvaret for å gi sosiale tjenester til dem som trenger det, men også ansvar for betalingen. Ved siden av å treffe en beslutning om hvem som skal utføre de sosiale tjenestene må kommunene dermed også ta stilling til de nærmere vilkårene for kjøp av disse. Dette innebærer at dersom kommunen har innvilget en omsorgsmottaker konkrete sosialtjenester og tilbudt ham/henne å utføre disse til en gitt pris (egenandel), vil tildelingsvedtaket ikke alene legitimere at en privat virksomhet engasjert av omsorgsmottakeren selv, yter disse tjenestene uten merverdiavgift.

Representantene mener det offentlige skal finansiere tjenestene uavhengig av om de utføres av det offentlige eller av private. I forhold til merverdiavgiftsregelverket er det som jeg har redegjort for slik at unntaket kommer til anvendelse uavhengig av hvem som utfører tjenesten. Det er imidlertid som nevnt nødvendig å knytte nærmere vilkår til anvendelsen av unntaket for sosiale tjenester. Da alle unntak fra merverdiavgiftsplikten kan skape vanskelige avgrensningsspørsmål, vil den nærmere avgrensning av unntakene derfor være under løpende vurdering. At det er ulik praksis mellom kommunene fordi det er opp til den enkelte kommune å velge om man vil inngå avtale med private tjenestetilbydere, reguleres imidlertid ikke av merverdiavgiftregelverket.

 Gjennom Skattedirektoratet er det ellers tatt grep for å sikre at skatteetaten praktiser regleverket likt. Informasjon om hvordan regelverket er å forstå er blant annet gjort kjent ved publisering på etatens internettside samt i Merverdiavgiftshåndboken.


Med hilsen
Kristin Halvorsen