Dokument 8:8 S (2010-2011) fra representantene Sanner, Tybring-Gjedde, Syversen og Raja

Jeg viser til representantforslag om gunstigere skattefavorisering av enkelte spareprodukter oversendt fra finanskomiteen til uttalelse. Forslaget gjelder gjeldende skattefavoriseringsordninger IPS, jf. lov om individuell pensjonsordning, og boligsparing for ungdom (BSU), jf. skatteloven § 16-10.

Det er gode prinsipielle argumenter mot å skattefavorisere bestemte spareformer. Empirisk og teoretisk forskning viser at slik skattefavorisering i svært liten grad påvirker den samlede private sparingen, men først og fremst påvirker sammensetningen av allerede eksisterende sparing. Dersom målet er å øke den private sparingen, er ytterligere skattefavorisering av bestemte spareordninger som IPS eller BSU derfor neppe særlig virkningsfullt.

Det er mange forhold som bestemmer nivået på sparingen. I Norge foretas en stor del av sparingen gjennom opparbeiding av rettigheter i folketrygden og gjennom tjenestepensjoner. Dette sikrer at alle vil ha en minsteinntekt som pensjonist. Behovet for sparing ut over dette vil variere betydelig, både mellom husholdninger og over livsløpet, og bør være overlatt til den enkelte å vurdere.

Som tiltak for langsiktig pensjonssparing, ikke minst for lavinntektsgrupper, er obligatorisk tjenestepensjon og folketrygden et mer treffsikkert virkemiddel enn ytterligere skattestimulering av IPS. Erfaringen med den tidligere IPA-ordningen var at det først og fremst var personer med høy inntekt og formue som sparte mye i slike ordninger. I 2003 (justert til 2006-kroner) viste tallene at kun 0,8 pst. av personer med en samlet bruttoinntekt under 250 000 kroner benyttet seg av IPA. Tilsvarende tall var 3,5 pst. for de med en bruttoinntekt mellom 250 000 kroner og 400 000 kroner, og 7,5 pst. for de med bruttoinntekt over 400 000 kroner. Av de vel 28 000 personene som betalte inn en premie på mellom 15 000 kroner og 40 000 kroner i IPA i 2003, var det hele 70 pst. som hadde en bruttoinntekt over 400 000 kroner. Beregninger departementet gjorde ifm. avviklingen av IPA i 2006 viste videre at om lag 60 pst. av skatteskjerpelsen tilfalt de 20 pst. av befolkningen med høyest bruttoinntekt. Kun 4 pst. tilfalt de 30 pst. med lavest bruttoinntekt. Det er derfor ingen tvil om at fordelingseffektene av å gjøre IPS mer gunstig er dårlige.

BSU er først og fremst et virkemiddel for å kanalisere eksisterende sparing til opprettelse av egenkapital for kjøp av egen bolig, ikke et virkemiddel for å øke samlet sparing. Tross de sterke økonomiske incentivene som ligger i BSU, var det kun om lag 22 pst. av dem mellom 17 og 34 år som hadde inntekt, som benyttet seg av ordningen i 2006. Dette har sammenheng med at mange i aktuell alder har lav inntekt. For mange vil inntekten være så lav at den ikke er skattlagt, og disse kan dermed ikke dra skattemessig nytte av ordningen. For mange med noe høyere inntekt vil umiddelbare forbruksbehov være så store at sparing ikke fremstår som et reelt alternativ, selv om avkastningen er høy. For en del av de unge kan forklaringen være at de ikke har planer om å investere i bolig og/eller at de allerede har gjort det. Selvangivelsesstatistikken viser at det er en større andel personer med høyere bruttoinntekt og nettoformue enn med lavere inntekt og formue som sparer i BSU. 29 pst. av personer i alderen 17-34 år med inntekt mellom 400 000 og 600 000 kroner hadde skattefradrag for BSU-sparing i 2006. Tilsvarende tall for gruppen med inntekter mellom 100 000 og 150 000 kroner var 24 pst., mens kun 4 pst. av gruppen med inntekter mellom 0 og 50 000 kroner hadde skattefradrag for BSU. I 2006 måtte en ha inntekt på 41 600 kroner for å kunne utnytte skattefradraget maksimalt gjennom fradrag i beregnet trygdeavgift. Skattefradraget er videre høyere for dem med høyere inntekt enn for dem med lavere inntekt. Gjennomsnittlig skattefradrag for BSU-sparere med innskudd i 2006 var 1 200 kroner blant dem med innrapportert inntekt under 50 000 kroner. Tilsvarende tall for dem med inntekt mellom 300 000 og 400 000 kroner var 2 100 kroner, mens tallet for sparerne med inntekt over 800 000 kroner var 2 700 kroner.

Med hilsen
Sigbjørn Johnsen