Forskrift om regnskapsmessig behandling av utlån og garantier i finansinstitusjoner

Fastsatt av Finansdepartementet 21. desember 2004 med hjemmel i lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) § 10-1 tredje ledd.

Kapittel 1. Virkeområde

§ 1-1.Virkeområde
Forskriften gjelder forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak, forsikringsselskaper, private og kommunale pensjonskasser, samt morselskap som nevnt i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner § 2a-2 bokstav d.

Forskriften gjelder ikke ved utarbeidelse av regnskap etter regnskapsloven § 3-9 med tilhørende forskrifter.

Kapittel 2. Utlån

§ 2-1.Førstegangs måling
Utlån skal ved førstegangs måling vurderes til virkelig verdi med tillegg av direkte transaksjonsutgifter.

Gebyrer, provisjoner o.l. som belastes kunden ved låneopptak kan resultatføres direkte, i den grad disse inntektene ikke overstiger direkte interne administrative utgifter som påløper ved opprettelsen av låneengasjementet.

§ 2-2.Etterfølgende måling
Utlån skal ved etterfølgende måling vurderes til amortisert kost med anvendelse av effektiv rentemetoden som angitt i IAS 39 punkt 9. Endringer i et utlåns rentesats som reflekterer endringer i markedsrenten, påvirker ikke utlånets verdi.

Dersom det foreligger objektive bevis, som angitt i § 2-4, for at et utlån eller en gruppe av utlån har verdifall, skal utlån nedskrives for verdifall i samsvar med § 2-5. En nedskrivning skal reverseres i den utstrekning tapet er redusert og objektivt kan knyttes til en hendelse inntruffet etter nedskrivningstidspunktet.

Renteinntekter skal resultatføres ved anvendelse av effektiv rentemetoden.

§ 2-3.Vurderingsenhet
Vurderingen av om det foreligger objektive bevis for verdifall skal foretas enkeltvis av alle utlån som anses som vesentlige. Slik individuell vurdering kan også foretas for utlån som ikke anses som vesentlige.

Ved vurdering av nedskrivning på grupper av utlån inndeles utlån i grupper av utlån med tilnærmet like risikoegenskaper med hensyn til debitorenes evne til å betale ved forfall.

Utlån som er vurdert for nedskrivning individuelt, men hvor objektive bevis på verdifall ikke finnes, skal medtas i gruppevurdering av utlån. Utlån som er vurdert individuelt for nedskrivning og hvor nedskrivning er gjennomført skal ikke medtas i gruppevurdering av utlån.

§ 2-4.Objektive bevis
Et utlån eller en gruppe av utlån har verdifall, dersom det foreligger objektive bevis på at en tapshendelse har inntruffet etter første gangs balanseføring av utlån, og den tapshendelsen reduserer utlånets estimerte fremtidige kontantstrømmer. Reduksjonen i kontantstrømmene forårsaket av tapshendelsen må kunne estimeres pålitelig.

Objektive bevis på at et utlån har verdifall inkluderer observerbare data institusjonen har kjennskap til om følgende tapshendelser:

1. vesentlige finansielle problemer hos debitor,
2. betalingsmislighold eller andre vesentlige kontraktsbrudd,
3. innvilget utsettelse av betaling eller ny kreditt til betaling av termin, avtalte endringer i rentesatsen eller i andre avtalevilkår som følge av finansielle problemer hos debitor,
4. det anses som sannsynlig at debitor vil inngå gjeldsforhandling, annen finansiell restrukturering eller at debitors bo blir tatt under konkursbehandling.

Objektive bevis for at en gruppe av utlån har verdifall omfatter observerbare data som fører til en målbar reduksjon i estimerte fremtidige kontantstrømmer fra utlånsgruppen, herunder:

1. negative endringer i betalingsstatus til debitorer i utlånsgruppen, eller
2. nasjonale eller lokale økonomiske forhold som korrelerer med mislighold i utlånsgruppen.

§ 2-5.Beregning av tap
Dersom objektive bevis for verdifall finnes, beregnes tap på utlån som forskjellen mellom balanseført verdi og nåverdien av estimerte fremtidige kontantstrømmer neddiskontert med effektive rente. Ved estimering av fremtidige kontantstrømmer skal kun kredittap forårsaket av inntrufne tapshendelser hensyntas. For utlån med flytende rente er diskonteringsrenten som nevnt i første punktum lik den effektive renten på måletidspunktet. For utlån med fastrente er diskonteringsrenten som nevnt i første punktum lik opprinnelig effektiv rente.

For utlån hvor lånebetingelser er endret som følge av finansielle problemer hos debitor, skal fremtidige kontantstrømmer neddiskonteres med den effektive renten som gjaldt før lånebetingelsene ble endret.

Ved estimering av fremtidige kontantstrømmer fra et utlån skal også eventuell overtakelse og salg av tilhørende sikkerheter hensyntas, herunder også utgifter ved overtakelse og salg av sikkerhetene.

Prosessen med å estimere nedskrivningsbeløpet kan enten resultere i ett beløp eller i et antall mulige beløp. I sistnevnte tilfelle skal statistisk foreventet verdi legges til grunn.

§ 2-6.Klassifikasjon
Nedskrivning for verdifall på utlån skal resultatføres som tap.

Beregnede renter på utlån som tidligere er nedskrevet etter § 2-2, resultatføres som renteinntekter. Reversering av nedskrivning for øvrig skal resultatføres som korrigering av tap.

Kapittel 3. Garantiforpliktelser og regresskrav

§ 3-1.Avsetning for garantiforpliktelser
Det skal foretas avsetning for garantiforpliktelser dersom det er sannsynlig at forpliktelsen vil komme til oppgjør og forpliktelsen kan estimeres pålitelig.

Ved beregning av avsetningen skal beste estimat for oppgjøret av forpliktelsen legges til grunn. Dersom det foreligger flere lignende garantiforpliktelser beregnes avsetningen for gruppen av garantiforpliktelser som en helhet.

§ 3-2.Regresskrav
Regresskrav knyttet til garanti hvor det er foretatt avsetning, skal balanseføres som en eiendel i den utstrekning det er så godt som sikkert at regresskravet vil bli oppgjort. Regresskravet kan ikke føres opp med et høyere beløp enn den tilhørende avsetningen for garantiforpliktelsen.

Etter at institusjonen har foretatt utbetaling under en garanti, skal regresskravet vurderes i samsvar med bestemmelsene i kapittel 2 om utlån.

Kapittel 4. Avsluttende bestemmelser

§ 4-1.Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
Denne forskrift trer i kraft fra 1. januar 2005 med virkning for regnskapsår påbegynt 1. januar 2005 eller senere .

Regnskapspliktige som foreskriften gjelder for kan for regnskapsåret 2005 i stedet anvende reglene i forskrift 14. november 1991 nr. 4236 for forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak og Den norske Industribank A/S om vurdering av tap på utlån, garantier m.v. eller forskrift 18. desember 1991 nr. 1017 for forsikringsselskaper om vurdering av tap på utlån, garantier mv. Dette gjelder likevel ikke regnskapspliktige som utarbeider konsernregnskap etter regnskapsloven § 3-9 første eller fjerde ledd.