Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov

10.1 Generelt

Regulering av en pensjonskasses institusjonelle forhold vil blant annet omfatte spørsmål om hvilken institusjonsform en pensjonskasse kan ha, pensjonskassens styrende organer, etableringsregler og hvilke regler som skal gjelde ved avvikling og opphør. Det omfatter også regler om organisering av virksomheten og hvilke krav som må tilfredsstilles for at pensjonskassen kan starte opp og fortsette å drive sin virksomhet.

Som påpekt foran i avsnitt 7.3.2, legger Banklovkommisjonen til grunn at de institusjonelle bestemmelsene for pensjonskasser bør sikre en del krav. Disse kan oppsummeres slik:

1. Pensjonskassen organiseres slik at den har en ledelse med tilstrekkelig kompetanse til å drive og kontrollere pensjonskassens virksomhet.

2. Det må fremgå klart hvem som er ansvarlig for pensjonskassens virksomhet.

3. Pensjonskassen må organiseres slik at den faktisk og rettslig sikres uavhengighet fra foretaket, foreningen eller institusjonen som har pensjonsordning i pensjonskassen.

4. Pensjonskassen må tilfredsstille visse minstekrav til grunnkapital.

5. Myndighetene må kontrollere at den enkelte pensjonskasse tilfredsstiller de grunnleggende krav til å drive virksomhet som pensjonskasse.

Banklovkommisjonen legger til grunn at ved utformingen av de konkrete reglene for pensjonskassene, vil disse kravene i enkelte tilfeller måtte avveies mot et ønske om at etablering av en pensjonskasse skal være så enkel som mulig, og at den løpende driften av en pensjonskasse skal kreve begrensede administrative ressurser. Samtidig må reglene ta hensyn til at omfanget og arten av en pensjonskasses virksomhet kan variere ganske mye. I forhold til den enkelte pensjonskasse kan det således være behov for å se de institusjonelle regler i sammenheng med avgrensningen av den virksomhet som pensjonskassen skal drive. En naturlig innfallsvinkel vil da være – slik som i selskapslovgivningen for øvrig – å lovfeste visse minstekrav når det gjelder institusjonelle forhold og legge til grunn at behov for mer utførlige regler i tilfelle skal ivaretas ved utformingen av pensjonskassens vedtekter. Det vises for øvrig til at vedtektene forutsettes vurdert og godkjent av konsesjonsmyndigheten i forbindelse med konsesjonsbehandlingen, se nedenfor avsnitt 9.3.1.

Nedenfor i dette kapitlet vil Banklovkommisjonen vurdere hvordan de institusjonelle reglene for pensjonskasser bør utformes for å kunne tilfredsstille de ovennevnte krav og hensyn best mulig.

10.2 Pensjonskassene som institusjon

En pensjonskasse er en selveiende institusjon – en egen juridisk person. Det har vært vanlig å betegne pensjonskassen som en stiftelse selv om stiftelsesloven ikke kommer til anvendelse (foran avsnitt 2.1.1). Pensjonskassene omfattes heller ikke direkte av annen selskapsrettslig lovgivning i norsk rett som følge av sin særlige rettslige form. Dette tilsier at de nødvendige regler om pensjonskasser som juridisk subjekt – på samme måte som reglene om gjensidige forsikringsselskaper – tas inn i forsikringsvirksomhetsloven.

Banklovkommisjonen mener at den selveiende institusjonsform har vist seg å være en hensiktsmessig og praktisk eierform, både for foretak og kommuner som velger å etablere en pensjonskasse, og for medlemmene av pensjonsordninger i pensjonskassen. I definisjonen av en pensjonskasse i lovutkastet § 6a-1 første ledd legges det til grunn at en pensjonskasse fortsatt skal kunne etableres som en selveiende finansinstitusjon.

(1) Banklovkommisjonen har vurdert om det bør åpnes for at en pensjonskasse skal kunne etableres i form av et aksjeselskap. Særlig i tilfeller hvor flere foretak eller institusjoner går sammen om å etablere en pensjonskasse uten at det foreligger et konsern- eller konsernlignende forhold mellom dem, for eksempel ved interkommunale pensjonskasser og foreningspensjonskasser (se foran avsnitt 8.3), kan aksjeselskapsformen oppfattes som mer hensiktsmessig enn en selveiende institusjon. Aksjeformen vil medføre at aksjelovens bestemmelser kommer til anvendelse og angi en velkjent ramme for de institusjonelle forhold vedrørende pensjonskasser. Banklovkommisjonen forutsetter at det i så fall bare er foretak og institusjoner med pensjonsordning i pensjonskassen, som skal kunne eie aksjer i pensjonskassen, og at pensjonskassens virksomhet vil være begrenset i hovedsak til de pensjonsordninger eierforetakene har etablert. Et slikt selskap vil i realiteten ligge svært nær et livsforsikringsselskap med avgrenset kundekrets – et såkalt livcaptive. Banklovkommisjonen viser til at denne type av livsforsikringsselskap kan etableres og drive virksomhet innenfor rammen av gjeldende lovgivning, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 13–8, og antar at det generelt sett derfor ikke vil være behov for særlige regler om pensjonskasser som aksjeselskap. Det vil således ikke være stor forskjell mellom innskudd i pensjonskassen i form av aksjekapital og innskudd i form av ansvarlig kapital i en selveiende pensjonskasse, og uavhengigheten er også da sikret ved at pensjonskassen er etablert som en egen juridisk person. Uavhengig av om institusjonen er selveiende eller aksjeselskap, må det skilles mellom foretakets eller institusjonens rolle som stifter/eier og deres rolle som forsikringstaker i de pensjonsordninger som etableres. Det antas for øvrig at det vanlige fortsatt vil være at pensjonskasser vil være selveiende institusjoner.

(2) Pensjonskasser kan også drive virksomhet basert på pensjonsordninger med innskuddspensjon uten forsikringselement, jf. innskuddspensjonsloven § 3–2 første ledd (se foran avsnitt 2.4). Spørsmålet om det også skal kunne etableres særlige aksjeselskaper for å drive slik virksomhet står i en viss særstilling. Slike pensjonsordninger kan ikke drives innenfor livsforsikringsselskaper, og etter gjeldende rett kan pensjonsordninger med innskuddspensjon uten forsikringselement bare etableres i banker og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Som nevnt foran avsnitt 5.8 (4) legger EUs pensjonskassedirektiv vekt på å sikre arbeidstakernes stilling i arbeidsmarkedsrelatert pensjonsordning ved særlig krav om at pensjonsordningen skal være fondsbasert, og at kapital til sikring av pensjonsforpliktelsene skal forvaltes etter særlige regler, samt at pensjonsvirksomheten skal holdes atskilt fra annen virksomhet. Disse kravene er ikke i overensstemmelse med de generelle reglene i norsk lovgivning for bankers og forvaltningsselskaper for verdipapirfonds virksomhet – regler som i hovedsak er i samsvar med de krav som stilles i EU/EØS-direktivene på disse områdene.

EUs pensjonskassedirektiv gjelder ikke direkte for pensjonsvirksomhet som drives av banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Likevel oppstår det som ledd i gjennomføringen av pensjonskassedirektivet i norsk lovgivning, spørsmål om det vil være i samsvar med de prinsipper som ligger til grunn for direktivet å videreføre adgangen for banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond til å ha pensjonsordninger med innskuddspensjon innenfor rammen av de regler som i dag gjelder for disse institusjonstyper (se nedenfor avsnitt 11.1). Selv om det rent teknisk synes mulig å skille en slik pensjonsvirksomhet og tilhørende midler fra den øvrige virksomhet i slike institusjoner, må det antas praktisk sett å være en mer hensiktsmessig løsning å etablere slik pensjonsvirksomhet i eget datterselskap. Også for morselskap til livsforsikringsselskap kan det være en aktuell løsning å etablere et slikt datterselskap.

I samsvar med dette foreslår Banklovkommisjonen at det åpnes adgang til å etablere særskilte innskuddspensjonsforetak i form av aksjeselskap (se nedenfor kapittel 11). De virksomhetsbegrensninger som gjelder for ulike typer av finansinstitusjoner, medfører at det ellers vil foreligge et meget begrenset antall tilbydere av pensjonsordninger basert på innskuddspensjon, noe som vil innvirke på konkurranseforholdene i pensjonsmarkedet. En må også ta i betraktning at det etter hvert kan vise seg å foreligge grunnlag for egne – frittstående – foretak som spesialiserer seg på slik pensjonsvirksomhet. Banklovkommisjonen mener videre at reglene for slike foretak bør ta som utgangspunkt at det dreier seg om konsesjonspliktig virksomhet, og at reglene for øvrig i hovedsak bør svare til de som foreslås for pensjonskasser med virksomhet begrenset til pensjonsordninger basert på innskuddspensjon uten forsikringselement (se nedenfor avsnitt 10.2 og 10.4).

(3) I forvaltningspraksis 1 har det vært lagt til grunn at pensjonskasser som forvaltere av kapital knyttet til pensjonsordning(er) i pensjonskassen, er å betrakte som finansinstitusjoner, og at bestemmelser i finansieringsvirksomhetsloven i den sammenheng kommer til anvendelse på pensjonskassene (se foran avsnitt 2.1.1). Dette har betydning for forhold som ikke allerede har vært regulert i pensjonskasseforskriften, for eksempel finansieringsvirksomhetsloven § 2–12 om opplysningsplikt overfor låntakere, jf. § 2–12a, og § 2–15 om sikkerhet ved lån til tjenestemenn, tillitsvalgte mv. Banklovkommisjonen legger til grunn at det i lovgivningen for pensjonskasser bør komme til uttrykk at pensjonskasser er å anse som finansinstitusjoner, og det er derfor tatt inn i definisjonen av pensjonskasser i lovutkastet § 6a-1 første ledd. Det understrekes imidlertid at en pensjonskasse etablert av et foretak som inngår i et finanskonsern, vil være en selveiende institusjon som ikke er del av finanskonsernet etter bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a.

10.3 Etablering av pensjonskasse

10.3.1 Konsesjon

Etter gjeldende regler stilles det ikke krav om at pensjonskasser skal ha konsesjon for å kunne starte og drive sin virksomhet. Derimot kreves det at en pensjonskasse skal ha vedtekter godkjent av Kredittilsynet før pensjonskassen kan opprettes og drive sin virksomhet (foran avsnitt 3.2.2). Kredittilsynets godkjennelsespraksis er basert på bruk av standardvedtekter som foruten institusjonelle forhold også omfatter regelverket for pensjonsordningen i pensjonskassen (foran avsnitt 3.2.3). I praksis godkjennes derfor vedtektene med forsikringsvilkårene sammen med pensjonskassens tekniske beregningsgrunnlag (pensjonskasseforskriften §§ 11 og 25) og ansvarshavende aktuar for pensjonskassen (pensjonskasseforskriften §§ 18 og 24).

Det er en generell regel hos oss at finansinstitusjoner ikke kan drive virksomhet uten konsesjon, selv om kravet om konsesjon og en forutgående konsesjonsbehandling i en del sammenhenger kan fremstå som en unødvendig omstendelig prosess. Dette gjelder også i forhold til pensjonskasser som ikke er noen ensartet gruppe, men omfatter alt fra meget små enheter til institusjoner som etter sin virksomhet kan sammenlignes med livsforsikringsselskaper. EUs pensjonskassedirektiv innholder ikke noe generelt krav om konsesjon, men krever at institusjoner som skal drive grenseoverskridende virksomhet må ha tillatelse fra hjemlandet (foran avsnitt 5.3). En konsesjonsbehandling for pensjonskasser vil imidlertid i seg selv ikke være mer omfattende enn den godkjennelsesbehandling som hittil har vært fulgt, og vil dessuten kunne følge det vel innarbeidede mønster som gjelder for andre små og store finansinstitusjoner. Dette innebærer blant annet:

• en konsesjonsbehandling åpner for et klart skille mellom selve konsesjonen og pensjonskassens institusjonelle vedtekter, og dessuten for å unnta det forsikringsrettslige regelverk for pensjonsordning i pensjonskassen fra myndighetsgodkjennelse (se nedenfor avsnitt 9.3.2),

• stifterne tvinges til å sette seg inn i det regelverket som gjelder for virksomheten samt å gjøre de nødvendige vurderinger før etableringen og oppstart av virksomheten gjennom utarbeidelse av forsikringsteknisk opplegg, driftsplan og budsjett, og det kontrolleres at disse forhold er vurdert på forsvarlig måte,

• en formell konsesjonsbehandling kan i større grad sikre gjennomsiktighet og trygghet for medlemmer og kreditorer enn en registrering hos offentlige myndigheter i etterkant av en etablering,

• kontroll av at ledelsen besitter den kompetanse og de kvaliteter som er nødvendig for å drive en slik virksomhet eller eventuelt kontroll av at slik kompetanse vil bli hentet utenfra,

• kontroll av at det foreligger tilstrekkelig kapital til at virksomhet kan startes opp og drives som planlagt,

• myndighetene kan få et bedre og mer helhetlig bilde av den konsesjonspliktige institusjon enn det en fragmentarisk godkjennelse av for eksempel vedtekter og beregningsgrunnlag kan gi,

• det kan stilles vilkår ved meddelelse av tillatelse, blant annet fastsettes begrensninger når det gjelder arten og omfanget av virksomheten i pensjonskassen, tilpasset tilgjengelig kompetanse og ressurser.

En konsesjonsprosess vil således bidra til at forutsetningene for å drive den planlagte virksomhet – og bestå som institusjon over tid – foreligger ved etablering, samt gi en ryddig tilnærmingsmåte til de vurderinger som må gjøres ved etablering av en pensjonskasse (se ovenfor avsnitt 7.3.2 og 9.1). En innføring av et konsesjonssystem for pensjonskasser som ligger nær opp til konsesjonssystemet for livsforsikringsselskaper, vil videre gi myndighetene et konkurransenøytralt styringsverktøy. Banklovkommisjonen mener derfor at det vanlige konsesjonssystemet bør gjøres gjeldende også for pensjonskasser, og at regelverket om konsesjon i forsikringsvirksomhetsloven bør kunne gis tilsvarende anvendelse. Kravet om konsesjon vil innebære at hele pensjonskassens virksomhet må ligge innenfor de rammer konsesjonen angir. Dersom pensjonskassen ønsker å utvide sin virksomhet utover det pensjonskassens konsesjon dekker, vil det måtte søkes om utvidelse av konsesjonen.

For forsikringsselskap fastsetter forsikringsvirksomhetsloven § 2–1 at det ikke kan drives virksomhet uten tillatelse fra Kongen. Tillatelse skal gis med mindre det er grunn til å tro at selskapet ikke vil oppfylle de krav som stilles i lov eller i medhold av lov, at startkapitalen ikke står i rimelig forhold til den planlagte virksomhet eller at tillatelse på annen måte vil få uheldige virkninger for forsikringstakere eller grupper av forsikringstakere. I tillegg til dette stilles det krav til lokalisering i Norge samt til eierforhold. I Innst. O. nr. 4 (2004–2005) er det videre foreslått en ny bestemmelse i § 2–1 annet ledd som innebærer at tillatelse kan nektes dersom styremedlemmene, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten, ikke antas å ha nødvendig erfaring eller vandel til å ivareta stillingen på en forsvarlig måte. Forsikringsvirksomhetsloven § 2–2 gir Kongen adgang til å tilbakekalle konsesjonen i en del tilfeller, og loven § 2–3 fastsetter hva en konsesjonssøknad skal inneholde. Søknad om konsesjon for etablering av forsikringsselskap skal sendes Kredittilsynet for forberedende behandling før oversendelse til Finansdepartementet for avgjørelse.

Banklovkommisjonen mener at det vil være hensiktsmessig å etablere et tilsvarende system som for forsikringsselskaper. I lovutkastet § 6a-3 foreslås det derfor at en pensjonskasse ikke kan drive virksomhet uten tillatelse gitt av Kongen. Banklovkommisjonen legger til grunn at konsesjonsmyndighetene vil være de samme som for forsikringsselskap, nemlig at Finansdepartementet etter delegasjon fra Kongen skal treffe avgjørelse om det skal gis konsesjon og på hvilke vilkår. Det vil imidlertid være opp til Finansdepartementet å vurdere om og i eventuelt hvilken grad, kompetanse på dette området skal delegeres til Kredittilsynet.

Lovutkastet innebærer at tillatelsen må dekke hele pensjonskassens virksomhet. Dersom pensjonskassen ønsker å utvide sin virksomhet utover det pensjonskassens konsesjon dekker, vil det måtte søkes utvidelse av konsesjonen. I lovutkastet § 6a-3 annet ledd foreslås det at det fremgår uttrykkelig av lovteksten at det kan settes vilkår for tillatelsen, herunder vilkår som avgrenser den virksomhet pensjonskassen kan drive (se ovenfor avsnitt 8.2, 8.3 og 8.4). For øvrig foreslås det at reglene i forsikringsvirksomhetsloven §§ 2–1 flg. gis tilsvarende anvendelse, herunder også forslaget i Innst. O. nr. 4 (2004–2005) til nytt annet ledd i § 2–1 om kompetanse og egnethet hos ledelsen (se nedenfor avsnitt 9.4.3).

Innføring av et generelt krav om konsesjon for pensjonskasser reiser særlige spørsmål om overgangsregler for eksisterende pensjonskasser som i dag ikke har noen formell konsesjon for å drive sin virksomhet. Dette er drøftet nedenfor i kapittel 12.

10.3.2 Vedtekter

Pensjonskasser skal etter gjeldende regler utforme sine vedtekter på grunnlag av standardvedtekter utarbeidet av Kredittilsynet, noe som innebærer at vedtektene i tillegg til selskapsrettslige forhold også skal omhandle vilkårene for kollektiv pensjonsforsikring for pensjonsordning i pensjonskassen. Banklovkommisjonen har lagt til grunn at den nye lovgivningen om pensjonskasser må utformes som et rammeverk for virksomheten i samsvar med de prinsipper som ligger til grunn for den nye lovgivningen om livsforsikringsvirksomhet (se foran avsnitt 7.2.1). Innenfor et slikt lovopplegg vil det ikke være naturlig plass for et system basert på forhåndsgodkjennelse av pensjonsplaner og forsikringsvilkår for kollektivordninger i pensjonskassene. Utformingen av reglene på disse områder er i utgangspunktet foretakets og pensjonskassens sak, og behovet for myndighetskontroll kan ivaretas innen de alminnelige regler om meldeplikt for livsforsikringsprodukter.

Banklovkommisjonen legger derfor til grunn at vedtektene bare bør omfatte vanlige selskapsrettslige bestemmelser og at lovreglene bør begrenses til å angi minstekrav til hvilke forhold som skal reguleres i vedtektene, jf. lovutkast § 6a-4 som bygger på tilsvarende bestemmelse i aksjeloven § 2–2. Som for andre finansinstitusjoner, bør det opprettholdes et krav om at vedtektene – og endringene av vedtektene – skal være godkjent, for eksempel ved konsesjonsbehandlingen. Forholdet til foretaket/arbeidsgiveren som forsikringstaker, bør derimot reguleres i forsikringsavtale og forsikringsvilkår knyttet til den enkelte pensjonsordning og ikke undergis krav om forhåndsgodkjennelse. Dette vil være et system som i hovedsak svarer til det som gjelder for livsforsikringsselskapene, og som i forhold til den gjeldende godkjennelsesordning vil innebære en vesentlig reduksjon og forenkling av Kredittilsynets arbeid på pensjonskasseområdet.

Når det gjelder innholdet av vedtektene, legger Banklovkommisjonen til grunn at disse som et minimumskrav bør angi pensjonskassens navn, forretningssted og virksomhet. Det må angis hvilke foretak og institusjoner som pensjonskassen tilbyr pensjonsordninger til og hvilke typer pensjonsordninger dette dreier seg om. Videre må vedtektene ha regler om styret, daglig leder og andre organer, herunder bestemmelser om valg av styremedlemmer, styreleder, andre organer og revisor. Det er neppe hensiktsmessig å ta inn detaljerte regler om dette i loven fordi forholdene i de enkelte pensjonskasser vil kunne variere betydelig. Kravet i dag er at medlemmenes styrerepresentanter skal velges av og blant medlemmene. I en pensjonskasse for et foretak med et begrenset antall ansatte, vil det ikke by på problemer å avholde et direkte valg av medlemsrepresentant(er) til styret. I en konsernpensjonskasse for flere foretak som er geografisk spredt, vil dette derimot være praktisk vanskelig å gjennomføre. Banklovkommisjonen finner det hensiktsmessig at valgordninger for styremedlemmer og styreleder mv. fastsettes i vedtektene ut i fra hva som er det beste for den enkelte pensjonskasse. Det kan for eksempel tenkes at valg av medlemsrepresentant(er) i styret skjer gjennom arbeidstakerorganisasjonene og pensjonistforeninger tilknyttet foretakene eller gjennom et særskilt organ som velger styret og daglig leder. Om den valgte fremgangsmåte er betryggende, må bli opp til myndighetene å vurdere ved spørsmålet om godkjennelse av vedtektene.

Banklovkommisjonen mener videre at vedtektene minst bør angi minstekravet til grunnkapital for pensjonskassen. Hvor lavt dette kravet kan settes, følger av en egen bestemmelse i lovutkastet som drøftes nedenfor i avsnitt 9.6. Fastsettelse av hva som skal være et forsvarlig minstekrav for den enkelte pensjonskasse, vil måtte bero på omfanget av den virksomhet pensjonskassen har til hensikt å drive, herunder omfanget av pensjonsrettigheter som skal sikres i pensjonskassen, antall pensjonsordninger og eventuelle tilleggsprodukter pensjonskassen tenker å tilby. I samsvar med forsikringsvirksomhetsloven § 3–2, foreslås det også at vedtektene skal angi regler om utbytte av grunnkapitalen og andre kapitalinnskudd i pensjonskassen.

Når det gjelder forsikringsvilkårene for kollektive pensjonsordninger, legger Banklovkommisjonen til grunn at innholdet fastsettes av partene i regelverket for pensjonsordningen innenfor rammene i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, samt forsikringsavtaleloven kapittel 19. I lovutkastet § 6a-8 foreslås det imidlertid en uttrykkelig bestemmelse om at regelverket for en pensjonsordning skal fastsettes ved avtale mellom pensjonskassen og arbeidsgiveren. I forhold til pensjonskasser med investeringsvalg, bør avtalen også inneholde bestemmelser om hvordan porteføljen skal settes sammen, og hvilken adgang det er til å endre denne senere mv. Hva gjelder myndighetenes kontroll av avtalen, vises det til drøftelsen ovenfor i avsnitt 7.2.1. For å sikre pensjonskassen og foretaket bedre informasjon om eventuelt hvilken betydning forsikringsvilkårene eller en endring av regelverket kan ha i forhold til premieberegning og forsikringstekniske avsetninger, foreslår Banklovkommisjonen at utkast til regelverk eller endringer av dette skal forelegges pensjonskassens aktuar til uttalelse før avtale inngås, se lovutkastet § 6a-8 annet ledd.

10.3.3 Registrering i Foretaksregisteret

Det følger av Kredittilsynets standardvedtekter for pensjonskasser at en pensjonskasse skal registreres i Enhetsregisteret ved etablering i henhold til lov av 3. juni 1994 nr. 15 om enhetsregistret § 4, jf. Kredittilsynets rundskriv nr. 23/2001, 28/2001 og 32/2001.

Pensjonskassenes virksomhet må imidlertid betraktes som næringsvirksomhet, og det følger da av lov av 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak § 2–1 første ledd nr. 5 at innretningen skal registreres i Foretaksregisteret. Det foreslås derfor i lovutkastet § 6a-4 tredje ledd at det tas inn en uttrykkelig bestemmelse om at en pensjonskasse skal være registrert i Foretaksregisteret.

10.4 Pensjonskassens styrende organer

10.4.1 Hvilke styrende organ bør en pensjonskasse ha?

Pensjonskasseforskriften § 6, jf. § 24, fastsetter at en pensjonskasse skal ha et styre på minst fire medlemmer, hvorav minst to medlemmer med personlige vararepresentanter skal velges av og blant medlemmene av pensjonskassen. I tillegg til styret består de styrende organer i en pensjonskasse av daglig leder som utpekes av styret. Pensjonskassen skal også ha revisor og ansvarshavende aktuar. Det vises til beskrivelsen av gjeldende regler som er gitt ovenfor i avsnitt 3.2.2.

Banklovkommisjonen har vurdert om de styrende organer i en pensjonskasse bør bestå av flere organer enn bare styret og daglig leder. Et forsikringsselskap i form av et aksjeselskap vil både ha en generalforsamling, og i noen tilfeller representantskap, samt en kontrollkomité. Et tredje organ i en pensjonskasse kunne for eksempel vært en kontrollkomité eller et annet organ med tilsvarende oppgaver som kontrollkomitéen i et forsikringsselskap.

Etter Banklovkommisjonens vurdering vil en utvidelse av organene i pensjonskasser medføre en økt fare for byråkratisering uten at man nødvendigvis er sikre på å oppnå betydelig forbedring av kontrollen med pensjonskassenes virksomhet. Det vises til at mange pensjonskasser er forholdsvis små, noe som gjør at kretsen av mulige medlemmer av styrende organer kan være begrenset. I tillegg vil en forbedring av kontrollen i pensjonskasser kunne oppnås på annen – og etter Banklovkommisjonens oppfatning – bedre måte gjennom økt krav til kompetanse hos pensjonskassens styre og daglige ledelse, jf. nedenfor avsnitt 9.4.3. Banklovkommisjonen er derfor kommet til at det ikke bør innføres lovkrav om andre styrende organer i en pensjonskasse enn det som gjelder i dag. Lovutkastet er imidlertid ikke til hinder for at en pensjonskasse som finner behov for det, kan etablere kontrollkomité, valgorgan eller lignende. I interkommunale pensjonskasser eller foreningspensjonsordninger antas det for eksempel i mange tilfeller å være nødvendig å ha et valgorgan eller lignende. Det må i så fall inntas regler om dette organet i pensjonskassens vedtekter, jf. lovutkastet § 6a-4.

Lovutkastets minimumskrav til styrende organer i en pensjonskasse foreslås derfor å være styre og daglig leder, men i tillegg skal pensjonskassen ha revisor og ansvarshavende aktuar. I denne sammenheng skal det nevnes at det for foretakspensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger med 15 medlemmer eller flere i henhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, skal etableres styringsgrupper som har en rådgivende funksjon, jf. foretakspensjonsloven § 2–4 og innskuddspensjonsloven § 2–6.

Når det gjelder ansvarshavende aktuar har Banklovkommisjonen vurdert om dette er nødvendig for pensjonskasser som overtar pensjonsordninger uten forsikringselement. På bakgrunn av omregningen av pensjonskapitalen til pensjonsytelser på det tidspunkt medlemmene når pensjonsalder, finner Banklovkommisjonen at en aktuar kan utgjøre et nyttig og viktig bidrag til de styrende organer også i slike pensjonsinnretninger. Det vises til avsnitt 11.2 nedenfor hva gjelder innskuddspensjonsforetak.

10.4.2 Krav til styret

Styret vil være pensjonskassens øverste organ. For forsikringsselskaper stiller forsikringsvirksomhetsloven § 5–1 krav om at styret skal bestå av minst tre medlemmer og at selskapets ansatte skal være representert i styret.

Også aksjeloven § 6–1 stiller et minimumskrav på tre medlemmer i styret, noe som er én person mindre enn pensjonskasseforskriftens krav til styre i en pensjonskasse. Selv om det ikke stilles krav om noen generalforsamling i en pensjonskasse, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at det bør være tilstrekkelig med minimum tre personer i styret for en mindre pensjonskasse. Dette må ses i sammenheng med at det foreslås innført krav til styrets kompetanse, se nedenfor avsnitt 9.4.3. For større pensjonskasser bør det stilles krav om minst fem styremedlemmer. Grensen foreslår Banklovkommisjonen satt til en forvaltningskapital på 100 mill. kroner eller mer.

Når det gjelder medlemmenes representasjon i styret, foreslår Banklovkommisjonen at det tas inn et krav om at medlemmene skal være representert i styret. Dette vil innebære at minst ett av styremedlemmene må utpekes eller velges av medlemmene av pensjonsordningen(e). Reduksjonen i kravet om medlemsrepresentanter i styret fra to til ett, må ses i sammenheng med minstekravet på tre styremedlemmer og et krav om at ett av medlemmene i styret skal hentes eksternt. Det vises til drøftelsene av dette rett nedenfor. Det vises også til at pensjonsordninger etablert i henhold til foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven med 15 medlemmer eller flere, og kravet om styringsgruppe er kommet etter reglene om styret i pensjonskasseforskriften. Når det gjelder hvordan medlemsrepresentantene i styret skal velges, så skal dette fastsettes i pensjonskassens vedtekter, se foran avsnitt 9.3.2.

Ut fra hensynet til økt kompetanse i styret og uavhengighet til foretaket/arbeidsgiveren, ser Banklovkommisjonen at det vil være en fordel om flere styremedlemmer i pensjonskasser hentes utenfor foretaket (foretakene) eller institusjonen(e) som pensjonskassen tilbyr pensjonsordninger til. Forsikringsvirksomhetsloven § 5–1 første ledd krever at styret i forsikringsselskaper skal ha et flertall av personer som ikke er ansatt i selskapet eller i selskaper i samme konsern. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil det være for strengt å kreve at et flertall av styremedlemmene i en pensjonskasse ikke skal ha tilknytning til pensjonskassen eller forsikringstakerne, særlig i små pensjonskasser. Banklovkommisjonens flertall foreslår derfor at det i lovutkastet § 6a-6 første ledd tas inn et krav om at styret skal ha minst ett medlem uten tilknytning til pensjonskassen eller til arbeidsgiver, foretak, foreningen eller annen institusjon med pensjonsordning i pensjonskassen. Banklovkommisjonens flertall mener at et eksternt og uavhengig styremedlem kan bidra til en styrking av styrets evne til å vurdere forhold på en mer objektiv og langsiktig måte i både private og kommunale pensjonskasser. På bakgrunn av at det kan være vanskeligere for små pensjonskasser å skaffe eksterne medlemmer, har Banklovkommisjonens flertall vurdert om dette kravet bare burde gjelde for større pensjonskasser. Banklovkommisjonens flertall er imidlertid av den oppfatning at behovet for den uavhengighet, kompetanse og det korrektiv som et eksternt medlem kan bidra med, er minst like stort i små pensjonskasser som i de større pensjonskassene. Kravet bør derfor gjelde samtlige pensjonskasser uavhengig av størrelse.

Medlemmene Gjønnes og Skomsvold mener at lave driftskostnader er en forutsetning for at særlig mindre og mellomstore foretak skal se seg tjent med å opprette en tjenestepensjonsordning. Kostnadene ved en tjenestepensjonsordning ligger to til tre ganger så høyt for mindre foretak som for større foretak og konsern. Styreverv for medlemmer og pensjonister i pensjonskasser er generelt ulønnet eller beskjedent avlønnet. For styremedlemmer uten medlemskap i pensjonsordningen eller ansettelsesforhold i foretaket vil en måtte operere med styrehonorar i en helt annen størrelsesorden. Et pålegg om eksterne styremedlemmer vil være kostnadsdrivende, og bør derfor være særlig godt begrunnet. Disse medlemmene kan ikke se at det foreligger en slik begrunnelse.

Pensjonskasser som ønsker å styrke styrets kompetanse ved å trekke inn ekstern ekspertise i styret, vil gjøre dette uten et påbud. Ikke alle pensjonskasser vil ha et slikt behov, og det vil generelt være andre, mer hensiktsmessige måter å trekke inn faglig støtte på, enn gjennom ekstern styredeltakelse.

Etter dagens regler og etter forslaget til nye bestemmelser, vil så vel medlemmer av pensjonsordningen som representanter for foretaket være medlemmer av styret alle parter med interessetilknytning til pensjonskassen er således representert. Det er følgelig ikke noe som tilsier at allmennheten bør være representert i styret gjennom eksterne styremedlemmer. En pensjonskasse er foretakets verktøy for administrasjon av en tjenestepensjonsordning, og er skilt ut som en uavhengig stiftelse for å beskytte medlemmenes rettigheter. Medlemmenes interesser vil være bedre ivaretatt om en opprettholder kravet om at minst to av styremedlemmene skal velges av og blant medlemmene. Disse medlemmene foreslår derfor at lovutkastet § 6a-6 første ledd annet punktum går ut.

For å sikre styrets evne til – som pensjonskassens øverste organ – å gi retningslinjer for å kontrollere daglig leders arbeid i pensjonskassen, foreslår Banklovkommisjonen videre at daglig leder ikke skal kunne være medlem av styret, jf. lovutkastet § 6a-6 annet ledd. For enkelte mindre pensjonskasser med tilgang til få aktuelle styremedlemmer i foretaket, har daglig leder vært styremedlem og i en del tilfeller styreleder i pensjonskassen. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at et klart skille mellom styrets ansvar og oppgaver og daglig leders ansvar og oppgaver, først kan oppnås dersom daglig leder ikke er medlem av styret. Dette er såpass viktig at det ikke bør gjøres noe unntak for små pensjonskasser i denne sammenheng.

Kredittilsynets standardvedtekter (se foran avsnitt 3.2.3) krever at det hvert år skal avholdes minst fire styremøter. Banklovkommisjonen finner ikke behov for å fastsette noe slikt minstekrav i loven. Hvilket antall styremøter som er nødvendig for at en pensjonskasses virksomhet skal være forsvarlig, må vurderes ut fra pensjonskassens størrelse, aktivitet, økonomiske situasjon til enhver tid og om det eventuelt foreligger andre særlige forhold. I lovutkastet § 6a–6 fjerde ledd foreslår imidlertid Banklovkommisjonens flertall at revisor og ansvarshavende aktuar skal møte samtidig i minst to styremøter pr. år. Dette vil etter Banklovkommisjonensflertalls oppfatning styrke kommunikasjonen og samarbeidet mellom pensjonskassens ulike organer, sikre styremedlemmene direkte informasjon fra aktuar og revisor og gi grunnlag for samarbeid mellom aktuar og revisor. Det innebærer samtidig at det minst må avholdes to styremøter i året. Utover dette må det være opp til styret å vurdere hvor ofte det er nødvendig å avholde styremøter. Når det gjelder spørsmålet om i hvilke møter revisor og aktuar skal møte, antar Banklovkommisjonen at dette må vurderes av styret i den enkelte pensjonskasse. Det antas at det vil være naturlig at det ene av møtene er ved avgivelse av årsregnskapet. Dette kommer i tillegg til styrets mulighet til å be om at revisor og aktuar møter ved andre tilfeller.

Medlemmene Gjønnes og Skomsvold mener at det ikke bør stilles noe krav i lovgivningen som pålegger revisor og aktuar å delta i styremøter. Disse medlemmene viser til at etter gjeldende regelverk er ikke pensjonskasser pålagt å framlegge delårsregnskap. Blant annet på denne bakgrunn er det vanskelig å se poenget i å pålegge deltakelse i styremøter for revisor og aktuar to ganger i året. En må legge til grunn at pensjonskassenes styrer – og lovforslaget gjør et poeng i å understreke styrets ansvar og krav til kompetanse – vil innkalle revisor og aktuar i den utstrekning det er behov for det. Noen positiv effekt av forslaget er ikke sannsynliggjort, men at det kan være kostnadsdrivende er åpenbart. Disse medlemmene foreslår derfor at lovutkastet § 6a-6 fjerde ledd går ut.

Når det gjelder valg av styreleder, tjenestetid, godtgjørelse mv., foreslår Banklovkommisjonen i lovutkastet § 6a-6 tredje ledd at aksjeloven §§ 6–1 til 6–3 og 6–6 til 6–11 skal gjelde tilsvarende for pensjonskasser.

10.4.3 Kompetansekrav til pensjonskassens ledelse

I dag fastsetter hverken forsikringsvirksomhetsloven eller pensjonskasseforskriften særlige krav til styrets og daglig leders kompetanse. Som nevnt ovenfor i avsnitt 9.3.1, har finanskomiteen i Innst. O. nr. 4 (2004–2005) gått inn for at det vedtas en ny bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 2–1 annet ledd, som innebærer at tillatelse kan nektes dersom styremedlemmene, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten dekkes av forhold som ikke gjør dem egnet til å inneha stillingen. Disse foreholdene er:

• at personen ikke antas å ha den nødvendige erfaringen til å utøve stillingen eller vervet,

• at personen er dømt for et straffbart forhold, og det utviste forhold gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte, eller

• at personen i stilling eller ved utøvelse av andre verv har utvist en slik atferd at det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte.

Forslaget har sin bakgrunn i krav i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/83/EC om livsforsikring (livsforsikringsdirektivet). Forslaget er i overensstemmelse med de regler som er gjort gjeldende for banker og finansieringsvirksomhet, jf. forretningsbankloven § 8a, sparebankloven § 3 og finansieringsvirksomhetsloven § 3–3.

Pensjonskassedirektivet fastsetter i artikkel 9 at det er et vilkår for å kunne drive pensjonsvirksomhet, at pensjonsinnretningen er «effectively run by persons of good repute who must themselves have appropriate professional qualifications and experience or employ advisers with appropriate professional qualifications and experience», se ovenfor avsnitt 5.3. Dette er omtrent den tilsvarende formuleringen som er anvendt i livsforsikringsdirektivet artikkel 6 nr. 1 bokstav e.

Formuleringen som er foreslått i forsikringsvirksomhetsloven § 2–1 gjelder etter sin ordlyd bare ved vurderingen av om et selskap skal gis konsesjon eller ikke. Ordlyden dekker ikke direkte hva som skal skje ved senere endringer i styret eller i den daglige ledelse, slik pensjonskassedirektivet synes å forutsette. Banklovkommisjonen finner det imidlertid hensiktsmessig at det på dette området gjelder samme lovkrav for pensjonskasser som for andre finansinstitusjoner. I lovutkastet § 6a-3 forelås det derfor at forsikringsvirksomhetsloven § 2–1 annet ledd gjøres gjeldende for pensjonskasser og for innskuddspensjonsforetak, jf. lovutkastet § 6a-14 og se nedenfor avsnitt 11.2. Det legges til grunn at konsesjonsmyndighetene i konsesjonsvilkårene, eller som ledd i tilsynsarbeidet, vil kunne kreve at informasjon om nye styremedlemmer og ny daglig leder skal sendes til tilsynsmyndighetene sammen med dokumentasjon av kompetanse, erfaring og vandelsattest. Det legges også til grunn at Kredittilsynet i tilfelle kan gi pålegg om å rette på lovstridige forhold dersom et styremedlem ikke oppfyller de krav som stilles til styremedlemmer.

Når det gjelder hva som skal anses som nødvendig erfaring hos den enkelte person i styret eller ledelsen, legger Banklovkommisjonen til grunn at dette vil være en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle. Det vil for det første bero på hvilken kompetanse øvrige styremedlemmer har. Det kan ikke kreves at styremedlemmene besitter kompetanse på alle nødvendige områder. Styret må sammensettes slik at de gjennom komplettering av hverandres erfaring besitter tilstrekkelig kompetanse innenfor de nødvendige områder. Dette gjelder økonomisk, forsikringsmessig, finansiell og administrativ kompetanse. I praksis antar Banklovkommisjonen at det for pensjonskasser særlig vil kunne være behov for at det innhentes finansiell kompetanse gjennom det eksterne styremedlemmet eller ved innkjøp av særlige tjenester.

10.4.4 Styret og daglig leders oppgaver og ansvar

Banklovkommisjonen legger til grunn at reglene om styret og daglig leders oppgaver i pensjonskasser – slik som i andre finansinstitusjoner – bør bygge på de alminnelige reglene i aksjeloven. Disse bestemmelsene regulerer ledelsens oppgaver, saksbehandling og selskapets forhold utad. Aksjeloven § 6–12 fastsetter blant annet at forvaltningen av selskapet hører under styret og at styret skal sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten. Det følger videre av aksjeloven § 6–13 at styret har et tilsynsansvar og at det skal føre tilsyn med den daglige ledelse og selskapets virksomhet for øvrig. Prosessuelle forhold relatert til styret er regulert i aksjeloven §§ 6–19 til 6–29, og §§ 6–30 til 6–34 gjelder tegning av selskapet utad. Når det gjelder daglig leder, fastsetter aksjeloven § 6–14 som et hovedprinsipp at daglig leder skal stå for den daglige ledelse av selskapets virksomhet og skal følge de retningslinjer og pålegg som styret har gitt. Etter aksjeloven § 6–15 skal daglig leder minst hver tredje måned gi styret en underretning om selskapets virksomhet, stilling og resultatutvikling.

Etter Banklovkommisjonens vurdering er alle disse bestemmelsene av så generell og prinsipiell karakter at de også bør gjøres gjeldende for pensjonskasser som organiseres som selvstendige finansinstitusjoner, jf. også forsikringsvirksomhetsloven § 5–3. Det foreslås derfor i lovutkastet § 6a-6 tredje ledd at aksjeloven §§ 6–12 til 6–15 og 6–19 til 6–34 skal gjelde tilsvarende for pensjonskasser. Når det gjelder behovet for nærmere regler som innebærer en presisering av organiseringen av virksomheten i en pensjonskasse, vises det til drøftelsene nedenfor i avsnitt 9.5.

Aksjeloven § 6–17 fastsetter at et styremedlem, daglig leder eller noen ansatt i selskapet i anledning av sitt arbeid for selskapet, ikke må ta i mot godtgjørelse fra andre enn selskapet. Banklovkommisjonen ser at det ved en del pensjonskasser vil kunne være praktisk at foretaket dekker lønn for ansatte som sitter som styremedlemmer i pensjonskassen og lignende. Banklovkommisjonen ser ikke behov for at loven utelukker enhver slik mulighet, men legger til grunn at dette bør avklares med konsesjonsmyndigheten. Det foreslås derfor at aksjeloven § 6–17 bare skal gjelde dersom dette fastsettes i konsesjonsvilkårene.

Banklovkommisjonen vil bemerke at bestemmelsene i verdipapirhandelloven §§ 2a-1 flg. om ansattes adgang til å foreta egenhandel, også er gjort gjeldende for forsikringsselskaper og pensjonskasser. I forsikringsvirksomhetsloven § 1–3a er det tatt inn en henvisning til bestemmelsene i verdipapirhandelloven om dette. Pensjonskasseforskriften har ikke gjort denne henvisningsbestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven gjeldende for pensjonskasser, uten at dette har direkte betydning fordi det følger direkte av verdipapirhandelloven § 2a-1 at bestemmelsen gjelder for pensjonskasser. Ved en endring av de innledende bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 1 slik at loven i utgangspunktet også dekker pensjonskasser direkte, vil også forsikringsvirksomhetsloven § 1–3a (ny § 1–7 i lovutkastet her) bli gjort gjeldende for pensjonskasser.

Når det gjelder bestemmelsen om ansatte og tillitsvalgtes taushetsplikt i forsikringsvirksomhetsloven § 1–3, er det derimot behov for å gjøre en mindre justering slik at bestemmelsen gjelder direkte også for pensjonskasser og andre pensjonsforetak siden gjeldende bestemmelser bare angir at bestemmelsene gjelder «ansatte og tillitsvalgte i et forsikringsselskap».

10.5 Organisering av virksomheten

10.5.1 Oversikt

I de institusjonelle bestemmelsene for pensjonskasser er det etter Banklovkommisjonens vurdering nødvendig å ta inn enkelte bestemmelser om den nærmere organiseringen av virksomheten i en pensjonskasse utover de generelle reglene i aksjeloven som ovenfor i avsnitt 9.4, er foreslått gjort gjeldende for pensjonskasser.

Dette dreier seg ikke om reguleringen av virksomheten i pensjonskassen som sådan (noe som behandles nedenfor i kapittel 10), men fastsettelse av hovedprinsipper for hvordan virksomheten skal organiseres i pensjonskassen, uavhengig om den er forsikringsmessig oppbygget eller ikke. Tilsvarende hovedprinsipper foreslås derfor også gjort gjeldende for innskuddspensjonsforetak, se foran avsnitt 9.2 (2) og nedenfor kapittel 11.1.

Banklovkommisjonen legger til grunn at de grunnleggende hensyn bak særlige regler om organisering av virksomheten i en pensjonskasse, vil være å sikre en forsvarlig organisering av hele pensjonskassens virksomhet. Dette innebærer en klargjøring av hvem som er ansvarlig for dette, og at de ansvarlige har tilstrekkelig kontroll og innsikt i den løpende virksomhet i pensjonskassen. Samtidig bør det være forholdsvis stor fleksibilitet for den enkelte pensjonskasse til å organisere virksomheten slik at den er tilpasset de konkrete forhold i den enkelte pensjonskasse (se nedenfor avsnitt 9.5.3 til 9.5.4). Spesielt for pensjonskasser er det at pensjonskassens virksomhet må organiseres på en slik måte at uavhengigheten til foretaket/ene eller institusjonen/ene sikres, samt at medlemmene sikres en del informasjon om pensjonskassen og pensjonskassens virksomhet (se nedenfor avsnitt 9.5.2 og 9.5.5).

10.5.2 Uavhengighet til foretaket

Som omtalt ovenfor i avsnitt 5.3, stiller pensjonskassedirektivet artikkel 8 krav om at det skal foreligge et rettslig skille mellom pensjonsinnretningen og foretak og annen institusjon som har etablert pensjonsinnretningen. Skillet skal sikre at pensjonsinnretningens eiendeler er sikret for medlemmene, herunder pensjonsmottakerne, i tilfelle av foretakets konkurs. Prinsippet om uavhengighet mellom pensjonskassen og foretaket eller den/de institusjoner som har opprettet pensjonskassen, gjenspeiles også i direktivets artikkel 18 nr. 1 bokstav a der det fastsettes at pensjonskassens eiendeler skal investeres slik at medlemmenes interesser ivaretas på en best mulig måte. Hvor det er fare for interessekonflikt, skal pensjonskassen sikre at investeringene utelukkende foretas i medlemmenes interesse.

På denne bakgrunn foreslår Banklovkommisjonen i lovutkastet § 6a-7 første ledd, et krav om at pensjonskassens virksomhet og økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra virksomheten til arbeidsgiver, foretak, forening eller annen institusjon som har pensjonsordning i pensjonskassen. Dette innebærer at pensjonskassen ikke hefter for forsikringstakernes forpliktelser og at det ikke skal skje annen økonomisk sammenblanding mellom rettssubjektene. Det vises til at et slikt krav hva gjelder den enkelte pensjonsordnings midler, fremgår av foretakspensjonsloven § 8–3 og innskuddspensjonsloven § 8–3.

Forslaget innebærer videre krav om at de enkelte vurderinger som gjøres i pensjonskassens virksomhet, alene skal skje ut i fra hensynet til pensjonskassens og medlemmenes interesser. At pensjonskassens økonomiske forhold skal holdes rettslig atskilt fra foretaket mv. innebærer også at pensjonskassens administrative kostnader skal bæres av pensjonskassen og fremkomme i pensjonskassens regnskaper. Banklovkommisjonen har ikke sett grunn til å kreve at pensjonskassen og dens administrasjon fysisk skal etableres utenfor foretakets eller institusjonens lokaler. Et slikt krav stilles heller ikke i dag.

10.5.3 Krav til retningslinjer og internkontroll

Selv om det følger av aksjeloven § 6–12 første ledd annet punktum at styret skal sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten, og denne bestemmelsen foreslås gjort gjeldende for pensjonskasser i lovutkastet § 6a-6 tredje ledd, mener Banklovkommisjonen at dette bør komme direkte til uttrykk i lovgivningen om pensjonskasser. Det foreslås derfor at det i lovutkastet § 6a-7 annet ledd fastsettes at styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten og at dette innbefatter utarbeidelse av systemer for internkontroll. Banklovkommisjonen legger til grunn at systemer for internkontroll vil være et av de viktigste verktøyene for styret til å følge opp og kontrollere at styrets retningslinjer blir fulgt opp på ulike områder. Det vises til at pensjonskasseforskriften § 9 fastsetter at internkontrollforskriften (forskrift 20. juni 1997 nr. 1057 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av internkontroll) også gjelder for pensjonskasser.

Siden pensjonskassens hovedvirksomhet vil være forvaltning av midler innbetalt til pensjonsordningene, vil det være av særlig betydning at styret følger opp forvaltningen av pensjonskassens midler selv om dette settes bort til andre (se nedenfor avsnitt 9.5.4). Viktigheten av dette understrekes blant annet ved at pensjonskassedirektivet artikkel 12 fastsetter et krav om at pensjonskassene skal utarbeide en skriftlig redegjørelse for investeringsprinsippene og at denne redegjørelsen skal revideres minst hvert tredje år.

Banklovkommisjonen foreslår at pensjonskassedirektivets krav om utarbeidelse av retningslinjer for kapitalforvaltningen tas inn i § 6a-7 fjerde ledd. På bakgrunn av de hyppige endringer som har vært i verdipapirmarkedet de senere år, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at pensjonskassene bør pålegges å gjennomgå og drøfte disse retningslinjene minst hvert år. I kravet til at styret skal sørge for forsvarlig organisering av virksomheten, ligger det videre en plikt for styret til å drøfte retningslinjene oftere dersom markedsforhold eller forhold hos pensjonskassen tilsier dette. I tråd med pensjonskassedirektivet foreslås det også at styret skal utarbeide en redegjørelse for pensjonskassens investeringsstrategi som omfatter metoder for måling og styring av investeringsrisiko og allokering av eiendeler sett i forhold til pensjonsforpliktelsenes art og varighet. Det vises til at gjeldende bestemmelser om stresstester i forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning § 5a er gjort gjeldende for pensjonskasser, jf. pensjonskasseforskriften § 9 nr. 1.

10.5.4 Bortsetting av oppgaver

For mange pensjonskasser vil det av økonomiske og kompetansemessige grunner, være viktig å kunne sette bort deler av de arbeidsoppgaver som en etablering og løpende forvaltning av pensjonskassen innebærer. Det reiser seg derfor spørsmål om, og i hvilken grad, pensjonskassens styre kan fatte beslutning om å sette bort deler av pensjonskassens virksomhet til andre. Det reiser seg også et spørsmål om pensjonskassen i enkelte tilfelle skal ha en plikt å sette bort deler av virksomheten til institusjoner med særlig kompetanse innenfor det aktuelle området.

Det kan for det første være aktuelt å sette bort hele eller deler av pensjonskassens kapitalforvaltning til andre profesjonelle forvaltere. Videre kan det være behov for å kjøpe inn tjenester for å foreta forsikringstekniske beregninger (aktuartjenester), datamessige tjenester og administrasjon i form av registrering av medlemmer og deres rettigheter og utbetaling av pensjoner mv. I dag kan slike tjenester kjøpes av livsforsikringsselskap, pensjonsrådgivnings- eller pensjonsservice-foretak, kapitalforvaltere og dataforetak. En del av tilbyderne i dette markedet opererer med tilbud om kjøp av såkalte «nøkkelferdige pensjonskasser», der de påtar seg å forestå all administrasjon av virksomheten i pensjonskassen, herunder den daglige ledelse.

Banklovkommisjonen legger til grunn at dette i mange tilfeller vil være en effektiv bruk av ressurser, ved at de som er best på disse områdene gjør jobben, i stedet for at for eksempel en liten pensjonskasse må bygge opp kompetanse og ressurser til å ivareta alle disse oppgavene. Pensjonskasser vil således kunne drives mer profesjonelt og rasjonelt enn det som ellers hadde vært mulig. Det er imidlertid viktig at bortsetting av virksomhet ikke oppfattes som en måte å redusere behovet for kompetanse og faglige ressurser i pensjonskassens styre. Styret vil fortsatt være ansvarlig for pensjonskassens samlede virksomhet selv om deler av denne settes bort. Styret må således besitte tilstrekkelig kompetanse til å sikre seg at den som påtar seg tjenesten har tilstrekkelige kunnskaper og forutsetninger for å gjøre jobben, utarbeide retningslinjer til leverandørene av de tjenester som settes bort, samt kompetanse til å kontrollere at disse retningslinjene følges opp til enhver tid. Oppdraget som gis må hensett til pensjonskassens generelle virksomhet og organisering, være forsvarlig å sette bort til vedkommende tjenesteleverandør.

Det foreslås derfor i lovutkastet § 6a-7 tredje ledd at pensjonskassens styre kan inngå avtaler med tjenesteytere om utførelse av forsikringstekniske beregninger, registrering av medlemmer og rettigheter og andre særskilte arbeidsoppgaver som omfattes av den daglige virksomheten i pensjonskassen. Når det gjelder kapitalforvaltning spesielt, foreslås det videre at denne delen av pensjonskassens virksomhet bare kan settes bort til bank, livsforsikringsselskap eller verdipapirforetak med adgang til å drive aktiv forvaltning, jf. verdipapirhandelloven § 1–2 første ledd nr. 3. Foretak med pensjonsordning i pensjonskassen vil således ikke kunne påta seg ansvaret for å forvalte pensjonskassens midler med mindre det innehar konsesjon til å drive aktiv forvaltning. Det legges til grunn at det ikke er et krav om at bortsettingen skjer til en norsk bank, livsforsikringsselskap eller verdipapirforetak, men at vedkommende institusjon må ha adgang til å drive slik virksomhet her i landet enten gjennom konsesjon her i riket eller i henhold til EØS-reglene.

Når det gjelder andre typer spesialtjenester som regnskap, premieberegning og lignende er disse underlagt kontroll av revisor og aktuar, jf. lovutkastet § 6a-10.

Særlig i forhold til små pensjonskasser kan det tenkes situasjoner hvor deler av virksomheten også bør settes bort til andre. Banklovkommisjonen mener imidlertid at et krav om bortsetting bør vurderes konkret i de enkelte tilfeller gjennom tilsynsmyndighetenes oppfølging av styrets ansvar om å sørge for en forsvarlig organisering av pensjonskassens virksomhet. Banklovkommisjonen finner således ikke grunn til å regulere dette spørsmålet nærmere i lov.

10.5.5 Informasjon til medlemmene

Lov- og forskriftsverket inneholder noe ulike regler om hvilke opplysninger pensjonsinnretningene skal gi til forsikringstakeren og de forsikrede, og om foretakenes informasjonsplikt overfor sine arbeidstakere.

I foretakspensjonsloven § 2–8 og innskuddspensjonsloven § 2–7 fastsettes det regler om hvilken informasjon foretaket plikter å gi pensjonsordningens medlemmer. Foretaket skal blant annet sørge for at medlemmene får en skriftlig oversikt over regelverket for pensjonsordningen og om senere endringer i regelverket av betydning. Bestemmelsene åpner for at Kongen kan fastsette regler om hvilken informasjon som skal gis fra institusjon eller foretak i tilknytning til ordningen. Forskriftsbestemmelsene som er fastsatt om informasjon i forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 om innskuddspensjon, berører imidlertid ikke spørsmålet hvem som er pliktig til å gi informasjonen. Disse bestemmelsene gjelder heller ikke pensjonskasser med supplerende pensjonsordninger utenfor reglene i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven og kommunale pensjonskasser.

Videre fremgår det av forsikringsavtaleloven § 19–3 at livsforsikringsselskapet og forsikringstakeren (foretaket) skal sørge for at de som er eller kan være medlem av pensjonsordningen, blir orientert om enkelte forhold i forsikringsavtalen og tilleggsdekninger som det kan være aktuelt for medlemmene å tegne. Informasjonen skal gis når forsikringsordningen er etablert og senere med passende mellomrom. Bestemmelsen er tolket slik at informasjonsplikten primært påligger foretaket, men livsforsikringsselskapet skal sørge for at foretaket har tilstrekkelig grunnlag for å informere medlemmene, og livsforsikringsselskapet skal gi informasjon til medlemmene dersom det er forhold som gir grunnlag for å tro at foretaket ikke overholder sin informasjonsplikt. Som påpekt ovenfor i avsnitt 3.3.2, gjelder forsikringsavtaleloven del B så langt den passer for pensjonskasser, jf. forsikringsavtaleloven § 10–1.

Det skal videre nevnes at forsikringsvirksomhetsloven § 7–10 fastsetter bestemmelser om kontoføring og kontoutskrift. I medhold av bestemmelsen er det fastsatt nærmere bestemmelser om dette i forskrift, jf. forskrift 26. mai 1995 om kontoføring og kontoutskrift i livs- og pensjonsforsikring nr. 583. Forsikringsvirksomhetsloven § 7–10 er gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser. Det samme gjelder forskriften så langt den passer, jf. pensjonskasseforskriften § 14. Disse bestemmelsene regulerer imidlertid bare forholdet mellom pensjonsinnretningen og forsikringstak er, ikke forholdet til medlemmene.

Pensjonskassedirektivet artikkel 9 krever, som nevnt ovenfor i avsnitt 5.3, at medlemmene skal gis tilstrekkelig informasjon om deres rettigheter og forpliktelser og om finansiell og annen risiko knyttet til pensjonsplanen, samt om hvordan slik risiko er fordelt. Medlemmene skal videre gis informasjon om pensjonsplanen og hvilke risiko som knytter seg til pensjonsplanen. Det påligger pensjonskassen å sikre at medlemmene mottar denne informasjonen. Pensjonskassedirektivet artikkel 11 stiller videre krav om at pensjonskassen hvert år skal gi medlemmene en kortfattet oppgave som inneholder opplysninger om pensjonsinnretningens situasjon og avkastningsnivået på midler knyttet til den enkeltes rettigheter. Medlemmene skal på anmodning også kunne få årsregnskap og årsberetning for pensjonskassen og eventuelt regnskap for sin egen pensjonsordning om pensjonskassen omfatter flere pensjonsordninger. På bakgrunn av at disse bestemmelsene retter seg mot pensjonskassens plikt til å informere medlemmene, foreslår Banklovkommisjonen at det inntas bestemmelser i samsvar med pensjonskassedirektivet i lovutkastet § 6a-11.

Medlemmene vil, etter Banklovkommisjonens vurdering, ha samme behov for direkte informasjon fra pensjonsinnretningen uansett om pensjonsordningen er etablert i en pensjonskasse eller i et livsforsikringsselskapet. Det bør derfor vurderes om livsforsikringsselskaper skal pålegges tilsvarende plikter. (Det vises til at forskrift 5. mai 1995 nr. 581 om opplysningsplikt for avtaler om forsikringsavtaler bare gjelder forholdet til forsikringstaker.) Dette kan i tilfelle gjøres ved forskrift hjemlet i foretakspensjonsloven § 2–8 og innskuddspensjonsloven § 2–7.

10.6 Kapitalkrav

10.6.1 Grunnkapital, solvenskapital og ansvarlig kapital

Ved vanlig virksomhet i en pensjonskasse vil virksomheten i større eller mindre grad, være utsatt for ulike typer risikoeksponering. For de pensjonskasser som tilbyr pensjonsordninger som anses som livsforsikring, vil den forsikringsmessige risiko være sentral. Dette er risiko knyttet til de beregninger og avsetninger som pensjonskassen foretar for å møte fremtidige forpliktelser, og således en risiko knyttet til passivasiden i balansen. Samtidig er det et generelt krav at pensjonsinnretningen til enhver tid skal ha eiendeler som minst tilsvarer de forsikringsmessige avsetninger, og det knytter seg således markedsrisiko og kredittrisiko til aktivasiden i balansen. Risikoen knyttet til forvaltningskapitalen i pensjonskassen er imidlertid uavhengig av om pensjonskassen tilbyr pensjonsordninger som anses som livsforsikring eller innskuddspensjonsordninger uten forsikringselement. I tillegg kommer en operasjonell risiko knyttet til datasystemer, betalingssystemer og lignende.

Ved utformingen av soliditets- og sikkerhetskrav for pensjonsinnretninger, må det sondres mellom kapitalkrav som gjelder (1) kapital pensjonsinnretningen må ha for i det hele tatt å kunne starte opp sin virksomhet (grunnkapital), (2) kapital som pensjonsinnretningen må oppfylle for å kunne drive sin virksomhet (ansvarlig kapital og solvensmarginkapital), og (3) regler om hvilken kapitalforvaltningsrisiko som en pensjonsinnretning kan ta innenfor den kapital som pensjonsinnretningen besitter (kapitalforvaltningsregler med stresstest-regler). Det er imidlertid en sammenheng mellom disse kravene, særlig fordi de ikke er kumulative, slik at kapitalkravet for en pensjonsinnretning praktisk sett bestemmes av det kapitalkrav som til enhver tid er høyest. Grunnkapitalen vil dekke en del av den risiko som kapitaldeknings- og solvensmarginkravene er ment å dekke. Hvor stor denne delen er, vil avhenge av hvor høyt kravet til grunnkapital settes. En liten bufferkapital i form av ansvarlig kapital eller solvensmarginkapital, kan føre til en ensidig plassering i aktiva som i utgangspunktet har lav markedsrisiko, men hvor en ensidig plassering i seg selv utgjør en risiko.

Nedenfor i avsnitt 9.6.2 drøftes kravene til grunnkapital i en pensjonskasse nærmere, og i avsnitt 9.6.3 og 9.6.4 ses det på krav til solvensmarginkapital og kapitaldekning. Når det gjelder problemstilling (3) ovenfor, så behandles dette under kapittel 10 nedenfor, se avsnitt 10.2.

10.6.2 Krav til grunnkapital

Pensjonskasseforskriften § 8 fastsetter at for å kunne drive virksomhet, skal en pensjonskasse ha innbetalt ansvarlig kapital på minst 200 000 kroner. Gjennom rundskriv er dette kravet blitt indeksregulert og utgjør nå 238 000 kroner, jf. Kredittilsynets rundskriv nr. 26/2003. Denne kapitalen skal være av en slik kvalitet at den kan godkjennes som kjernekapital i henhold til forskrift 1. juni 1990 nr. 435 om beregning av ansvarlig kapital. Det vil si innbetalt kapital, akkumulert overskudd, annen egenkapital godkjent av Kredittilsynet og en viss andel av tilleggsavsetninger, jf. forskrift 25. september 2000 nr. 979 om tilleggsavsetninger i livsforsikringsselskaper, jf. pensjonskasseforskriften § 16.

Som nevnt ovenfor i avsnitt 9.6.1, vil grunnkapitalen være en forutsetning for at pensjonskassen i det hele tatt skal kunne starte opp sin virksomhet, og den vil ikke senere kunne reduseres under dette nivå uten at det foretas nye innbetalinger av kapital til pensjonskassen. Går denne kapitalen tapt, må pensjonskassen avvikles. På denne måten vil grunnkapitalen fungere som minstekravet til aksjekapital i et aksjeselskap, jf. aksjeloven § 3–1. Grunnkapitalen skal danne en bufferkapital mot risiko som virksomhet i enhver pensjonskasse vil medføre. Risiko utover dette minstenivå må dekkes av annen ansvarlig kapital/solvensmarginkapital, jf. nedenfor avsnitt 9.6.3 og 9.6.4.

Ved en vurdering av hvor stor grunnkapitalen i pensjonskasser skal være, må ulike forhold avveies. For det første er ønsket om å sikre pensjonsrettighetene i pensjonskassen best mulig. Jo høyere bufferkapital man krever, jo sikrere vil man være på at pensjonskassen vil kunne dekke sine forpliktelser uansett hvilke tap pensjonskassen påføres, det være seg tap som følge av kapitalplasseringer eller forsikringsmessige tap. På den annen side vil et høyt krav til grunnkapital medføre at terskelen for å etablere pensjonskasse blir høy for foretak, foreninger og institusjoner. Ved oppstart vil grunnkapitalen praktisk sett måtte bestå av innbetalt kapital.

Kravene til grunnkapital varierer en del for ulike finansinstitusjoner. For livsforsikringsselskaper fastsetter livsforsikringsdirektivet (2002/83/EF) artikkel 29 nr. 2 at garantifondet minst skal utgjøre 3 millioner euro. For verdipapirforetak, som ikke er kredittinstitusjoner, fastsetter verdipapirhandelloven § 8–9 at startkapitalen minst skal utgjøre 730 000 euro. Kredittilsynet kan tillate en lavere startkapital, minimum 125 000 euro, dersom foretaket bare skal yte enkelte investeringstjenester. Minimumskravet til bankers grunnfond er i forretningsbankloven § 2 første ledd satt til 5 millioner euro.

Banklovkommisjonen foreslår at kravet til grunnkapital i en pensjonskasse settes til 10 ganger folketrygdens grunnbeløp (G), det vil si rundt 580 000 kroner i dag, jf. lovutkastet § 6a-5. Banklovkommisjonen har lagt seg på et slikt beskjedent minstebeløp ut fra hensynet til at pensjonskassers virksomhet normalt har et begrenset omfang, og ut fra hensyn til det nivået minstekravet ligger på per i dag. Banklovkommisjonen mener det er hensiktsmessig å knytte minstekravet til folketrygdens grunnbeløp da dette innebærer en automatisk regulering av beløpet. Det vil selvfølgelig være mulig for den enkelte pensjonskasse å fastsette et høyere minstekrav i vedtektene. Myndighetene vil også ved behandlingen av konsesjonssøknad fra den enkelte pensjonskasse måtte vurdere sammenhengen mellom den planlagte virksomhet og minstekravet til grunnkapitalen fastsatt i vedtektene, jf. lovutkastet § 6a-4 bokstav c.

Grunnkapitalen i en pensjonskasse vil på samme måte som i dag kunne bestå av innbetalt kapital, akkumulert overskudd, annen egenkapital godkjent av Kredittilsynet, og en viss andel av tilleggsavsetninger, jf. forskrift 25. september 2000 nr. 979 om tilleggsavsetninger i livsforsikringsselskaper, jf. pensjonskasseforskriften § 16.

10.6.3 Krav til solvenskapital

Reglene om kapitaldekning er gjort gjeldende for alle norske finansinstitusjoner, herunder pensjonskassene. Kapitaldekningsreglene retter seg først og fremst mot kredittrisiko knyttet til forvaltningskapitalen. Forsikringsselskapene er imidlertid i tillegg underlagt solvensmarginkrav. De er således underlagt to ikke-kumulative krav. Solvensmarginkravene har til formål å sikre selskapenes soliditet i forhold til den forsikringsmessige risiko som deres virksomhet medfører, men er i tillegg ment å dekke tap knyttet til forvaltningskapitalen. Solvensmarginkravene bygger på bestemmelser i blant annet artikkel 27 og 28 i det konsoliderte livdirektivet (2002/83/EF).

Pensjonskassedirektivet (2003/41/EF) artikkel 17 gjør minstekravene til solvensmarginkapital i livdirektivet artikkel 27 og 28 gjeldende for pensjonskasser som har påtatt seg biometrisk risiko, garantert avkastning eller garantert nivået på pensjonsytelser (foran avsnitt 5.5.4). Dette medfører at det må innføres solvensmarginkrav for pensjonskasser.

Av forsikringsvirksomhetsloven § 7–3 femte ledd følger det at forsikringsselskapene skal tilfredsstille krav til solvensmarginkapital for å kunne drive sin virksomhet. Nærmere bestemmelser om beregning av solvensmarginkrav og solvensmarginkapital for livsforsikringsselskapene er gitt i forskrift 19. mai 1995 nr. 481 (solvensmarginforskriften). Som nevnt ovenfor bygger disse bestemmelsene på EØS-krav som nå er tatt inn i det konsoliderte livdirektivet (2002/83/EF) artikkel 27 og 28. Solvensmarginforskriften ble endret 19. september 2003 for å gjennomføre endringene som ble gjort i det konsoliderte livdirektivet i forhold til tidligere direktivbestemmelser (se første livdirektiv 79/267/EØF).

Solvensmarginkapitalen skal sikre selskapene en supplerende reserve i form av frie midler utover de forsikringstekniske reservene og med fradrag for immaterielle verdier, til beskyttelse mot negative svingninger i virksomheten. Bestemmelsene legger til grunn at solvensmarginkapitalen skal stå i forhold til selskapets samlede forsikringsmessige risiko, risikoens art og risikoens størrelse innenfor de ulike former for forsikringsvirksomhet som utøves. De konkrete beregningene av minstekravet til solvensmarginkapitalen er avhengig av størrelsen på den risiko som selskapet har påtatt seg. Det er her først og fremst risikoen knyttet til den garanterte rente og forsikringsrisiko på passivasiden i balansen i form av dødelighets-, uføre- og driftsrisiko som er relevant. Investeringsrisiko hensyntas i liten grad.

Solvensmarginkapitalen er lik summen av selskapets ansvarlige kapital og annen solvensmarginkapital. Den ansvarlige kapital beregnes på samme måte som ved beregning av kapitaldekningen, jf. forskrift 1. juni 1990 nr. 435 (beregningsforskriften). Det fastsettes imidlertid en del grenser for beregningen av den ansvarlige kapital som kan inngå i solvensmarginkravene. Det kan bare medregnes tilleggskapital som tilfredsstiller kravene i forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak (kapitaldekningsforskriften) § 4 nr. 2 og 3 til ansvarlig lånekapital og annen lånekapital. Summen av tilleggskapital kan ikke utgjøre mer enn 100 prosent av summen av kjernekapitalen og de generelle reserveavsetningene. Den ansvarlige lånekapital med fastsatt løpetid kan ikke tilsvare et høyere beløp enn tilsvarende 50 prosent av summen av kjernekapitalen og de generelle reserveavsetningene. Ansvarlig lånekapital med fastsatt løpetid kan videre bare inngå i solvensmarginkapitalen med et beløp som svarer til 25 prosent av det laveste beløp av samlet solvensmarginkapital og solvensmarginkravet. Ansvarlig lånekapital uten fastsatt løpetid kan inngå i solvensmarginkapitalen med et beløp som svarer til inntil 50 prosent av det laveste beløp av samlet solvensmarginkapital og solvensmarginkravet.

Solvensmarginkapitalen utgjør videre sikkerhetsfond som overstiger 55 prosent av sikkerhetsfondets nedre grense, jf. forskrift 29. november 1990 nr. 941 og pensjonskasseforskriften §§ 17 og 24, og halvparten av tilleggsavsetningene i forsikringsfondet. Disse reglene vil bli endret ved gjennomføringen av lovforslaget i Innst. O. nr. 4 (2004–2005).

Ved beregningen av solvenskravet anvendes det ulike metoder avhengig av hvilke forsikringsklasser selskapet driver virksomhet innen. Når det gjelder de klasser som er mest relevant for pensjonskasser, utgjør solvensmarginkravet for kapitalforsikringer og kollektive pensjonsforsikringer, med unntak av uføredekninger, summen av følgende resultater:

Resultat 1: 4 prosent av brutto forsikringsfond med fradrag for 50 prosent av selskapets tilleggsavsetninger i forsikringsfondet, multiplisert med det høyeste tall av 0,85 og forholdet mellom forsikringsfond for egen regning og brutto forsikringsfond.

Resultat 2: For de kontrakter hvor udekket risiko ikke er negativ, 0,3 prosent av udekket risiko brutto, multiplisert med det høyeste tall av 0,5 og forholdet mellom udekket risiko for egen regning og udekket risiko brutto. For opphørende dødsrisikoforsikringer av høyst 3 års varighet settes prosentsatsen i første punktum til 0,1. For opphørende dødsrisikoforsikringer på over 3 år, men av høyst 5 års varighet, settes prosentsatsen i første punktum til 0,15.

Ved uføredekninger følger beregningene av solvensmarginkravet reglene som gjelder for skadeforsikringsselskaper, jf. forskrift 19. mai 1995 nr. 482 §§ 3 første ledd første punktum, 4 og 5.

Skal man se på hvordan en innføring av solvensmarginkrav for pensjonskasser vil slå ut i forhold til kapitaldekningsreglene som pensjonskassene i dag er underlagt, er det naturlig å se på hvordan de to kapitaldekningskravene slår ut for livsforsikringsselskapene siden disse er underlagt begge sett med regler.

Kredittilsynet har, på anmodning fra Banklovkommisjonen, foretatt beregninger for årene 1998 til 2003 basert på de rapporterte tallene fra Storebrand, KLP, Vital og Gjensidige NOR Spareforsikring. Det gjøres oppmerksom på at solvensmarginkapitalen er beregnet i forhold til reglene som gjaldt før det konsoliderte livdirektivet og endringene av solvensmarginforskriften 19. september 2002 (i kraft 1. januar 2004.) Det antas imidlertid at endringene i forhold til tidligere regler vil medføre små endringer for de norske forsikringsselskapene. (Anslagsvis en nedgang i solvenskapitalen på 3 til 5 prosent.) I tabellene nedenfor, har man sett på disse selskapene samlet sett.

Minstekravet til solvensmarginkapital har ligget høyere enn minstekravet til ansvarlig kapital i alle årene med unntak av 2000 (se tabell 9.3). I 2000 utgjorde kravet til ansvarlig kapital 106 prosent av minstekravet til solvensmarginkapital. Tallene viser at selskapene i alle årene har hatt en langt høyere solvensmarginkapital enn solvensmarginkravet tilsier (se tabell 9.1). Dette antas å ha sammenheng med at en god rating for selskapet krever en langt høyere solvensmarginkapital enn det minstekravene medfører. Tallene vil avhenge av livsforsikringsselskapets balansesammensetning til enhver tid og tallene kan derfor bli endret ved endringer i aktivasammensetningen.

Det antas at en innføring av solvensmarginkrav for pensjonskasser vil slå ut på noenlunde samme måte som for livsforsikringsselskaper. Det vil si at solvensmarginkravet vil være høyere enn kapitaldekningskravet som gjelder i dag. De private pensjonskassene har i gjennomsnitt en høyere ansvarlig kapital ut over minimumskravet enn det som er gjennomsnittet for de kommunale pensjonskassene. De private pensjonskassene har videre i større grad enn de kommunale pensjonskassene bygget opp tilleggsavsetninger ved overføringer av overskudd i gode år. Det antas derfor at de private pensjonskassene i gjennomsnitt vil trenge å skyte inn mindre ny kapital for å klare å oppfylle solvensmarginkravet enn det som vil være tilfelle for de kommunale pensjonskassene. Selv om mange pensjonskasser i dag ligger godt over minstekravene til ansvarlig kapital, vil en innføring av solvensmarginkrav bety at en rekke pensjonskasser må tilføres ny kapital fra foretakene og kommunene, dersom de skal kunne opprettholdes. Det vil derfor reise seg spørsmål om behov for overgangsregler og bruk av opptrappingsperioder. Dette er vurdert nedenfor i kapittel 12.

Solvensmarginkravet er foreslått gjennomført for pensjonskasser med pensjonsordninger som anses som livsforsikring i lovutkastet § 6a-9 første ledd. Det foreslås at forsikringsvirksomhetsloven § 7–3 med tilhørende forskrifter gjøres tilsvarende gjeldende for slike pensjonskasser. Når det gjelder pensjonskasser med pensjonsordning uten forsikringselement (se Finansdepartementets redegjørelse i Ot.prp. nr. 74 (2003–2004) kapittel 14), vil ikke disse være forsikringsteknisk oppbygget, jf. nedenfor avsnitt 10.4. Det er derfor ikke aktuelt å stille krav om solvensmarginkapital for slike pensjonskasser, og det foreslås derfor at disse pensjonskassene bare underlegges kapitaldekningskrav på tilsvarende måte som andre finansinstitusjoner, se nedenfor avsnitt 9.6.4. I lovutkastet fremkommer dette ved at § 6a-9 annet ledd bare gjør forsikringsvirksomhetsloven § 7–3 første til fjerde ledd med tilhørende forskrifter gjeldende for pensjonskasser med pensjonsordning uten forsikringselement.

10.6.4 Kapitaldekningskrav

Som nevnt ovenfor i avsnitt 9.6.3, er kapitaldekningsreglene gjort gjeldende for alle norske finansinstitusjoner. Reglene om kapitaldekning er beskrevet i Banklovkommisjonens Utredning nr. 4, NOU 1998: 14 Finansforetak m.v. avsnitt 3.5, 5.7 og 5.8.

I finansieringsvirksomhetsloven § 2–9 er det fastsatt at en finansinstitusjon til enhver tid skal ha en forsvarlig kapitaldekning. Finansinstitusjonene skal videre oppfylle de minstekrav til kapitaldekning som følger av lov eller forskrift. I særlovgivningen for de ulike typer institusjoner er det fastsatt enkelte hovedprinsipper for beregning av kapitaldekning. Den ansvarlige kapital skal utgjøre minst 8 prosent av finansinstitusjonens samlede aktiva samt forpliktelser utenfor balansen beregnet etter prinsipper for risikoveiing, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7–3 som også er gjort gjeldende for pensjonskasser, se pensjonskasseforskriften § 8. Dette nivået ligger i hovedsak på samme minstenivå som andre land innenfor EØS. For pensjonskasser med en forvaltningskapital på mindre enn 10 millioner kroner, er minstenivået satt til 10 prosent av beregningsgrunnlaget.

Risikoveiingen innebærer at kravet til totalomfanget av den ansvarlige kapital regnes ut fra et risikoveiet system der det er fastsatt prosentvis ulike krav til ansvarlig kapital for de ulike poster i og utenfor balansen. Kravene reflekterer den risiko de ulike postene antas å representere. Aksjer risikovektes for eksempel høyt, mens statsobligasjoner vektes lavt. De ulike institusjoner er underlagt de samme reglene for ansvarlig kapital. Dette sikrer at samme engasjement krever samme kapitaldekning uansett hvilken institusjon som yter kreditten mv., og bidrar til like konkurransevilkår.

Den nærmere fremgangsmåten for beregningen av kapitaldekningene er fastsatt i forskrift 1. juni 1990 nr. 435 (beregningsforskriften). I forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 (kapitaldekningsforskriften) angis det nærmere hvilke kapitalinstrumenter som kan medregnes. Begge disse forskriftene er også gjort gjeldende for pensjonskasser, jf. pensjonskasseforskriften § 8.

Den ansvarlige kapital består av kjernekapital og tilleggskapital. For banker og finansieringsforetak medregnes også generelle reserveavsetninger til dekning av fremtidige tap. I kjernekapitalen inngår kapitalelementer som innbetalt aksje- og grunnfondsbeviskapital, innskutt kapital, beskattede fond og tilbakeholdt årsoverskudd. I tilleggskapitalen inngår kapitalelementer som ikke i samme grad kan benyttes til dekning av tap som inntrer under løpende drift, men som vil tjene som risikokapital ved en eventuell avvikling. Et eksempel er ansvarlig lånekapital. Summen av de kapitalelementer som inngår i tilleggskapitalen, kan ikke medregnes i den ansvarlige kapital med et beløp som utgjør mer enn summen av kjernekapitalen og generelle reserveavsetninger. Summen av ansvarlig lånekapital med begrenset løpetid kan ikke utgjøre et høyere beløp enn halvparten av summen av kjernekapitalen og generelle reserveavsetninger. Det skal gjøres fradrag for ansvarlig kapital som finansinstitusjonen har plassert i andre finansinstitusjoner. Dette hindrer at samme ansvarlige kapital kan benyttes som ansvarlig kapital i flere finansinstitusjoner.

De alminnelige minstekrav til kapitaldekning retter seg i første rekke mot kredittrisiko knyttet til forvaltningskapitalen, men inneholder også særlige regler for omregning av rente- og valutarisiko til kredittrisiko. For banker og verdipapirforetak er det også gjennomført minstekrav til kapitaldekning for markedsrisiko. Disse reglene bygger på direktiv 93/6/EØF om investeringsforetaks og kredittinstitusjoners kapitaldekningsgrad.

Siden det på bakgrunn av kravet i pensjonskassedirektivet nå må gjennomføres solvensmarginkrav for pensjonskassene, reiser det seg et spørsmål om kapitaldekningskravet skal opprettholdes for pensjonskasser. Forsikringsselskaper og pensjonskasser har en balansesammensetning som innebærer en langt høyere markedsrisiko mv. enn det som for eksempel er tilfelle for banker. Store beholdninger av finansielle instrumenter, særlig obligasjoner og sertifikater, er en av hovedårsakene til at forsikringsselskapenes beregningsgrunnlag for det alminnelige minstekravet til kapitaldekning blir meget lavt i forhold til samlet forvaltningskapital. Kapitaldekningsregler basert på kredittrisiko fanger derfor ikke opp den meget vesentlige markedsrisiko som knytter seg til porteføljene i både liv- og skadeforsikringsselskapene.

Forsikringsvirksomhetsloven § 7–3 viser at forsikringsselskapene må oppfylle både kravet til dekning av kapitaldekning og kravet til solvensmarginkapital, som er beskrevet nedenfor, til enhver tid. Noen dobling av kravene er det ikke snakk om, foretakets ansvarlige kapital teller med ved beregningen av minstekravene i begge tilfeller. Det vanlige vil være at det risikovektede beregningsgrunnlag for minstekravene til ansvarlig kapital gir et noe lavere minstekrav enn minstekravet til solvensmarginkapital beregnet ut fra omfanget av forsikringsvirksomheten. Dette har sammenheng med at forsikringsselskapers balansesammensetning gjennomgående er slik at risikovektingen resulterer i et forholdsvis lavt beregningsgrunnlag. Selv om regelverket er det samme, blir det reelle krav til kapital i forhold til forvaltningskapitalen lavere for forsikringsselskaper enn for banker. Solvensmarginkravene innebærer likevel ikke noen vesentlig økning av krav til kapital i forsikringsselskapene fordi det i solvensmarginkapitalen medregnes bestemte deler av de forsikringstekniske avsetninger. Det kan imidlertid ikke utelukkes at reglene om minstekrav til kapitaldekning i særlige tilfeller kan gi et noe høyere kapitalkrav enn minstekravet til solvenskapital som følge av at selskapet for eksempel i større grad plasserer forvaltningskapitalen i aktiva som teller med 100 prosent ved risikovektingen.

Som nevnt ovenfor i avsnitt 9.6.3, retter kapitaldekningskravene seg først og fremst mot kredittrisiko knyttet til forvaltningskapitalen. Forsikringsselskaper og pensjonskasser plasserer i liten grad sin forvaltningskapital i usikrede utlån. Plasseringene skjer i stedet i obligasjoner, sertifikater, fast eiendom og aksjer. Markedsrisikoen knyttet til slike porteføljer dekkes i liten grad av kapitaldekningsreglene.

Bruk av kapitaldekningskrav i tillegg til solvensmarginkrav fører imidlertid ikke til noen dobling av kravene til kapital. Den ansvarlige kapital teller med ved beregningen av minstekravene i begge tilfeller. Tallene ovenfor viser at kapitaldekningskravet er atskillig mindre enn minstekravene til solvensmarginkapital i de fleste år. Dette medfører at det vil være solvensmarginkravet som normalt får reell betydning for livsforsikringsselskapene og pensjonskassene. Dette kan tilsi at en opprettholdelse av kapitaldekningskrav i tillegg til et solvensmarginkrav, vil ha liten betydning for og innvirkning på livsforsikringsselskapene og pensjonskassene.

For livsforsikringsselskapene har det vært anført at en opprettholdelse av kapitaldekningskravet medfører en uhensiktsmessig plassering i obligasjonsmarkedet på lang sikt. Det er noe uklart om det er kapitaldekningskravene alene som fører til dette, eller om det er andre faktorer som har større betydning for disse valgene. Kapitalforvaltningsbestemmelsene for livsforsikringsselskapene ut over plassering i enkeltrisiko, er vide og skjønnsmessige, og det er i stor grad selskapene selv som etter egen investeringsstrategi råder over aktivaplasseringene i balansen.

Banklovkommisjonen er kommet til at spørsmålet om opphevelse av kravet til kapitaldekning for pensjonskasser bør vurderes i sammenheng med det tilsvarende spørsmål for livsforsikringsselskaper, og legger vekt på at det på dette området bør gjelde like regler for de to typer av institusjoner. En er kjent med at det for tiden innenfor EU arbeides med utformingen av et nytt regelverk med solvenskrav til livsforsikringsselskaper («Solvency II»), og at det ventes å gå noen år før resultatet av arbeidet vil foreligge. Banklovkommisjonen legger derfor til grunn at det ikke vil være aktuelt å foreta endringer i kravet om kapitaldekning hverken for livsforsikringsselskaper eller pensjonskasser før EU har avsluttet sitt arbeid på dette området. Et viktig spørsmål her vil være om det også skal stilles krav om kapitaldekning for markedsrisiko. Kapitaldekningsreglene for kredittinstitusjoner er for tiden også under revisjon («Basel II»). Ut fra dette går Banklovkommisjonen inn for å videreføre någjeldende kapitaldekningsregler for pensjonskasser. Det vises i denne sammenheng til at tallene ovenfor viser at kravet til ansvarlig kapital normalt vil være atskillig mindre enn minstekravet til solvensmarginkapital. Opprettholdelsen av kapitaldekningskravet for pensjonskasser på nåværende tidspunkt antas derfor å få liten betydning for de fleste private og kommunale pensjonskasser.

Siden en innføring av solvensmarginkrav vil medføre en skjerping av kravene til kapital i pensjonskassene, vil en del pensjonskasser som i dag ikke, eller i liten grad, har kapital som overstiger kapitaldekningskravet, måtte tilføres tilleggskapital som følge av innføringen av solvensmarginkrav. Dette gjelder særlig kommunale pensjonskasser som generelt har en lavere kapitaldekning enn de private pensjonskassene, og hvor en del kommunale pensjonskasser fortsatt er på en opptrappingsplan for å nå minstekravene til forsikringstekniske avsetninger. Ut fra dette mener Banklovkommisjonen at det ikke vil være aktuelt å innføre nye kapitalkrav knyttet til markedsrisiko samtidig med de nye solvensmarginkravene, og legger vekt på at det er grunn til, inntil videre, å avvente den internasjonale utviklingen på dette området.

M edlemmene Breck, Dyrhaug, Skrede, Skomsvold og Vannebo vil særlig vise tilbake til en omfattende merknad vedrørende reguleringsfilosofi, og dissens til flere konkrete forslag til bestemmelser, blant annet om kapitaldekning i Banklovkommisjonens utredning nr. 4 (NOU 1998: 14). Disse medlemmene er inneforstått med at det av tidsmessige årsaker ikke er hensiktsmessig å drøfte spørsmålet om opphevelse av kravet til kapitaldekning for pensjonskasser i denne omgang, og er enige i at spørsmålet bør vurderes i sammenheng med tilsvarende problemstilling for livsforsikringsselskapene.

Krav om kapitaldekning for forsikring og pensjonskasser er særnorske bestemmelser, som ikke har noen parallell i andre EØS-land. Kravene i disse landene går utelukkende på solvenskapital. Solvenskravene er gjort gjeldende for norske forsikringsselskaper og foreslås nå i samsvar med pensjonskassedirektivet innført for norske pensjonskasser.

Det er ikke på noen måte godtgjort at det av sikkerhetsmessige grunner skulle være behov for et dobbelt sett av egenkapitalkrav. Tabellene i kapittel 9.6.3 og Banklovkommisjonen omtale i avsnittet her, tilsier at krav til ansvarlig kapital i tillegg til et solvensmarginkrav ikke innebærer noen økt sikkerhet for institusjonene. Kravet innebærer en unødig administrativ byrde for institusjonene og økte kostnader for kundene.

Etter disse medlemmenes oppfatning er det ikke en holdbar løsning å avvente resultatet av «Solvency II» før spørsmålet kapitaldekningskrav for forsikringsselskaper og pensjonskasser tas opp til vurdering. Det er uansett for lenge å vente til nye solvensregler i forsikring foreligger. Etter alt å dømme vil dette neppe skje før tidligst i 2010. For det første representerer kapitaldekningskravene en konkurransemessig ulempe for de selskaper som er underlagt norsk forsikringslovgivning. Dette vil slå sterkere ut etter hvert som den europeiske og spesielt den nordiske integrasjonen medfører at selskaper med ulik nasjonalitet konkurrerer side om side i de samme markeder. For det andre er det minst to forhold som uansett krever en gjennomgang av kapitaldekningsreglenes anvendelse i forsikring på et tidligere tidspunkt. Det ene er endringene i bankenes kapitaldekningsregelverk (Basel II). Det andre er at innføringen av ny regnskapsstandard nødvendiggjør en egen gjennomgang av regelverket for å utarbeide korrigerende bestemmelser for tilsynsformål (prudential filters).

Disse medlemmene forutsetter derfor at spørsmålet om kravet til kapitaldekning skal videreføres, underlegges nærmere vurdering i nær fremtid, og at denne vurderingen også må omfatte skadeforsikringsselskapene, som i høy grad også er berørt.

10.6.5 Minstekrav til ansvarlig kapital i en pensjonskasse

Som nevnt ovenfor i avsnitt 9.6.4, er minstekravet til kapitaldekning for finansinstitusjoner satt til 8 prosent av beregningsgrunnlaget, jf. forskrift 22. oktober 1990 nr. 875 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner § 2, jf. § 4. For pensjonskasser med forvaltningskapital på mindre enn 10 mill. kroner skal kapitaldekningen i henhold til pensjonskasseforskriften § 8 annet ledd utgjøre minst 10 prosent av beregningsgrunnlaget.

Utover kravet til kjernekapital som i dag utgjør 238 000 kroner (se ovenfor avsnitt 9.6.2), stilles det således også et høyere minstekrav til ansvarlig kapital i forhold til virksomheten i små pensjonskasser. Banklovkommisjonen har drøftet om det bør fastsettes et slikt minstekrav i lovutkastet § 6a-9, men har under forutsetning av at minstekravet til grunnkapital settes til 10 ganger grunnbeløpet (G), ikke sett behov for å fastsette et slikt minstekrav til ansvarlig kapital. Det vises til drøftelsene foran i avsnitt 9.6.2 og lovutkastet § 6a–5 første ledd. Beregninger Kredittilsynet har foretatt på anmodning fra Banklovkommisjonen, tyder på at et minstekrav til grunnkapital på 10 G vil slå inn tidligere enn minstekravet til kapitaldekning på 10 prosent, dersom pensjonskassens kapital plasseres i eiendeler som har en veiet risiko lik det som er gjennomsnittet for private pensjonskasser. Kapitaldekningen vil i disse tilfellene utgjøre rundt 12 prosent. Dersom kapitalen plasseres i eiendeler som har en høyere risikovekt enn gjennomsnittet, som for eksempel en større andel med aksjer, vil minstekravet til grunnkapital på 10 G og minstekravet på 10 prosent nærme seg hverandre. Det motsatte vil skje dersom kapitalen plasseres i eiendeler med lavere risikovekt, for eksempel statsobligasjoner og bankinnskudd. Anslag fra Kredittilsynet tilsier at det ved utgangen av 2003 var 12 private pensjonskasser som hadde en grunnkapital på mindre enn 10 G, av disse var det 6 pensjonskasser som hadde færre enn 4 aktive medlemmer. Ingen kommunale pensjonskasser har lavere grunnkapital enn et slikt minstekrav.

10.6.6 Andre forhold vedrørende ansvarlig kapital i pensjonskasser

I henhold til kapitalberegningsforskriften kan den ansvarlige kapital i en finansinstitusjon både bestå av kjernekapital og tilleggskapital i form av blant annet ansvarlig lånekapital. Det foreslås i lovutkastet § 6a-5 annet ledd at det fremgår uttrykkelig at pensjonskasser kan oppta ansvarlig lånekapital samt at pensjonskasser kan utstede grunnfondsbevis etter regler gitt av Kongen, jf. lovutkastet § 6a-5 tredje ledd.

I forhold til pensjonskasser som retter sin virksomhet mot ett eller et begrenset antall foretak eller institusjoner, reiser det seg for det første spørsmål om disse foretakene eller institusjonene vil ha noen offentligrettslig plikt til å yte ansvarlig kapital i form av innskutt kapital eller ansvarlig lån, til pensjonskassen. Det reiser seg også spørsmål om pensjonskassen har eller skal ha adgang til å innhente slik kapital fra markedet generelt og ikke bare fra de som har pensjonsordning i pensjonskassen.

Banklovkommisjonen legger til grunn at et foretak eller en institusjon etter etablering av pensjonskassen, ikke vil ha noen offentligrettslig plikt til tilføre pensjonskassen ny kapital i form av innskudd eller i form av ansvarlig lån. Også her vil det foreligge uavhengighet og et rettslig skille mellom foretaket/ene og pensjonskassen. Selv om det ikke foreligger en offentligrettslig plikt, er det ikke noe til hinder for at et foretak eller institusjon på avtalerettslig grunnlag forplikter seg til å yte ansvarlig lån ved behov, jf. lovutkastet § 6a-9 tredje ledd.

Banklovkommisjonen legger videre til grunn at det i vedtektene kan fastsettes at ansvarlig lån bare kan opptas hos foretak eller institusjoner som har pensjonsordning i pensjonskassen.

For forsikringsselskaper fremgår det av forsikringsvirksomhetsloven § 3–7 at ansvarlig kapital bare kan økes dersom Kongen samtykker til dette, med mindre økningen skjer i form av fondsopplegg. I henhold til pensjonskasseforskriften §§ 2 og 22 har denne bestemmelsen også vært gjort gjeldende for pensjonskasser. På denne bakgrunn foreslår Banklovkommisjonen at grunnkapital og ansvarlig kapital ikke kan forhøyes uten etter samtykke fra Kongen, jf. lovutkastet § 6a-5 fjerde ledd. Selv om det ikke fremgår av forsikringsvirksomhetsloven § 3–7, legger Banklovkommisjonen til grunn at et samtykkekrav også må gjelde dersom kapitalen skal settes ned.

10.7 Endringer i eller avvikling av pensjonskasse

Det kan tenkes ulike endringer i en pensjonskasse som institusjon. For det første kan det være aktuelt å slå en pensjonskasse sammen med en annen pensjonskasse ved oppkjøp av eller fusjon av foretak eller som følge av etablering av konserntilknytning med nye foretak. Det kan videre tenkes deling av en pensjonskasse som følge av endringer i foretak, konsernstruktur eller lignende. I foretakspensjonsloven kapittel 13 er det fastsatt regler om pensjonsordningen ved sammenslåing av foretak. Delingssituasjonen er regulert i kapittel 14. Tilsvarende bestemmelser er gitt i innskuddspensjonsloven kapittel 11 og 12.

Når det gjelder avvikling av en pensjonskasse, kan dette tenkes i følgende situasjoner:

• Foretaket/kommunen vedtar opphør av pensjonskassen for eksempel som følge av flytting av pensjonsordningen, jf. foretakspensjonsloven § 15–1 første ledd.

• Opphør av foretaket som følge av nedleggelse eller sammenslåing. (Av foretakspensjonsloven § 15–1 annet ledd følger det at pensjonsordningen skal opphøre når det treffes vedtak om at virksomheten i foretaket skal avvikles, jf. kapittel 13 og tilsvarende bestemmelser i innskuddspensjonsloven kapittel 13.)

• Underdekning i pensjonskassen. (Dersom det ikke utarbeides plan for å gjenetablere pensjonskassens balanse eller slik plan ikke følges opp, kan Kredittilsynet sørge for at pensjonskassen avvikles, jf. pensjonskasseforskriften §§ 20 og 28A.)

• Foretakspensjonsloven § 2–7 åpner for at Kredittilsynet kan bestemme at en pensjonsordning skal opphøre, dersom pensjonsordningen forvaltes i strid med lovens bestemmelser, jf. tilsvarende bestemmelse i innskuddspensjonsloven § 2–9.

• Avvikling ved offentlig administrasjon.

Dagens regelverk for pensjonskasser dekker de fire første tilfellene som nevnt ovenfor. Det vises til redegjørelsen ovenfor i avsnitt 3.2.7.

Det antas at systemet vedrørende gjennomføringen av en avvikling av en pensjonskasse bør kunne videreføres uten store endringer. I lovutkastet § 6a-12 første ledd foreslår Banklovkommisjonen at det tas inn en bestemmelse om at sammenslåing, deling og opphør av en pensjonskasse krever samtykke av Kongen. Videre foreslås det at foretakspensjonsloven kapitlene 13, 14 og 15 og innskuddspensjonsloven kapitlene 11,12 og 13 skal gjelde tilsvarende så langt de passer for alle typer pensjonskasser. Kongen kan imidlertid ved samtykke til endringene fastsette andre vilkår.

Når det gjelder avvikling av en pensjonskasse i form av offentlig administrasjon, fastsetter pensjonskasseforskriften § 2, jf. 22 at forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 gjelder så langt det passer for pensjonskasser. Forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 inneholdt tidligere bestemmelser om offentlig administrasjon av forsikringsselskaper, men disse bestemmelsene ble opphevet da banksikringsloven trådte i kraft. Det vises til avsnitt 3.2.7 ovenfor.

Ved opphevelsen av kapittel 11 mistet derfor Kredittilsynet en uttrykkelig hjemmel til å tre inn i pensjonskassestyrets sted slik at pensjonskassen kan bli avviklet. Denne mangelen har blitt avhjulpet noe ved at foretakspensjonsloven § 2–7 gir Kredittilsynet hjemmel til å vedta at en pensjonsordning skal opphøre dersom en pensjonsordning er, eller forvaltes, i strid med lov eller forskrift. Bestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel til å sørge for avvikling av selve pensjonskassen dersom pensjonskassens styre motsetter seg dette etter at vedtak om opphør av pensjonsordningen er truffet eller styret passivt unnlater å gjennomføre en avvikling. Ved rent institusjonelle mangler i pensjonskassen, for eksempel manglende revisor eller aktuar, vil ikke hjemmelen i foretakspensjonsloven kunne anvendes.

Det vises også til at pensjonskassedirektivet artikkel 14 krever at tilsynsmyndighetene besitter kompetanse til å treffe beføyelser i en rekke situasjoner. Dette gjelder blant annet adgang til å forby pensjonskassers virksomhet.

En innføring av et formelt konsesjonssystem for pensjonskasser vil gi tilsynsmyndighetene en mulighet til å tilbakekalle konsesjonen. Også dette vil bidra til at myndighetene får bedre kontroll over pensjonskasser som opptrer rettstridig, men en slik beføyelse vil ikke etter Banklovkommisjonens vurdering erstatte en hjemmel for Kredittilsynet til å tre inn i styrets sted og å sørge for en formell og faktisk avvikling av pensjonskassen. Dette vil være nødvendig for å sikre at medlemmenes midler blir overført til et livsforsikringsselskap. Det foreslås derfor en uttrykkelig henvisning til banksikringsloven i lovutkastet § 6a-9 fjerde ledd, jf. banksikringsloven § 1–1 tredje ledd. Denne henvisningen foreslås også gjort gjeldende for innskuddspensjonsforetak (se nedenfor avsnitt 11.2).