Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov

4.1 Forsikringsvirksomhetsloven som utgangspunkt

Utgangspunktet ved lovreguleringen av pensjonskassene har hittil vært forsikringsvirksomhetsloven § 1–1 første ledd. Denne bestemmelsen fastsetter at forsikringsvirksomhet bare kan drives av forsikringsselskaper og pensjonskasser. Det fastsettes videre at pensjonskasser bare kan overta kollektive pensjonsforsikringer for ansatte i foretak som pensjonskassen er opprettet for, det vil si bare drive livsforsikringsvirksomhet i form av kollektiv pensjonsforsikring. Bakgrunnen er at pensjonskassene – på den tid forsikringsvirksomhetsloven ble vedtatt – bare drev virksomhet knyttet til ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger. Bestemmelsen ble ikke endret i 2000 da det ved innskuddspensjonsloven og endringer i foretakspensjonsloven ble åpnet for ulike former for innskuddsbaserte pensjonsordninger (ovenfor avsnitt 2.4).

Forsikringsvirksomhetslovens materielle bestemmelser gjelder bare for forsikringsselskaper, herunder livsforsikringsselskaper. Lovens § 1–1 annet ledd gir imidlertid Kongen hjemmel til å fastsette ved forskrift at bestemmelsene i loven helt eller delvis også skal gjelde for pensjonskasser og gi nærmere regler om dette. Dette ble gjort i 1993.

I forarbeidene til forsikringsvirksomhetsloven ble det diskutert om lovens bestemmelser skulle gjelde direkte for pensjonskasser eller ikke. I Ot.prp. nr. 42 (1986–87) Om lov om forsikringsvirksomhet uttalte Finansdepartementet på side 93, følgende:

I medhold av forskriftshjemmelen i forsikringsvirksomhetsloven § 1–1 er det ved forskrift 19. februar 1993 nr. 117 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond ( pensjonskasseforskriften ), fastsatt nærmere regler for pensjonskassenes virksomhet (ovenfor avsnitt 2.1). Regelverket i forskriften er tilpasset virksomheten i private og kommunale pensjonskasser med ytelsesbasert tjenestepensjon. Utgangspunktet ved utformingen av forskriften er for øvrig at de av bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter som også skal gjelde for pensjonskasser, er positivt angitt, eventuelt med tillegg og modifikasjoner. Pensjonskasseforskriften inneholder derfor en del særlige bestemmelser for pensjonskasser som ikke finnes i forsikringsvirksomhetsloven med tilhørende forskrifter. De bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven med forskrifter som ikke er nevnt i pensjonskasseforskriften, gjelder imidlertid ikke direkte for pensjonskassene. Kredittilsynet som tilsynsmyndighet, har likevel i en del tilfeller anbefalt at pensjonskassene følger enkelte bestemmelser i, eller gitt i medhold av, forsikringsvirksomhetsloven. Det blir nedenfor i avsnitt 3.2 redegjort nærmere for bestemmelsene i pensjonskasseforskriften.

Ved lov av 19. desember 2003 nr. 121 om endringer i forsikringsvirksomhetsloven (kommunale pensjonsordninger mv.) ble det i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8b og 8c inntatt regler om kommunale pensjonsordninger og om flytting av livsforsikringskontrakter som også gjelder for pensjonskasser.

4.2 Pensjonskasseforskriften

4.2.1 Skillet mellom private og kommunale pensjonskasser

Pensjonskasseforskriften er delt i to hoveddeler. Den første delen gjelder for private pensjonskasser og den andre delen gjelder for kommunale pensjonskasser. Det gis der bestemmelser både om institusjonelle forhold og utførlige regler om pensjonskassenes virksomhet.

Pensjonskasseforskriften §§ 2 og 22 inneholder en oppregning av hvilke bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven som får anvendelse på henholdsvis private pensjonskasser og kommunale pensjonskasser. Oppregningen i de to bestemmelsene er helt lik. Øvrige bestemmelser i pensjonskasseforskriften fastsetter i hvilken grad forskrifter gitt i medhold av de bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven som regnes opp i §§ 2 og 22, kommer til anvendelse på pensjonskasser. Heller ikke her finner vi store forskjeller, men det er enkelte ulikheter mellom private og kommunale pensjonskasser når det gjelder de særlige bestemmelsene i pensjonskasseforskriften som ikke har noe direkte motstykke i forsikringsvirksomhetsloven.

4.2.2 Institusjonelle forhold

Forsikringsvirksomhetsloven kapittel 2 om konsesjon er ikke gitt anvendelse på pensjonskasser. Dette betyr at så vel private som kommunale pensjonskasser kan etableres uten konsesjon, og at det ikke skjer noen formell og systematisk konsesjonsbehandling før pensjonskassen kan etableres og starte opp sin virksomhet. Forsikringsvirksomhetsloven § 3–2 om vedtekter er imidlertid gitt anvendelse på pensjonskasser. Dette innebærer et krav om at pensjonskasser skal ha vedtekter, og at Kredittilsynet må godkjenne pensjonskassens vedtekter før den kan opprettes og drive sin virksomhet. I praksis godkjennes vedtektene sammen med godkjennelse av pensjonskassens beregningsgrunnlag (pensjonskasseforskriften §§ 11 og 25) og ansvarshavende aktuar for pensjonskassen (pensjonskasseforskriften §§ 18 og 24). For at vedtektene skal kunne godkjennes av Kredittilsynet, kreves det at de er gjennomgått av en advokat og en aktuar. En erklæring fra disse skal følge med vedtektene ved oversendelse til Kredittilsynet. Ved senere endringer av vedtektene, gjelder en meldeplikt til Kredittilsynet. Dette til forskjell fra forsikringsvirksomhetsloven § 3–2 som krever en godkjennelse av endringer i vedtektene.

Pensjonskasseforskriften §§ 5 og 24 fastsetter i hovedsak generelle krav til vedtektene og hvilke forhold som skal reguleres der. Av forskriften fremgår det imidlertid ikke direkte krav til selve innholdet av vedtektene, utover kravet i forsikringsvirksomhetsloven § 3–2 annet ledd om regler om utbytte og tilbakeholdelse av overskuddsmidler. Praksis har vært at pensjonskassens vedtekter i tillegg til bestemmelser om de institusjonelle forhold, inneholder pensjonsplanen i pensjonsordningen, eller pensjonsplanene dersom de varierer for ulike konsernforetak, samt de nærmere forsikringsvilkår. En pensjonskasses vedtekter omhandler således også de forhold som – innenfor rammer foretakspensjonsloven setter – er regulert i forsikringsavtalen mellom et livsforsikringsselskap og forsikringstaker samt forsikringsvilkårene hva gjelder forholdet mellom et livsforsikringsselskap og de forsikrede. Bakgrunnen for dette er at vedtektene skal godkjennes av Kredittilsynet, og at godkjennelsesordningen praktisk sett har ført til at pensjonskassene i hovedsak har utformet sine vedtekter slik at de ligger forholdsvis nær opp til bestemmelsene i standardvedtekter utarbeidet av Kredittilsynet.

Når det gjelder styrende organer i pensjonskassene, fastsetter pensjonskasseforskriften § 6, jf. § 24, at en pensjonskasse skal ha et styre på minst fire medlemmer, hvor minst to medlemmer med personlige vararepresentanter, skal velges av og blant medlemmene av pensjonskassen. Pensjonskassen skal videre ha en daglig leder som utpekes av styret. Forsikringsvirksomhetsloven §§ 5–1 første ledd og 5–2 om styre og daglig leder er gitt anvendelse på pensjonskasser.

Kravene i forsikringsvirksomhetsloven § 6–1 om revisjon er gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser. Pensjonskasseforskriften § 7, jf. § 26, fastsetter at revisor skal oppnevnes av foretaket som pensjonskassen er opprettet for. For kommunale pensjonskasser åpner forskriften § 26 for at kommunerevisjonen kan anvendes. Som følge av senere års endringer i revisorlovgivningen, er det et spørsmål om denne adgangen kan videreføres. Pensjonskasseforskriften krever at revidert årsregnskap for pensjonskassen skal sendes til Kredittilsynet hvert år.

Av pensjonskasseforskriften §§ 18 og 24 fremgår det at en pensjonskasse skal ha en ansvarshavende aktuar godkjent av Kredittilsynet, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8–7. I stedet for en personlig aktuar kan det godkjennes et aktuarfirma. Det skal imidlertid da opplyses hvilken ansatt i firmaet som er ansvarlig for pensjonskassen.

I forsikringsvirksomhetsloven § 7–10 fastsettes det at et livsforsikringsselskap skal opprette og føre en konto for hver forsikring. Bestemmelsen er i utgangspunktet gitt tilsvarende anvendelse på pensjonskasser, men i pensjonskasseforskriften §§ 14 og 27 er det gitt nærmere bestemmelser om hvordan dette kravet skal tilpasses pensjonskassene. Disse bestemmelsene bygger på en forutsetning om at pensjonskasser kan etableres som konsernpensjonskasser som dekker flere foretak innenfor samme konsern. Tilsvarende forutsetning er gjort i andre bestemmelser i pensjonskasseforskriften. Det vises blant annet til pensjonskasseforskriften §§ 10 og 15. Pensjonskasseforskriften har imidlertid ikke uttrykkelige bestemmelser om adgang til å etablere konsernpensjonskasser for flere foretak i samme konsern, men dette følger av reglene om konsernpensjonsordninger i foretakpensjonsloven kapittel 12 og innskuddspensjonsloven kapittel 10.

4.2.3 Kredittilsynets standardvedtekter

Kredittilsynet har utarbeidet standardvedtekter for private pensjonskasser og konsernpensjonskasser med foretakspensjonsordninger (Kredittilsynets rundskriv nr. 23/2001 og 28/2001). Det er videre utarbeidet standardvedtekter for kommunale pensjonskasser (Kredittilsynets rundskriv nr. 32/2001). De første standardvedtektene ble utarbeidet av Kredittilsynet i 1995. Det fremgikk opprinnelig av pensjonskasseforskriften at det skulle foreligge standardvedtekter for pensjonskasser, men bestemmelsen ble opphevet i 2000 da pensjonskasseforskriften § 5 ble endret og fikk nye regler om behandling av pensjonskassers vedtekter. Praksis knyttet til bruk av standardvedtekter ble likevel videreført.

Standardvedtektene er delt inn i tre hoveddeler; (1) selskapsrettslige bestemmelser, (2) forsikringsmessige bestemmelser og (3) forsikringsrettslige bestemmelser. I den første delen (selskapsrettslige bestemmelser) inngår i hovedsak tilsvarende bestemmelser som finnes i et livsforsikringsselskaps vedtekter, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 3–2.

I den forsikringsmessige delen av standardvedtektene inngår pensjonsordningens pensjonsplan, og de bestemmelsene som inngår her kan sammenlignes med forsikringsvilkårene for kollektiv pensjonsforsikring i et livsforsikringsselskap, utformet innenfor de rammer foretakspensjonsloven setter. Her inngår for eksempel detaljerte bestemmelser om hvem som er medlem av pensjonsordningene, en angivelse av ytelsene i pensjonsordningen og regler om utbetaling av pensjoner. Det er lagt vekt på at vedtektene skal sikre at de informasjonsplikter som forsikringsgivere har etter forsikringsavtaleloven, gis anvendelse for pensjonskasser så langt de passer. I denne forbindelse er det også lagt vekt på at vedtektene skal ha et opplysningsformål overfor de enkelte medlemmer utover de minstekravene til informasjon som følger av forsikringsavtaleloven.

I den siste delen, som er kalt forsikringsrettslige bestemmelser, er det tatt inn bestemmelser av litt forskjellig art. Dette omfatter blant annet bestemmelser om foretakets informasjonsplikt, medlemmenes opplysningsplikt, ansvarsbegrensninger i tilfelle krigshendelser og om prøving av pensjonskassens vedtak.

Standardvedtektene inneholder altså bestemmelser som regulerer en rekke forsikringsmessige forhold som ikke nødvendigvis er direkte hjemlet i lover og forskrifter, men som det på grunnlag av praksis er funnet betryggende og hensiktsmessig å nedfelle i en pensjonskasses vedtekter. Dette har gjort at standardvedtektene er forholdsvis omfangsrike og detaljerte, og på en del områder er det også åpnet for valg mellom ulike alternativer. Etter Kredittilsynets oppfatning har det vært av stor verdi at den redaksjonelle utformingen av den enkelte pensjonskasses vedtekter har skjedd i samsvar med oppsettet i standardvedtektene. Det fremgår av veiledningen til standardvedtektene inntatt i de enkelte rundskriv, at Kredittilsynet forutsetter at samtlige pensjonskasser følger den rekkefølge og nummerering av kapitler og paragrafer som standardvedtektene angir. Pensjonskasser som har et reelt behov for vedtektsbestemmelser som avviker fra standardvedtektene, må dokumentere dette behovet.

Bruken av standardvedtekter med tilhørende godkjennelsespraksis innebærer at pensjonskassers vedtekter vil komme til å inneholde en rekke bestemmelser om utformingen av ytelsesbaserte pensjonsordninger innenfor de rammer og den valgfrihet som foretakspensjonsloven gir. Ordningen fører således også til en høy grad av standardisering av regelverket («forsikringsvilkårene») for pensjonsordninger i pensjonskasser. Dette må sees i sammenheng med pensjonskasseforskriften §§ 11 og 25 hvoretter også en pensjonskasses premietariff – sammen med beregningsgrunnlaget – må være forhåndsgodkjent av Kredittilsynet før en pensjonskasse kan begynne sin virksomhet. Kredittilsynet fører ikke tilsvarende tilsyn basert på forhåndsgodkjennelse av utformingen av premietariffer og forsikringsvilkår for ytelsesbaserte pensjonsordninger i livsforsikringsselskaper.

4.2.4 Kapitalkrav

En pensjonskasse skal ha ansvarlig kapital for å kunne drive sin virksomhet, jf. finansinstitusjonsloven § 2–9. For pensjonskassene er kapitaldekningsreglene gjort gjeldende på samme måte som for andre finansinstitusjoner, jf. pensjonskasseforskriften § 8 og forsikringsvirksomhetsloven § 7–3 med forskrifter. Kapitaldekningsreglene innebærer at pensjonskassen skal ha en minste ansvarlig kapital som utgjør 8 prosent av pensjonskassens samlede eiendeler samt forpliktelser utenfor balanse beregnet etter prinsipper for risikoveiing.

For pensjonskasser med en forvaltningskapital på mindre enn 10 millioner kroner er minstekravet satt til 10 prosent av beregningsgrunnlaget. I tillegg er det for pensjonskasser fastsatt et absolutt indeksert minstenivå for innbetalt ansvarlig kapital i medhold av pensjonskasseforskriften § 8 som for tiden utgjør 238 000 kroner. Beløpet ble senest regulert 17. desember 2003 ved Kredittilsynets rundskriv nr. 26/2003. Det stilles også krav til at en del av den ansvarlige kapital skal kunne godkjennes som kjernekapital.

Solvensmarginkravene som er gjort gjeldende for livsforsikringsselskapene ved siden av kapitaldekningsreglene, er ikke gjort gjeldende for pensjonskasser.

4.2.5 Virksomhetsregler

Forsikringsvirksomhetsloven § 7–6 første ledd krever at livsforsikringsselskapene skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som de overtar og i forhold til selskapets økonomi. Denne bestemmelsen er ikke gitt anvendelse på pensjonskassene. Når det gjelder lovens bestemmelser om forsikringsteknisk grunnlag for beregning av premier i lovens § 7–6 annet og fjerde ledd, er disse gitt tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Forsikringsvirksomhetsloven § 7–6 annet og tredje ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler om melding til Kredittilsynet om det tekniske beregningsgrunnlag og til å forby bruk av premier som Kongen finner ubetryggende eller urimelige.

Noen stor betydning har det ikke i praksis at forsikringsvirksomhetsloven § 7–6 første ledd ikke er gitt anvendelse på pensjonskasser. Pensjonskasseforskriften §§ 11 og 25 krever at beregningsgrunnlaget for en pensjonskasse skal være godkjent før pensjonskassen begynner sin virksomhet og at endringer i dette grunnlaget skal godkjennes av Kredittilsynet. Ved sin vurdering av om beregningsgrunnlaget skal godkjennes, vil Kredittilsynet blant annet legge vekt på at det forsikringstekniske grunnlaget kan gi seg utslag i premier som vil stride med de forhold som er nevnt i § 7–6 første ledd. Formuleringene som er anvendt i pensjonskasseforskriften § 11 for private pensjonskasser og § 25 for kommunale pensjonskasser er noe forskjellige, men i substans er bestemmelsene like.

Pensjonskasser skal ha forsikringsmessige avsetninger (forsikringsfond) som tilsvarer nåverdien av pensjonskassens fremtidige forpliktelser, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8–2 som er gitt tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Pensjonskassen skal anvende samme beregningsgrunnlag ved beregning av premiene og avsetningene (forsikringsfondet). I pensjonskasseforskriften § 16, jf. § 28, er det sagt uttrykkelig at kravet til forsikringsfond også gjelder midler til dekning av administrasjonsutgifter som etter vedtektene skal belastes pensjonskassen. Gjennom forvaltningspraksis er det lagt til grunn at det er pensjonskassen som skal dekke egne administrasjonsutgifter. Disse skal ikke dekkes av foretaket som pensjonskassen er opprettet for.

Videre er forsikringsvirksomhetsloven § 8–4 om sikkerhetsfond gitt tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Pensjonskasseforskriften § 17, jf. § 24, gir også forskrift 29. november 1990 nr. 941 om sikkerhetsfond i livsforsikring tilsvarende anvendelse på pensjonskasser.

For tilfeller hvor det oppstår underdekning i forhold til en pensjonskasses forsikringsfond, dvs. pensjonskassens eiendeler er ikke tilstrekkelig til å dekke forsikringsfondet, er det gitt særlige bestemmelser i pensjonskasseforskriften §§ 20 og 28A. For private pensjonskasser kan Finansdepartementet i særlige tilfeller og for en tidsbegrenset periode samtykke til at en pensjonskasse kan ha lavere forsikringstekniske avsetninger eller lavere kapitaldekning enn det forskriften krever. Praksis her har vært restriktiv. Dersom det oppstår en underdekning, er pensjonskassen forpliktet til umiddelbart å fremlegge en plan for Kredittilsynet for hvordan forskriftens krav igjen skal kunne oppfylles.

I medhold av pensjonskasseforskriften § 28A tredje ledd var det en del kommunale pensjonskasser som i 1996 fikk godkjent en opptrappingsplan for oppbygging av de forsikringstekniske avsetningene. Av i alt 19 pensjonskasser som fikk godkjent en opptrappingsplan var det bare tre stykker som var i en slik situasjon at pensjonskasseforskriftens maksimale opptrappingsperiode på 25 år kom til anvendelse. Avslutningen på opptrappingsperiodene for de pensjonskassene som fortsatt har underdekning varierer som følge av dette fra 2007 til 2020. Fra Kredittilsynet er det opplyst at opptrappingen synes å ha fulgt de oppsatte planer for minste forsikringsfond. Aktuarenes rapporter om det forsikringstekniske oppgjør for de ulike pensjonskassene har vist at flere pensjonskasser i de senere år har ligget godt i forkant av opptrappingsplanen. Det har derfor ikke vært behov for Kredittilsynet å vurdere avvikling av noen av disse pensjonskassene, slik Kredittilsynet har adgang til etter pensjonskasseforskriften § 28A.

Det skal også nevnes at pensjonskasseforskriften § 12, jf. § 24, gir forsikringsvirksomhetsloven § 7–8 om rett til flytting tilsvarende anvendelse for pensjonskasser. Denne bestemmelsen ble imidlertid opphevet ved lov av 19. desember 2003 nr. 121 og erstattet med bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 8c om flytting som også gjelder for pensjonskasser.

4.2.6 Kapitalforvaltning

Pensjonskasseforskriften § 9, jf. § 24, fastsetter at forsikringsvirksomhetsloven § 7–4 første og tredje ledd om kapitalforvaltning gjelder tilsvarende for pensjonskasser. Forsikringsvirksomhetsloven § 7–4 første ledd fastsetter at kapitalforvaltningen skal være forsvarlig. Det kreves særskilt at et forsikringsselskap for å sikre oppfyllelse av dets forsikringsforpliktelser, skal sørge for at eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetninger til enhver tid er plassert på en hensiktsmessig og betryggende måte sett i forhold til arten av forsikringsforpliktelser og hensynet til sikkerhet, risikospredning, likviditet og avkastning. I lovens § 7–4 tredje ledd er Kredittilsynet gitt adgang til å pålegge selskapet å endre plasseringer innen en fastsatt frist, dersom Kredittilsynet finner at et forsikringsselskap har plassert kapital i strid med lov eller forskrift eller for øvrig på ubetryggende eller åpenbart uheldig måte.

Pensjonskasseforskriften § 9 gir også mange av de sentrale bestemmelser i forskrift 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning (kapitalforvaltningsforskriften) tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Disse bestemmelsene angir både kravene til organisering av, og kontrollrutiner for, kapitalforvaltningen, og fastsetter i tillegg ulike begrensninger når det gjelder hvordan pensjonskassens midler kan plasseres. Kredittilsynet kan og har ved ulike rundskriv gitt nærmere regler og retningslinjer for kapitalforvaltningen i pensjonskasser. Det vises blant annet til Kredittilsynets rundskriv nr. 7/1998, 2/1999 og 30/2001.

Disse prinsippene gjelder uavhengig av om pensjonsordningen(e) i pensjonskassen er underlagt fellesforvaltning i regi av pensjonskassen eller investeringsvalg (se ovenfor avsnitt 2.5). Når pensjonsordningens midler er underlagt fellesforvaltning av pensjonskassen, kommer en del tilleggsbestemmelser som fastsetter nærmere retningslinjer og ytre rammer for kapitalforvaltningen til anvendelse, utover de svært generelle prinsippene som fremkommer i forsikringsvirksomhetsloven § 7–4.

(1) I samsvar med kapitalforvaltningsforskriften § 4 kreves det således at styret i en pensjonskasse skal fastsette retningslinjer for pensjonskassens kapitalforvaltning og for rapportering til styret om kapitalforvaltningen. Videre er de generelle kapitalforvaltningskravene i § 5 annet og tredje ledd gjort gjeldende for pensjonskasser. Dette innebærer at pensjonskassen skal påse at eiendelene er sammensatt slik at de i forhold til arten av pensjonskassens forsikringsforpliktelser, forvaltes under hensyn til sikkerhet, risikospredning, avkastning og likviditet. Pensjonskassen skal særlig ivareta hensynet til sikkerhet for dekning av langsiktige forsikringsforpliktelser. I tillegg skal det sørges for tilstrekkelig god likviditet til påregnelige utbetalinger til dekning av erstatningsoppgjør.

Videre gir pensjonskasseforskriften bestemmelsene om oppfølging av markedsrisiko og bruk av stresstester i kapitalforvaltningsforskriften § 5a tilsvarende anvendelse på pensjonskasser. Også forskrift 20. juni 1997 nr. 1057 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll (internkontrollforskriften) er gitt anvendelse på pensjonskasser så langt de passer. Internkontrollforskriften krever blant annet at styret og daglig leder skal sørge for at det årlig foretas en gjennomgang av vesentlig risiko på institusjonens ulike aktivitetsområder og de interne kontrolltiltak som skal sikre disse. Det skal også utarbeides rapporteringsrutiner for gjennomføring av kontrollen i institusjonen.

(2) En del av de særskilte plasseringsbegrensningene i kapitalforvaltningsforskriften er også gjort gjeldende for pensjonskasser, men disse plasseringsreglene gjelder bare forvaltningen av eiendeler til dekning av de forsikringsmessige avsetninger. Dette gjelder kapitalforvaltningsforskriftens § 7 første til fjerde ledd som blant annet innebærer at aksjer og andre eierandeler til sammen ikke kan utgjøre mer enn 35 prosent av pensjonskassens forsikringsmessige avsetninger. Endelig er kapitalforvaltningsforskriftens bestemmelser om valutaposisjonsgrenser gjort gjeldende for pensjonskasser, jf. kapitalforvaltningsforskriften § 13.

For enkelte av de bestemmelsene i kapitalforvaltningsforskriften som ikke er gitt anvendelse på pensjonskassen, er det i pensjonskasseforskriftens § 9, jf. § 24, fastsatt særlige begrensninger i plasseringen i ulike aktiva som er knyttet til foretaket/institusjonen som pensjonskassen er opprettet for. En pensjonskasse kan således ikke eie aksjer, eierandeler eller andre former for ansvarlig kapital i dette foretaket. Heller ikke skal en pensjonskasses beholdning av andre verdipapirer utstedt av foretaket og lån til foretaket, inklusive lånegarantier, overstige 20 prosent av forvaltningskapitalen. Dersom pensjonskassen også eier fast eiendom som leies eller på annen måte brukes av foretaket eller foretak i samme konsern, kan plasseringen i slik fast eiendom med tillegg av verdipapirer og lån som nevnt, ikke overstige 35 prosent av forvaltningskapitalen.

For pensjonskasser som er opprettet med investeringsvalg, gjelder kapitalforvaltningsforskriften kapittel 3 om særregler for livsforsikring med investeringsvalg tilsvarende, jf. pensjonskasseforskriften § 9 tredje ledd. Når det gjelder sammensetningen og forvaltningen av de enkelte investeringsporteføljene, henviser kapitalforvaltningsforskriften kapittel 3 til lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond §§ 4–4 til og med 4–7 så langt de passer. (Etter endring av verdipapirfondsloven ved lov av 15. juni 2001 nr. 48 skulle henvisningene i kapitalforvaltningsforskriften ha vært oppdatert. Riktig henvisning hadde vært verdipapirfondsloven §§ 4–6 til 4–9.) Forvaltningsreglene vil derfor i hovedsak bli de samme for investeringsporteføljer i livsforsikringsselskap, pensjonskasser og verdipapirfond.

I henhold til pensjonskasseforskriften § 13 gjelder forskrift 21. november 1989 nr. 1170 om forvaltning og bruk av midler i premiefond, pensjonsreguleringsfond og innskuddsfond tilsvarende for pensjonsordninger i private pensjonskasser. Dette innebærer blant annet at midlene i premiefondet kan underlegges særskilt forvaltning i pensjonskassen eller i annen pensjonsinnretning.

4.2.7 Avvikling

Når det gjelder avvikling av en pensjonskasse er forsikringsvirksomhetsloven § 10–1 om krav til godkjennelse av avvikling og § 10–3 om overdragelse av forsikringsbestanden til annen pensjonsinnretning gitt tilsvarende anvendelse for pensjonskasser, jf. pensjonskasseforskriften §§ 2 og 22. I pensjonskasseforskriften §§ 19 og 29 er det gitt nærmere krav til de prosedyrer som skal følges for at Kredittilsynet skal kunne godkjenne en avvikling av en pensjonskasse. Kredittilsynet skal forelegges et sluttregnskap og en beregning av medlemmenes rettigheter ved opphør. Kredittilsynet har lagt til grunn at det skal foreligge en bekreftelse fra et livsforsikringsselskap på at kapitalen tilknyttet medlemmenes pensjonsrettigheter er overført til livsforsikringsselskapet.

Foretakspensjonsloven §§ 15–1 flg. og innskuddspensjonsloven §§ 13–1 flg. gir også regler om avvikling av pensjonsordning i pensjonskasse og inneholder også visse regler for avviklingen. Det fastsettes der at en pensjonskasse skal avvikles når pensjonsordningen skal opphøre som følge av avvikling av foretaket eller som følge av vedtak i foretaket.

En pensjonskasse kan ikke gå konkurs. Pensjonskasseforskriftens § 2, jf. § 22 bestemmer at forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 om offentlig administrasjon av forsikringsselskaper får tilsvarende anvendelse på pensjonskasser så langt de passer. Forsikringsvirksomhetsloven kapittel 11 ble imidlertid opphevet i 1996, og erstattet med banksikringsloven (lov av 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner). Av § 1–1 tredje ledd i Banksikringsloven følger det at Kongen kan bestemme at lovens kapittel 3 (Betalings- og soliditetsvansker) og 4 (Offentlig administrasjon) skal gjelde for pensjonskasser. Denne adgangen har så langt ikke vært benyttet.

4.3 Forholdet til annen lovgivning

4.3.1 Stiftelsesloven

Pensjonskasser har vært betraktet som selveiende stiftelser, og skulle derfor i utgangspunktet omfattes av lov av 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser. I stiftelsesloven § 3 annet ledd annet punktum unntas imidlertid innretninger som er opprettet av offentlige organer. I praksis er det derfor lagt til grunn at kommunale pensjonskasser ikke er omfattet av lovens bestemmelser. I stiftelsesloven § 3 tredje ledd, er det videre fastsatt at loven ikke gjelder for pensjonskasser med foretakspensjonsordninger etter foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven. Private pensjonskasser med pensjonsordninger som er etablert utenfor skattereglene, er imidlertid ikke uttrykkelig unntatt fra lovens virkeområde.

I lov av 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser som ennå ikke har trådt i kraft, men som vil erstatte ovennevnte lov av 1980, er det i § 6 bokstav b fastsatt at loven ikke gjelder for pensjonskasser som er under Kredittilsynets tilsyn. Alle pensjonskasser vil dermed være unntatt fra den nye stiftelseslovens anvendelsesområde.

4.3.2 Forsikringsavtaleloven

Forsikringsavtaleforholdet mellom pensjonskassen og foretaket, samt forholdet til medlemmene av pensjonsordningene i pensjonskassen, må antas å være undergitt reglene i lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (FAL). FAL § 10–1 første ledd lyder:

Det er således ikke sagt uttrykkelig at lovens bestemmelser gjelder for forholdet mellom pensjonskassen og foretaket/institusjonen som har sin pensjonsordning i pensjonskassen.

I lovforslaget i NOU 1983: 56 Lov om avtaler om personforsikring ble det imidlertid sagt generelt at «lovens regler gjelder også for andre avtaler om personforsikring så langt de passer». Meningen med forslaget var at også forholdet mellom pensjonskassen og foretaket/institusjonen skulle omfattes. I Ot.prp. nr. 49 (1988–89) ble bestemmelsen noe omformulert, men det fremgår at det bare ble foretatt enkelte språklige endringer og presiseringer. Det uttales blant annet på side 107 at:

Ut fra dette må det være riktig å tolke FAL § 10–1 første ledd slik at loven også gjelder for forholdet mellom pensjonskassen og foretaket/institusjonen. Heller ikke andre forhold taler mot at lovens regler om kollektiv pensjonsforsikring kommer til anvendelse i forholdet mellom pensjonskassen og foretaket/institusjonen så langt de passer.

4.3.3 Pensjonslovene

Foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven gjelder også for pensjonsordninger etablert i pensjonskasser (foran avsnitt 2.2.2). Begge disse lovene inneholder enkelte bestemmelser som særlig er rettet mot pensjonskasser. I foretakspensjonsloven gjelder dette følgende bestemmelser:

• § 1–1 annet ledd bokstav b vedrørende virkeområdet,

• § 2–2 annet ledd om pensjonsordning i pensjonskasse,

• § 4–8 om utløsningsavtale med livsforsikringsselskap om overtakelse av fripoliserettigheter med tilhørende midler,

• § 8–6 om avkastning tilført pensjonskassen som egenkapital, og tilbakeholdelse av overskudd i pensjonskassen,

• § 13–4 fjerde ledd om sammenslåing av pensjonsordninger i pensjonskasser,

• § 14–1 tredje ledd om deling av foretak med pensjonsordning i pensjonskasse, og

• § 15–4 om opphør og avvikling av pensjonskasse.

I innskuddspensjonsloven er det gitt følgende spesielle bestemmelser for pensjonskasser:

• § 2–2 første ledd om opprettelse av pensjonsordning i pensjonskasse,

• § 8–1 om pensjonsordningens midler,

• § 12–1 femte ledd om deling av foretak med pensjonsordning i pensjonskasse, og

• § 13–3 fjerde ledd om anvendelse av egenkapitalen ved opphør og avvikling av pensjonskasse.

4.3.4 Regnskapsregler

Regnskapsloven (lov av 17. juli 1999 nr. 56) gjelder for pensjonskasser. I forskrift 27. februar 2001 nr. 188 om årsregnskap m.m. for pensjonskasser, gitt i medhold av regnskapsloven, er det gitt særlige bestemmelser for pensjonskasser. Det er blant annet fastsatt at regnskapslovens bestemmelser om store foretak gjelder for pensjonskasser uansett den enkelte pensjonskasses størrelse.

Forskriften om årsregnskap for pensjonskasser presiserer og utdyper en del av de krav som følger av regnskapsloven i forhold til de særtrekk som en pensjonskasses virksomhet innebærer. I forskriften fastsettes det blant annet at årsregnskap og årsberetning skal fastsettes av styret i pensjonskassen innen tre måneder etter regnskapsårets slutt. I forskriften er det videre gitt en presisering av de regnskapsprinsipper og vurderingsregler som gjelder ved utarbeidelse av regnskap for pensjonskasser. Forskriften angir også oppstillingsplan for resultatregnskapet og balansen i pensjonskasser i tillegg til å angi hvilke regler som gjelder for noteopplysninger.