Fordelingsutvalget

3.1 Likhet og marked

Kan sosial trygghet og kapitalistisk dynamikk kombineres? Mange har ment at en slik kombinasjon ikke er mulig. Den venstreorienterte økonomen Rosa Luxembourg, for eksempel, framholdt at varige sosiale reformer er umulig under kapitalismen, siden markedet ville utvanne enhver sosial reformseier (Luxembourg, 1919). Den høyreorienterte økonomen Erik Lundberg har noe senere hevdet at effektive markedsreformer er umulig i demokratiske land med sterke sosiale organisasjoner fordi de sosiale maktforholdene ville utvanne markedets effektivitet (Lundberg, 1985).

Dagens skepsis retter seg mot økt globalisering eller mot velferdsstatens ekspansjon. Mens noen hevder at godt fungerende velferdsstater krever mindre marked og mindre globalisering, hevder andre at godt fungerende markeder krever mindre sosial trygghet gjennom velferdsstatsordninger. Skepsisen dreier seg om to viktige spørsmål.

For det første: Kan vi ha likhet i et lite land i en globalisert verdensøkonomi med stigende ulikheter? Dersom velferdspessimistene har rett, skulle land som har de største velferdsstatene og de mest likhetsskapende institusjonene i arbeidsmarkedet, ha størst problemer med å være konkurransedyktige på de internasjonale markedene. Dersom globaliseringspessimistene har rett, skulle land som er mest eksponert for internasjonal konkurranse, ha størst problemer med å etablere en omfattende velferdsstat med små lønnsforskjeller.

For det andre: Hva er sammenhengene mellom marked, likhet og effektivitet? Gir mer marked mindre likhet? Innebærer mindre ulikhet større ineffektivitet? Mer presist: Har de skandinaviske landene altfor mye likhet, for mye trygghet, for høye skatter, for store velferdsstater og for sterke fagforeninger i forhold til det som trengs for å få til en rimelig økonomisk vekst med høy sysselsetting og en stor og aktiv arbeidsstyrke?

De skandinaviske erfaringene er opplysende for begge typer spørsmål (Barth og Moene 2008). Dette vedlegget summerer opp noen foreløpige konklusjoner av pågående forskning omkring disse spørsmålene. Vi organiserer argumentene rundt en rekke påstander. Den første er:

Påstand 1Hverken globaliseringspessimistene eller velferdspessimistene har rett. Den skandinaviske samfunnsmodellen kombinerer likhet og marked på en rimelig effektiv måte.

Påstanden bør sees i lys av at de fleste europeiske land har utnyttet internasjonalt varebytte, spesialisering og velferdsstatspolitikk som en del av deres strategi for økonomisk vekst. Små åpne økonomier har lenge levd godt med omfattende velferdsstater og stor internasjonal konkurranse. De skandinaviske landene er de klareste eksemplene på dette. De har de minste lønnsforskjellene og de mest omfattende velferdsstatsordningene blant de 30 landene som utgjør Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). De har også rekordhøye sysselsettingsrater og lav arbeidsløshet. Kort sagt har de skandinaviske landene stor sosial trygghet for jobb og inntekt. Til tross for dette har de ikke mistet sin kapitalistiske dynamikk. Tvert imot, den økonomiske veksten har vært omtrent som i andre kapitalistiske land. Erfaringene fra Skandinavia over de siste 70 årene tyder altså på at det er mulig å kombinere sosial trygghet og kapitalistisk dynamikk innenfor det samme institusjonelle opplegget.

Den skandinaviske samfunnsmodellen innebærer at noe av inntektsdannelsen tas ut av den lokale markedskonkurransen og flyttes over i et system bestående av kollektive beslutninger mellom partene i arbeidsmarkedet eller innenfor demokratiske organer. Påstanden er at den skandinaviske modellen har funnet en gylden middelvei som kombinerer likhet og marked på en god måte og som i realiteten innebærer både sosial trygghet og kapitalistisk dynamikk.

Erfaringene tyder også på at en slik kombinasjon av markeder og kollektive ordninger representerer en nødvendig institusjonalisert motmakt: Markeder synes å trenge maktdeling og sosialforsikring for å hindre urimelige resultater samtidig som de sosiale forholdene som maktdeling og sosialforsikring skaper, synes å trenge disiplinering gjennom internasjonal markedskonkurranse for å virke godt. Det er slik sosial trygghet og kapitalistisk dynamikk har framstått som komplementære og selvkorrigerende ordninger i Skandinavia.

Endelig er det viktig å fremheve at de skandinaviske erfaringene tyder på at den tradisjonelle konflikten mellom likhet og effektivitet og mellom likhet og marked ikke kan gjelde under alle institusjonelle forhold. Som vi skal se synes den ikke å være spesielt relevant for de skandinaviske landene. Ordninger som for noen ser ut som en oppskrift på en makroøkonomisk katastrofe, har i Skandinavia ledet til en rimelig god økonomisk utvikling i de makroøkonomiske samlestørrelsene. I det minste har ikke utviklingen vært dårligere enn den andre like rike land kan vise til. Dersom dette er riktig, innebærer ikke den skandinaviske modellen en alternativ vei til et felles mål; det er en alternativ utvikling med et annet mål der inntekt og muligheter hele veien er likere fordelt enn i andre land.

3.1.1 Hva er en samfunnsmodell?

En samfunnsmodell er verken et forbilde eller et sett av matematiske likninger.

Påstand 2En samfunnsmodell er en institusjonell likevekt som består av komplementære ordninger som forsterker hverandres virkemåte.

A og B er komplementære ordninger dersom tilstedeværelsen av A forsterker virkningen av B og vise versa. I en samfunnsmodell er det snakk om komplementære institusjoner og politikkutforminger. Alle land har slike gjensidig forsterkende ordninger og komplementaritetene kan innebære at de økonomisk og sosiale forholdene samler seg omkring prototyper eller samfunnsmodeller. Komplementaritetene kan virke mellom sosiale og økonomiske forhold i basis av samfunnet på den ene siden og maktutøvelse og politikkutforminger i den politiske overbygningen på den andre siden.

Som vi skal se kom viktige trekk ved den skandinaviske modellen som et resultat av økt konkurranse i verdensøkonomien på 1930-tallet. Konkurranseutsatte fagforeninger måtte tåle betydelige lønnskutt på grunn av verdenskrisen. Av den grunn ønsket de å forhindre at andre mer skjermede fagforeninger skulle få lønnsøkninger, noe som ville øke levekostnadene for alle. De konkurranseutsatte fagforeningene fikk støtte av arbeidsgiverne, og denne implisitte alliansen la grunnlaget for frontfagsmodellen i de sentraliserte inntektsoppgjørene etter krigen. Sentraliserte lønnsforhandlinger skulle bli en avgjørende institusjon innenfor den skandinaviske modellen.

Den andre viktige institusjonen innenfor den skandinaviske modellen er en stor velferdsstat, basert på universelle ordninger. Det kan kanskje virke som et paradoks at velferdsstaten er størst i de landene som i utgangspunktet har små inntektsforskjeller før skatt og som er mest eksponert for internasjonal konkurranse, men velferdsstaten som forsikringsordning har størst omfang nettopp i åpne økonomier med små lønnsforskjeller. Velferdsstaten er bygget ut gjennom politiske vedtak over lang tid. Den skandinaviske modellen er altså ikke et resultat av en gjennomtenkt plan. Det er ikke snakk om kreasjonisme, men om evolusjon. Modellen ble skapt gjennom en prosess av justeringer og modiseringer, gjennom mobilisering av velgere og interesseorganisasjoner for nye endringer. Hver seier la grunnlag for nye reformframstøt i en kumulativ prosess av prøving og feiling til en havnet i noe som ligner på en institusjonell likevekt.

Denne institusjonelle likevekten er karakterisert av sentraliserte landsomfattende fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner; sentrale lønnsforhandlinger på nasjonalt nivå; rutinemessige konsultasjoner mellom regjering og interesseorganisasjoner om den økonomiske politikken; og en stor velferdsstat. Den typiske politikken er kjennetegnet av såkalte solidariske lønnsforhandlinger som presser sammen lønnsforskjellene; moderate lønnsoppgjør, en politisk forpliktelse til å holde full sysselsetting og til å tilby full forsikring gjennom universelle velferdsordninger til alle samfunnsborgere, ikke bare til de dårligst stilte. Ordningene utgjør en samfunnsmodell fordi de aktuelle institusjonene og politikkutformingene passer godt sammen.

Påstand 3Samfunnsforholdene påvirker politikken og politikken påvirker samfunnsforholdene.

Dette er ikke ensbetydende med politisk økonomisk determinisme der politikken ikke endres uten at samfunnsforholdene endres, og vise versa. Påstanden er at det er viktige tilbakevirkninger i forholdet mellom politikk og samfunn. Politiske tiltak som leder til endret inntektsfordeling virker tilbake på hvilke partier som i neste omgang vinner oppslutning. Politikk kan derfor spille en avgjørende rolle innenfor dette opplegget; midlertidige politiske endringer kan ha varige økonomiske og sosiale konsekvenser. Dersom en ikke innarbeider slike tilbakevirkninger i analysen, kan en vanskelig forstå hvordan likhet skaper mer likhet; og hvordan de ulike delene av den skandinaviske modellen passer sammen.

Den skandinaviske modellen kan som sagt betraktes som en institusjonell likevekt. På den ene siden ville det være vanskeligere å holde full sysselsetting uten sentraliserte fagforeninger som bidrar med lønnsmoderasjon selv når ledigheten er lav. Full sysselsetting er på den andre siden viktig for at fagbevegelsen er villig til å moderere seg i lønnsoppgjørene. Her har det vært et gjensidig gavebytte; full sysselsetting mot lønnsmoderasjon.

Også inntektsoppgjørene og velferdsstaten understøtter hverandre. De solidariske lønnsforhandlingene medfører først og fremst en sammenpressing av lønnsforskjellene mellom bedrifter, mellom bransjer og mellom arbeidstakere med ulike kvalikasjoner og yrker. Små lønnsforskjeller øker på den ene siden den politiske oppslutning om universelle velferdsordninger som tilbyr sosialforsikring som majoriteten tjener på. Velferdsstaten styrker på den andre siden svake gruppers forhandlingsposisjon i arbeidsmarkedet. I tillegg definerer velferdsstatens støtteordninger implisitt en nedre grense for lønningene. Ingen ønsker å ta dårlig betalt arbeid når alternativet er sosiale støtteordninger. Med andre ord bidrar sosialforsikringen til at de arbeidsledige ikke presser ned de laveste lønningene i arbeidsmarkedet. Alt dette demper lønnsforskjellene ytterligere.

Full sysselsetting er på den ene siden viktig for å kunne opprettholde en omfattende velferdsstat med omfattende forsikringsordninger mot inntektsbortfall. Dersom arbeidsledigheten gjennomgående var høy, ville velferdsstatens ledighetstrygd fort bli altfor kostbar å finansiere. En omfattende velferdsstat muliggjør på den andre siden at det blir lettere å få til jobbmobiliteten som er nødvendig for å få til full sysselsetting.

3.2 Likhetsskapende institusjoner

Den skandinaviske modellen består av flere komplementære likhetsskapende institusjoner.

3.2.1 Sentraliserte lønnsoppgjør

Helt fra den industrielle revolusjon har arbeidere overalt i verden organisert selvhjelpsgrupper og fagforeninger som blant annet prøvde å få til sosiale forsikringsordninger på lokalt nivå. Arbeiderne var mest utsatt for den usikkerheten som velferdsstaten kunne hjelpe til å redusere. De hadde verken formue eller landeiendom som kunne beskytte dem mot arbeidsløshet, sykdom eller uførhet. De hadde for lave inntekter til å spare til alderdommen. Evnen til lokal selvforsikring var imidlertid liten. I tider med stor ledighet maktet de sjelden å forsikre alle rett og slett fordi det ble for mange ledige innenfor de lokale forsikringsgruppene. Mange lokale arbeidsløshetskasser gikk derfor konkurs. Når arbeiderne verken kunne stole på lokale selvhjelpsgrupper eller på markedsordninger var det et påtrengende behov for offentlige velferdsordninger og sosiale forsikringer. Historisk var derfor arbeiderbevegelsen en sterk pådriver for velferdsstatsordninger. Utvidet stemmerett ga nye muligheter for å frambringe slike kollektive ordninger på samfunnsnivå.

Arbeiderbevegelsen krevde sosialforsikring og velferdsordninger. I tillegg krevde den at staten skulle motvirke lavkonjunkturene og arbeidsløsheten gjennom jobbskaping og krisetiltak. Krisen på 1930-tallet forsterket kravene fra arbeiderbevegelsen. Krisen rammet også bredere lag av befolkningen noe som ga ny tyngde til kravene. I ettertid er det imidlertid lett å se at den viktigste politiske innovasjonen i Skandinavia ikke var keynesiansk etterspørselsstimulering, men den institusjonelle responsen på problemene som truet krisepolitikken (Barth, Moene og Wallerstein, 2003). Hva kunne forhindre at økte offentlige utgifter først og fremst medførte at lønningene til dem som hadde jobb gikk opp, og ikke den samlete sysselsettingen?

Påstand 4Krisen på 1930 medførte større endringer i de institusjonelle forholdene i arbeidsmarkedet enn i den økonomiske politikken til staten.

Problemet var spesielt aktuelt i bygg og anlegg. Arbeiderne i bygg og anlegg hadde både i Sverige og Norge relativt høye lønninger og militante fagforeninger. De var mer beskyttet mot internasjonal konkurranse enn arbeiderne i eksportnæringene. Da utenlandsetterspørselen falt sammen på 1930-tallet, måtte arbeiderne i eksportnæringene, som for eksempel jern- og metallarbeiderne, godta store lønnsreduksjoner for å redde jobbene. Bygg- og anleggsarbeiderne ble ikke utsatt for det samme presset om å redusere sine lønninger, dels på grunn av den offentlige støtten til byggevirksomheten. Siden arbeidere fra bygg og anlegg ikke bare drev med boligbygging, men også i noen grad var sysselsatt i eksportnæringene, betød høyere lønn i bygg og anlegg økte lønnskostnader for eksportnæringene, noe som truet jobbene til jern- og metallarbeiderne.

Da bygningsarbeiderne gikk til streik for høyere lønn, intervenerte LO i begge landene (i 1928 i Norge og i 1933 i Sverige) for å få en rask avslutning på streiken. Intervensjonen fra LO for å få slutt på streikene i bygg og anlegg var det første steget i en prosess for å sentralisere makt og beslutningsrett innenfor fagbevegelsen både i Sverige og Norge. Dette var en prosess som ble oppmuntret og støttet av arbeidsgiverne. Francis Sejersted (2002) har framhevet hvordan den norske moderniseringsprosessen var påvirket av at en ikke hadde dominerende kapitalkonsentrasjoner eller grupperinger, men mange små eiere i næringslivet. En skulle derfor tro at dette også kan ha hatt betydning for forholdet mellom fagforeninger og arbeidsgivere, men utviklingen av de norske arbeidsmarkedsinstitusjonene er nokså lik utviklingen i Sverige, der eierkonsentrasjonen var særdeles høy med Wallenberg-gruppen i sentrum. Følgelig kan ikke små og svake versus store og sterke kapitaleiere være vesentlige forklaringsfaktorer bak framveksten av solidariske lønnsforhandlinger hverken i Norge eller i Sverige.

Hovedavtalen i Norge mellom LO og NAF, som ble vedtatt i 1935, etablerte regler for kollektive forhandlinger innenfor hver bransje. En liknende avtale ble inngått i Sverige i 1938. På 1950-tallet (1956 i Sverige og 1958 i Norge) ble forhandlinger på bransjenivå erstattet av direkte lønnsforhandlinger mellom de nasjonale arbeidsgiver-og arbeidstakerorganisasjonene. Etter hvert som flere fagforeninger utenfor LO sluttet seg til de sentraliserte forhandlingene, ble dekningsgraden til de sentrale avtalene utvidet til å gjelde mesteparten av den arbeidende befolkningen i privat sektor. De sentraliserte tariffavtalene var nødvendigvis generelle. Detaljene om hvordan avtalen skulle implementeres ble etter hvert avgjort ved lokale forhandlinger, men etter at den sentraliserte tariffavtalen var inngått var arbeidsstans som kampmiddel ikke tillatt ifølge Hovedavtalen. Lønnsøkninger på lokalt nivå ble derfor begrenset til det en kunne oppnå uten streiketrusler.

Institusjonaliseringen av de sentraliserte lønnsforhandlingene hadde tre viktige konsekvenser.

Påstand 5Sentralisering av lønnsforhandlingene reduserte arbeidskonfliktene, økte eksportorienterte fagforeningers makt og ledet til en såkalt solidarisk lønnspolitikk.

Den første konsekvensen var dramatisk: Arbeidskonflikter ble nesten helt eliminert. Fra å være land med de høyeste nivåene på arbeidskonflikter i mellomkrigstiden, fikk Sverige og Norge ett av verdens laveste nivåer på arbeidskonflikter i etterkrigs­tiden (Ingham, 1974, Moene og Wallerstein, 2003).

Den andre konsekvensen innebar at forholdene i eksportnæringene ble avgjørende for lønnsveksten i hele økonomien ettersom fagforeningene i eksportnæringene, jern- og metallarbeiderne spesielt, var de mektigste fagforeningene innenfor LO. Arbeidsmarkedsinstitusjonene ble tilpasset et system med relativt fri internasjonal handel.

Den tredje konsekvensen av sentralisert lønnsfastsetting var en gradvis prosess av lønnssammenpressing som over tid genererte den mest egalitære lønnsfordelingen i den kapitalistiske verden. På 1950-tallet ble lønnssammenpressing vedtatt som et mål for fagbevegelsen både i Sverige og Norge under tittelen ‘solidaristiske forhandlinger’. Men lønnssammenpressing er nært knyttet til sentralisert lønnsfastsetting i alle avanserte industriland enten sentraliseringen er oppnådd gjennom sentraliserte kollektive lønnsforhandlinger eller gjennom myndighetenes inngrep i lønnsdannelsen i form av inntektspolitikk, og enten lønnssammenpressing er et eksplisitt mål eller ikke (Wallerstein, 1999, Zweimüller and Barth, 1994, Barth, Moene og Wallerstein, 2003).

En viktig grunn til at sentralisering av lønnsoppgjørene leder til lønnssammenpressing er den nødvendige koordineringen av lønnskravene som slike kollektive forhandlinger innebærer. Forhandlingsmønsteret endres ved at mange forhandlinger som tidligere skjedde mellom lokale fagforeninger og lokale arbeidsgivere nå i realiteten skjer som forhandlinger mellom fagforeninger.

Påstand 6Koordinering av lønnsforhandlingene reduserer lønnsforskjellene.

Bare det å opprette en fagforening innebærer at den kollektivt skal forhandle med arbeidsgiver på vegne av medlemmene. Det betyr i neste omgang at fagforeningen må ha et prinsipp for hvordan den fordeler samlet lønn mellom medlemmene. Videre koordinering mellom fagforeninger betyr at forhandlinger som tidligere ble inngått mellom arbeidstaker og arbeidsgiver nå i sterkere grad erstattes av forhandlinger eller samtaler mellom de fagorganiserte og deres ledere. En rekke arbeidstaker-mot-arbeidsgiver forhandlinger blir derved erstattet av forhandlinger mellom fagforeninger.

I slike forhandlinger eller samtaler spiller rettferdighetsnormer og prinsipper om likebehandling en viktig rolle. Fagforeningene må kunne rettferdiggjøre sine avgjørelser ut fra prinsipper som medlemmene kan godta og som tåler offentlig debatt.

Prinsippet er at fagforeningene anvender sine rettferdighetsnormer på den aktuelle forhandlingsenheten. Når lønnsforhandlingene er på bedriftsnivå, presser fagforeningene lønningene sammen mellom arbeidstakere på hver enkelt bedrift. Når lønnsforhandlingene er på bransjenivå, presser fagforeningene lønningene sammen mellom arbeidstakere i forskjellige bedrifter innenfor bransjen. Når lønnsforhandlingene er på samfunnsnivå, presser fagforeningene lønningene sammen mellom bedrifter, mellom bransjer og mellom yrkesgrupper. Lønnssammenpressingen skjer fra begge ender av lønnsskalaen; de laveste lønningene blir økt og de høyeste redusert (Barth, Moene og Wallerstein 2003, Barth og Moene, 2009).

Ved å utnytte data fra 18 OECD land i perioden 1972 til 2005 viser Barth og Moene (2009) at graden av koordinering i lønnsdannelsen (målt ved Wallersteins indeks) reduserer lønnsforskjellene. Resultatet er klart enten en måler lønnsulikhetene ved det relative forholdet mellom den niende og den første desilen (tidelen) i lønnsfordelingen, eller ved det relative gapet mellom den femte og den første desilen. Feilslått koordinering, målt ved andelen av arbeidsstyrken i konflikt, leder til økt lønnsulikhet.

Uten koordinering av lønnsfastsettelsen justerer lønnsnivået seg etter lokale forhold. Bedrifter og sektorer med ulik produktivitet tenderer da til å ha ulik lønn selv når de benytter den samme type arbeidskraft. Slike lønnsforskjeller er en kilde til ineffektivitet. Typisk blir lønnen for høy i moderne virksomheter med høy produktivitet. Lønnen blir for lav i gammeldagse virksomheter med lav produktivitet. Av den grunn opprettholdes for mye av den gamle teknologien samtidig som det blir investert for lite i moderne virksomheter.

Koordinering innebærer blant annet lik lønn for likt arbeid. I et ukoordinert arbeidsmarked blir dette sjelden resultatet. Også lønnsforskjellene mellom yrkesgrupper blir mindre når fagforeningene samordner lønnspolitikken sin og derfor må begrunne de relative lønningene overfor hverandre i tråd med aksepterte rettferdighetsnormer. Lønnssammenpressingen skjer fra begge kanter. Den skjer på tvers av bedrifter og grupper av arbeidstakere.

Lønnssammenpressingen innebærer også at bedriftene tjener mer på å benytte ny og effektiv teknologi og høyt kvalifisert arbeidskraft. Dette øker produktiviteten til arbeidstakere med lavere kvalifikasjoner. Dels øker denne produktiviteten som følge av raskere modernisering – en mekanisme som er en viktig grunn til at sysselsettingsratene er så høye også for ufaglært arbeidskraft nettopp i land med lønnssammenpressing.

Kort sagt medfører lønnsammenpressing mindre produktivitetsforskjeller mellom de beste og de dårligste bedriftene. Dette innebærer i neste omgang at det blir lettere å opprettholde lønnskoordinering med små forskjeller.

3.2.2 Velferdsstaten

Alle offentlige goder har fordelingsvirkninger. Selv uten progressive skatter betaler høyinntektsgrupper mer enn lavinntektsgrupper for de samme offentlige godene. Velferdsstatsutgifter til skole, helse og sosialforsikring omfordeler derfor normalt ressurser fra høyinntektsgrupper til lavinntektsgrupper så lenge inntektsforskjellene før skatt og overføringer ikke kompenserer for omfordelingen som skjer innenfor velferdsstaten. Men en skulle kanskje tro at arbeidsmarkedet i land med store velferdsstater kompenserte for velferdsstatens omfordeling ved å øke inntektsforskjellene før skatt? Dersom det var tilfelle, ville store velferdsstater innebære større lønnsforskjeller før skatt. Det er i det minste vanskelig å finne spor etter slike kompenserende lønnsforskjeller. Tvert om finner vi følgende:

Påstand 7Arbeidsmarkedet kompenserer ikke for velferdsstatens omfordeling. Store velferdsstater skaper mindre og ikke større lønnsforskjeller før skatt.

Ved å igjen benytte datasettet for 18 OECD land i perioden 1972 til 2005 vises det i Barth og Moene (2009) at omfanget til velferdsstaten reduserer lønnsforskjellene. Sammenpressingen av den nedre del av lønnsfordelingen er også klar. Effektene er betydelige: Ti prosents økning i velferdsstatens sjenerøsitet, gir godt over fem prosents reduksjon i lønnsulikheten (Vi kommer tilbake til disse sammenhengene i diskusjonen rundt figur 3.2).

En viktig grunn er at mange av velferdsstatsutgiftene styrker grupper som ellers ville stilt svakt i arbeidsmarkedet. Offentlig finansierte skoler, offentlig helsetilbud og sosialforsikring favoriserer svake grupper mer enn sterke. En grunn er nettopp at svake grupper ikke så lett kan skaffe seg slike tilbud på egen hånd. En annen grunn er at det å ha en velferdsstat innebærer likere muligheter. Den muliggjør at også lavinntektsgrupper kan skaffe seg bedre jobber; hver enkelt kvinne og mann kan bruke mer tid på å finne den jobben som passer best for dem og kreve bedre vilkår i de jobbene de får.

3.2.3 Likhet som en kumulativ prosess

En kumulativ prosess innebærer gradvise endringer som igjen fører til nye endringer. Prosessen kan være selvforsterkende, som når noen sosiale reformer endrer maktforholdene, og nye maktforhold leder til nye reformframstøt. Utviklingen av viktige sider av den skandinaviske modellen kan betraktes som en slik kumulativ prosess der noe likhet skaper mer likhet.

I de to foregående avsnittene har vi argumentert for to separate mekanismer mellom lønnsulikhet og velferdsstatens utforming. Vi skal nå kombinere dem.

3.3 I et internasjonalt perspektiv

Hvordan skiller den skandinaviske modellen seg ut i forhold til ordningene i andre OECD land?

3.3.1 Små lønnsforskjeller

For å forstå hvordan organisasjonene i arbeidsmarkedet virker i alle land er det viktig å minne om at organisasjonene har størst effekt på de relative lønningene:

Påstand 13I alle land har fagforeningene en større innflytelse på relative lønninger enn på den funksjonelle inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital.

Denne påstanden er nærmere dokumentert i en rekke arbeider, se for eksempel Freeman and Medoff (1984). En viktig implikasjon av påstanden er at det lett blir misvisende når vi får høre at fagbevegelsen har mistet sin makt og innflytelse dersom kapitalens andel av nasjonalproduktet øker. I den skandinaviske fagforeningstradisjonen har kapitaleierne vært tenkt på som sparemaskiner. Alle samfunn må spare. I land med sterke fagforeninger har en valgt å la noe av sparingen skje gjennom tilbakeholdte overskudd i bedriftene. Spørsmålet er hvor effektive disse sparemaskinene fortsatt er. Det skal vi komme tilbake til.

Vi har allerede diskutert hvordan koordinering av lønnsdannelsen gir små lønnsforskjeller. Empirisk er dette påvist for OECD landene av blant andre Wallerstein (1999), Barth, Moene og Wallerstein (2003) og Barth og Moene (2008, 2009).

For å illustrere en langsiktig trend i Norge har vi i figur 3.1 plottet fagarbeidernes lønnspremie i industrien i forhold til ufaglærte arbeidere. Lønnsforskjellen mellom fagarbeidere og ufaglærte steg jevnt utover 30-tallet og nådde sitt maksimale nivå, 24 prosent, i perioden 1936 til 1939. Gjennom krigsårene og etterkrigstiden sank premien, frem til den nådde sitt minimum med 8,5 prosent i 1978. Utover åtti- og nittitallet har fagarbeidernes premie igjen steget og den lå rundt 12 prosent ved årtusenskiftet.

Figur 3.1 Fagarbeideres lønnspremie i industrien i forhold til faglærte arbeidere.

Kilde: NOS: Historisk statistikk, forskjellige utgaver.

Denne utviklingen for industriarbeiderne illustrerer til en viss grad en utvikling man har sett i mange land. Generelt økt utdanningsnivå har redusert lønnsgapet mellom de utdannete og de uten utdannelse. De moderate og synkende forskjellene mellom fagarbeidere og ufaglærte i Norge er nok vel så mye et resultat av hvordan lønnsfastsettelsen har foregått. Siden andre verdenskrig har fagforeningene vært inkluderende overfor hele spennet av arbeidere og har bidratt til å holde lønna til den dårligst kvalifiserte arbeidskraften oppe. Samtidig har man av hensyn til bedriftens konkurranseevne unnlatt å presse frem høye tillegg for fagarbeiderne. Det er oppsiktsvekkende at man på slutten av 70-tallet hadde en lønnspremie så lav som 8,5 prosent. Dette tyder på at solidariteten mellom gruppene på arbeidsplassene var reell og at den har forårsaket en betydelig lønnskompresjon.

Påstand 14De skandinaviske landene har de minste lønnsforskjellene i verden.

I statistikken har Sverige, Norge og Danmark lenge konkurrert om ha de minste lønnsforskjellene. Av tabell 3.1 ser vi at Norge og Sverige har ligget foran de andre landene så å si i alle perioder som det er sammenlignbare observasjoner for – godt etterfulgt av Danmark og Finland.

Påstand 15Jo mer åpen økonomi, desto mer koordinering av lønnsfastsettelsen.

Barth og Moene (2008) viser hvordan koordinering i lønnsfastsettelsen er assosiert med åpenhet i økonomien basert på observasjoner fra 20 OECD land i perioden 1976 – 2003. Koordinering er definert ved en indeks som tar verdien 1 – 5. Verdien 1 betyr at lønningene fastsettes på bedriftsnivå, uten noen form for koordinering, mens 5 står for en fullstendig koordinert lønnsfastsettelse på nasjonalt nivå. Åpenhet er definert som gjennomsnittet av eksport og import i prosent av BNP. Det gjennomsnittlige koordineringsnivå er høyere jo større andel utenrikshandelen utgjør av BNP.

Koordinering i lønnsdannelsen krever deltakelse fra både arbeidsgivere og arbeidstakere. Dette mønsteret tyder derfor på at begge partene ser seg tjent med å ta betydelige deler av lønnsdannelsen ut av markedskonkurransen nettopp i de landene som møter sterkest konkurranse gjennom utenriksøkonomien. Det er velkjent at små europeiske land har mer lønnskoordinering enn store land (Katzenstein, 1985). Dette mønsteret holder seg imidlertid, også når vi tar hensyn til landets størrelse. Åpne økonomier, målt ved gjennomsnitt av import og eksport som prosent av brutto nasjonalprodukt, har gjennomgående mer koordinering i lønnsdannelsen.

Lønnskoordinering er som regel et forsøk på å internalisere eksterne effekter i lønnsfastsettelsen. Det dreier seg om både pris- og sysselsettingseffekter. Ved å koordinere forhandlingene kan partene redusere lønns- og prisoverveltninger mellom sektorer. Høyere lønn i skjermede virksomheter kan for eksempel lett veltes over i prisene. Det kan medføre at arbeidstakerne i utekonkurrerende virksomheter blir stilt overfor høyere levekostnader uten at de kan kreve lønnsøkning i egen virksomhet. På samme måte kan de fagorganiserte redusere uheldige sysselsettingsvirkninger som går på tvers av sektorer. Når økonomien møter nedgangstider ute er koordinering spesielt viktig, fordi slike eksterne effekter kan slå spesielt uheldig ut for virksomheter som er mest utsatt for internasjonal konkurranse.

Norge rangerer høyt på alle internasjonale rankinglister over koordinering i lønnsdannelsen (se for eksempel OECD 2006). Koordineringen påvirkes av organisasjonsgrad og arbeidsstyrkens sammensetning. Jo større del av arbeidsstyrken som er fagorganisert, jo mer koordinering; mens en økt andel med høyere utdanning, derimot, innebærer mindre koordinering. Når flere får høyere utdanning, blir arbeidstakersiden mer fragmentert. Det er også en positiv sammenheng mellom graden av koordinering og hvor rike landene er, målt som BNP per innbygger.

En viktig konsekvens av koordinerte lønnsforhandlinger er derfor et mer stabilt og høyere sysselsettingsnivå enn det en åpen økonomi ellers ville hatt. Dette er viktig av to grunner. For det første innebærer det at skattebyrden ved sjenerøse sosialforsikringer blir mindre, både fordi skattebasen blir stabilt høyere, og fordi antallet personer på arbeidsløshetstrygd blir mindre. Samtidig blir utstøtingen fra arbeidsmarkedet mindre.

Kort sagt: Det er mindre lønnsulikhet i økonomier med høy åpenhet, noe som i hovedsak kan føres tilbake til forskjeller i institusjoner i arbeidsmarked og velferdsstat. Vår påstand er ikke nødvendigvis at en økning i eksportandelen vil føre til økt grad av koordinering, mer lønnslikhet og høyere inntekssikring. Påstanden er rett og slett at koordinering, lønnslikhet og inntekssikring er mest utbredt der økonomiene er svært åpne.

3.3.2 Robin Hood og frihandel

Tilsynelatende foretar de skandinaviske landene omfordelingen to ganger – først i arbeidsmarked, så via velferdsstaten. Dette er et viktig eksempel på hvordan den skandinaviske modellen består av komplementære ordninger der ingen av dem kunne gjøre jobben alene.

Den negative assosiasjonen mellom velferdsstat og lønnsulikhet

Når vi sammenligner OECD land finner vi:

Påstand 16Lønnsforskjellene er minst i Skandinavia der velferdsstaten tilsynelatende kunne ha redusert ulikhetene som lønnsforskjellene skaper.

Velferdsstaten er altså mest utbygd der den tilsynelatende trengs minst. Dette minner om det som Peter Lindert (2004) kaller Robin Hood paradokset. I figur 3.2 nedenfor viser vi hvordan sjenerøsiteten til velferdsstaten er negativt assosiert med lønnsulikheten. Sjenerøsiteten i velferdsordningene kan måles med en indeks for ytelser overfor arbeidsløse, syke arbeidstakere og uføre- og alders­pensjonister. Indeksene er utviklet av Lyle Scruggs ved University of Connecticut (se Scruggs, 2004) og fanger opp ytelsene i form både av kompensasjonsgrader, dekningsgrader, varighet og andre elementer. Indeksen viser at det var en klar tendens i de fleste OECD land til økende sjenerøsitet i velferdsstatene fram til slutten av 1980-tallet. Deretter har veksten stagnert og velferdsstatene er blitt strammet noe inn.

Figur 3.2 illustrerer påstanden over, men den viser selvsagt ingenting om årsak-virkning. Skillet mellom årsak og virkning er studert i mer detalj i Barth og Moene (2009). Her skilles det mellom to viktige separate mekanismer som forklarer mønsteret. Den ene mekanismen («the equality magnifying effect») går fra lønnsulikhet til velferdsstatens utforming; den andre («the wage equalizing effect») går fra velferdsstatens sjenerøsitet til lønnsulikheten.

Figur 3.2 Velferdsstatens sjenerøsitet og lønns­ulikhet.

I figur 3.3 viser vi at det også er en negativ assosiasjon mellom velferdsstatens sjenerøsitet og andre ulikhetsmål over perioden 1975 – 2003 også når vi måler inntektsulikheten innad i spesielle utdanningsgrupper og med alternative ulikhetsmål og med husholdningene som telleenhet.

Figur 3.3 Mål på ulikhet.

Endelig viser figur 3.4 at det er en negativ sammenheng mellom velferdsstatens sjenerøsitet og inntektsulikhet når vi måler velferdsstatens sjenerøsitet på forskjellige måter.

Figur 3.4 Mål på sjenerøsitet.

I disse tre figurene finner vi de skandinaviske landene øverst i venstre hjørne: de har de mest sjenerøse velferdsstatsordningene og de minste lønns-og inntektsforskjellene før skatt og overføringer.

3.3.3 Ulikhet mellom husholdninger – før og etter skatt

En måte å vise i hvilken grad skattesystemet virker utjamnende er å se på ulikheten før skatter og avgifter i forhold til ulikheten etter skatter og avgifter. I figur 3.5 viser vi på den horisontale aksen forholdet mellom ulikhet før og etter skatter og avgifter. En verdi på 1 viser at det ikke er noen effekt av skattesystemet, mens tall over 1 indikerer at ulikheten er større før enn etter. I figuren er denne graden av utjevning vist i forhold til graden av ulikhet før skatt. Det ser ut som graden av utjamning er forholdsvis lik i mer og mindre ulike land. Det mest slående er følgende:

Figur 3.5 Ulikhet mellom husholdninger – før og etter skatt.

Påstand 19Graden av utjamning i skattesystemet er klart sterkere i de skandinaviske landene enn i nesten alle andre land.

3.3.4 Mobilitet over generasjoner

Har skandinaviske land mindre sosial mobilitet enn andre land? Er noe av kostnaden ved en stor velferdsstat og sterke organisasjoner i arbeidsmarkedet at vi mister noe av den kapitalistiske dynamikken i form av høy sosial mobilitet? Eller innebærer den skandinaviske modellen mer like muligheter for alle slik at den sosiale mobiliteten i realiteten er høyere enn i andre land?

I arbeidet «American Exceptionalism in a New Light» (Jänti et al, 2006) har blant andre de tre økonomene Bratsberg, Røed og Raaum fra Frischsenteret bidratt i en komparativ studie av inntektsmobilitet mellom generasjoner. Landene som sammenlignes er Norge, Sverige, Danmark, Finland, Storbritannia og USA. For å beskrive graden av sosial mobilitet mellom generasjoner beregner forfatterne det som kalles mobilitetsmatriser. Basert på data som omfatter fedre og deres barns lønn beregnes sannsynligheten for at barnet skal bevege seg opp eller ned i inntektsfordelingen.

Mobilitet mellom generasjoner har man hvis barnets relative posisjon i inntektsfordelingen avviker fra farens. I beregningen av mobilitetsmatrisene deler de inntektsfordelingen opp i fem like store deler og mobilitet innebærer da en forflytting fra et intervall til et annet.

Mobilitetsmatriser gjør det mulig å se på asymmetriske mønstre, for eksempel for å oppdage mer mobilitet på toppen enn på bunnen av inntektsfordelingen. For å lette sammenligningen av mobiliteten mellom generasjoner på tvers av land, ser forfatterne på hvordan barna er fordelt i inntektsfordelingen betinget på far sin status. Samlet sett finner de at de nordiske landene er ganske like, og at det er mer mobilitet i Norden enn i USA og til dels Storbritannia.

De ser spesielt på de store bevegelsene fra topp til bunn eller bunn til topp i inntektsfordelingen. Målet på bunn til topp mobiliteten er sannsynligheten for at et individ skal havne blant dem 20 prosentene med lavest inntekt gitt at faren var blant dem med 20 prosentene høyest inntekt.

Figur 3.6 viser mobiliteten mellom topp og bunn i de forskjellige landene. Tallene viser situasjonen for fedre og deres respektive sønner. Øverste del viser mobiliteten fra bunn til topp. Slik mobilitet oppover er mindre hyppig i USA enn i de andre landene. I USA er sannsynligheten for mobilitet fra bunn til topp 8 prosent mens den i Norge er 12 prosent. Nedre del viser mobiliteten fra topp til bunn. Denne nedovermobiliteten er mindre hyppig i USA og Storbritannia enn i de nordiske landene.

Figur 3.6 Mobilitet mellom topp og bunn i inntektsfordelingen.

Norge skiller seg ikke spesielt ut fra de andre nordiske landene i noen retning, og i likhet med de andre nordiske landene er mobiliteten ned noe større enn mobiliteten opp.

Dersom hver generasjon hadde startet med blanke ark skulle alle overgangssannsynlighetene vært 0,2. Så selv om mobiliteten er høyere i Norden enn i USA er det fortsatt slik at en gutt med en far i nedre femdel har 40 prosent lavere sjanse for å havne i øvre femdel enn en tilfeldig valgt gutt.

Mange tror at USA skiller seg ut fra andre land ved at landet har en ekstraordinært høy mobilitet. De skandinaviske landene mangler denne formen for sosial dynamikk, tror mange. Slike oppfatninger stemmer ikke ubetinget:

Påstand 20De skandinaviske landene skiller seg ut som land med forholdsvis høy mobilitet.

Dette resultatet fra studien av mobilitetsmatriser må imidlertid forstås i lys av den absolutte inntektsulikheten i de enkelte land. Tabell 1 viser at lønnsspranget mellom et representativt medlem av henholdsvis nedre 20 prosent og øvre 20 prosent er mer enn dobbelt så stort i USA som i Norge og Norden. Så selv om inntektsmobiliteten i Norden er høyere enn i mange andre land, representerer en bevegelse oppover i fordelingen en mindre inntektsøkning.

Et mer absolutt mål er det som viser hvor ofte sønner av fedre i nedre femdel overhodet beveger seg opp fra denne posisjonen; altså om de beveger seg til én av de fire øvre femdelene. Figur 3.7 viser disse hyppighetene. I dette perspektivet ville fullstendig mobilitet tilsi at overgangssannsynlighetene skulle være 0,8. Igjen kommer USA ut som det landet med minst mobilitet. Norge og de andre landene er forholdsvis like. Innad blant de nordiske landene har imidlertid både Danmark og Sverige signifikant større grad av mobilitet enn Norge når mobilitet måles på denne måten.

Figur 3.7 Mobilitet ut av bunn.

Figur 3.6 viste at mobiliteten fra bunn til topp var mindre enn fra topp til bunn for alle land. For Norges vedkommende er det imidlertid samtidig slik at den øverste femdelen er den mest stabile. Har man en far i øverste femdel er det 35 prosent sjanse for at man selv havner der. For Norges vedkommende kan det se ut som at dersom man først beveger seg ned fra øvre femdel, kan man godt komme til å bevege seg langt. Dersom man beveger seg opp fra en av de to nederste femdelene vil det være gode muligheter for å bevege seg to trinn opp, men vanskeligere å nå lenger.

En mulig forklaring på denne asymmetrien kan være at velferdsstatens likhetsskapende mekanismer sørger for en viss utjevning av mulighetene for å realisere et utfall innen middelklassen. Når det gjelder de høyeste inntektene vil imidlertid sønner med den rette bakgrunnen ha en betydelig fordel. Det kan være slik at for å komme helt til topps er det ikke bare viktig med talent og utdannelse, men det er også viktig å ha familiens økonomiske ballast og sosiale nettverk. Hvis denne drahjelpen fra familiebakgrunnen er mest til hjelp dersom sønnen også selv har ambisjoner, vil den ikke redusere muligheten for at sønnen beveger seg langt ned dersom han først beveger seg vekk fra øvre del av fordelingen. Denne tolkningen innebærer altså at de likhetsskapende mekanismene fungerer i midten av inntektsfordelingen og til dels nedover, men at de i mindre grad bidrar til at topposisjonene utfordres.

3.3.5 Når krake søker make

En annen side av den sosiale mobiliteten dreier seg om hvordan husholdninger dannes, hvem som slår seg sammen med hvem. «Assortative matching» heter det på fint når krake søker make. Noe av ulikheten mellom husholdninger kan forklares av at krake søker make i den forstand at personer med like høy utdanning og inntekt søker sammen.

I Skandinvia er yrkesdeltakelsen spesielt høy. Dersom folk som en konsekvens tenderer til å inngå parforhold, stifte familie og danne husholdninger med folk de treffer i jobbsammenheng, kan ‘krake søker make’ effekten i Skandinavia bidra mer til den samlete ulikheten mellom husholdninger enn i andre land. Det er nettopp det vi finner:

Påstand 21Høy yrkesdeltakelse gir en spesiell form for ulikhet ved at yrkesaktive kvinner og menn nner seg partnere innenfor samme yrkes- og inntektsgruppe.

I figur 3.8 viser Aslaksen m.fl. (2005) sin «flocking together»-index, som vi kaller «krake søker make»-indeksen. Indeksen er regnet ut som forskjellen mellom ulikheten i familieinntekt slik de faktisk er, i forhold til hvordan den ville vært ved at par var dannet tilfeldig, det vil si uten tendens til «assortative matching». Dette målet er positivt hvis det er en tendens til at høyinntekstpersoner gifter seg med andre høyinntekstspersoner og vise versa. Dataene er tatt fra Luxembourg Income Study, som er en samling av mikrodata fra 32 land, stort sett OECD-land og transisjonsland.

Se www.lisproject.org for flere detaljer.

Figur 3.8 Krake søker make.

Vi ser at det har vært en tendens til økt «assortative matching» over tid. Økningen har vært ekstra sterk i Skandinavia, og i dag ligger de skandinaviske landene på topp blant landene vi ser på. Dette kommer også fram i tabell 3.2. Her ser vi på sammenhengen mellom ulikhet på individuelt nivå og ulikhet på husholdningsnivå. Ikke overraskende er det høyere ulikhet på husholdningsnivå i land og perioder hvor ulikheten også er høy på individnivå, men for et gitt nivå på individuell ulikhet er det generelt høyere ulikhet på husholdningsnivå i skandinaviske land enn i de andre landene.

En mulig forklaring kan være høyere kvinnelig yrkesdeltakelse i de skandinaviske landene. For å undersøke det tar vi i kolonne (2) også med andelen av husholdningene hvor bare mannen (husholdsoverhodet) er i jobb. Vi ser at i land hvor det er mange husholdninger hvor bare mannen jobber er ulikheten lavere på husholdsnivå for gitte nivåer på ulikhet på individnivå. En forklaring er at i husholdninger hvor mannen tjener godt har de råd til å bare ha en person i arbeid mens fattigere husholdninger er nødt til å ha begge i jobb. Dette er imidlertid ikke hele forklaringen, siden det fortsatt er høyere husholdsulikhet i skandinaviske land når vi betinger på både individuell ulikhet og andelen husholdninger med bare mannen i jobb.

3.3.6 Lav, stor og god

Som sagt kan sosial trygghet og kapitalistisk dynamikk kombineres. I en god økonomi som får til en slik kombinasjon må vi vente å finne lav ledighet, stor yrkesdeltakelse og god økonomisk vekst.

Påstand 22Den skandinaviske modellen har arbeidsmarkeder som bidrar til lav arbeidsledighet, høy sysselsetting og god økonomisk vekst.

Denne påstanden skal vi belegge med tall fra OECD. Figur 3.9 viser arbeidsledigheten i Norge og noen andre OECD-land sammen med et aggregat for hele OECD. Vi ser at Norge har ligget lavt i hele perioden 1989 – 2007. De svenske ratene var noe lavere på 1980-tallet, men gikk kraftig opp tidlig på 1990-tallet og har etter det ligget over den norske. Generelt har både Norge og Sverige hatt arbeidsledighetsrater som ligger klart under de fleste andre vestlige land til tross for en godt utbygd velferdsstat og høye implisitte minstelønninger fra de kollektive lønnsforhandlingene.

Figur 3.9 Arbeidsledighet i noen OECD-land.

Lav ledighet er som nevnt en integrert del av den institusjonelle likevekten som utgjør den skandinaviske modellen. Det ville være vanskeligere å holde full sysselsetting uten sentraliserte fagforeninger som bidrar med lønnsmoderasjon selv når ledigheten er lav. Uten et troverdig løfte om tilnærmet full sysselsetting ville det likedan være vanskelig for fagbevegelsen å få til den nødvendige moderasjonen i lønnsoppgjørene. En omfattende velferdsstat gjør det dessuten lettere å få til noe av jobbmobiliteten og «flexicurity» som er nødvendig for å få til full sysselsetting.

Lav arbeidsledighet er viktig, men vel så viktig er en høy yrkesdeltakelse. Yrkesdeltakelsen er høy både i Norge og Sverige. Dette er vist i figur 3.10. Den høye yrkesdeltakelsen og sysselsettingen gjør det selvsagt lettere for de nordiske landene å opprettholde en høy produksjon per innbygger sammenlignet med land hvor denne raten er lavere. Den rekordhøye yrkesdeltakelsen er også nyttig å ha i minne når en bekymrer seg over de høye uførhetstallene i Norge. Det er all grunn til å ta de høye uførhetstallene på alvor, men de gir et ufullstendig bilde dersom de ikke komplementeres med den rekordhøye yrkesdeltakelsen.

Figur 3.10 Sysselsettingsrater i noen OECD-land.

De aller enkleste økonomiske teorier tilsier at de skandinaviske landene burde være økonomiske katastrofer, blant annet på grunn av for små lønnsforskjeller og for store velferdsstater, men det er de ikke. I figur 3.11 viser vi årlige vekstrater i BNP for noen utvalgte OECD-land. Det er store årlige svingninger, men Norge og Sverige ligger i nærheten av gjennomsnittet for OECD-landene. Det er derfor lite grunnlag for å si at veksten har vært lavere i Skandinavia enn i sammenliknbare land.

Den høye veksten henger sammen med den høye sysselsettingen som vi viste over. Andre viktige faktorer er at lønnssammenpressing fører til mer kreativ destruksjon som fører til økt produktivitetsvekst, og at et godt utbygd sikkerhetsnett gjør det lettere å nyte fruktene av internasjonal handel.

3.4 En varig kombinasjon av sosial trygghet og kapitalistisk dynamikk?

Til tross for at det over tid har vært arrangert mange begravelser for den skandinaviske modellen, synes den fortsatt å være i god form. Hva gjør modellen så robust overfor vekslende forhold, internasjonalt og nasjonalt? Og vil det vare?

3.4.1 Frihandelsinstitusjoner

En åpenbar grunn til modellens stabilitet er at sosial trygghet og kapitalistisk dynamikk utgjør viktige motkrefter som alt i alt representerer selvkorrigerende mekanismer.

Påstand 23Den skandinaviske modellen representerer en form for frihandelsinstitusjoner.

3.4.2 Likhet som biprodukt?

En annen grunn til at den skandinaviske modellen er så robust overfor vekslende forhold er at den tilfredsstiller flere formål på samme tid. Det som for noen er det viktigste ved modellen, er for andre et biprodukt, og omvendt.

3.4.3 Maktendring på grunn internasjonalisering?

Internasjonal konkurranse og økt kapitalmobilitet kan gjøre kapitaleierne mindre nasjonale og mer villige til å søke de mest profitable mulighetene uavhengig av hvor de måtte være lokalisert internasjonalt. Mange mener at dette medfører en endring i relativ forhandlingsstyrke der kapitaleierne får mer makt i forhold til både arbeidstakerinteresser og politiske partier. Særlig styrkes eiernes interesser i konkurranseutsatte næringer i forhold til interessene i skjermet virksomhet, hevdes det.

3.4.4 Hvor stabil er den sosiale pakten?

Den skandinaviske modellen gir i realiteten inn­byg­gerne en implisitt samfunnskontrakt med betydelige forsikringselementer. Tilnærmet full sysselsetting forsikrer mot ledighet. Helse- og sosialpolitikken forsikrer mot tap av inntekt, men samfunnskontrakten forsikrer innbyggerne ikke bare mot uheldige utfall av uforutsette begivenheter knyttet til helse, inntekt og jobb, men også mot konsekvensene av mulige feilbeslutninger og viljesvakhet i løpet av livet. Velferdsstatens støtteordninger reduserer risikoen for sosial fornedring og for å havne i individuelle fattigdomsfeller.

Påstand 29Den skandinaviske modellen kan tolkes som en implisitt sosial kontrakt som gir innbyggerne forsikring fra krybbe til grav.

Innbyggerne er forsikret mot uheldige utfall i fødselslotteriet. Det spiller ikke så stor rolle hvem dine foreldre er og hvem du selv blir. Det er små forskjeller på folk uansett hvor du havner i inntektsfordelingen. Koordinerte lønnsforhandlinger gir arbeidstakerne i en liten, åpen økonomi forsikring mot arbeidsledighet som følge av svingninger i internasjonale markeder. Velferdsstaten med universelle ordninger forsikrer den enkelte mot inntektsbortfall. Oppslutningen til den skandinaviske samfunnsmodellen er derfor basert på at den tilbyr forsikringsordninger som markedet vanskelig kan frambringe. Forsikringsmotivet gjør at oppslutningen kan fortsette å øke, også når folk blir rikere og velstanden øker. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig med folkelig oppslutning.

Koordineringen i arbeidslivet er avhengig av frivillig deltakelse fra både arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner. Inntektsomfordelingen i arbeidsmarkedet må oppnå støtte fra mektige aktører som ikke først og fremst er opptatt av omfordelingen i seg selv, men som snarere er motstandere av egalitære mål og omfordeling.