NOU 2009: 10

Fordelingsutvalget

3.2.3 Likhet som en kumulativ prosess

En kumulativ prosess innebærer gradvise endringer som igjen fører til nye endringer. Prosessen kan være selvforsterkende, som når noen sosiale reformer endrer maktforholdene, og nye maktforhold leder til nye reformframstøt. Utviklingen av viktige sider av den skandinaviske modellen kan betraktes som en slik kumulativ prosess der noe likhet skaper mer likhet.

I de to foregående avsnittene har vi argumentert for to separate mekanismer mellom lønnsulikhet og velferdsstatens utforming. Vi skal nå kombinere dem.

Velferdsstaten presser sammen lønnskjellene

Den første mekanismen går fra velferdsstaten til lønnsfordelingen. Vi kan tenke på dette som en kurve som viser velferdsstatens innflytelse på lønnsfordelingen. Den fanger opp hvordan velferdsstaten støtter svake grupper i arbeidsmarkedet og dermed presser sammen lønnsfordelingen nedenfra. Størrelsen på effektene kan være betydelige: ti prosent økning i velferdsstatens sjenerøsitet gir mer enn fem prosents reduksjon i gapet mellom den niende og første desilen i lønnsfordelingen. I den skandinaviske modellen kommer denne likhetsskapende effekten av velferdsstaten på toppen av en sammenpressing av lønnsforskjellene gjennom den koordinerte lønnsfastsettelsen.

Små lønnsforskjeller øker velferdsstatens popularitet

Den andre mekanismen går fra lønnsfordelingen til velferdsstatens sjenerøsitet. En sammenpressing av lønnsforskjellene leder til at en majoritet ønsker mer sjenerøse ordninger. Mindre ulikhet gir et ønske om større velferdsstat. Politiske partier som konkurrerer om velgernes oppslutning må ta hensyn til slike ønsker blant velgerne. Partiene gjør det selvsagt ikke i samme grad, men store partier eller koalisjoner kan ikke ignorere det en majoritet av velgerne ønsker. Størrelsen på effektene er betydelige: ti prosent mindre lønnsforskjeller leder til mer en seks prosents økning i velferdsstatens sjenerøsitet.

Likhetsmultiplikatoren

Ved å kombinere de to mekanismene får vi en kumulativ prosess der velferdsstaten presser sammen lønnsforskjellene og der små lønnsforskjeller leder til en videre ekspansjon av velferdsstaten. På sikt summerer denne prosessen seg opp til en betydelig sosial multiplikator: Likhetsmultiplikatoren. Vi kan anslå størrelsen på denne likhetsmultiplikatoren ved å se på variasjoner mellom land og over tid for å identifisere de to separate effektene. På basis av data fra 1976 – 2005 anslår Barth og Moene (2009) at multiplikatoren er så stor som 1.5. Det innebærer at enhver endring i ulikhet blir multiplisert opp med 50 prosent. Effektene via den nederste delen av lønnsfordelingen er spesielt stor — velferdsstaten påvirker den nederste delen av lønnsfordelingen før skatt; og den nederste delen av fordelingen har stor betydning for velferdsstatens politiske oppslutning. Likhetsmultiplikatoren virker begge veier avhengig av om den initiale påvirkningen er likhetsskapende eller ulikhetsskapende.

Strukturforskjeller blåses opp

Det er forskjeller mellom alle land når det gjelder størrelse, ressurser, forhistorie, organisering og politisk orientering. La oss kalle dette strukturforskjeller.

Påstand 12Likhetsmultiplikatoren blåser opp strukturforskjeller mellom land. Derfor har forholdsvis like rike land store innbyrdes forskjeller i inntektsfordeling og velferdsstatsutforming.

For eksempel har de skandinaviske landene sterke organisasjoner i arbeidsmarkedet som i seg selv leder til en sammenpressing av lønnsforskjellene. Denne sammenpressingen forsterkes så gjennom likhetsmultiplikatoren. Den blåser opp initiale forskjeller med femti prosent. USA og England har et mye mer desentralisert lønnsfastsettelsessystem som leder til større ulikheter. Disse ulikhetene blåses så opp av (u)likhetsmultiplikatoren med femti prosent.

En rekke andre forhold virker også gjennom (u)likhetsmultiplikatoren. Politiske endringer (Thatcher i England), som endrer på velferdsstatens innretning og som begrenser fagbevegelsens makt, forsterkes av ulikhetsmultiplikatoren. Økonomisk vekst som øker samlet inntekt til disposisjon fører normalt til ytterligere økning i ytelsene fra velferdsstaten. Slike økninger virker så gjennom likhetsmultiplikatoren (og motvirker til en viss grad andre ulikhetsskapende mekanismer som den økonomiske veksten kan ha satt i sving).