Ot.prp. nr. 83 (2004-2005)

Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven)

18.4 Utleggstrekk

18.4.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett kan både skatteoppkreverne og skattefogdkontorene, i tillegg til de alminnelige namsmenn, beslutte utleggstrekk i lønn m.m. Utleggstrekk innebærer at arbeidsgiveren pålegges å foreta trekk i skyldnerens lønn eller andre løpende utbetalinger. Utleggstrekk foretatt med hjemmel i skattebetalingsloven kalles i dag påleggstrekk.

18.4.1.1 Myndighet til å beslutte utleggstrekk

Skatteoppkreverne

Skattebetalingsloven § 33 nr. 1 gir skatteoppkreverne en alminnelig adgang til å inndrive forskuddsskatt, restskatt og annen utlignet skatt som ikke blir betalt i rett tid, herunder renter og kostnader, ved påleggstrekk i lønn og andre ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Oppregningen i dekningsloven § 2-7 er avgjørende for hvilke typer ytelser det kan besluttes påleggstrekk i, og hvor langt det er adgang til å gripe inn i skyldnerens økonomi.

I henhold til skattebetalingsloven § 33 nr. 4 kan det gis pålegg om trekk også der lønnstakeren selv innkrever lønnen. Videre følger det av forskrift 3. desember 2002 nr. 1352 om påleggstrekk (påleggstrekkforskriften) § 3 nr. 2 at det kan pålegges trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Etter forskriften § 5 nr. 2 kan slikt trekk ikke overstige 20 prosent av godtgjørelsen uten at skyldneren samtykker til dette.

Skatteoppkrevernes myndighet til å gjennomføre påleggstrekk gjelder for skattekrav som tilkommer den kommunen den enkelte skatteoppkrever har innkrevingsansvaret for. Myndigheten er ikke avgrenset til skyldnere bosatt i den aktuelle kommunen, men gjelder for hele landet uavhengig av hvor skyldneren har sin bopel eller sitt arbeidssted, og uavhengig av hvor den som skal gjennomføre trekket, er lokalisert. Denne ordningen avviker fra reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 om stedlig kompetanse. Det er i praksis lagt til grunn at skatteoppkreverne kan nedlegge påleggstrekk så lenge den trekkpliktige befinner seg i Norge, uavhengig av hvor skyldneren oppholder seg eller er bosatt. Dette vil eksempelvis ha betydning i forhold til pensjonister som befinner seg i utlandet og som mottar ytelser fra folketrygden.

Særlige regler om utleggstrekk ved fiske- og fangstvirksomhet er gitt i skattebetalingsloven § 33 nr. 1 annet punktum.

Skattefogdkontorene

Bestemmelsen i embetsverksloven § 5 tredje ledd første punktum om at skattefogdkontorene kan beslutte tvangsfullbyrdelse etter reglene i skattebetalingsloven, innebærer en adgang til å beslutte påleggstrekk etter skattebetalingsloven § 33. Bestemmelsen kom inn i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven og innebar en utvidelse av skattefogdkontorenes innfordringsmuligheter. I motsetning til for utleggspant, hvor det fremgår av embetsverksloven at dette bare kan skje innenfor embetsdistriktet for krav mot personer bosatt i distriktet, har skattefogdkontorene kompetanse til å nedlegge påleggstrekk også overfor personer bosatt utenfor sitt distrikt.

18.4.1.2 Avtale om påleggstrekk

Skattepliktige som regelmessig mottar oppgjør for solgte varer eller for varer som er levert til omsetning eller foredling fra et lag eller ervervsdrivende, kan slutte avtale med skatteoppkreveren om at det skal foretas trekk i oppgjørene til dekning av hans egen skatt og skatt han er ansvarlig for, jf. skattebetalingsloven § 34 nr. 1 første punktum. Det kan ikke opprettes avtaletrekk ved salg til forbruker. Overfor skattepliktige som regelmessig mottar oppgjør for utførelse av transport eller andre tjenester, kan det også gjennomføres avtalt påleggstrekk, jf. § 34 nr. 2. Den som utbetaler oppgjørene, plikter etter pålegg fra skatteoppkreveren å foreta trekk i samsvar med avtalen. Avtalen mellom skyldneren og skatteoppkreveren medfører med andre ord lovfestede plikter for tredjemann. Den som utbetaler oppgjørene må også holde påleggstrekket på egen konto og føre regnskap.

18.4.1.3 Gjennomføring av utleggstrekk

Nærmere regler om skatteoppkrevernes gjennomføring av påleggstrekk er gitt i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 til 4. Utfyllende bestemmelser er gitt i påleggstrekkforskriften. Disse reglene gjelder også for påleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene, jf. embetsverksloven § 5 tredje ledd første punktum. Det er imidlertid ikke alle bestemmelsene i skattebetalingsloven og påleggstrekkforskriften som passer når skattefogdkontorene beslutter påleggstrekk. Der skattebetalingsloven eller påleggstrekkforskriften ikke har særskilte regler for skattefogdkontorene, kommer tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-21 til 7-24 til anvendelse, jf. skattebetalingsloven § 40 a.

Påleggstrekk iverksettes « ved at det i rekommandert brev eller på annen beviselig måte gis arbeidsgiveren eller den som foretar utbetalingen på vegne av arbeidsgiver, pålegg om å holde trekkbeløpet tilbake», jf. skattebetalingsloven § 33 nr. 2. Bestemmelsen suppleres av regler i påleggstrekkforskriften om fastsetting av trekkets størrelse, i hvilken periode trekket skal gjennomføres og om underretning til den trekkpliktige om plikten til å foreta trekk.

Er det gitt pålegg om trekk, gjelder pålegget til arbeidsgiver også for trygdekontoret når dette utbetaler sykepenger etter folketrygdloven, jf. skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum. Tilsvarende gjelder når trygdekontoret utbetaler dagpenger ved arbeidsledighet. Bestemmelsen medfører at påleggstrekket kan fortsette uavbrutt når trygdekontoret overtar utbetalingen under sykdom og arbeidsledighet.

Etter skattebetalingsloven § 33 nr. 3 plikter arbeidsgiver - når pålegg om trekk er gitt - å trekke beløpet og sende dette til vedkommende skatteoppkrever. Det følger videre av bestemmelsen at arbeidsgiver skal følge reglene for forskuddstrekk i skattebetalingsloven § 11 fjerde ledd om skattetrekkskonto og i § 12 om oppgave og betaling.

18.4.2 Høringsnotatets forslag

18.4.2.1 Myndighet til å beslutte utleggstrekk

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes myndighet til å pålegge trekk i lønn m.m. Myndigheten til å pålegge trekk skal følge innkrevingsansvaret. Dette gjelder uavhengig av hvor skyldneren er bosatt. Forslaget innebærer et unntak fra tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 annet ledd annet punktum om at utleggstrekk bare kan besluttes av namsmannen i det distriktet der saksøkte har hjemting.

Departementet foreslo videre at den nye skattebetalingsloven, på tilsvarende måte som tvangsfullbyrdelsesloven, skal bruke begrepet utleggstrekk. I dag kalles trekk pålagt av skatteoppkreverne og skattefogdkontorene med hjemmel i skattebetalingsloven gjerne for påleggstrekk. Dette begrepet fremgår ikke uttrykkelig av skattebetalingsloven, som benytter uttrykk som «trekkpålegg», «pålegg om skattetrekk», «pålegg om trekk» o.l. Begrepet påleggstrekk benyttes derimot i forskrift 3. desember 2002 nr. 1352 om påleggstrekk (påleggstrekkforskriften). I høringsnotatet uttalte departementet at hensynet til samordning av og konsekvens i lovspråket taler for at man benytter samme betegnelse på samme disposisjon.

Departementet foreslo videre at skattebetalingsloven § 33 nr. 4 om lønnstakers plikt til å innbetale trukket beløp til arbeidsgiver når han selv innkrever lønnen, videreføres. I tillegg foreslo departementet å videreføre påleggstrekkforskriften § 3 nr. 2 og § 5 nr. 2 om trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Departementet ga imidlertid uttrykk for at reglene bør fremgå av loven, og ikke bare av forskrifter. Det ble også foreslått at bestemmelsen skulle vise til livsoppholdssatsene som følger av dekningsloven § 2-7.

I høringsnotatet foreslo departementet også å forenkle regelverket på enkelte punkter. Av hensyn til et ensartet regelverk ble skattebetalingsloven § 33 nr. 1 annet punktum om utleggstrekk ved fiske- og fangstvirksomhet ikke foreslått videreført. For de aktive deltakerne i fiske- og fangstvirksomheten vil godtgjørelsen (lotten) dels være vederlag for leie av redskapspart og dels vederlag for arbeid. Skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan ta utleggstrekk i inntil 20 prosent av denne godtgjørelsen. Det de passive deltakerne mottar vil i sin helhet være vederlag for leie av fartøy- og redskapsparter, slik at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan ta utleggspant i hele vederlaget. Departementet mente derfor at det, ut fra et dekningsperspektiv, ikke er behov for denne særregelen.

Departementet foreslo dessuten å ikke videreføre skattebetalingsloven § 34 om avtalt utleggstrekk. Overfor skyldnere som regelmessig mottar oppgjør for utførelse av transport eller andre tjenester der oppgjøret også inneholder en lønnsdel, overlapper bestemmelsene om alminnelig og avtalt utleggstrekk hverandre. Disse tilfellene omfattes både av skattebetalingsloven § 33 nr. 1 tredje punktum, jf. påleggstrekkforskriften § 3 nr. 2, og skattebetalingsloven § 34 nr. 2. Skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan derfor både ta utleggstrekk ved en ensidig beslutning og etter avtale med skyldneren. Departementet mente at et slikt tosporet system verken er nødvendig eller hensiktsmessig.

18.4.2.2 Gjennomføring av utleggstrekk

Departementet foreslo i høringsnotatet at en rekke av særreglene for påleggstrekk (nå utleggstrekk) ikke videreføres i den nye loven. Etter departementets syn bør skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes gjennomføring av utleggstrekk i større utstrekning enn i dag følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Det ble i denne sammenheng vist til at ved utleggstrekk besluttet av Statens innkrevingssentral gjelder bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven om gjennomføringen av utleggsforretningen i utgangspunktet i sin helhet, jf. straffeprosessloven § 456 tredje ledd. Det ble også pekt på at ikke alle bestemmelsene i skattebetalingsloven og påleggstrekkforskriften passer når skattefogdkontorene beslutter utleggstrekk, jf. nedenfor.

I høringsnotatet ble skattebetalingsloven § 33 nr. 2 første punktum om underretning om utleggstrekk ikke foreslått videreført. Departementet uttalte at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene i stedet bør følge tvangsfullbyrdelsesloven som i § 7-21 annet ledd første punktum bestemmer at namsmannen skal underrette den trekkpliktige om plikten til å foreta trekk.

Videre vurderte departementet om skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum, om at pålegg om trekk også gjelder overfor det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsledighet eller sykepenger, bør videreføres eller ikke. Departementet kom etter en helhetsvurdering til at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene bør følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven i sin helhet. Regelen i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum ble derfor ikke foreslått videreført.

Heller ikke skattebetalingsloven § 33 nr. 5 første punktum ble foreslått videreført. Bestemmelsen fastslår at påleggstrekk skal foretas ved siden av mulig forskuddstrekk. Hensikten med formuleringen er å gjøre det klart at forskuddstrekket ikke reguleres av bestemmelsen. Det samme følger imidlertid av dekningsloven § 2-7, som bestemmer at trekk i lønn skal foretas « etter fradrag av forskuddstrekk». Departementet anså derfor bestemmelsen som overflødig.

Videre foreslo departementet å ikke videreføre skattebetalingsloven § 33 nr. 5 annet punktum. Det følger av bestemmelsen at dersom det er tatt utleggstrekk for flere krav hos samme skyldner, har kravene prioritet etter reglene i dekningsloven § 2-8. Også denne bestemmelsen ble ansett overflødig.

Departementet foreslo, i forhold til skatteoppkreverne, å videreføre regelen i skattebetalingsloven § 33 nr. 3 annet punktum som innebærer at utleggstrekket skal settes på skattetrekkontoen sammen med forskuddstrekket og følge de reglene som gjelder for innrapportering og betaling av dette.

Henvisningen i skattebetalingsloven § 33 nr. 3 annet punktum til § 11 nr. 4 og § 12 blir i praksis ikke brukt på utleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene. Departementet foreslo derfor at utleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene i sin helhet bør følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

Departementet foreslo også å lovfeste en regel om at utleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene, ikke går inn i den trekkpliktiges konkursbo, og heller ikke er gjenstand for utlegg eller andre tvangsforføyninger fra enkeltforfølgende fordringshaveres side. Tilsvarende gjelder for utleggstrekk for bidragskrav, jf. lov 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. (bidragsinnkrevingsloven) § 8 annet ledd.

18.4.3 Høringsinstansenes merknader

18.4.3.1 Begrepet påleggstrekk

Justisdepartementet slutter seg til forslaget om å endre terminologien fra påleggstrekk til utleggstrekk. Akademikerne mener derimot at en slik endring vil være kompliserende for bedriftene/arbeidsgiverne.

Kommunenes Sentralforbund (KS) er også imot den foreslåtte endringen og uttaler:

«Lovforslaget legger opp til å skifte ut begrepet påleggstrekk med utleggstrekk uten at det på dette punktet er tilsiktet noen realitetsendring. Departementet påberoper at hensynet til samordning og konsekvens i lovspråket taler for at lovgivningen bruker samme betegnelse på samme disposisjon.

Etter KS' vurdering dreier dette seg ikke om «samme disposisjon». Påleggstrekk er innarbeidet som begrep både hos skatteoppkrever, arbeidsgiver og skyldner. Skattebetalingslovens nye kommentarutgave bruker i sin innholdsfortegnelse «Trekk etter pålegg». Dette er hele poenget: Påleggstrekket er kommet i stand som et administrativt pålegg fra skatteoppkrever/skattefogd om å trekke i skyldnerens lønn med direkte hjemmel i skattebetalingsloven, der kreditor selv gir pålegg til de trekkpliktige. Utleggstrekker derimot en form for utleggsforretning foretatt i løpende ytelser av den ordinære namsmannen etter begjæring fra kreditor. Beslutning om utleggstrekk føres i namsboken, jf tvfbl § 7-21 første ledd tredje punktum. Det er ikke en slik ordning for påleggstrekk, jf skbtl § 33 nr 2 og påleggstrekkforskriften § 6.

Ved å fortsette å bruke betegnelsen påleggstrekk, vil man fortsatt kunne skille mellom de administrative trekk og de som er nedlagt av den ordinære namsmannen ved utleggsforretning og som betegnes utleggstrekk og er utøvelse av namsmyndighet. Nettopp for konsekvens i lovspråket, bør således to forskjellige former for lønnstrekk fortsatt ha forskjellige betegnelse. Dersom det i en eventuell ny innkrevingslov skal videreføres en utleggstrekkforskrift, slik det er foreslått i § 8-4, 3. ledd, vil denne neppe omfatte den ordinære namsmannens utleggstrekk. For å unngå misforståelse om hvilke utleggstrekk en slik forskrift skulle omfatte, vil det være enklere å beholde betegnelsen «påleggstrekk» og «forskrift om påleggstrekk.»

Det er også et poeng som departementet synes å ha oversett, at trekkgrunnlaget for påleggstrekk og utleggstrekk ikke er det samme. Se dekningsloven § 2-7 og påleggstrekkforskriften § 9, som viser til forskrift 14.9.56 nr 9866 for anvisning av trekkgrunnlaget. Å fjerne begrepet påleggstrekk vi altså medføre endringer i rettstilstanden som verken er tilsiktede eller vurdert som hensiktsmessige.»

18.4.3.2 Avtalt trekk

Kommunenes Sentralforbund (KS) går imot forslaget om at avtalt påleggstrekk etter skattebetalingsloven § 34 utgår. I følge KS er dette en praktisk og hensiktsmessig ordning som bør gjøres generell. Et avtalt trekk vil være mer skånsomt for skyldneren enn et påleggstrekk. Belastningen på arbeidsgiveren vil også være mindre ved et avtalt trekk. Dersom avtalt trekk ikke videreføres som en generell ordning, bør det, etter KS oppfatning, være adgang til å kunne avtale høyere trekk en 20 prosent (som kan pålegges etter lovforslaget). En slik avtale kan inngås uten nærmere lovhjemmel, men en lovbestemmelse kan være hensiktsmessig. Betalingsavtaler som lett brytes av debitor, er ikke like betryggende som avtalt påleggstrekk som må sies opp med 14 dagers varsel, jf. påleggstrekkforskriften § 7 nr. 4.

Forbund for kommunal økonomiforvaltning og skatteinnfordring (NKK) mener at muligheten til avtalt påleggstrekk ikke bør utgå. De nevner at denne muligheten er mye brukt i forbindelse med betalingsavtaler, og at det i mange tilfeller er vanskelig å etablere annen type frivillig sikkerhet.

De øvrige høringsinstansene har ikke hatt motforestillinger til forslaget om å oppheve ordningen med avtalt påleggstrekk. Justisdepartementet uttaler at de slutter seg til forslaget om at utleggspant skal være eneste fullbyrdelsesmåte i forhold til salgsvederlag, og er enig i den begrunnelsen som er gitt for dette i høringsnotatet.

18.4.3.3 Trekk ved utbetaling av dagpenger og sykepenger

Kommunenes Sentralforbund (KS) uttaler:

«I lovforslaget er det foreslått at bestemmelsen i sktbl § 33 nr 2 andre punktum om at et pålegg om trekk også skal gjelde overfor det organ som utbetaler dagpenger under arbeidsledighet etter folketrygdloven kapittel 4 eller sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8, ikke skal videreføres i ny innkrevingslov. Dette kan KS ikke være enig i. Dersom det ligger trekk på vent, er nåværende regel klar ved at nedlagt trekk hos arbeidsgiver beholder trekket om det går over til trygdekontoret. Det kan også være ressursbesparende i stedet for at to innkrevere arbeider samtidig.»

18.4.4 Departementets vurderinger og forslag

18.4.4.1 Myndighet til å beslutte utleggstrekk

I samsvar med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet å videreføre skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes myndighet til å beslutte trekk i lønn mv., jf. utkastet § 14-4. På samme måte som etter gjeldende rett skal myndigheten til å nedlegge trekk følge innkrevingsansvaret. Dette gjelder uavhengig av hvor skyldneren er bosatt. Etter departementets syn bør det komme klart frem av loven at myndigheten til å beslutte utleggstrekk gjelder uavhengig av skyldnerens bosted og uavhengig av hvor den trekkpliktige er lokalisert. Departementet foreslår derfor at det i § 14-4 første ledd fremgår uttrykkelig at skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan nedlegge utleggstrekk i hele landet.

Videre foreslår departementet at bestemmelsen i skattebetalingsloven § 33 nr. 4 om lønnstakers plikt til å innbetale trukket beløp til arbeidsgiver når han selv innkrever lønnen, videreføres, jf. § 14-4 annet ledd bokstav a. I tillegg foreslår departementet at bestemmelsene i påleggstrekkforskriften § 3 nr. 2 og § 5 nr. 2 trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, videreføres i loven, jf. § 14-4 annet ledd bokstav b.

KS påpeker at enkelte av bestemmelsene i påleggstrekkforskriften ikke er foreslått videreført i lovutkastet. Det er tatt inn en forskriftshjemmel i § 14-4 tredje ledd som gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere regler om beregning av trekkgrunnlaget. Departementet vil vurdere hvilke bestemmelser i påleggstrekkforskriften som bør videreføres, i forbindelse med arbeidet med den nye forskriften.

Departementet vil for øvrig peke på at den nye skattebetalingsloven også gjelder for betaling og innkreving av renter og omkostninger, jf. lovutkastet § 1-1 tredje ledd bokstav a. Det kan altså pålegges utleggstrekk også for slike krav. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for å presisere dette i kapitlet om tvangsfullbyrdelse slik KS foreslår.

18.4.4.2 Begrepet påleggstrekk

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å endre terminologien fra påleggstrekk til utleggstrekk. Selv om påleggstrekk er et godt innarbeidet begrep, mener departementet at hensynet til samordning av og konsekvens i lovspråket veier tyngre. Etter departementets oppfatning bør man i lovverket benytte samme betegnelse på samme disposisjon. En ny lov bør bidra til det som, etter departementets mening, er en klargjøring.

Som påpekt av KS er det enkelte forskjeller mellom utleggstrekk og påleggstrekk. Blant annet er trekkgrunnlaget for utleggstrekk etter tvangsfullbyrdelsesloven og for påleggstrekk etter skattebetalingsloven noe forskjellig. Også når det gjelder adgangen til trekk overfor selvstendig næringsdrivende er det forskjell mellom utleggstrekk og påleggstrekk. Realiteten er likevel den samme. Det etableres et tvangsmessig trekk i en løpende ytelse, og den trekkpliktige kan holdes økonomisk ansvarlig dersom trekket ikke betales. Etter departementets syn er det ingenting i veien for å benytte samme betegnelse selv om ikke alle regler samsvarer. Departementet peker på at også Justisdepartementet, som har det overordnede ansvaret for tvangsfullbyrdelsesloven, stiller seg positiv til en endring i terminologien.

18.4.4.3 Avtalt trekk

Etter departementets syn har ordningen med avtalt utleggstrekk etter skattebetalingsloven § 34 enkelte prinsipielt betenkelige sider. Realiteten er at innkrevingsmyndighetene og skyldneren avtaler at et krav skal nedbetales ved trekk i et vederlag skyldneren får fra en tredjemann. Denne avtalen medfører at den trekkpliktige blir økonomisk ansvarlig for at trekket gjennomføres, jf. lovforslaget § 16-20. Den frivillige avtalen innebærer dermed at tredjemann pålegges plikter. Departementet foreslo i høringsnotatet å ikke videreføre skattebetalingsloven § 34 om avtalt utleggstrekk.

Overfor skyldnere som regelmessig mottar oppgjør for utførelse av transport eller andre tjenester der oppgjøret også inneholder en lønnsdel, overlapper bestemmelsene om alminnelig og avtalt utleggstrekk hverandre. Disse tilfellene omfattes både av skattebetalingsloven § 33 nr. 1 tredje punktum, jf. påleggstrekkforskriften § 3 nr. 2, og skattebetalingsloven § 34 nr. 2. Skatteoppkreverne og skattefogdkontorene kan derfor både ta utleggstrekk ved en ensidig beslutning og etter avtale med skyldneren. Etter departementets oppfatning er et slikt tosporet system verken nødvendig eller hensiktsmessig.

Det er i dag ikke adgang til å beslutte utleggstrekk etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, jf. dekningsloven § 2-7, i oppgjør for varer eller i oppgjør for utførelse av transport eller andre tjenester der oppgjøret ikke inneholder en lønnsdel. I slike tilfeller kan skatteoppkreverne og skattefogdkontorene imidlertid ta utleggstrekk etter avtale etter skattebetalingsloven § 34 eller utleggspant etter § 36. Tvangsfullbyrdelsesloven og dekningsloven bygger på en forutsetning om at utleggspant og utleggstrekk ikke skal være alternative innfordringsmuligheter. Det kan derfor ikke tas utleggspant i de ytelsene det kan tas utleggstrekk i og motsatt. Departementet mener at en ny skattebetalingslov ikke bør etablere et annet system. I salgsvederlag o.l. bør innkrevingsmyndighetene derfor ta utleggspant i hele vederlaget/oppgjøret.

En innvending mot å oppheve ordningen med avtalt utleggstrekk er at utleggspant, i motsetning til utleggstrekk, må etableres i hvert enkelt vederlag. Ved utleggspant kan imidlertid hele vederlaget gå til dekning av skatte- og avgiftskravet. Ved avtalt utleggstrekk vil normalt bare en mindre del av vederlaget gå til dekning av kravet. Utleggspant kan derfor være et vel så effektivt virkemiddel.

Avtaler om utleggstrekk i salgsvederlag kan også skape problemer i forhold til factoringavtaler. Det følger av panteloven § 4-10 første ledd første punktum at «(e)n næringsdrivende kan slutte avtale om avhendelse, avhendelse i sikringsøyemed eller pantsettelse av de enkle pengekrav på vederlag for varer eller tjenester som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne».Factoringavtalen får rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret, jf. § 4-10 annet ledd første punktum. Det er klart at innkrevingsmyndighetene ikke kan avtale et utleggstrekk dersom skyldneren allerede har inngått en factoringavtale som har rettsvern. Det oppstår imidlertid et rettsvernsspørsmål dersom det er avtalt et utleggstrekk, og skyldneren deretter i strid med forutsetningene for avtalen inngår en factoringavtale som tinglyses.

Etter departementets oppfatning er det ikke behov for en ordning med avtalt utleggstrekk ved siden av utleggspant, alminnelig utleggstrekk og adgangen til å inngå betalingsavtaler mellom innkrevingsmyndighetene og skyldneren av hensyn til innfordringen, jf. lovutkastet § 15-2. Departementet opprettholder derfor forslaget om å oppheve ordningen med avtalt utleggstrekk.

18.4.4.4 Gjennomføring av utleggstrekk

Skatteoppkrevernes og skattefogdkontorenes gjennomføring av utleggstrekk er regulert både i tvangsfullbyrdelsesloven, skattebetalingsloven § 11 nr. 4, § 12 og § 33 og i forskrifter til skattebetalingsloven. Det kan derfor være vanskelig å skaffe seg oversikt over regelverket. I høringsnotatet foreslo departementet at flere av særreglene for påleggstrekk ikke videreføres i den nye loven. Etter departementets oppfatning bør de trekkpliktige ha færrest mulig særregler å forholde seg til, slik at de enkelt kan orientere seg om hvilke plikter de har. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet. Dette innebærer blant annet at bestemmelsen i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 første punktum om underretning om utleggstrekk i rekommandert brev eller på annen beviselig måte ikke videreføres. I stedet kommer tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 annet ledd første punktum til anvendelse. Rekommandert brev brukes i praksis sjelden i dag. Etter departementets syn bør en ny lov i størst mulig grad være teknologinøytral, og ikke nevne særskilt på hvilken måte underretning skal skje.

I høringsnotatet foreslo departementet at bestemmelsen i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum ikke videreføres. Bestemmelsen slår fast at «(t)rekkpålegget også gjelder for det organ som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kapittel 4 og sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8.»

Til sammenligning bestemmer tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 annet ledd at «( d)ersom saksøkte skifter arbeidsgiver, kan namsmannen etter begjæring fra saksøkeren pålegge den nye arbeidsgiveren trekkplikt for resten av trekkperioden. Er den nye lønnen vesentlig forskjellig fra den tidligere, skal namsmannen vurdere om trekket bør reguleres. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for andre ytelser som nevnt i dekningsloven § 2-7.»Denne adgangen til å overføre et trekk gjelder også dersom skyldneren eksempelvis går over fra å være i inntektsgivende arbeid til å motta alderstrygd, jf. Ot.prp. nr. 65 (1990-91) Om lov om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) side 157.

Forskjellen mellom de to bestemmelsene er at utleggstrekk etter førstnevnte bestemmelse automatisk går over fra den trekkpliktige til det organet som utbetaler sykepenger og dagpenger. Ved ordinære utleggstrekk må saksøkeren fremsette en begjæring om trekkplikt overfor namsmannen, som imidlertid ikke trenger å ta begjæringen til følge.

Departementet foreslår, på bakgrunn av høringsinstansenes merknader, å likevel videreføre den ordningen som er hjemlet i skattebetalingsloven § 33 nr. 2 annet punktum. Pålegg om trekk skal derfor også gjelde overfor det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsledighet eller sykepenger, jf. lovutkastet § 14-5 første ledd. Departementet ser at denne ordningen er enklere å administrere for skatteoppkreverne og skattefogdkontorene. Ordningen er dessuten godt innarbeidet og synes, etter de opplysninger departementet har mottatt, å fungere bra.

I samsvar med høringsnotatet foreslår departementet at bestemmelsen i skattebetalingsloven § 33 nr. 3 annet punktum om at trekkpliktig skal følge reglene som gjelder for oppgjør av forskuddstrekk, videreføres i den nye loven. Dette er en praktisk ordning for både skatteoppkreverne og arbeidsgiveren. Arbeidsgiverne godtgjøres rentefordelen i den tiden trekket står på skattetrekkontoen. Det trukne beløpet skal sendes til den skatteoppkreveren som har pålagt trekket. Dette gjelder selv om kreditoren for forskuddstrekket er skatteoppkrever for en annen kommune. En slik situasjon kan oppstå dersom skyldneren flytter.

Til sammenligning følger det av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd at trukket beløp skal utbetales til saksøkeren når ikke annet er fastsatt. Forfaller ytelsene oftere enn en gang i måneden, kan trukne beløp utbetales månedsvis dersom ikke namsmannen har bestemt at de skal utbetales straks. Det vanlige er at utbetalingen til saksøkeren skjer en gang hver måned.

Ordningen med avsetning av trekkbeløpet på skattetrekkskonto er bare aktuell overfor arbeidsgivere som foretar forskuddstrekk på vegne av en skatteoppkrever og dermed har en skattetrekkskonto. Dersom skatteoppkreverne beslutter utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i selvstendig næringsvirksomhet, vil oppdragsgiveren ikke alltid ha skattetrekkskonto. Utleggstrekket skal da følge reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet foreslår at dette presiseres i § 14-5 annet ledd.

I høringsnotatet foreslo departementet en regel om at utleggstrekk besluttet av skattefogdkontorene ikke går inn i den trekkpliktiges konkursbo, og heller ikke er gjenstand for utlegg eller andre forføyninger fra enkelte fordringshaveres side.

Bestemmelsen om at de trukne beløpene ikke går inn i trekkpliktiges konkursbo, er også aktuell ved utleggstrekk pålagt av skatteoppkreverne. Dette gjelder der trekk tas i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag overfor den selvstendig næringsdrivende, og den trekkpliktige ikke har skattetrekkskonto. Departementet har derfor i lovutkastet § 14-5 tredje ledd tatt inn at regelen også skal gjelde for utleggstrekk besluttet av skatteoppkreverne.

I tråd med forslaget i høringsnotatet foreslår departementet å ikke videreføre bestemmelsene i skattebetalingsloven § 33 nr. 5, da disse anses overflødige.