Kort om statens fordringer og gjeld
Den norske stat er i en netto fordringsposisjon, dvs. at totale fordringer overstiger total gjeld. Statens fordringer består i hovedsak av innskudd i Norges Bank, investeringer gjennom Statens pensjonsfond, aksjer i innenlandske foretak og utlån til og kapitalinnskudd i statsbanker, statsforetak og statens selvstendige bedrifter. Statens gjeld består av statsobligasjoner, statskasseveksler og kontolån fra bl.a. statsinstitusjoner og statlige fond.
Organisering av statens gjelds- og likviditetsforvaltning
Finansdepartementet har ansvaret for statens gjeldsforvaltning og forvaltningen av statens kontantbeholdning. Det er inngått avtaler med Norges Bank om forvaltningen av statens gjeld og likviditet, herunder om konsernkontoordningen. I samsvar med disse avtalene skal Norges Bank blant annet gi råd om statens opplåning og ta seg av den operative gjennomføringen av statens låneopptak.
Statens lånebehov
Det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet blir finansiert ved overføring fra Statens pensjonsfond utland. Avdrag på statens gjeld, netto utlån og kapitalinnskudd til statsbankene mv. blir dekket ved nye låneopptak og/eller ved trekk på statens kontantbeholdning. Dette innebærer at staten låner samtidig som den sparer i Statens pensjonsfond utland. Dette gjøres for å fremme en stabil utvikling i norsk økonomi. En gradvis innfasing av statens oljeinntekter i tråd med handlingsregelen for budsjettpolitikken legger til rette for stabile forventninger i valutamarkedet. Å benytte kapitalen som er plassert i utlandet til å dekke det innenlandske finansieringsbehovet, vil svekke denne stabiliteten.
Staten må ha en viss likviditetsreserve slik at en alltid kan dekke daglige betalinger. Den kortsiktige opplåningen i markedet sikrer at staten har tilstrekkelige midler til å møte betalingsforpliktelsene til en hver tid. Det har de siste årene vært store svingninger i statens inn- og utbetalinger, og det er derfor ønskelig med noe større kontantbeholdning enn en tidligere har lagt til grunn. Det tas nå sikte på at kontantbeholdningen ikke skal falle under 50 mrd. kroner.
Målsettingen for statens gjeldsforvaltning
Målsettingen for forvaltningen av statens gjeld er først og fremst å dekke statens lånebehov til så lave kostnader som mulig. Lånekostnadene vurderes også i sammenheng med den risikoen staten tar på seg i forbindelse med opplåningen. Videre legges det vekt på at statens opplåning så langt som mulig skal bidra til å opprettholde og utvikle velfungerende og effektive finansmarkeder i Norge.
Opplåningsstrategi
Statens alminnelige lånebehov er relativt lite, og det blir derfor lagt vekt på å konsentrere opplåningen om et fåtall lån spredt over flere løpetidssegmenter helt opp til 10-11 år. Med denne strategien prøver staten å medvirke til et likvid og velfungerende andrehåndsmarked. En viss spredning av opplåningen på flere løpetider gir trolig gunstige lånevilkår for staten samlet sett, samtidig som det gir en sammenhengende risikofri rentekurve som aktørene i markedet etterspør. En slik opplåningsstrategi vil ikke alltid gi de laveste lånekostnadene i hver enkelt auksjon. I perioderer med høy etterspørsel etter et av lånene eller et bestemt løpetidssegment, kan det være formålstjenelig å avvike fra denne strategien.
Sammen med Norges Bank vurderer Finansdepartementet regelmessig instrumentbruken i forvaltningen av statsgjelden. En eventuell endring i fordelingen mellom ulike instrumenter eller en introduksjon av nye instrumenter blir vurdert med hensyn til lånekostnader, risiko, gjennomføringen av den likviditetspolitiske styringen og behovet for referanselån i det norske markedet. I tillegg kan eventuelle varige endringer i markedsforholdene gjøre det nødvendig å legge opp til en mer fleksibel opplåningsstrategi, med for eksempel økt bruk av ad hoc-auksjoner og/eller direktesalg i markedet.
For å fremme likviditeten i statspapirmarkedet har Norges Bank på vegne av Finansdepartementet inngått primærhandleravtaler med fem banker (norske og nordiske) i det norske statskassevekselmarkedet og fire banker i det norske statsobligasjonsmarkedet. Avtalene innebærer bl.a. at primærhandlerne forplikter seg til å stille kjøps- og salgskurser på Oslo Børs og at de får anledning til å gjøre gjenkjøpsavtaler (repoavtaler) med staten i statskasseveksler og statsobligasjoner.
Finansdepartementet benytter rentebytteavtaler i gjeldsforvaltningen. Dette gir staten fleksibilitet til å redusere rentebindingen på statsgjelden uten å endre opplåningsstrategien. Det legges vekt på at avtalene blir så økonomisk gunstige som mulig for staten, og at en ikke i vesentlig grad påvirker markedsprisene eller markedet på en uheldig måte.
Finansdepartementet legger vekt på å gi aktørene i markedet god informasjon om statens låneprogram, blant annet ved å offentliggjøre en årlig kalender for auksjoner i statsobligasjoner og statskasseveksler. Kalenderen er ikke bindende, og auksjoner kan derfor avlyses eller legges til.
Lånefullmakter
Finansdepartementets fullmakt til å ta opp statslån fastsettes av Stortinget på grunnlag av den årlige stortingsproposisjonen om lånefullmakter. For 2012 har departementet fullmakt til å ta opp nye, langsiktige innenlandske lån til på 70 mrd. kroner og til å ha utestående kortsiktige markedslån på til sammen 250 mrd. kroner. For en mer fullstendig omtale av statens gjeldsforvaltning vises det til Prop. 33 S (2011-2012).
Bytte av statspapirer mot obligasjoner med fortrinnsrett
Ordningen med bytte av statspapirer mot obligasjoner med fortrinnsrett innebærer at staten og bankene bytter statskasseveksler mot norske boliglånsobligasjoner – obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) – i en periode på opp til fem år. Staten låner på denne måten ut sikkerheten i statspapirer mot sikkerheten i OMF. Bankene som deltar i ordningen vil fritt kunne disponere papirene i perioden. De kan selv velge om de skal selge vekslene eller ta opp lån med papirene. Når vekslene forfaller innenfor bytteavtalens løpetid, må deltakerne i ordningen kjøpe nye veksler av staten til en pris som er bestemt av markedskursen på vekslene. Denne rulleringen pågår hver sjette måned gjennom hele avtaleperioden. Ved utløpet av bytteavtalen er deltakerne forpliktet til å kjøpe OMF tilbake fra staten til samme pris som staten kjøpte dem til.
Finansdepartementet tilbyr deltakerne i bytteordningen førtidig innfrielse av bytteavtalene. Det første tilbudet ble fremsatt i forbindelse med rulleringen i mars 2011. Ved førtidig innfrielse må bankene/kredittforetakene betale et særskilte vederlag fastsatt som nåverdien av statens forventede netto kontantstrøm for den gjenstående delen av bytteavtalen (tilsvarende 0,4 prosent pr. år av pålydende beløp). Bankene/kredittforetakene må kjøpe tilbake obligasjonene med fortrinnsrett til samme pris som staten betalte. Det er kun mulig å innløse hele volumet i hver avtale, og det er kun mulig med førtidig innfrielse på tidspunkter hvor avtalene har ordinær rullering.
Den norske stats kredittvurdering
Den norske statsgjelden både i innenlandsk og utenlandsk valuta er gitt den beste kredittvurdering hos internasjonale kredittvurderingsbyråer som bl.a. Standard & Poor's og Moody's (henholdsvis AAA og Aaa).
Oversikt over statens utestående gjeld
Finansdepartementet offentliggjør hvert kvartal tall for statens utestående gjeld. Tabell 1-5 nedenfor gir en oversikt over statens gjeld fordelt på bl.a. lånetype og løpetid. For fullstendig oversikt over statens gjeld og fordringer vises det til den årlige stortingsmeldingen om statsregnskapet (Meld. St. 3 (2011-2012) Statsrekneskapen for 2011). Oversikt over statens rentebytteavtaler pr. 31.03.12 gis i tabell 6.
Tabell 1. Utestående gjeld. Pålydende verdi. Millioner kroner
Tabell 2. Statens lånebehov. Mrd. kroner
Tabell 3. Durasjon og gjennomsnittlig rentebinding på den markedsomsatte gjelden, år
Tabell 4. Utestående gjeld etter gjenstående løpetid
Tabell 5. Statskasseveksler og obligasjoner. Millioner kroner
Tabell 6. Inngåtte rentebytteavtaler
Figur 1. Eierfordeling statsobligasjonslånene
Figur 2. Utviklingen i statsgjelden. Mrd. kroner
