Noen spørsmål og svar om finansuroen

Hva utløste finansuroen?
Uroen i finansmarkedene ble utløst i august 2007, av økende mislighold og tap på såkalte subprimelån i det amerikanske boliglånsmarkedet. Eskaleringen av finansuroen i september i år innebar at situasjonen etter hvert framsto som kritisk. Mistilliten i markedene tiltok etter at den store amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs 15. september. Konkursen innebar at banker over hele verden ble enda mer tilbakeholdne med å låne hverandre penger, og pengemarkedsrentene skjøt i været.

Usikkerheten ble forsterket av tautrekkingen rundt forslaget til krisepakke i USA og særlig da Representantenes hus den 29. september stemte ned denne pakken. Da en revidert pakke senere ble vedtatt, var det ikke tilstrekkelig til å normalisere markedene. I mange land måtte myndighetene gå inn med tiltak for å redde tapsutsatte finansinstitusjoner. Så også i USA. Den amerikanske pakken er i økende grad blitt brukt til å skyte inn ny egenkapital i stedet for å kjøpe opp dårlige lån slik det opprinnelig var meningen.

De turbulente forholdene vi nå er vitne til har mange likhetstrekk med tidligere finanskriser. Lave renter og utbredt optimisme har bidratt til oppgang i aksjekursene og prisene på boliger og andre formuesobjekter. Da oppgangen i formuesprisene snudde til nedgang, fikk en rekke institusjoner problemer med egenkapitaldekningen. Nytt i denne krisen fra tidligere er at utbredelsen av såkalte strukturerte spareprodukter har bidratt til å spre risikoen på mange, også utenfor USAs grenser, og til å gjøre situasjonen svært uoversiktlig med hensyn til hvem som er eksponert mot tap. Dette har bidratt til en generell mistillit i markedet. Banker er skeptiske til å låne hverandre midler. Det siste året har det derfor vært vanskelig både å innhente ny egenkapital og å refinansiere innlån.

Hvordan påvirker finansuroen internasjonal økonomi?
Det er usikre tider i internasjonal økonomi. Finansmarkedene verden over er preget av uro. Ingen vet hvor lenge uroen vil vare eller hvor alvorlige konsekvenser den vil medføre for den økonomiske utviklingen. I IMFs siste World Economic Outlook som kom 8. oktober sies det: “The world economy is entering a major downturn in the face of the most dangerous financial shock in mature financial markets since the 1930s.” 

Tre ganger denne høsten har IMF revidert ned anslagene for internasjonal økonomi. IMFs anslag innebærer negativ årsvekst i BNP i industrilandene (advanced economies) fra 2008 til 2009, og det blir i så fall første gang i etterkrigshistorien. OECD har også nedjustert anslagene for veksten blant OECD-landene, og anslår nå et fall i BNP for OECD-området på 0,3 prosent fra 2008 til 2009. 

Utsikter til svakere internasjonal vekst har bidratt til at prisen på olje og andre råvarer har falt kraftig de siste månedene. 

Hva vil finansuroen kunne bety for situasjonen i norsk økonomi?
Svakere vekst i verdensøkonomien trekker i retning av lavere vekst også for oss. Det kan ikke utelukkes at kapasitetsutnyttingen i en periode blir liggende under sitt normalnivå. I Nasjonalbudsjettet 2009 ble veksten i BNP for Fastlands-Norge anslått til 1,9 prosent i 2009. Samtidig ble understreket at usikkerheten er stor og at veksten kan bli lavere enn dette. SSB og Norges Bank anslår i sine siste prognoser en vekst på hhv. 1,1 og ¼ prosent til neste år.

Utviklingen gjennom de nærmeste årene vil avhenge av hvor langvarig og sterk finansuroen blir, og det er på det nåværende tidspunkt fortsatt et svakt grunnlag for å tallfeste utslagene i produksjon og sysselsetting. Det er imidlertid mulig å si noe om hvilke kanaler uroen vil virke gjennom. Det dreier seg blant annet om økte finansieringskostnader og lavere kredittilgang, økt forsiktighet som følge av økt usikkerhet blant husholdninger og bedrifter om framtidsutsiktene samt lavere vekst i verdensøkonomien og lavere eksportpriser. I likhet med i andre land har aksjekursene på Oslo Børs falt markert. Samtidig har den norske kronen svekket seg. Kronesvekkelsen er isolert sett en fordel for norske eksportører, men en ulempe for norske importører.

Redusert vekst hos våre handelspartnere vil gi lavere etterspørsel etter norske eksportvarer, noe som vil begrense aktivitetsveksten i norsk økonomi. Industriens ordrereserver ligger fortsatt på et høyt nivå, men tilgangen på nye ordrer har avtatt klart de siste kvartalene. Ny statistikk fra NAV viser at flere med erfaring fra industri og bygg og anlegg nå melder seg arbeidsledige. Ledigheten blant disse yrkesgruppene er imidlertid fortsatt på et svært lavt nivå. Ordresituasjonen og utviklingen i igangsettingen av nye bygg peker i retning av en nedgang i aktiviteten i bygg og anleggsnæringen framover. Innen detaljhandelen har omsetningen flatet ut. Petroleumsrelaterte næringer er derimot fortsatt preget av solid aktivitetsvekst, og det anslås økte investeringer framover.

Hva er gjort internasjonalt for å dempe effektene av finansuroen?
Sentralbanker i en rekke land har tilført ekstra likviditet, og myndigheter har gått inn og reddet store finansinstitusjoner for å sikre videre drift. De store sentralbankene har også iverksatt samordnede tiltak for å tilføre likviditet til banksystemet, og det har vært koordinerte rentenedsettelser.

På G7-møtet 10. oktober uttrykte finansministrene og sentralbanksjefene at situasjonen krever raske og usedvanlige tiltak for å stabilisere finansmarkedene og støtte økonomisk vekst, at man vil redde viktige banker fra konkurs, og at man vil ta de nødvendige skritt for å sikre banker og andre finansinstitusjoner tilgang på likvide midler og finansiering.

I tråd med dette ble eurolandene enige om samordnede tiltak på nasjonalt plan, herunder

• bruk av budsjettmidler for å finansiere ny egenkapital,
• garantier etter søknad og mot betaling for bankenes opptak av nye mellomlangsiktige lån
• bytte av statsobligasjoner mot andre verdipapirer, eller direkte oppkjøp av slike verdipapirer. 

På G20-landenes toppmøte i Washington DC som var 15. november diskuterte statslederne tiltak for å stimulere verdensøkonomien, herunder penge- og finanspolitikske tiltak. Tiltak for å forebygge finanskriser i framtiden ble også drøftet på møtet. Lederne var enige om at for stor risikotaking, mangelfulle reguleringer i enkeltland og sterke internasjonale smitteeffekter var viktige årsaker til krisen. Det ble på denne bakgrunn enighet om å innlede en prosess som vil omfatte endringer i regelverk, tilsyn og styrket internasjonalt samarbeid. IMF gis en nøkkelrolle i å overvåke utviklingen i de internasjonale finansielle markedene og passe på at enkeltland har egnede rammeverk for finansiell sektor.
 
Hvilke lærdommer kan man trekke av det som har skjedd?
Finansuroen har avdekket svakheter i regulering og tilsyn i flere land. Globalt integrerte finansmarkeder har videre ført til at problemer ett sted raskt, og gjennom flere kanaler, har spredt seg til å bli et verdensomspennende problem. Det globale finansielle systemet er dermed sårbart for stater med svak regulering og tilsyn. Behovet for økt internasjonalt samarbeid om tilsyn og regulering av finansmarkedene synes derfor åpenbart. Utviklingen det siste året har avdekket svakheter ved virksomhets- og risikostyringen i finansinstitusjonene, og myndighetene i USA og europeiske land har erkjent svakheter i finansmarkedsreguleringer. Blant annet har lederavlønningssystemene vært utformet på en måte som har gitt ledere insentiver til styre mot egen, kortsiktig fortjeneste på bekostning av det som aksjonærer og samfunnet ville vært tjent med på lang sikt.

Det er bred enighet om at det trengs en helhetlig gjennomgang av lov- og regelverk. Forhold som er trukket fram som sentrale i denne sammenhengen er blant annet regelverk rundt likviditetsrisiko og -styring, kravene til egenkapital, innskuddsgarantiordningene, og å sikre at det blir større transparens i finansielle instrumenter og markeder enn det vi erfarer nå. G20-landenes handlingsplan innebærer at det blant annet vil vurderes om lederlønninger kan forsterke sykliske trender. 

Hva gjør myndighetene for å motvirke effektene av finansuroen på norsk økonomi?
Et godt rammeverk og en ansvarlig økonomisk politikk gjennom flere år gjør at vi står bedre rustet til å møte de utfordringene vi står overfor enn mange andre land. Finanspolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling.

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2009 støtter opp om en stabil utvikling i økonomien, i en situasjon der rekordhøy vekst gjennom flere år vil avløses av en klar avdemping. Budsjettet balanserer to hensyn - hensynet til å sikre at de gevinstene vi har oppnådd i form av økt sysselsetting og lavere arbeidsledighet de siste årene ikke går tapt i form av økt kostnadsvekst og tap av konkurranseevne – og hensynet til at vekstimpulsene fra verden rundt oss kan bli lavere framover enn det vi har opplevd de siste årene.

Regjeringen la i forslaget til statsbudsjett for 2009 vekt på å gi Norges Bank rom til å kunne sette ned renten. Styringsrenten er nå redusert med 1 prosentpoeng siden midten av oktober, og Norges Bank signaliserer i den siste pengepolitiske rapporten at renten skal ytterligere ned. Lavere rente vil lette situasjonen for bedrifter og husholdninger med gjeld, og bidra til å stimulere aktiviteten i økonomien. Det forutsetter imidlertid at bankenes utlånsrenter også følger med ned.

Det aller viktigste nå er å bidra til at finansmarkedene så raskt som mulig kan operere som normalt igjen. Norges Bank tilfører løpende likviditet gjennom F-lån og andre virkemidler. Regjeringens tiltak for bankene vil bli iverksatt innen kort tid (første auksjon 24. november 2008). Tiltaket vil bedre bankenes mulighet for finansiering og dermed bedre tilliten mellom banker. Det vil gjøre bankene bedre i stand til å yte lån til lavere renter. Normalisering av penge- og kredittmarkedet vil også avhenge av at internasjonale tiltak virker etter hensikten.
Tilgang til kreditt på rimelige vilkår vil ha stor betydning for arbeidsplassene i små og store bedrifter. Det vil ha betydning for boligmarkedet og for om folk og bedrifter kan ta opp nye lån og realisere nye prosjekter – enten det dreier seg om å pusse opp hjemme eller investere i ny produksjonskapasitet.

Vi har vært inne i den sterkeste vekstperioden i norsk økonomi siden 1950-tallet. SSBs arbeidskraftundersøkelse, viser at sysselsettingen fortsatt er høy og ledigheten lav. Mens noen sektorer og noen deler av landet fortsatt er preget av mangel på arbeidskraft og kostnadspress, kan næringslivet andre steder stå overfor sterk nedkjøling. Dette stiller store krav til den samlede økonomiske politikken. Det er bedre å handle riktig og tidsnok, enn tidlig og upresist.

Foreløpig er det ingen som vet hvor lenge finansuroen vil vare eller hvor dypt den vil slå ut i økonomien. Vi må huske på at verken budsjettet for neste år eller tiltakene overfor banksektoren har begynt å virke ennå. Sammen med Norges Banks rentenedsettelser vil disse tiltakene bidra til å stimulere økonomien.

Regjeringen vil følge situasjonen nøye framover og vil komme tilbake med nye tiltak dersom det viser seg nødvendig.

Hvordan er dagens situasjon sammenliknet med bankkrisen tidlig på 1990-tallet?
Samlet sett er norsk økonomi i dag klart mer solid enn forut for bankkrisen tidlig på 1990-tallet. Det er dessuten ikke en soliditetskrise i norske banker i dag, slik det var sist. Selv om husholdningenes gjeldsbelastning er høy, er rentebelastningen klart lavere enn den gangen. Det har blant annet sammenheng med at rammeverket i dag gir pengepolitikken en klarere rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen og motvirke tilbakeslag. Mens utlånsrentene til husholdningene var over 12 prosent på begynnelsen av 1990-tallet (realrenten etter skatt kom opp i over 7 prosent), er realrenten etter skatt på banklån nå rundt eller noe under 3 prosent. I tillegg er offentlige finanser klart sterkere i dag enn den gangen.

Oljeprisfallet i 1986 traff i en situasjon der statsfinansene var i en helt annen situasjon enn i dag. Fallet i oljeprisen slo derfor også sterke inn i økonomien. Nå gir statsfinansene en handlefrihet som gjør at vi, i tråd med handlingsregelen for budsjettpolitikken, kan møte nedgangstider på en helt annen måte. Siden den gang har vi dessuten etablert et fond og en fondsmekanisme som virker som en støtdemper mot den typen sjokk.

Under krisen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var renten lenge låst ut fra hensynet til valutakursen. I dag har vi større frihet i pengepolitikken fordi har et troverdig inflasjonsmål.

Hvordan er dagens situasjon sammenliknet med krisen på 1930-tallet?
Det er vesentlige forskjeller mellom den gang og nå. Den gang overlot man til markedet å ordne opp, mens nå har myndighetene vært raskt ute. Den gang tapte mange husholdninger alle sine sparepenger; nå er sparepengene i stor grad garantert. Det offentlige sikkerhetsnettet for de som faller ut av arbeidsmarkedet er dessuten betydelig bedre enn det var på 1930-tallet. Dessuten er det svært liten risiko for et internasjonalt tilbakeslag av tilsvarende styrke som på 1930-tallet.

På 1930-tallet prøvde mange land å løse sine økonomiske problemer ved å bygge opp handelshindre for å beskytte egen industri mot konkurranse fra utlandet. Når flere land gjorde dette samtidig, ble konsekvensen at alle land fikk større vansker med å eksportere. Ressurser måtte flyttes fra produksjon for eksport til produksjon for innenlands forbruk, og resultatet ble mindre effektiv utnyttelse av landenes ressurser og store omstillingskostnader. I dag er handelsbarrierene fra mellomkrigstiden bygget ned. G20-landene har i sin erklæring etter møtet 15. november pekt på viktigheten av en åpen verdensøkonomi og hvor viktig det er å unngå bruk proteksjonisme i dagens situasjon. Derfor ble det enighet om at ingen av G20-landene skal innføre nye hindre for investeringer og handel med varer og tjenester de neste 12 månedene, og heller ikke innføre eksportsubsidier i strid med WTO-regelverket. Landene forpliktet seg dessuten til å arbeide for en løsning på Doha-runden i WTO innen utgangen av året.

Publisert: 20.11.2008