Finansuro og gjeldskrise i Europa – hva skjer nå?

(Illustrasjonsbilde: Colourbox)

Riskoen for spredning krever raske avgjørelser

Uroen i finansmarkedene har på nytt økt etter hvert som flere euroland har fått problemer med sine offentlige finanser. Dersom de mest gjeldsutsatte landene i Europa ikke kan betale sin gjeld, risikerer de europeiske bankene som har lånt dem penger, å få problemer. Og ettersom det er usikkert om disse landene har råd til å redde sine banker, øker risikoen ytterligere. Når stater må stramme til i budsjetter, og bankers tilbøyelighet til å yte lån går ned, faller aktiviteten i økonomien. Dette skjer i en situasjon der den økonomiske veksten allerede er lav og arbeidsløsheten høy.

Krisens bakgrunn er at en rekke industriland har lånt alt for mye over mange år. Land som finansierte seg ved å ta opp lån i utlandet er særlig utsatt, og mange av disse fikk svekket sin internasjonale konkurranseevne. Store ubalanser har bygget seg opp, til nivåer som ikke er bærekraftige. Finanskrisen påførte mange stater store kostnader som følge av kostnader ved å redde bankene og tiltak for å opprettholde aktiviteten i økonomien. I etterpåklokskapens lys tok det bemerkelsesverdig lang tid før investorer og andre tok disse ubalansene inn over seg. Når de først gjorde det, ble reaksjonen kraftig. Tilgangen på nye lån ble vanskelig og statenes kostnader ved å betjene gjelden høy. Siden bankene har lånt mye penger til statene, øker også bekymringen knyttet til bankenes evne til å betjene gjeld.

Dagens finansielle system er så sammenvevd at kriser spres raskt mellom land. Det så vi for eksempel høsten 2008, da problemene i de amerikanske bolig- og finansmarkedene veldig raskt fikk effekter for sysselsetting og aktivitet også her hjemme i Norge. Alle land må fortsatt holde orden i eget hus. Internasjonal integrasjon krever i tillegg et sterkere internasjonalt samarbeid, særlig der risikoen for smitte over landegrensene er stor.

Avtaler mellom EU-landene

EU og eurolandene har styrket sitt økonomiske samarbeid under krisen. Det er avholdt en rekke toppmøter blant lederne i EU-landene for å håndtere gjeldskrisen og finne fram til løsninger som kan hjelpe de mest gjeldsbelastede landene. Hellas, Irland og Portugal har opplevd så store problemer med å få finansiert sin statsgjeld at EU og IMF har måttet stille opp som långivere. Som en del av løsningen for disse landene har de måttet gjøre store kutt i sine statsbudsjetter og gjennomføre tiltak for å styrke økonomiens vekstevne.

Europeiske flagg (Foto: colourbox)

For Hellas har ikke innstramminger i offentlige budsjetter vært tilstrekkelig til å håndtere gjeldssituasjonen. På EUs toppmøte 26. oktober i fjor ble det derfor enighet om at gresk statsgjeld til private kreditorer skulle nedskrives, og i mars ble dette gjennomført. Samtidig fikk Hellas nye lån fra EU og IMF. For å gjenvinne tillit i finansmarkedene og redusere faren for at problemene sprer seg til flere euroland ble EU på møtet 26. oktober også enige om at europeiske banker skal bli tilført mer egenkapital. Dette skal først og fremst skje ved private midler, gjennom begrensninger på utbetaling av utbytte og bonuser. Videre skal man vurdere å øke midlene som de europeiske krisefondene EFSF og ESM kan stille opp med.

Mot slutten av 2011 og inn i 2012 sto også Italia og Spania overfor svært høye lånerenter, og dermed økende problemer med å finansiere sin statsgjeld. Både Italias og Spanias gjeld er langt større enn gjenværende kapital i krisefondet EFSF. Konsekvensene kan bli store for den finansielle stabiliteten i Europa og for eurosamarbeidet dersom disse landene ikke greier å betjene gjelden sin. På EUs toppmøte 8. og 9. desember ble det derfor enighet om at EU-landene vil tilføre IMF opp til 200 mrd. euro i form av nye bilaterale lån, hvorav 150 mrd. euro fra eurolandene og resten fra andre medlemsland.

For å styrke budsjettdisiplinen og den økonomisk-politiske koordineringen er dessuten EU-landene, med unntak av Storbritannia, enige om å innføre en ny budsjettregel for eurolandene om at offentlige budsjetter skal gå i balanse eller i overskudd. Regelen anses oppfylt dersom det strukturelle budsjettunderskuddet ikke overskrider 0,5 pst. av BNP. Videre innføres automatiske sanksjoner for euroland som bryter stabilitets- og vekstpaktens grense for budsjettunderskudd på 3 pst. av BNP. Sanksjonene kan fravikes dersom det er kvalifisert flertall blant eurolandene.

I tillegg til de omfattende tiltakene på EU-nivå kjøpte den europeiske sentralbanken (ESB) italienske og spanske statsobligasjoner i stort omfang i løpet av høsten i fjor. ESB har også tilført europeiske banker store likviditetslån med hele tre års løpetid, for å lette på bankenes finansieringsproblemer i markedet. Særlig det siste tiltaket har bidratt til å roe situasjonen i markedet.

(Foto: colourbox)

Trolig faller nå aktiviteten i euroområdet, men nedgangen kan bli vesentlig større dersom den destabiliserende utviklingen i statspapirmarkedene ikke stoppes. Usikkerheten om det videre forløpet for europeisk økonomi er stor, selv om den er noe redusert de siste månedene.

Alvoret i situasjonen i Europa kommer klarest til syne i de sosiale kostnadene i krisens kjølvann. Mange er blitt arbeidsledige, og alt for mange unge får ikke arbeid. I tillegg til den store påkjenningen dette er for den enkelte som rammes, innebærer ledigheten en stor sløsing med samfunnets ressurser. Arbeidskraften er den viktigste ressursen for alle land, og ny vekst er avhengig av at flere får anledning til å bidra. Problemene er ikke løst før man får bukt med dette.

Krisen vil også påvirke norsk økonomi

Norge har så langt klart seg bra, med høy aktivitet og lav arbeidsledighet. Men vi er avhengig av at situasjonen ute ikke forverres. Vi handler mye med andre land, og våre banker er nært knyttet til banker i andre land. Et tilbakeslag ute vil kunne påvirke oss på flere måter:

• Det vil gi lavere etterspørsel etter norsk eksport og fall i prisene. Det høye norske kostnadsnivået vil kunne gjøre et slikt tilbakeslag krevende for norske eksportbedrifter. Dette gir en fare for en todeling i økonomien, der eksportrettede virksomheter sliter, mens skjermede sektorer kan få økt kjøpekraft gjennom billigere import og lavere rente.
  
  
• Oljeprisen og aktiviteten i oljenæringen er blitt holdt oppe av høy vekst i Kina og andre framvoksende økonomier. Skulle oljeprisen falle, kan investeringsviljen på norsk sokkel gå ned. Det vil gi betydelige ringvirkninger i fastlandsøkonomien.
  
  
• Norsk økonomi kan også påvirkes gjennom husholdningenes og bedriftenes forventninger. Uro og pessimisme i våre naboland kan smitte over på oss. Husholdningenes og bedriftenes forbruk og investeringer kan da gå ned.
  
  
• For å finansiere utlån til husholdninger og foretak har bankene også tatt opp gjeld i utlandet. Bankenes gjeld må refinansieres jevnlig. Svikter lånemarkedene ute, må norske banker tråkke hardt på bremsene. Vi har lært at det får store virkninger for produksjon og sysselsetting. Lånekostnadene for norske banker har gått opp den senere tiden.
  
  
• Kraftig fall i aksjekursene internasjonalt vil påvirke verdien av Statens pensjonsfond, og med et tidsetterslep også overføringen fra fondet til statsbudsjettet. Isolert sett vil dette begrense handlefriheten i finanspolitikken. Fall i aksjekursene ute vil også slå inn i aksjekursene her hjemme.

Hvordan og hvor mye norsk økonomi vil bli påvirket, vil avhenge av hvor omfattende problemene blir i verden rundt oss. Vi merker allerede i dag virkninger av uroen i Europa gjennom flere av kanalene omtalt over. Eksportmarkedene er svakere, og bankenes finansiering er blitt dyrere. Bankene har varslet innstramminger i sin kredittpraksis overfor låntakerne. Forventningsundersøkelser kan tyde på større grad av usikkerhet blant norske husholdninger og bedrifter.
Skulle situasjonen gå fra vondt til verre i europeisk og internasjonal økonomi, vil trolig virkningen gjennom alle disse fem kanalene forsterkes. Oljeprisen har holdt seg høy, og vil trolig først og fremst avhenge av om veksten i Kina og andre framvoksende økonomier holder seg oppe.

(Foto: Scanpix /Ilja C. Hendel)

Norsk økonomi står forholdsvis sterkt

Det er likevel mange grunner til å tro at norsk økonomi vil klare seg bedre enn de fleste andre land. Så langt har Norge klart seg bra. Aktiviteten i økonomien er høy, arbeidsledigheten er lav, og vi har overskudd på statsbudsjettene. Det er imidlertid ikke naturgitt at det skal være slik.

Hvorfor har vi klart oss så mye bedre enn mange andre land? Over de siste 20 årene har vi hatt en vekst i verdiskapingen i Fastlands-Norge som har vært høyere enn veksten i USA og klart over veksten i euroområdet og i våre nordiske naboland. Mesteparten av veksten i verdiskapingen i fastlandsøkonomien kan forklares av en god utvikling i produktiviteten i økonomien. Et godt utdanningssystem med like muligheter for alle, et godt sikkerhetsnett for de som faller utenfor, og høy grad av tillit i befolkningen, bidrar til dette.

Samtidig må vi erkjenne at vi også har vært heldige. Høy og langvarig økonomisk vekst i Kina og flere andre folkerike land gitt prisoppgang på olje og andre viktige norske eksportprodukter. Det har bidratt til en sterk vekst i både statens og næringslivets inntekter. Dette kan snu.

Regjeringen følger utviklingen nøye. Vi har høy beredskap. Vi har vist før at vi kan snu oss raskt, dersom det blir behov for det.

Vårt beste forsvarsverk å fortsette å holde orden i eget hus. Vi har et rammeverk som hjelper oss med det. Handlingsregelen for bruken av oljeinntekter og Statens pensjonsfond utland er viktige pilarer i dette rammeverket. Disse støttes opp av pengepolitikken og gode regulerings- og tilsynsordninger for finansmarkedene. En siste viktig pilar er det inntektspolitiske samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

Pengepolitikken førstelinjeforsvaret i stabiliseringspolitikken. Når det er utsikter til svekket aktivitet i økonomien, reduserer Norges Bank sin styringsrente. Det skjedde rett før jul, da styringsrenten ble satt ned med ½ prosentpoeng og på nytt 15. mars da den ble satt ned med ¼ prosentpoeng. Disse reduksjonene vil trolig motvirke den økningen vi ellers kunne fått i utlånsrentene. Styringsrenten ligger nå på 1,50 prosent, og det er rom for ytterligere reduksjon dersom det skulle bli nødvendig.

Vi lærte av vår egen finanskrise på starten av 1990-tallet. Det har gjort oss bedre rustet til å stå imot nye kriser. Vi har et solid rammeverk for å sikre finansiell stabilitet. Rammeverket skal hjelpe til å redusere risikoen for alvorlige problemer i det finansielle systemet. Det er satt i verk flere endringer for ytterligere å styrke dette rammeverket. Finanstilsynet har blant annet strammet inn retningslinjer om krav til egenkapital og sikkerhet ved boligkjøp. Finansdepartementet har nylig fastsatt at det såkalte ”Basel I-gulvet” i kapitalkravsforskriften videreføres, slik at ikke bankenes kapitaldekning svekkes. Den norske innskuddsgarantiordningen er god og sikrer innskyterne opp til 2 millioner kroner. Norske banker har så langt klart seg bra, selv om også de nå står overfor økte kostnader når de tar opp lån i internasjonale markeder.

Mye er gjort for å sikre stabiliteten i norsk økonomi. Den europeiske gjeldskrisen kommer likevel til å påvirke oss også i Norge, men hvor mye vet vi ikke i dag. Det avhenger av hvor godt landene i Europa håndterer krisen, og på hvor gode vi selv er på å håndtere krisens effekter. Norges tidigere erfaringer med kriser har bidratt til utviklingen av rammeverket for den økonomiske politikken. Rammeverket har vist seg robust gjennom flere urolige perioder, både under dot.com-krisen tidlig på 2000-tallet og under finanskrisen høsten 2008 og 2009.