Historisk arkiv

Fiskeri- og kystministerens innlegg på FHLs generalforsamling

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansens innlegg på Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening sin generalforsamling - Trondheim - 24. mars 2010.

 
Trondheim - 24. mars 2010

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit i dag. Det setter jeg stor pris på og jeg er faktisk glad for å være her.

Noen sier at det lureste jeg kan gjøre er å distansere meg fra fiskeri- og havbruksnæringa. Til det har jeg å si at jeg er enormt glad for at jeg gjennom 25 år i flere forskjellige jobber og posisjoner har fått lov å lære kysten, og kystens næringer, å kjenne. Det er en kunnskap som er lett å bære - og god å ha med seg når målet om at ”det skal være liv laga på kysten” skal nås.

Så vil jeg også få takke for alle hyggelige hilsener og meldinger jeg har fått under mine første måneder som fiskeri- og kystminister.

Nå er det kanskje noen som angrer på at de var så positive til utnevninga av meg, fordi jeg traff en oppdretter her om dagen som sa at hadde de visst at det skulle bli slikt flomlys på næringa skulle de gjort alt de kunne for at jeg ikke skulle blitt fiskeri- og kystminister. Han sa det med et smil, men jeg hørte en liten undertone av alvor. Jeg skal komme tilbake til flomlyset og hvorfor jeg er helt sikker på at alle er enige, eller i hvert fall vil bli enige, med meg i at det på sikt er bra for næringa.

Den norske sjømatnæringa hadde i 2009 et nytt rekordår, med en total eksport på nesten 45 mrd. kroner. Eller 35 millioner måltider med sjømat hver dag gjennom hele året. Det står det respekt av, og jeg ønsker å gi honnør til alle som har bidratt både på sjø og land. Denne positive utviklinga vil Regjeringa legge til rette for at skal fortsette.

I så måte er den økonomiske politikken viktig. Forrige uke deltok jeg på budsjettkonferansen på Torbjørnrud, og jeg kan forsikre om at regjeringa vil føre en ansvarlig økonomisk politikk – slik at rentenivå og kronekurs holdes på et konkurransedyktig nivå.

For å motvirke effektene av den internasjonale finanskrisa har det vært riktig å åpne den statlige pengesekken. Men nå er tida moden for å komme tilbake til et mer normalt utgiftsnivå.

Finansministeren har gitt klar beskjed om at vi skal tilbake til handlingsregelen, og jeg heier på Sigbjørn. Med en eksportandel på over 90 %, er fiskeri- og havbruksnæringa den første som vil kjenne problemene dersom kronekursen stiger.

I den politiske plattformen til regjeringa – ”Soria Moria 2” – settes det høye mål for fiskeri- og havbruksnæringa. Regjeringas visjon er at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon – intet mindre. Tenk det; Verdens fremste sjømatnasjon!

Jeg håper visjonen kan inspirere og motivere, og gi oss drahjelp i endringssituasjoner.  Slike ambisjoner setter store krav til næringa, men viser samtidig at myndighetene vil satse på fiskeri- og havbruk i framtida.

Litt forenklet ser jeg dette landskapet foran meg:

• Norge har bygd opp verdens beste forvaltning av ville fiskeressurser. Vi opplever at de fleste av våre fiskebestander er større i dag enn de har vært på lenge – samtidig som vi fisker store kvanta.
• Vi har en fiskeflåte som er i verdensklasse når det gjelder effektivitet, og
• Vi har ei havbruksnæring som produserer laks og ørret mer effektivt enn noen andre.

Samtidig ser jeg:

• En fiskeindustri som sliter med lav lønnsomhet,
• En flåte som kanskje er mer opptatt av kvantitet enn kvalitet,
• Ei havbruksnæring som i stor grad eksporterer råvarer i stedet for bearbeidede produkter, og
• Ei havbruksnæring som mange mener ikke driver bærekraftig, og som sliter med omdømmet sitt.
• Ei fiskeri- og havbruksnæring som samla - og hver for seg framstår med mange tette skott.

Visjoner er noe vi skal strekke oss etter, både næring og myndigheter. For å kunne komme stadig nærmere målet om å være verdens fremste sjømatnasjon, må vi ta godt vare på våre sterke sider, og forsøke å forbedre de svake. Så er det også sånn at her som ellers, gjelder ”Go`fot” teorien til Nils Arne Eggen. Alle deler i næringa kan gjøre hverandre gode. Ikke bare det, alle deler i næringa er avhengig av å gjøre hverandre gode. Konkurrentene er ikke innenfor næringa – de er utenfor. Det er kylling, svinekjøtt ja til og med pangasius -  og mye annet som også kalles mat. Sjømat fra Norge er det bare dere som har! Og den må være verdens beste – hver dag – hele året.
 
Vi må skape en fiskeindustri som tjener penger. Vi må kanskje lære av andre land når det gjelder bearbeiding eller teknologiutvikling, for å bidra til at en større del av verdiskapinga skjer i Norge. Vi må skape en verdikjede for vill fisk som premierer kvalitet hele veien fra fiskebåten og fram til forbrukeren. Og sist – men ikke minst – havbruksnæringa må arbeide målbevisst for å sikre miljømessig bærekraft.
________________________________________________________

Omverdenen krever at havbruksnæringa kan dokumentere en miljømessig bærekraftig oppdrettsproduksjon. Det mener jeg er et rettmessig krav. Jeg vil gå så langt som å si at havbruksnæringa er inne i en skjebnetime, og at utviklinga det neste året vil være avgjørende for næringas videre vekst.

Jeg er opptatt av at vi skal ha en kunnskapsbasert tilnærming til miljøproblemene i havbruksnæringa. I så måte ga forrige ukes Brennpunkt på NRK et bidrag til å få fram fakta om villaksen. Programmet frikjente på ingen måte havbruksnæringa, men jeg håper informasjonen som kom fram kan bidra til en mer saklig debatt framover.

Mandag besvarte jeg en interpellasjon i Stortinget fra Høyres Svein Flåtten. Han reiste spørsmålet om hva som må til for å sikre at oppdretts- og lakseturistnæringene utvikles bærekraftig, samtidig som villaksen ivaretas. Det var også en konstruktiv og god debatt.

Jeg hører flere og flere som etterlyser en objektiv og faktabasert debatt. Det skal dere være glad for, men fall ikke for fristelsen og bli overmodige av den grunn.

Det skjer svært sjelden, ja faktisk nesten aldri, at jeg viser til noe styre jeg har deltatt i. Unntaket er Kunnskapssenteret for laks og vannmiljø. Det skal være et nasjonalt senter for pålitelig og uhildet kunnskap i laksespørsmål. Alle de viktigste villakseinteressentene – det vil si oppdrettsnæringa, sportsfiskere, fiskerettighetshavere og forskningsmiljøene – er representert i styret. Det at det finnes en slik arena for å diskutere villaksens ve og vel, i rolige og saklige former tror jeg er viktig.

Miljømessig bærekraft er ikke et nytt tema, selv om begrepene kanskje har forandret seg med tida. I Markens grøde – Knut Hamsuns nobelprisvinnende roman – sier bonden Isak Sellanrå: ”Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre rett, de konkurrerer ikke, kappløper ikke etter noe, de følges ad.” Jeg har tidligere sagt – og gjentar gjerne – at fiskeri- og havbruksnæringa må ha evighetens perspektiv. Næring og natur må følges ad.

Det virker på meg som om deler av havbruksnæringa skylder på omverdenen for de problemene de opplever. De inntar nærmest en ”offerrolle”. Andre ser ut til å avvente situasjonen, og håper at problemene løser seg selv.

Jeg mener at begge disse tilnærmingsmåtene er uheldige. Det er viktig å se seg selv som en del av problemet.

Næringa bør analysere årsaken til kritikken som reises. Har dere vært flinke nok til å sikre og dokumentere bærekraft? Er dere rustet til å diskutere vanskelig tema i det offentlige rommet? All menneskelig aktivitet setter sitt avtrykk på naturen, men har dere fått fram de positive ringvirkningene som kan rettferdiggjøre at havbruksnæringa også setter et visst fotavtrykk i naturen?

Fiskeridirektoratet har styrket kontrollen med havbruksnæringa, men – det er kun havbruksnæringa selv som kan vise omverdenen at oppdrettsproduksjon er miljømessig bærekraftig. Myndighetene kan – og skal – stille strenge krav, men det er opp til den enkelte bedrift å ta ansvar for at de selv følger kravene. Dette er et ledelsesansvar.

Et godt omdømme er ikke noe man selv kan bestemme at man skal ha. Omdømmet er selvsagt resultat av handlingene våre – og hvordan omverdenen oppfatter disse handlingene. Et godt steg på veien er å følge den gamle filosofen Sokrates sitt råd om at ”For å oppnå et godt omdømme, må du forsøke å være det du gjerne vil oppfattes som”.

Jeg etterlyser et mer offensivt FHL – som ser at de har en egen interesse av å være i førersetet – og som viser vilje til å ofre noe for samfunnets felles beste.

Jeg har i perioder forventet at FHL skulle ha vært mer på banen.

Det hadde kanskje i dagens situasjon vært lurt å fokusere mer på de uløste miljøproblemene, i stedet for å bruke tid på å diskutere hvordan man kan få opphevet konsesjonssystemet – som jeg ser er tema for morgendagens seminar. Nå ser det ut til at jeg får til å være her i morgen så da vil jeg si mer om det da.

Jeg skal selvsagt vurdere alle gode forslag som eventuelt kommer, men jeg vil på det sterkeste fraråde at liberalisering av oppdrettsproduksjonen settes på dagsorden før miljøproblemene er løst.

Jeg vil også oppfordre FHL til å reflektere over hvorfor havbruksnæringa skal vokse? Er det for at dagens eiere skal bli enda rikere, eller er det for å skape verdier for samfunnet? Jeg tror det mest fornuftige er å fokusere på samfunnsnytten.
________________________________________________________

Det bringer meg over til et annet område som jeg ønsker å vektlegge som fiskeri- og kystminister, og det er verdiskaping. Regjeringas kanskje viktigste oppgave er å bevare og videreutvikle velferdssamfunnet. Jens Stoltenberg la i nyttårstalen vekt på at det er hverandres arbeid og hverandres kunnskap vi skal leve av i framtida. Vi må skape for å kunne dele.

Regjeringa har derfor invitert til en bred samfunnsdebatt – kalt Samarbeid for arbeid. Debatten skal bidra til utvikling av morgendagens arbeidsliv. Jeg ønsker at fiskeri- og havbruksnæringa deltar aktivt i denne debatten.

Regjeringa er opptatt av at vi bruker fiskeressursene og oppdrettslokalitetene våre til å skape mest mulig økonomisk aktivitet langs kysten. Jo større verdiskaping, jo mer penger blir det til å finansiere skoler og sykehjem – kort sagt penger til å opprettholde velferdsstaten i framtida.

Vi har et veldig godt utgangspunkt. Fiskeri- og havbruksnæringa kan levere ferskt råstoff av god kvalitet til bearbeidingsindustrien. Et bevis på at råstoffet holder høy kvalitet, er at verdens beste kokker gjennom flere år har brukt norsk fisk når de konkurrerer om verdensmestertittelen i Bocuse d’Or.

Samtidig er det kort avstand til det godt betalende EU-markedet. Jeg mener derfor at det ikke er noen grunn til at norsk fiskeindustri skal være mindre konkurransedyktig internasjonalt enn for eksempel leverandørindustrien er i olje- og gass-sektoren.

Jeg ønsker at Norge i framtida – som verdens fremste sjømatnasjon – i større grad blir en produsent av sjømat, i stedet for å levere råvarer til næringsmiddelindustrien i andre land.

Jeg mener at økt bearbeiding er fornuftig også ut fra et bedriftsøkonomisk perspektiv. Produsenter som kun leverer råvarer eller halvfabrikata – som ikke skiller seg fra konkurrentenes produkter – har bare prisen som våpen i konkurransen. Den som leverer bearbeidede produkter derimot – og da helst med unike egenskaper og eget merkenavn – er mindre sårbar for svingninger i markedet.

Jeg ønsker å gi honnør til bedrifter som tør å satse på lokal bearbeiding. Et eksempel er SalMar som investerer 420 millioner kroner i et nytt anlegg for slakting og bearbeiding av laks på Frøya. Et annet eksempel er Lofotprodukt på Leknes. De har nå vokst til å bli en landsdekkende leverandør av fiskemat med rundt 70 ansatte.

Jeg var i Florø for et par uker siden, og der besøkte jeg Svanøy Røykeri. De leverer førsteklasses røykalaks røkt på einer fra Svanøy. Og så har vi Halvors Tradisjonsfisk i Tromsø. De har spesialisert seg på å vanne ut klippfisk og tørrfisk, samt å produsere boknafisk og lutefisk, for det norske restaurantmarkedet.

Det finnes flere gode eksempler, men fortsatt eksporteres for mye fisk uforedlet. Selv om eksporten av laksefilet har økt – og da spesielt til USA – ble bare 20 % av all norsk laks bearbeidet før den gikk ut av landet i fjor.

Også villfisknæringa har et stort potensial for økt bearbeiding. Samtidig er jeg veldig klar over at deler av den tradisjonelle fiskeindustrien ble svært hardt truffet av finanskrisa, og mange sliter fortsatt med ettervirkningene av den. Det som tross alt var positivt var at da prisene gikk ned var det langt flere som kjøpte norsk hvitfisk. Håpet er at de ble så fornøyd med det de spiste at de gjerne kjøper mer og til litt høyere priser.

Lokal bearbeiding er med på å gi fiskeri- og havbruksnæringa goodwill hos både politikere og lokalbefolkning. Goodwill er viktig når kommuner for eksempel skal prioritere sin arealbruk mellom ulike næringsinteresser, eller for den sak skyld fritidsinteresser.

Jeg ønsker å legge til rette for at Norge skal ha en lønnsom og innovativ bearbeidingsindustri – både for vill og oppdrettet fisk.

Fiskeri- og kystdepartementet får nå gjennomført en analyse for å finne svar på hvor innovativ eller nyskapende norsk fiskeindustri er. Analysen skal være ferdig før sommeren, og skal foreslå tiltak som myndighetene kan sette i verk for å øke innovasjonstakten og lønnsomheten i fiskeindustrien.

Jeg vil også sette fokus på forenkling av regelverket for fiskeri- og havbruksnæringa. Regelverket skal være enkelt å forstå, og enkelt å etterleve.

Satt litt på spissen mener jeg at regelverk som ikke kan begrunnes ut fra hensyn til miljø, kontroll eller andre viktige samfunnshensyn – bør fjernes.

Det samme gjelder for krav om rapportering. Opplysninger som myndighetene allerede har, skal man ikke behøve å rapportere en gang til. Stikkordene er forenkling og effektivisering – både for næringa og myndighetene. Vi vil invitere representanter fra ulike deler av næringa til å være med i dette arbeidet.

Jeg er åpen for å diskutere alle gode forslag til hvordan myndighetene kan bidra til økt verdiskaping. Men jeg tror for eksempel ikke at Råfiskloven er det viktigste hinderet for utvikling i fiskeindustrien.

Glem ikke alle mulighetene dere har for omstilling og nyskaping innenfor de rammene som gjelder. Har for eksempel saltfisk- og tørrfisknæringa tilstrekkelig fokus på marked og produktutvikling? Og har den tradisjonelle fiskeindustrien en organisering og struktur som er tilpasset utviklinga i eksportmarkedene?

Jeg ønsker i denne sammenheng å nevne det Marine verdiskapingsprogrammet. Programmet er etablert av Fiskeri- og kystdepartementet for å bidra til økt markedsorientering i fiskeri- og havbruksnæringa.

Verdiskapingsprogrammet forvaltes av Innovasjon Norge, og skal hjelpe bedrifter med å utvikle gode markedsstrategier. Det kan også gi tilskudd til bedrifter som ønsker å styrke sin markedsposisjon gjennom samarbeid.

Det er etablert flere nettverk – eller allianser – som bidrar til at små bedrifter bedre kan hevde seg i den internasjonale konkurransen.
 
Marint verdiskapingsprogram har en egen satsing rettet mot produsenter og eksportører av fersk torsk, og vil nå etablere en tilsvarende satsing overfor konvensjonell sektor.

Denne sektoren har hittil kun i liten grad benyttet seg av programmet.

Skyldes det at tilbudet er lite kjent i næringa? Trenger ikke klippfisk-, saltfisk- og tørrfiskbedriftene støtte til markedsorientering? Eller er det innretningen på programmet det er noe feil ved? Hvis det siste er tilfelle, er det viktig at vi får tilbakemelding. Jeg er opptatt av at Marint verdiskapingsprogram skal bidra til å løfte bedriftene som deltar.
________________________________________________________

Jeg ønsker til slutt å slå et slag for det norske markedet. Den innenlandske omsetninga av sjømat lå i fjor på 4,8 milliarder kroner – målt i innkjøpsverdi. Innkjøpsverdien kan sammenlignes med eksportverdien til andre markeder. Dette gjør Norge til det største enkeltmarkedet for norsk sjømat, så vidt foran Frankrike og Russland.

I tillegg til størrelsen, er det innenlandske markedet viktig for å vise fram Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Det bør ikke være slik som FHL antyder i tittelen på dette seminaret – at norsk sjømatnæring er best på bortebane. Vi må tvert i mot bruke det norske markedet som et utstillingsvindu.

Jeg er ofte innom norske matbutikker, og jeg må dessverre si at kjøttindustrien fortsatt ligger et godt stykke foran sjømatnæringa når det gjelder produktutvikling. Også reiselivsnæringa etterspør gode sjømatprodukter. Det er viktig at sjømatnæringa kan tilby hoteller og restauranter de produktene som skal til for å profilere Norge som sjømatnasjon.
________________________________________________________

Jeg ønsker ikke å fremstå som en bedreviter som har svaret på alt. Tvert i mot. Jeg har mange flere spørsmål enn svar. Jeg ønsker å stille spørsmålene, og så håper jeg at både dere og andre kan hjelpe meg å finne svarene på hvordan vi best kan kombinere konkurransekraft, miljømessig bærekraft og lokal verdiskaping. I det bildet får dere leve med at jeg spissformulerer meg litt. I det bildet får dere også være glad for at lyskasterne er satt på næringa nå. Sagt på en annen måte; heller flomlys enn kollaps. Uten å dra den alt for langt, men deres kolleger i Chile kan sikkert fortelle dere om hvordan det føles.

Vi skal være stolte over de produktene som sjømatnæringa leverer, men samtidig må vi vedlikeholde stoltheten gjennom å tenke nyvinninger og utvikling. Dere er alle invitert til en felles innsats for å skape verdens fremste sjømatnæring – som produserer verdens beste sjømat. Sammen kan vi bidra til verdiskaping og optimisme langs hele kysten.

Takk for oppmerksomheten.