Erfaringer fra forvaltningen av norsk havbruksnæring

Kjære alle sammen!

Tusen takk for invitasjonen til å holde innlegg på denne konferansen.
Det er ekstra hyggelig for meg å komme hit og snakke om havbrukets muligheter siden jeg egentlig er oppdretter. Jeg og min familie startet et lite familieforetak i 1985. i dag, etter fusjon med en annen familiebedrift drøye 25 år senere sysselsetter vi 200 mennesker på landsbygda midt i Norge.

I Norden har vi lange tradisjoner for fisk og skalldyr. I lange tider har vi eksportert både torsk og sild til nære og fjerne land, og det er derfor naturlig at vi satser på fisk og skalldyr, eller sjømat som vi kaller det i Norge.

Sjømat er sunt og er en viktig proteinkilde. FAO rapporterte nylig at vi på verdensbasis spiser rekordmye fisk. På grunn av begrensninger i ville fiskebestander, vil behovet for oppdrettsfisk sannsynligvis øke.

Denne konferansen er et bidrag i en større diskusjon om etterspørsel etter fisk og bærekraftig forvaltning av akvakulturnæringen og ressursene i havet.

Den er også en fin møteplass for utveksling av erfaringer som vi har gjort oss i våre respektive land.
 
Akvakulturnæringen i Sverige og Norge har utviklet seg i ulike retninger.

Mens dere her i Sverige har kommet langt på oppdrett i ferskvann og i tillegg har fått til mye med skjellnæringen, har vi fokusert mest på laksefisk og oppdrett i saltvann.

Jeg tror at vi har mye å lære av hverandre. I løpet av de siste 40 årene har vi prøvet og feilet, og vi har opparbeidet oss kompetanse og teknologi.

Vi vil gjerne dele erfaringene våre med dere, og lære av deres erfaringer.

Jeg er overbevist om at sunn konkurranse vil komme både akvakulturnæringen og forbrukerne til gode, fordi konkurranse sporer til utvikling av for eksempel ny teknologi og nye produkter.

Eksport
Mer enn 95 % av sjømaten som produseres i Norge, eksporteres til markeder over hele verden.
 
Jeg er stolt over å kunne fortelle at Norge eksporterte sjømat for nærmere 54 mrd. norske kroner i 2010.

Sjømat er en av våre største eksportartikler etter olje og gass. Fjorårets eksport tilsvarte at det i hele fjor rundt om kring i verden ble spist 37 millioner sjømatmåltider fra Norge, hver dag! Det vil si at hvis alt vi produserer ble sendt hit til sverige måtte hver eneste svenske spist fire sjømatmåltider, hver dag, hele året.

Havbruksnæringen står for en stadig større andel av sjømateksporten. I 2010 kom 60 % av eksportverdiene fra havbruk, (33,4 milliarder) mens resten kom fra de tradisjonelle fiskeriene.

Når det gjelder Sverige, så eksporterte vi sjømat til en verdi av 2,3 mrd. norske kroner. Sverige var i fjor vårt niende største marked, målt i eksportverdi. Det største produktet er laks, etterfulgt av reker, torsk, og sild.

Og silda kjøper vi jo tilbake fra dere som foredla produkt.

Sverige er et nært og viktig marked som krever stadig større oppmerksomhet. Ikke bare fordi svenske forbrukere kjøper og spiser mye sjømat, men også fordi svenske forbrukere er svært bevisste på hva de vil ha.

Som i flere markeder, er svenske forbrukere absolutt bevisste på spørsmål knyttet til bærekraftig forvaltning og trygg sjømat.

Jeg tror disse forbrukertrendene på mange måter kan reflektere hva vi kan vente oss i flere markeder i fremtiden.

I går ble Eksportutvalget for fisk sin nye virksomhet etablert i Stockholm.

Et økt informasjonsbehov i svensk handel og de store volumene norsk sjømat som eksporteres til Sverige er de viktigste årsakene til at Eksportutvalget for fisk nå etablerer seg i Sverige.

Eksportutvalget for fisk driver med felles markedsføring av norsk sjømat over hele verden. Markedsføringen er finansiert gjennom en markedsavgift på 0,75 % på sjømateksporten.

Eksportutvalget har nå kontorer over nesten hele verden. De er en nøkkelaktør når det gjelder å sette norsk sjømat på verdenskartet.

De 27 EU-landene utgjør det absolutt største markedet for norsk sjømat, og i 2010 var EU mottaker for nærmere 60 prosent av vår eksport. Vi er heldige og ligger gunstig plassert i forhold til det europeiske markedet.

Dette gjør at vi kan distribuere sjømaten vår relativt raskt og enkelt, og dermed tilby det europeiske markedet fersk sjømat. 

Norge er jo ikke medlem av EU, og det er derfor viktig for oss å arbeide for best mulig markedsadgang. Vi har en god dialog med EU, og det må vi også ha, fordi mye av det som skjer i EU er av stor betydning og interesse for oss.

Fiskeri er unntatt EØS-avtalens virkeområde.
Likevel berøres vi av det som skjer i EU – både politisk og på lovgivningssiden. På flere områder er vi harmonisert med EUs regelverk. Dette gjelder blant annet på områder som dreier seg om mathygiene og veterinære spørsmål.

Vi er opptatt av at sjømaten vi eksporterer er sunn og trygg å spise. Vi har kontroll- og overvåkningsmekanismer som skal sikre dette.

Tall fra overvåkningsprogrammer gjennomført i 2009 viser at nivåene av fremmedstoffer og medisinrester i oppdrettsfisk, der slike fremmedstoffer er funnet, er lave sammenliknet med EUs øvre grenseverdier.

Oppdrettsnæringens betydning i samfunnet
Akvakulturnæringen er en ung industri i Norge. I løpet av de siste 30 årene har akvakulturnæringen utviklet seg fra å bestå av små, familieeide selskaper med sterk lokal forankring, til også å bestå av store internasjonale konserner.

Vi fokuserer sterkt på at oppdrettsnæringen skal være en konkurransedyktig næring med en differensiert struktur, med plass til både små, mellomstore og store bedrifter.

I likhet med den aktiviteten som foregår i Sverige i dag, er den norske akvakulturnæringen en distriktsnæring som er viktig for sysselsettingen i små kommuner.

Havbruksnæringa er i seg selv ikke spesielt arbeidsintensiv.  I 2009 sysselsatte den norske havbruksnæringen om lag 5 000 personer.

Antallet som har vært direkte sysselsatt har vært relativt stabilt i de siste årene, til tross for at produksjonen er mangedoblet. I 2009 ble det produsert 450 tonn laks per ansatt i oppdrettsnæringen.

Til sammenligning ble det produsert 60 tonn laks pr ansatt i 1990. Produktivitetsutviklingen har med andre ord vært enorm!

Det vi ikke alltid tenker på, er at næringen bidrar til å skape arbeidsplasser i andre næringer. Tall fra en undersøkelse i 2008 viser at næringen i alt skapte 20 000 arbeidsplasser.

Jeg er opptatt av at akvakulturnæringen skal bestå av lønnsomme bedrifter som bidrar til å skape aktivitet og arbeidsplasser. Det fins mange gode eksempler på slike bedrifter.

Øykommunene Hitra og Frøya, som ligger i Midt-Norge, har for eksempel en næringsklynge hvor bedrifter i alle ledd av verdikjeden for havbruk samhandler og gjør hverandre mer innovative og mer konkurransedyktige.

Denne aktiviteten er helt avgjørende for sysselsettingen og for å opprettholde bosettingen der.

Takket være ei innovativ næring som har arbeidet tett med både forvaltningen og forskere, har havbruksnæringen sakte men sikkert vokst seg til en vital og kapitalsterk næring. Lakseproduksjonen i Norge øker stadig i volum.

Likevel består fremdeles store deler av sjømateksporten av råvarer og halvfabrikata. På denne måten går vi glipp av en hel del verdiskaping.

Vi trenger derfor flere kloke hoder som kan komme med ideer til hvordan vi kan utvikle nye og spennende produkter – som er lette å tilberede og gode på smak.
Flere bedrifter satser for eksempel på nye produkter i ”ready-to-cook” og ”ready-to-eat”-segmentene. I så måte var foredraget fra Niclas i Lerøy som musikk i mine ører. Økt foredling kan gi økt sysselsetting, lønnsømhet, forbrukervennlighet og være miljømessig klokt.

I Norge har ikke ferskvannsoppdrett slått like godt an som her i Sverige, men vi har noe oppdrett av røye og andre ferskvannsarter.

Det er uttrykt interesse for mer oppdrett i ferskvann, blant annet for å skaffe et bredere inntektsgrunnlag i landbruksbygdene.
Vi vil derfor sette i gang en nærmere kartlegging av muligheter og begrensninger.

Her tror jeg vi kan ha mye å lære av dere!
Den norske akvakulturnæringa er ei forsknings- og kunnskapsbasert næring. Veien mellom forskning og næring er kort, og ny kunnskap blir raskt tatt i bruk.

Forskningsbasert kunnskap er også svært viktig for forvaltninga. Vi innhenter råd eller forskningsresultater for å få et best mulig beslutningsgrunnlag.

Jeg tror dette samarbeidet mellom forskning, forvaltning og oppdrettsnæring er svært verdifullt, og en sentral faktor for suksess.

Også i fremtiden vil forskning og utvikling av teknologi være viktig for hvordan havbruksnæringen utvikler seg videre.

Bærekraft
På havbruksområdet, som på flere andre områder, henger miljøspørsmål, næringsutvikling og distriktsutvikling tett sammen.

Miljømessig bærekraft er en forutsetning for langsiktig utvikling og vekst i havbruksnæringen. Havbruksnæringen bidrar til lokalsamfunn med liv og aktivitet, og kommunene setter av deler av våre felles sjøarealer til havbruksvirksomhet.
Akvakulturnæringen må ha evighetens perspektiv, slik at det er noe igjen til generasjonene som kommer etter oss. Dette er i hovedsak næringens ansvar, men den norske regjeringen tar også dette svært alvorlig.

I 2009 la vi fram en Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring.
Her legges det vekt på de miljømessige sidene ved oppdrettsvirksomhet. Vi har tatt utgangspunkt i fem hovedområder hvor oppdrettsnæringen påvirker miljøet:
• genetisk påvirkning og rømming
• forurensning og utslipp
• sykdommer (lakselus)
• arealbruk og
• fôrressurser.

De to største utfordringene oppdrettsnæringen har i dag, er rømming og lakselus.

Vi kan aldri bli kvitt lakselus helt, verken i oppdrett eller på villfisken. Lusa er naturlig til stede i havet og er en del av det biologiske mangfoldet. Fordi det er så mange verter for lusa i oppdrettsanleggene, må vi kontrollere den i oppdrett, slik at den ikke har en uakseptabel effekt på vill fisk.

Vi har iverksatt en rekke tiltak, som for eksempel lave tiltaksgrenser for avlusing og samordnet avlusing, som skal forebygge mot et høyt smittepress når villaksen vandrer ut om våren.
 
I tillegg oppfordrer vi oppdrettsnæringen til å bruke alternative avlusingsmetoder, slik at vi forhindrer økt resistens mot de mest brukte avlusingsmidlene. Stadig flere oppdrettere tar for eksempel i bruk leppefisk – en fisk som hjelper til å rense laksen for lus.

Når det gjelder rømming har vi også en jobb å gjøre. Det er enighet om at høy og vedvarende innkryssing av rømt oppdrettslaks vil være negativt for særegenheten for de enkelte villaksbestandene.

Å unngå rømming bør derfor være et prioritert mål for næringen – både av hensynet til villaksen og av økonomiske grunner. Laksen skal holde seg i merda og ikke utenfor.

For å få ned rømmingstallene fokuserer vi sterkt på tiltak som skal bidra til å redusere risikoen for rømming.

Vi har blant annet strenge tekniske krav til oppdrettsanleggene, krav som blir statdig strengere. 

Arealplanlegging
Miljøutfordringene i oppdrettsnæringen er sammensatte. Utfordringene er knyttet til både spredning av fiskesykdom og parasitter, men også til utslipp fra oppdrettsanleggene, og henger delvis sammen med lokalitetsstrukturen – altså hvordan oppdrettsanleggene plasseres i forhold til hverandre.

Vi hadde ingen overordna plan for havbruksnæringa da lokale gründere satte i gang arbeidet for nærmere 40 år siden.

I dag ser vi at lokalitetsstrukturen ikke er ideell. For eksempel er en av grunnene til problemene med lakselus at det er høy tetthet av oppdrettsanlegg, og at lusa lettere kan spres mellom anlegg. En ny og overordnet arealstruktur kan være et viktig bidrag til å løse de utfordringene vi har på miljø- og sykdomssida.

Vi opplever også økende konkurranse mellom ulike brukerinteresser i kystsonen. Arealknapphet og konkurranse mellom de ulike brukerinteressene i kystsonen innebærer at arealene som er satt av til akvakulturformål, må anvendes effektivt og til de typer akvakultur som egner seg best i området.

På dette området har vi for eksempel erfaringer fra blåskjellnæringen, som for tiden ikke går så bra i Norge.

En av årsakene til det, er at en del blåskjellanlegg ligger på steder som ikke er godt egnet, og det har bidratt til at en rekke blåskjelldyrkere har gått konkurs.

På et overordnet, generelt plan har vi nå fått utredet spørsmål om arelstruktur i den norske havbruksnæringa. Vi mottok rapporten 4. februar.

Rapporten er spennende lesning og jeg er sikker på at rapporten vil gi grunnlag for mange god diskusjoner og drøftinger i tiden som kommer om hvordan arealstruktur kan bidra til å forme framtidens havbruksnæring.

Arealspørsmål er som dere skjønner en viktig brikke for den videre utviklingen av den norske havbruksnæringen. Dette gjelder både for å få bukt med miljøutfordringer, håndtere arealkonflikter i kystsona – og for å legge til rette for fremtidig vekst og utvikling.

Å endre lokalitetsstrukturer i en næring som er så etablert som vår, er ikke enkelt. Dersom dere skal i gang med å utvide havbruksnæringa deres vil jeg gi dere et godt råd: lag gode planer for hvordan dere ønsker at havbruksnæringa skal utvikle seg videre så tidlig som mulig.

Avslutning
For å oppsummere, er nettopp sammenhenger viktig når vi ser på våre erfaringer med havbruk i Norge. Vi ser at næringsutvikling, markedsutvikling, distriktsutvikling og det å ta vare på miljøet i det store bildet er uadskillelige størrelser. Dette er noe vi også tar med oss inn i fremtiden.

Jeg har et ønske om at denne konferansen vil bidra til videre samarbeid over landegrensene når det gjelder akvakultur. Jeg håper også at vi kan være til inspirasjon for hverandre, og at vi kan dra nytte av hverandres erfaring og kunnskap fremover.

Lykke til videre med deres satsing og takk for oppmerksomheten!