Historisk arkiv

Slik skal vi gjøre Norge til verdens fremste sjømatnasjon

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansens tale på FHLs årsmøte i Ålesund, 21. mars 2013.

Sjekkes mot fremføring

 

Kjære alle sammen,

Forventningene til innholdet i meldinga er ikke blitt mindre etter statsministerens foredrag. På en annen side er det en fornøyelse å ta ordet etter en statsminister som nettopp er så opptatt av å skape verdier, for så å dele.  

I morgen fremmes meldingen – Verdens fremste sjømatnasjon – for Stortinget.  Etter mange samråd og møter hvor jeg har fått gode innspill, er det en glede for meg å skulle presentere innholdet i meldinga.

Men jeg må samtidig få lov til å si at mange av innspillene jeg har fått, har vært ønsker om utvikling i en spesiell retning. 

Nå er det imidlertid slik at politikk handler om å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Ofte er det slik - at om en går langt i én retning -  så vil det ha konsekvenser for andre. Så mange vil nok mene at vi ikke går langt nok på ”sine områder”. På den andre siden har jeg ønsket å fremme en melding som kan stå seg over tid, og hvor et samlet Storting kan slutte opp om hovedlinjene i meldinga. Det tror jeg vi har fått til.

2013 blir derfor ikke året da vi på alle områder går fra visjon til virke. På noen områder er vi allerede verdens fremste sjømatnasjon, på andre områder gjenstår det ennå mye å utrette.

2013 er derimot det året hvor vi for alvor tar innover oss at Norge som verdens fremste sjømatnasjon ikke bare er en visjon, men en realistisk og riktig målsetting. 

2013 er året der vi gjorde opp status, staket ut kursen framover og brettet opp ermene. Det er året da vi med fornyet kraft må bestemme oss for å:

være fremst på kunnskapsbasert forvaltning og bruk av marine ressurser
prioritere innovasjon og nytenkning i alle ledd av verdikjeden, fra fjord til bord
skape moderne sjømatprodukter i som forbrukerne vil ha
satse på utvikling og eksport av produkter fra nye marine næringer, kunnskap og kompetanse, utstyr og tjenester
og bestemme oss for å være kjent og anerkjent som verdens fremste sjømatnasjon både nasjonalt og internasjonalt

Framtidas sjømatpolitikk er .

Som Gunnar Domstein og Karl Almås blant annet snakka så flott om i går, og statsministeren i dag, så står vi nemlig nå på mange måter på terskelen til et nytt haveventyr. Uante muligheter ligger for våre føtter.

Det blir ikke lett, men vil vi, ja så får det til. Det blir selvsagt ikke uten diskusjon og debatt. Det er vi godt vant med i denne næringa.

Samtidig må jeg si at det er en stor glede å oppleve at stadig flere får med seg verdiene denne næringa står for, og potensialet som ligger i denne. Det er langt fra bare jeg som er ute og forkynner budskapet. I tillegg har vi fått en rekke forskningsrapporter som understøtter budskapet.

Jeg skal ikke nå gå gjennom alle visjonene på nytt. Nå er det derimot tiden for å gå rett på noen av tiltakene. Jeg er overbevist om at vi sammen kan realisere visjonen om verdens fremste sjømatnasjon. 

Men, det er ikke slik at veksten kommer av seg selv. Alle foredragene og rapportene peker også på betingelsene som må til for å lykkes. I dag vil jeg snakke om tre av bærebjelkene for dette: kunnskap, lønnsomhet og bærekraft, og om noen av tiltakene vi foreslår på områdene.

For det første: Kunnskap

Investeringer i kunnskap går som en rød tråd gjennom hele meldinga. Selve forutsetninga for at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon ligger i kunnskapsbygging. 

Norge er et lite land, og vi kan ikke bli best i verden på alt. Derfor er regjeringens politikk at vi skal være kunnskapsledende på de områdene der vi har strategiske fortrinn. Og for regjeringen er det marine et slikt område.

Norge har en sterk satsing på marin forskning, og det investeres årlig om lag 3,2 mrd kr i dette forskningsområdet. 

I meldinga varsler regjeringa at vi vil satse enda mer på marin forskning og kompetanse. Vi vil ha et marint kunnskapsløft. 

Vi vil styrke kunnskapen som skal være grunnlaget for forvaltninga og for utvikling av nye næringer, som bioprospektering, marin ingrediensindustri, tang og tare og så videre. Og vi vil selvsagt satse mer på marked og teknologi.

Noen av tiltakene som er foreslått, ser dere her. Vi vil styrke den offentlig finansierte forskninga. Vi skal ha en økt satsing på kompetanse og rekruttering. Så vil vi se på forskningsavgiften til Fiskeri og havbruksnærings forskningsfond (FHF). Vi vil sende på høring et forslag om å øke avgiften og åpne for at avgiften også kan brukes til kompetanse og rekruttering. 

Marint kunnskapsløft handler ikke bare om mer penger til forskning.  Vi må også sikre at vi satser på de riktige områdene, at forskninga er relevant og blir tatt i bruk. Ikke minst er det avgjørende at næringa har tilgang til arbeidskraft med riktig kompetanse. Vi snakker om tre viktige prioriteringer. 

Regjeringa inviterer derfor næringa med på å lage en egen handlingsplan for marin forskning og kompetanse, blant annet for å følge opp Hav21. 

Jeg tror at vi bare er i startfasen av å høste av de fantastiske mulighetene som ligger i havet. Vi må investere i kunnskap og ikke minst må vi investere i ungdommen vår. Skal vi lykkes må både det offentlige og næringa bidra. 

Med dette utgangspunktet vil regjeringen videreføre rekrutteringsordninga for unge fiskere. Vi vil til og med øke antallet til 20 nye årlige rekrutteringskvoter.

For å få mer forutsigbar ressursforskning vil vi også omgjøre forskningskvotene til en årlig forskningsavgift. Omlegginga skal være provenynøytral for flåten samlet sett. 

Det koster å ha gode forskningsfartøy. For regjeringen er det viktig at disse blir brukt slik at vi får mest mulig for pengene. Vi skal derfor samordne driften av disse fartøyene enda bedre enn i dag. 

De havbaserte næringene: marin, maritim og olje og gass utgjør tre av Norges mest produktive og raskest voksende næringer. Norge har på disse områdene sterke næringsklynger som deltar i den globale konkurransen. Næringene har det til felles at de opererer i og på havet.  Mye teknologiutvikling i disse tre næringene bygger på felles kunnskap. 

En koordinert teknologiinnsats mot leverandørindustrien til disse næringene, vil kunne gi en betydelig nasjonal verdiskaping og styrke vår konkurranseevne. 

Derfor ber regjeringen Forskningsrådet og Innovasjon Norge om å legge fram et forslag til en koordinert innsats på forskning og utvikling rettet mot marin, maritim og offshorenæringa, hvor man blant annet ser på hvordan samspillet mellom dagens ordninger kan bli bedre.

For det andre: Lønnsomhet

Dette er et område dere har vært opptatt av, og jeg har lytta til mange av de innspillene FHL har kommet med. 

Jeg ønsker at vi skal ha høyest mulig verdiskaping basert på våre marine ressurser. Vi kan ikke nøye oss med å være eksportør av råvarer og halvfabrikata. Sjømatindustrien er en helt sentral del av regjeringas visjon for den norske sjømatnæringa. Skal vi kunne kalle oss verdens fremste sjømatnasjon må vi beherske hele verdikjeden. 

Den norske sjømatindustrien har et godt utgangspunkt med enestående råvaretilgang og kort vei til godt betalende markeder i EU og Russland. Men det er også slik at deler av norsk sjømatindustri sliter, og har hatt lav lønnsomhet over tid. Jeg mener vi har behov for en skikkelig utredning av sjømatindustriens rammebetingelser. 

Derfor vil vi sette ned et offentlig utvalg med mandat til å gjennomgå sjømatindustriens rammebetingelser; muligheter, utfordringer, flaskehalser, regelverk og virkemidler, og komme med forslag til økt lønnsomhet og verdiskaping. Utvalget vil bli oppnevnt i løpet av kort tid. Arbeidet skal munne ut i en NOU, en offentlig utredning, og være ferdigstilt i løpet av 2014.

Industrivirksomhet i et høykostland stiller særlige krav til markedsorientering, teknologiutvikling og utnytting av naturlig fortrinn. 

Vi må erkjenne at vi i hvitfiskindustrien ikke har vært flinke nok til å tilby de produktene kundene etterspør. Vi har ikke vært flinke nok til å utvikle nye markeder. Vi har ikke vært flinke nok til å investere i nye prosesstekniske løsninger. Jeg varsler derfor også at vi for kommende år vil videreutvikle Marint verdiskapingsprogram for å styrke teknologisatsingen i hvitfiskindustrien.

I hvitfisknæringa har vi i tillegg ei særskilt utfordring akkurat nå, og det er at kvaliteten på for mye av det som landes er for dårlig. 

Torskekvota økte med 33 prosent i år, til 1 million tonn, hvor Norges andel er på 470 tusen tonn. Rike kvoter gir både muligheter og utfordringer. 

Vi er nå midt oppe i vintertorskefisket, og mars er måneden hvor det landes mest torsk. Selv om jeg har forsøkt å bidra til å strekke sesongen, blant annet gjennom å gi kvotebonus til båter som leverer fersk torsk til levendelagring, så er det fortsatt slik at 80 prosent av råstoffet fra kystflåten skal på land mellom januar og april. Dessverre meldes det om at kvaliteten på mye av det som landes, er for dårlig. De samme meldingene fikk jeg også på dette tidspunktet i fjor.

Det er ødeleggende for hele norsk sjømatnærings renommé at det slurves med elementær håndtering som bløgging og kjøling. Når råstoffet er forringet på første hånd, forplanter og forsterker det seg videre. For å sikre at kvaliteten opprettholdes og at industrien får råstoff av god kvalitet, vil jeg derfor gi salgslagene en utvidet rolle med kvalitetskontroll. Salgslagene vil bli pålagt å kontrollere håndteringa av fisk om bord i båtene og på landanleggene. 

Torskereguleringene skal bidra til å strekke landingene ut over høsten og sikre industrien tilgang på råstoff. Vi gir kvotebonus for ferskleveranser og til levendelagring. Jeg mener at vi må ta mål av oss til å mellomlagre langt større kvanta levende torsk enn hva vi gjør i dag. Derfor har jeg nylig satt i gang et arbeid med å gjennomgå regelverket på området slik at vi kan rydde unødvendige hindre av veien.

I dag opplever vi at fartøy med strukturkvoter i både pelagisk sektor og torskesektoren, såkalte generalister, i stor grad haster seg gjennom ett fiskeri for å sikre at de etterpå får fisket kvotene i den andre sektoren. 

Regjeringa vil legge til rette for en større grad av spesialisering av den norske kystflåten i form av fartøy med hovedtyngde på pelagiske arter eller fartøy med hovedtyngde på torskefisk. 

Målet med spesialiseringa er å legge til rette for en jevnere råstofftilgang til industrien og bedre råstoffkvalitet.

På bakgrunn av dette vil vi heve kvotetakene for kystflåten med hjemmelslengde over 15 meter til 4 ganger fartøyets grunnkvote innenfor en av sektorene og 2 innenfor den andre (4 + 2).

Samtidig vil regjeringa heve avkortinga fra 20 til 30 prosent for strukturering ut over 3 kvotefaktorer. Den ekstra avkortninga vil gå tilbake til reguleringsgruppa og bidra til ytterligere å styrke kvotegrunnlaget for samtlige fartøy i gruppa. Vi oppnår dermed en utjevnende effekt som ivaretar likhetshensyn innad i gruppa, samtidig som en økt avkortning også kan ha en viss prisdempende effekt.

For kystflåten med hjemmelslengde mellom 11 og 15 meter vil vi øke kvotetakene til 3 ganger fartøyets grunnkvote (3 + 1) innenfor enten pelagisk sektor eller torskesektoren.

Gruppa av fartøy med hjemmelslengde under 11 meter er den største og mest heterogene fartøygruppa. Fartøygruppa har mange ulike driftstilpasninger og varierende grad av aktivitet. Gjennomsnittlige lønnsomhetstall gir derfor ikke et fullgodt bilde av situasjonen. 

Fiskeri- og kystdepartementet vil utrede spørsmålet om kvotetilgang og lønnsomhet for denne fartøygruppa. Den midlertidige samfiskeordninga blir videreført i påvente av utredninga.

Også bedriftene som lever av å foredle laks og ørret, opplever svingninger i råstofftilgangen. Flere slakterier og foredlingsanlegg må stenge når tilveksten er på sitt laveste. Jeg ønsker å legge til rette for bedriftene som foredler laks. Jeg oppnevnte derfor i fjor høst en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å se på mulige tilpasninger til MTB-regimet for å gi en mer industriell og markedsrettet produksjon i næringa. 

Jeg synes arbeidsgruppas forslag om gjennomsnittlig rullerende MTB er interessant, og noe vi bør vurdere nærmere. Arbeidsgruppa hadde kort tid på seg, og jeg ser at elementer ved forslaget bør utredes grundigere. Vi vil derfor utrede de samfunnsøkonomiske og miljømessige konsekvensene av videreutvikling av MTB-regimet.

Jeg mener det er viktig at havbruksnæringa bidrar i lokalsamfunnene. I 2008 vurderte regjeringa arealavgift. Regjeringa mente det ikke burde innføres en særskilt beskatning for bruk av areal i kystsonen. Denne beslutninga står ved lag. Samtidig opprettholdes kommunenes adgang til å ta eiendomsskatt på flytende oppdrettsanlegg i sjø.
 
I meldinga foreslår vi derimot at kommunene skal få en andel av vederlaget ved tildeling av nye tillatelser til lakseoppdrett. Kommunene vil da få mer igjen for å stille areal til rådighet for havbruksnæringa. 

Og da går vi naturlig over til det tredje og siste området jeg vil ta for meg her i dag: Bærekraft

La meg få begynne med å skryte av dere i laksenæringa. Dere har glade dager for tida. Forbrukerne kjøper laks som aldri før, til stigende priser. Det er imponerende hva dere har fått til.

Det ble satt ny rekord i fjor - igjen. Produksjonen av laks endte på nesten 1,2 million tonn. Samtidig fikk vi rapporter i løpet av året om at lusenivået i merdene var jevnt over lavt. Ikke minst hadde vi i fjor et rekordlavt antall lakserømminger. Dette er veldig positivt!

Likevel, vi kan ikke si oss fornøyd. Jeg møtte nettopp i Stortinget under behandlinga av Riksrevisjonens rapport om havbruksforvaltninga. Riksrevisjonen konkluderte med at veksten i havbruksnæringa ikke har vært i tråd med Stortingets vedtak om at veksten skal være miljømessig bærekraftig. Dette er vi nødt til å ta inn over oss. Regjeringen har store ambisjoner om vekst, men da må vi løse de miljøutfordringene næringen står ovenfor. Det mener jeg vi skal klare. 

Dette var noe av bakgrunnen for at vi i år utlyser 45 nye, grønne konsesjoner. Håpet er at denne tildelingsrunden kan bidra til kommersialisering av ny og mer bærekraftig teknologi som kan gi næringa et løft.

Vi vil fortsette den langsiktige prosessen for en ny arealstruktur. Målet er en arealstruktur som bidrar til lavt konfliktnivå og sameksistens mellom ulike interesser, og som både ivaretar hensynet til små og mellomstore aktører og tar opp i seg de erfaringene som er gjort med lokalt og frivillig samarbeid.

Så har jeg lytta til de tilbakemeldingene næringen har kommet med når det gjelder tilsynsbiten. Jeg ser at mye kan bli bedre her, og at det er en utfordring å møte tilsyn fra så mange aktører. Regjeringa vil derfor sette i gang et arbeid for en bedre samordning av tilsynset på havbruksområdet. En bedre samordning vil føre til at det offentlige får en bedre ressursutnytting. Bedriftene som det blir ført tilsyn med, vil oppleve et mer samordnet, konsistent og enhetlig statlig tilsyn.

Vi vil også etablere en prøveordning med førstegenerasjons-indikatorer og grenseverdier for rømming og lakselus. Forskning på disse fagfeltene vil bli prioritert slik at indikatorer og grenseverdier kan evalueres og eventuelt justeres etter hvert som ny kunnskap er tilgjengelig.

Her er sirkelen sluttet. Vi trenger mer kunnskap på alle områder for å sikre bærekraft i oppdrettsnæringa. Det samme gjelder i villfisknæringa. Vi trenger mer kunnskap om livet i havet og alle de anvendelsesområdene som finnes for våre fornybare ressurser.

Vi har en vei å gå før vi er i mål, før visjonen er omsatt i virke. Men at vi kan komme dit, det tror jeg virkelig på. Ambisjonen om å være verdens fremste sjømatnasjon vil både være til glede for oss selv, og til nytte for verden. Sjømatnæringa skal vokse seg enda større og viktigere på kysten, og gi mer sjømat og kunnskap som vi kan dele med andre.

Takk for meg.