Historisk arkiv

Forskningsrådets havbrukskonferanse 16. april 2012

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Fiskeri- og kystdepartementet

Utfordringer og muligheter i dilemmaet mellom fortsatt vekst og miljøhensyn

Statssekretær Kristine Gramstads innlegg under Forskningsrådets havbrukskonferanse på Sola 16. april 2012.

Sjekk mot framføring

Takk for invitasjonen for å holde foredrag her i dag!

Jeg er blitt utfordret til å snakke om ”utfordringer og muligheter i dilemmaet mellom fortsatt vekst i norsk havbruksnæring og ivaretakelse av miljøhensyn”.

 Mulighetene til vekst er der. Regjeringen har i Soria Moria 2 slått fast en visjon om at Norge skal være ”verdens fremste sjømatnasjon”. Vi sikter høyt! Den nye stortingsmeldinga som er under arbeid, og skal legges fram senere i år, skal synliggjøre hva denne visjonen egentlig innebærer.

 Sjømatmeldinga skal sette mål for Norge som sjømatnasjon og peke på hvilke politiske grep som er nødvendig for å nå målene. Meldinga vil gi en bred og helhetlig gjennomgang av både fiskeri- og havbrukspolitikken. 

Mulighetene til vekst er der. Norge har naturgitte fortrinn for havbruksproduksjon, og havbruksnæringa er en vesentlig bidragsyter til verdiskapninga langs kysten. Et av de viktigste fortrinnene vi har er våre kalde og rene farvann, som sikrer god kvalitet på sjømaten vår. Et annet stort fortrinn er kunnskapen. Den vekst og utvikling vi har opplevd i næringa hadde ikke vært mulig uten våre forskere og forskningsmiljøer. Vi trenger kunnskapen for å ta de riktige valgene.

Havbruk har utviklet seg til å bli en stor næring i Norge, og det må vi sørge for at den også skal være i fremtiden. Men det er helt klart også utfordringer knyttet til denne næringen, eller voksesmerter om en vil. Hovedutfordringen er å sikre at videre vekst skjer innenfor miljømessige bærekraftige rammer og at vi forvalter miljø og ressursgrunnlaget på en langsiktig og forsvarlig måte.

Riksrevisjonen har i sin rapport av 6. mars 2012 til Stortinget i sin undersøkelse av havbruksforvaltningen pekt på det samme. At det er viktig nå å sikre at utviklingen er bærekraftig og miljøtilpasset.

Regjeringen har i Soria Moria 2 slått fast at det skal legges til rette for videre vekst i norsk havbruksnæring innenfor bærekraftige rammer, og at regjeringens strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring skal legges til grunn. Miljømessig bærekraft skal altså være en forutsetning for videre vekst.

All matproduksjon påvirker miljøet. På landjorda har vi uttrykket ”matjord”, hvorfor har vi ikke uttrykket ”matfjord”. Spørsmålet er hvor stort fotavtrykk norsk matproduksjon skal føre med seg. I sjømatmeldinga vil vi drøfte hva som er et akseptabelt miljøavtrykk ved produksjon av sjømat. En forutsetning for å utnytte potensialet for videre vekst i norsk havbruksnæring er at matproduksjonen skjer innenfor det som ansees miljømessig akseptabelt.

Det er helt bevisst at jeg snakker om akseptable påvirkninger, fordi vi må veie ett hensyn - produksjon av mat og verdiskapningen som følger av dette - opp mot et økologisk fotavtrykk og konsekvenser av dette. Slike valg er i sin natur politikk!

De viktigste miljøutfordringene havbruksnæringa står ovenfor er skissert i regjeringens bærekraftstrategi. Prioriterte områder er særlig genetisk interaksjon og rømming, samt lakselus. I tillegg er utslipp, arealbruk og fôrressurser også fokusområder. Dette vil jeg komme litt tilbake til.

Arrangøren for disse dagene er Forskningsrådets Havbruksprogram i samarbeid med Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF). Havbruksprogrammet ”HAVBRUK - en næring i vekst (2006 – 2015)”, har som mål å utvikle kunnskap på ledende internasjonalt nivå for å bidra til økonomisk, miljømessig og sosialt bærekraftig vekst i norsk havbruk. Og som det står på programmets egne nettsider: ”tiden er kommet for å prioritere bærekraft og miljørelevans innenfor Havbruksprogrammet.”  Dette kunne ikke vært sagt bedre.

Programplanen som skal gjelde for de neste 5 årene fra 2011-2015, har dessuten som mål å bidra til visjonen: ”Norge – verdens fremste havbruksnasjon”. Det må jeg si er en god visjon, og en visjon som harmonerer godt med visjonen til regjeringa!

Havbruksprogrammet er en viktig og betydningsfull arena for forskningsfinansiering. Over en 10 års periode fram til og med 2015 vil det gå ut nærmere 1,1 milliarder offentlige kroner fra dette programmet. Dette blir i gjennomsnitt over 100 mill kr i året det. Totalbudsjettet er enda mer da midler fra Fiskeri- og havbruksnæringas forskningsfond, (FHF), til samarbeidsprosjekter, og næringas egenfinansiering i Brukerstyrte Innovasjonsprosjekter (såkalte BIP`er) kommer i tillegg.

Havbruksprogrammet har vært sentral i å bygge opp store strategiske kunnskapsplattformer på flere viktige områder. Jeg tenker på kunnskapsplattformen på teknologi/rømming og jeg tenker på kunnskapsplattformen på virussykdommer.  Jeg tenker videre på den plattformen på lakselus som startet opp i 2010, og ikke minst på den nye som startet opp i år; kunnskapsplattformen på genetiske interaksjoner. Slike større flerårige plattformsatsinger til å løse utfordringene knyttet til utvikling av bærekraftig havbruk er alfa og omega. Satsingene er dessuten viktige ved at de favner tverrfaglig og bredt og trekker inn ulike forskningsmiljøer, for å sikre innhenting av og utvikling av den beste kunnskapen.

Dette siste er også viktig av en annen årsak. Det er ingen tvil om at kommunikasjon av fakta omkring havbruksnæringas miljøpåvirkning har – mer eller mindre med rette – blitt beskyldt for å være politisert. Vi i Fiskeri- og kystdepartementet har tatt konsekvensen av dette, og forlangt at ulike forskningsmiljøer som utad blir ansett å representere ulike ”leire” setter seg sammen og kommer med en felles rapport. Så lenge forskerne holder seg til faget, så går det bra.

Et eksempel på dette var at Havforskningsinstituttet og Norsk Institutt for Naturforskning leverte en felles anbefaling om hvordan en skal måle og beregne genetisk interaksjon mellom oppdrettsfisk og villfisk. Da må også vi i havbruksforvaltninga og villaksforvaltninga gjøre vår del av jobben ved å bruke samme metode når vi skal arbeide med grenseverdier og utvikle tiltak.

Jeg ser også av programplanen til Havbruksprogrammet at prioriterte tema framover er områder som bærekraftig sjømatproduksjon, frisk fisk, framtidens fôr, miljøvennlig havbruksteknologi og genetikk og avl. Dette er veldig bra, og dette er helt klart områder som det er avgjørende viktig å bygge opp ny kunnskap på. Forvaltningen av havbruksnæringen skal og må være kunnskapsbasert og skal bygge på den beste tilgjengelige kunnskapen vi kan få.

Havbruksnæringa selv har et klart ansvar for å skaffe til veie nødvendig kunnskap og drive bærekraftig og miljøtilpasset. Næringa finansierer gjennom Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond stadig mer midler til forskning. I 2010 var FHFs totale budsjett på 159 millioner kroner og i 2012 er budsjettet på 214 millioner kroner. En økende andel av disse midlene går nå til forsknings- og utviklingsoppgaver innen miljø og bærekraft. I tillegg er FHLs miljøfond blitt en viktig finansiør av diverse tiltak i regionene. Dette er flott.

I forvaltningen av havbruksnæringa skal miljøhensynet være en grunnbjelke. Øverst i skjemaet

Gjennom oppfølging av bærekraftstrategien har da også miljøhensynet fått et solid løft. Styrket tilsyn, en betydelig forskningsinnsats og et skjerpet regelverk skal bidra til å løse miljøutfordringer i oppdrettsnæringen. Rømt oppdrettsfisk og lakselus har blitt prioritert, og en rekke tiltak har blitt iverksatt for å redusere negative effekter på vill laksefisk.

Ser en på status på de viktigste miljøutfordringene lakselus og rømming kan jeg kort kommentere disse på følgende måte: 

Lakselus

Lusetallene for januar og videre utover våren viser at oppdretterne også i år må gjøre en betydelig innsats for å sikre smoltutvandringen til våren. Regelverket for luse-bekjempelse er blitt vesentlig skjerpet de siste årene og Mattilsynet har i dag flere virkemidler til håndtering av situasjonen. Mattilsynet har nå blant annet fullmakt til å pålegge samordnet drift, brakklegging og om nødvendig utslakting på lokaliteter med mye lus.

Regelverket knyttet til lakselusbekjempelse skal nå skjerpes ytterligere og Mattilsynet har sendt forslag til ny lakselusforskrift på høring. De nye reglene skal blant annet sikre bedre samordning i næringen. I tillegg er det også sendt på høring forslag til regler som skal bidra til å forebygge smittespredning, særlig knyttet til brønnbåter og transport. Forslagene innebærer blant annet krav om lusefilter og generell desinfeksjon av transportvann på alle brønnbåter innen 2019.

Det er innført krav om bruk av hel-presenning ved badebehandling, for å sikre optimal bruk av stoffene og redusere risiko for resistensutvikling. Dette har vist seg å være et fornuftig tiltak, selv om enkelte i havbruksnæringa protesterte i starten. I tillegg er det vedtatt krav om utvidet meldeplikt ved bruk av kjemiske avlusningsmetoder.

Næringen har de siste årene gjennomført samordnet vinter- og våravlusing. Dette er tiltak som er avgjørende for å få lusenivået i merdene så lavt som mulig på våren når laksesmolten vandrer ut i havet. Det vil bli gjennomført våravlusing også i 2012.

Mattilsynet har fastsatt egne forskrifter i soner hvor de generelle tiltakene ikke har hatt god nok effekt. Slike soner er opprettet i Hardanger/Sunnhordland og Nord-Trøndelag. Oppdretterne er her pålagt samordnet utsett og brakklegging for å redusere lusebelastningen på vill laksefisk.

I Hardangerfjorden ble det i april 2008 innført et ”frys”- vedtak som ikke tillater å flytte ytterligere konsesjonsbiomasse inn i området. Det arbeides med en forskriftsregulering som sikrer at den til enhver tid stående biomasse holdes på det nivået som var forut for frysvedtaket, med minst mulig negativ virkning for arbeidsplasser og verdiskapning. Vi har hatt to ulike forslag på høring, og arbeider nå med ytterligere et forslag som vil gå på høring før det kan fastsettes.

Så var det rømming

Oppdrettsfisken skal være inne i merda – ikke utenfor, selv i uvær. Økningen i rømmingstall vi så for 2011 var svært uheldig. Antall rømmingsepisoder er redusert, men preges av noen få hendelser hvor store mengder fisk har rømt. Tre hendelser stod alene for nesten 80 % av den totale rømmingen av laks i 2011.

Fra nyttår ble de tekniske kravene til oppdrettsanlegg ytterligere skjerpet, det er satt et øvre tak på antall fisk som tillates i en merd, og det er blitt åpnet for å holde settefisken lenger på land. Dette vil bidra til å redusere risiko for rømming. et er nå også under utvikling en teknisk standard for landanlegg, som ble sendt på høring nå i vinter.

Håndtering/rutiner/menneskelig svikt under operasjoner på anleggene står for en stadig større andel av rømmingshendelsene. Flere store rømminger i 2011 oppstod i forbindelse med håndtering av fisk under avlusningsoperasjoner.

Oppdrettere må derfor bli flinkere til å utarbeide og følge interne rutiner samt tørre å utsette og avbryte operasjoner ved dårlig bemanning, dårlig vær og lignende.

Bedre kunnskap om hvor mye rømt oppdrettsfisk som opptrer i naturen krever metoder som enkelt og med stor grad av sikkerhet kan skille oppdrettsfisk fra villfisk. For å kunne ansvarliggjøre oppdretter og følge opp forurenser-betaler prinsippet trenger vi i tillegg metoder som kan spore enkeltindivider av rømt fisk tilbake til oppdrettsanlegget.    

Vi følger også arbeidet med utvikling av ulike metoder for merking av fisk (genetisk, fysisk merke, implantat m.m.) nøye, som kan bli viktige verktøy for å kunne spore oppdrettsfisken tilbake til det anlegget den har rømt fra. Mattilsynet og Fiskeridirektoratet har fått i oppdrag å vurdere de fiskehelse- og velferdsmessige sidene, samt kost-nytte effekten av fettfinneklipping. 

Sykdomskunnskap må jeg også trekke fram spesielt.

Innsatsen på fiskehelseområdet ga enorme resultater fram til midt på 90 – tallet. Antibiotikaforbruket gikk nesten ned mot null og tapet på grunn av sjukdom gikk ned. Siden da har det imidlertid ikke skjedd noen videre reduksjon i tap og svinn i sjøfasen.

Noe av dette tapet skyldes nok varierende smoltkvalitet, men hovedårsaken er ulike sykdommer. Med andre ord; her er det fortsatt utfordringer både for oppdretter og forsker.

Hva er så veien videre?

Det pågår nå et større tverrfaglig arbeid for å etablere førstegenerasjons målemetoder, såkalte effektindikatorer. Dette gjelder først og fremst indikatorer for genetisk påvirkning fra oppdrettslaks til villaks, og indikatorer for påvirkning av lakselus fra oppdrett på viltlevende laksefisk.

Dette arbeidet skal så igjen legge grunnlaget for å etablere politisk forankrede grenseverdier for akseptabel miljøpåvirkning for lakselus og genetisk interaksjon.

Hvor mye villaks kan ha hvor mye lus? Og hva skal skje i oppdrett hvis grenseverdiene overskrides?

Og hvor mye oppdrettsfisk kan vi akseptere i lakseelvene? Og er det noen sammenheng mellom antall oppdrettsfisk og grad av genetisk påvirkning? renseverdier for akseptabel påvirkning er i sin natur noe som må fastsettes av politiske myndigheter, fordi det dreier seg om å avveie ett samfunnshensyn mot andre.

Dette bestemmes altså verken av forskere, av direktoratene, av miljøbevegelsen eller næringsorganisasjoner. Regjering eller Storting må til syvende og sist bestemme hva som er akseptabelt, normalt gjennom lover eller forskrifter.

For å få et grunnlag for politisk behandling av førstegenerasjons grenseverdier skal det nå utarbeides et forslag til slike, basert på de foreslåtte førstegenerasjons effektindikatorene.

I det videre oppfølgingsarbeidet vil det så bli nødvendig å bygge opp overvåkings- og dokumentasjonsprogrammer som er tilpasset indikatorsystemet, og å utforme og iverksette effektive og målrettete forvaltningstiltak når grenseverdiene overskrides.

Arealutvalget, som i fjor la fram sin rapport ”Effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringen” inneholder mange forslag som FKD nå arbeider videre med. Kjernen i forslagene er bla å etablere produksjonsområder, utsettsoner og branngater  for å stå bedre rustet til å møte utfordringer knyttet til smittespredning og miljøpåvirkning. Departementet legger opp til at arealstruktur i havbruksnæringen skal få en sentral plass i sjømatmeldinga.

Og så er det dette med teknologi og innovasjon

Når det gjelder valg av teknologi og utvikling av utstyr er dette i hovedsak næringas ansvar. Det er ikke politikerne som skal bestemme hvilken teknologi som skal brukes, men vi skal vedta innen hvilken rammer det skal skje. Det ufravikelige kravet er at det skal skje miljømessig bærekraftig.

Regelverket og øvrige rammebetingelser skal ikke unødvendig hindre utvikling av ny og bedre teknologi. Kontinuerlig innovasjon er viktig. Jeg ønsker derfor velkommen en bredere debatt i og utenfor næringa om muligheter og forutsetninger for innovasjon og utvikling.

Så tilbake igjen til spørsmålet om fortsatt vekst?

Kapasitetsøkning skal vurderes i løpet av 2012. Men vekst er imidlertid ikke bare økning i volum. Verdivekst er vel egentlig et viktigere mål. For eksempel det å få mer ut av hver fisk som produseres. Det er stort potensial for mer foredling og bedre bruk av restråstoff. Økte verdier fra havbruksnæringa kan skapes på mange forskjellige måter. Her gjelder det bare å være kreativ!

Både dette med vekst og miljøavtrykk vil regjeringen som sagt komme tilbake til med framleggelsen av sjømatmeldinga mot slutten av året.

Så for å rekapitulere meg selv litt:

  •  Ja takk til bærekraftig vekst
  • Videre utvikling skal være basert på den best mulige kunnskapen
  • NFR/FHF har en viktig rolle i å finansiere ny kunnskap
  • Folkene i denne salen skal generere den

Lykke til videre med konferansen og takk for oppmerksomheten!