Havbrukskonferansen Tromsø

Kjære konferansedeltakere! 

Norge har Europas lengste kystlinje.  Den tilsvarer avstanden 2 ganger rundt ekvator. I landareal er Norge på 61. plass i verden. Men i havareal er vi på 15. plass.  

Når det gjelder mat fra havet er vi på 10. plass i verden i fangst og produksjon. Vi er verdens nest største eksportør av sjømat. Eksporttallene fra 2007 viser en svært positiv utvikling for norsk sjømat. Totaleksporten var på 37 milliarder kr – det høyeste tallet som noen gang er registrert. Laks er den viktigste eksportvaren til en verdi av 17. 5 milliarder kr.   

Som verdens nest største eksportør av sjømat er Norge en stormakt i den internasjonale sjømathandelen. Ifølge Eksportutvalget for fisk eksporterer vi hver dag i gjennomsnitt 27 millioner måltider sjømat. Spør man folk i andre land hva de forbinder med Norge, er svaret ofte at de tenker på sjømat!  

Som økonomisk faktor har sjømatnæringa stor økonomisk betydning for Norge. Årlige eksportinntekter på 37 milliarder gir et betydelig bidrag til samfunnsutviklinga. Fordi næringa baserer seg på fornybare ressurser har den i tillegg et langsiktig potensial som andre næringer ikke har.  

Nesten 40 prosent av all fisk som konsumeres av mennesker kommer fra oppdrett. I slutten av 2007 ble det eksportert like mye oppdrettslaks på en måned som den samlede norske produksjonen av hvitt kjøtt hele forrige år. 

Dessuten skaper sjømatnæringa økonomisk aktivitet - og grunnlag for bosetting langs hele vår lange kyst. Uten ei lønnsom fiskeri- og havbruksnæring ville det ikke vært mulig å opprettholde et variert bosettingsmønster og en levende kyst. Dette er et element å ta med seg, som ikke minst denne regjeringen er opptatt av. Vi har da også formulert det i Soria Moria erklæringa som at verdiskapningen av våre nasjonale fiskeresurser i størst mulig grad skal komme kystsamfunn som er avhengig av fiskeriene, til gode. 

Det har skjedd en formidabel utvikling i oppdrettsnæringen siden den spede start med kommersielt oppdrett på 1970-tallet.  Fra å være en liten attåtnæring har næringen vokst til å bli en næring av stor betydning for landets økonomi og samfunnsutvikling. Jeg vil komme nærmere inn på hva dette innebærer for departementets kunnskapsbehov senere. 

Havbruksnæringen hadde ikke vært der den er i dag, hvis det ikke var for forskerne, og den innsatsen som gjøres i laboratoriene og på forskningsstasjonene. Teknologisk, biologisk og medisinsk forskning har gitt nødvendig kunnskap for utvikling av havbruk. Dette har inkludert systematisk satsing på avl og annen kunnskap for bedre tilvekst, bedre fôr og fôrutnyttelse, sykdomskontroll og produktkvalitet. 

Forvalter vi riktig har jeg tro på at denne utviklingen vil fortsette. For markedet etterspør mer fisk. Verdens befolkning vil innen de nærmeste 20 – 25 år øke med to milliarder mennesker og FNs matvareorganisasjon FAO mener produksjonen av oppdrettsfisk må dobles.  

Departementet arbeider ut fra den forutsetning at det er rom for en betydelig større havbruksproduksjon enn den vi har i dag. I et perspektiv på 50 år vil vi kanskje kunne produsere 4-5 millioner tonn oppdrettsfisk langs norgeskysten. Ordet ”kanskje” reflekterer at det vil kreve en svært stor innsats for å løse problemer knyttet til miljøutfordringer og fjerning av produksjonsmessige flaksehalser før vi som forvaltere kan tillate en så stor vekst i norsk havbruk.  

Regjeringen vil øke produksjonskapasiteten noe gjennom tildeling av nye konsesjoner. Det vil bli gjennomført en ny tildelingsrunde i 2009. Dagens system med maksimal tillatt biomasse (MTB) pr. konsesjon vil imidlertid ligge fast. For å sikre jevn produksjonsvekst og forutsigbarhet for næringen legges det videre opp til årlige tildelingsrunder. Når det gjelder spørsmål om antall konsesjoner, regional fordeling, kriterier og vilkår m.v., vil regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med budsjettforslaget for 2009.

Vi må altså klare å løse problemer knyttet til bærekraft og flaksehalser i produksjonen. Spesielt gjelder det lakselus, sykdom og rømming av oppdrettsfisk. Andre utfordringer er knyttet til fôr, lokalisering av oppdrettsanlegg, miljøeffekter av oppdrettsvirksomhet, anleggskonstruksjoner, kvalitet og sunnhet hos oppdrettsfisk og ikke minst sporbarhet.  

Fangst av villfisk vil ikke ha samme mulighet til kvantumsmessig vekst, men vi har fortsatt langt igjen før vi har utnyttet verdiskapingspotensialet fullt ut. Ressursene skal forvaltes slik at kommende generasjoner skal ha samme eller bedre muligheter enn oss.  

Kunnskap vil være av avgjørende betydning for næringen også videre fremover. Vi ser daglig at selv om det er mye vi vet, så trengs det fortsatt mer kunnskap på en rekke områder.  

Regjeringen har i sin politiske plattform satt seg som mål å styrke kunnskapsnasjonen Norge og gjøre Norge til en av de ledende innenfor de områder hvor vi har fortrinn. Havbruk er et av de områdene der Norge har fortrinn.  

Norsk havbruksforskning er av høy internasjonal klasse. For at vi skal kunne klare å utvikle næringen videre må forskningsmiljøene i Norge fortsatt lede an i kunnskapsutviklingen. For regjeringen er det et mål at både den offentlig finansierte forskningen og næringslivets egen forskningsinnsats skal øke framover.  

Deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid er viktig. Det gir tilgang til et større kunnskapsrom og bidrar til å sikre kompetanse og kvalitet på høyt, internasjonalt nivå. Da er det et godt utgangspunkt at havforskningen er internasjonal i sin natur. Havet kjenner ingen nasjonale grenser, og norske forskere og forskningsmiljøer innenfor marin sektor har derfor lang tradisjon med internasjonalt forskningssamarbeid. 

EUs 7. rammeprogram for forskning er den største internasjonale forskningsarenaen for norsk havbruksforskning. Programmets innretning harmonerer godt med norske prioriteringer ved at det legger vekt på utvikling av Europas kunnskapsbaserte bioøkonomier, blant annet utvikling av en bærekraftig akvakultur. Her bør forskningsmiljøene være bevisste deltakere på de arenaene der de kan påvirke prioriteringer i programmene. Internasjonalt forskningssamarbeid innebærer også bilateralt samarbeid mot prioriterte land i Europa, Amerika og Asia.  

At forskning er viktig for fiskeri- og kystdepartementet reflekteres i at forskning utgjør nærmere 40 % av departementets budsjett. Regjeringen vil fortsatt prioritere marin forskning.  

Det offentlige har tatt et stort ansvar for å finansiere kunnskapsutvikling innenfor havbruk. Tall fra siste kartlegging av forskningsinnsatsen viste at det i 2005 ble brukt over 800 mill kr til havbruksforskning i Norge. Det offentlige bidro med godt over halvparten av dette beløpet. Vi skal fortsatt være med å finansiere forskning, men for at man skal kunne løse kunnskapsutfordringene framover, må også det etablerte næringslivet satse mere på forskning.  

Når dette er sagt, så skal det offentlige fortsett ha ordninger som bidrar til å støtte opp under forskning i bedrifter.  

Etableringen av Nofima er et viktig grep for å styrke den næringsrettete forskning i Norge. I Nofima samler vi de viktigste forskningsmiljøene for havbruksnæringen i ett konsern. I tillegg får vi med de viktigste forskningsmiljøene på matsida på grønn sektor. Gjennom dette håper vi at vi samlet sett kan utnytte våre forskningsressurser på en enda bedre måte. Vi har klare forventninger til at Nofima skal bli et forskningsinstitutt som vil bli en nasjonal og internasjonal motor innenfor sitt område.  

Gjennom etableringen av Nofima har vi òg fått på plass et klarere skille mellom næringsrettet og forvaltningsrettet forskning. Spesielt i forhold til eksportmarkedene for sjømat er dette et viktig element. Norge som marin stormakt har et særskilt behov for at de forskningsinstituttene som gir råd til forvaltningen, samfunn og forbruker (Havforskningsinstituttet, NIFES og Veterinærinstituttet) skal være uavhengige av bedriftene i næringen og ha høyest mulig nasjonal og internasjonal integritet.  

For departementet er det viktig at norsk havbruksforvaltning skal basere seg på vitenskapelig dokumentert kunnskap som anerkjennes i internasjonal fora. Fiskeri- og kystdepartement har som mål at vi skal ha en kunnskapsbasert havbruksforvaltning i verdensklasse.  

Stortinget har slått fast at våre ville fiskebestander tilhører fellesskapet. Det samme gjelder kystområdene som brukes til oppdrettsaktivitet. Fiskeri- og havbruksnæringa nyter med andre ord godt av samfunnets felles naturressurser. At myndighetene vil sikre at bruken skjer på en bærekraftig måte i forhold til miljøet og samfunnsutviklingen for øvrig, er derfor naturlig.

Ressursene må brukes på en måte som tjener samfunnet som helhet. Det vil også blant annet si at havbruksnæringen må leve i sameksistens med reiselivsnæringen, landbruksnæring, petroleumsnæringen, fiskerinæring og andre næringer. For å kunne utvikle levedyktige lokalsamfunn langs kysten er disse samfunnene avhengige av flere bein å stå på. Skal næringen tiltrekke seg den arbeidskraften de ønsker så må det også i lokalsamfunnene finnes arbeidsplasser for ektefeller med utdanning og karriereønsker innen andre bransjer.

Så er vi klar over at næringas muligheter til å bidra positivt til samfunnsutviklinga, er avhengig av at bedriftene tjener penger.  

Alle disse forholdene (miljø, økonomi, samfunn) innebærer at vi som fagdepartement må balansere flere hensyn.

For å finne en god balanse mellom alle disse hensyne er vi avhengige av gode råd fra forskerne. Det er viktig at forskere engasjerer seg i utviklingen av næringen. Både gjennom samarbeid med bedriftene og at dere kommer med innspill til myndighetene. Kunnskap blir større når den deles.  Fra vårt ståsted er også ønskelig at mer av den forskningen som utføres tar opp i seg tverrfaglige problemstillinger.

Nå er det selvsagt slik at vi ikke alltid vil følge de råd vi får.  Ett dagsaktuelt eksempel fra fiskerisiden på at vi som departementet i vår forvaltning må balansere flere hensyn er diskusjonen i den senere tiden rundt forvaltningen av kystorsken.  

Norske fiskerier er basert på prinsippet om en bærekraftig forvaltning. Det betyr at vi lytter til forskerne. Det har den senere tid vært en del diskusjon rundt forvaltningen av kysttorsk som kan tyde på det motsatte. For fisket av kysttorsk har vi også lagt klare begrensninger, men vi har valgt en noe mer langsiktig strategi enn det WWF ønsker. Vår strategi betyr at det tar noe lengre tid før bestandene er oppe på ønsket nivå igjen. 

Grunnen til at vi har valgt en slik tilnærming er at total stopp av fiske på kysttorsken vil få dramatiske konsekvenser for næringsliv og bosetting langs kysten. Det er viktig å få fram at fordi det er umulig å hindre at man får torsk som bifangst, vil en fredning av kysttorsken også måtte føre til stans i fisket etter andre arter. Vi har tro på at det er mulig å bygge opp bestanden av kysttorsk uten av vi i mellomtida utrydder fiskerne og fiskeindustrien langs kysten.  

Vi vil imidlertid legge til at vi kontinuerlig følger opp resultatene av tiltakene våre, og vi vil raskt kunne sette inn tøffere tiltak dersom det skulle vise seg å bli nødvendig.  

Områder regjeringen har satt fokus på for akvakultur, og som trenger innspill fra forskningsmiljøene er rømming, sykdom, helse, marked.  

At fjorårets rømmingstall fra havbruksnæringa er nær halvert sammenliknet med 2006, er en positiv utvikling. Dette er bra – og jeg ønsker å gi honnør til næringa som har tatt problemet på alvor og brukt store ressurser på å sikre seg mot rømming. Men – selv om utviklinga går i riktig retning, er dessverre fjorårets rømmingstall alt for høye. Derfor er det viktig med forskning for å redusere omfang og skadevirkninger av rømming. 

Fiskehelse har vært et hett tema de siste månedene. I tråd med internasjonale standarder og regler har Norge i alle år foretatt omfattende undersøkelser for å kunne avdekke et eventuelt VHS-virus i oppdrettsanlegg. Virus-utbruddet i Storfjorden er det første som er påvist i et norsk oppdrettsanlegg siden 1974.  Dette viser at smittepresset fra det marine miljø har vært lite. Introduksjon av nye arter, fangstbasert oppdrett og alternative fôrkilder kan endre på dette. Her trengs mer kunnskap for å sikre at Norge kan opprettholde en ambisjon å være fri for de mest alvorlige sykdommene innenfor oppdrett.  

Lakselus er et alvorlig problem for oppdrettsnæringa og for villfisken. Selv om utvikling av resistens hos lakselus ikke er et nytt problem, er det en utfordring vi tar på alvor. Utfordringa krever at både myndigheter og næringa har fokus på lakselus, og at vi sikrer kunnskapsgrunnlaget for behandling og andre tiltak mot lakselus.  

Sykdomsforebygging er viktig. De nylig publiserte tallene for antibiotikabruk for 2007 viser at næringa er blitt flink til å forebygge sykdom. Det ble totalt brukt 649 kg antibiotika – som er en halvering i forhold til 2006 - for å produsere mer enn 700 000 tonn fisk. Forskning kan bidra til å holde medisinbruken nede, ved å bidra til utvikling av flere og bedre vaksiner og annen kunnskap for å forebygge sykdom.  

De problemene som den chilenske havbruksnæringa nå opplever som følge av sykdom, viser hvor viktig det er både for forvaltningen og næringen å utvikle og ta i bruk kunnskap med et langsiktig, bærekraftig perspektiv.   

Oppdrettsnæringa er en gedigen matprodusent – av sjømat. Og vi ønsker å befeste og styrke sjømaten sin plass i kostholdet – både hjemme og ute. Ut fra et helsemessig perspektiv er målet å øke forbruket av fisk og annen sjømat i Norge. Vitenskapskomiteen for mattrygghet har slått fast at både barn og voksne bør spise mer fisk – både som middagsmat og som pålegg.  

At sjømaten har helsemessige fordeler ønsker vi å dokumentere enda bedre, et ønske som vi etter hvert deler med en rekke andre land. Sjømat og helse vil derfor være tema for en stor internasjonal konferanse som departementet og Nasjonalt Institutt For Ernærings- og Sjømatforskning (NIFES) arrangerer i Bergen i mai i år.  

Klimaendringer er en utfordring som går utenpå andre miljøutfordringer og som vil påvirke utviklingen og forskningsbehovet innenfor havbruk. Endringene forventes å skje raskere i havet enn på land og å bli størst i nordlige områder.  Forskning må til for å øke marin sektors kunnskap om endringer og muligheter for å tilpasse seg de nye naturgitte rammebetingelsene. For eksempel vil økt temperatur og mer ekstremvær kunne påvirke betingelsene for normaldrift og risiko for uhell på anlegg og i relatert landbasert infrastruktur. Risiko for sykdom kan endres og kanskje økes, mens andre endringer kan ha positive effekter, for eksempel ved at den biologiske produksjonen vil øke i våre farvann når temperaturen øker.   

Samtidig som klimaendringer påvirker det marine miljø, kan marin sektor bidra til å begrense klimautslipp. Forskning kan bidra til å tallfeste og begrense næringens klimapåvirkning og sjømatens klimaspor. 

Jeg vil også benytte anledningen her i Tromsø til å si noen ord om regjeringens Nordområdesatsing. Denne satsingen ble lansert her i byen av utenriksministeren for drøyt ett år siden (desember 2006).

Å utnytte mulighetene i nordområdene er en av de viktigste satsingene for regjeringen i årene som kommer.

Viktige stikkord for strategien er nærvær, aktivitet og kunnskap.

Kunnskap er navet i nordområdesatsingen: Å løfte menneskers kunnskap og erfaring slik at vi kan vise vei framover, utnytte kjente muligheter, oppdage nye og trekke til oss andre som vil delta, investere og dele sin kunnskap.  

Marin sektor er et viktig satsingsområde i Nord. Det er f eks flere forhold som tyder på at Nord-Norge har særlig gode forutsetninger for torskeoppdrett. I tillegg er det jo en kjensgjerning at det er mer tilgjengelig kystareal her i Nord enn i sør for ekspansjon av oppdrett. Forskning med fokus på viktige områder som avlsprogram, genetisk påvirkning av ville bestander og sykdomskontroll vil gjøre det mulig å utnytte disse mulighetene.

Fra regjeringens side vil vi følge opp strategien i kommende budsjetter og gjennom målrettede satsinger.  

Avslutningsvis vil jeg benytte anledningen til å rette en honnør til forskningsrådet og Havbruksprogrammet spesielt. Dere har sydd sammen et spennende program og jeg ser fram til å følge arbeidet videre.  Havbruksnæringa i Norge er i dag en sterk og bærekraftig, kunnskapsbasert næring. Dette gjør det mulig for regjeringa å legge til rette for en fortsatt vekst i oppdrettsproduksjonen i årene som kommer. Delvis takket være innsatsen dere har gjort og som dere gjør ved å arrangere og delta på denne konferansen.

Takk for oppmerksomheten!