Åpningstale på Sjømatkonferansen i Bergen

Kjære alle sammen. Velkommen til Sjømatkonferansen. Av programmet ser det ut til å bli en spennende dag med vekt på både miljøutfordringer og innovasjon. Dette passer godt inn i regjeringas visjon om at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon.

 

 

Regjeringa har høye ambisjoner for norsk sjømatnæring og sjømat skal bli enda viktigere i fremtiden. På verdiskapningsseminaret under AquaNor i august la SINTEF fiskeri og havbruk og Kontali analyse frem rapporten ”Potensial for økt verdiskaping i lakse- og ørretoppdrettsnæringen”. Hovedkonklusjonen i rapporten viser at det er gode muligheter for økt verdiskapning innenfor områdene:

 

• Økt grad av foredling – spesielt trekkes frem betydelige muligheter i å levere en økende andel ferske pre-rigor filetprodukter til EU-industrien.
• Økt bruk av restråstoff til bedre betalte produkter – både til direkte konsum og til marin ingrediensindustri. Økt foredling i Norge vil kunne gi en betydelig økt tilgang til, og utnyttelse av, slikt restråstoff.
• Merkevarebygging / råvarespesialisering – i rapporten vurderes det til å være betydelige muligheter i å etablere produksjon av økologisk laks, samt å benytte seg av eksisterende merkeordninger for miljø og bærekraft.
• Effektiviserende tiltak i settefisk- og matfiskleddet – det vurderes å være betydelige muligheter innenfor produktivitetsforbedrende områder som svinn og omløpshastighet.
• Ny næringsvirksomhet basert på integrert multitrofisk akvakultur (IMTA) – dette gjelder produksjon av tang og tare basert på næringssalter og organisk materiale som blant annet stammer fra oppdrett av laks og ørret.

Her ligger det mange spennende muligheter, men også en del utfordringer som må løses. Det er verdt å merke seg at i denne sammenheng er økt verdiskapning mye mer enn ensidig fokus på økning i volum. Jeg er overbevist om at sjømatnæringa her har et stort uutnyttet potensial. Departementet vil bidra til å utvikle fornuftige rammevilkår for å bedre kunne høste fra dette potensialet. 

Tittelen på konferansen ”Samhandling og kunnskap – nøkkelen til fremtidens verdiskapning fra Havet” trekker frem to viktige momenter for at regjeringas visjon skal nås. Jeg ser av programmet at dere har tre tematiske sesjoner, en for miljøpåvirning fra havbruk, en for markedsinnovasjon og en for teknologiutvikling. Jeg velger å fokusere innlegget mitt på havbruk og miljø, selv om flere av mine budskap vil være aktuelle for alle tre sesjonene.

Det første momentet er samarbeid.

Dersom vi skal oppnå en økt verdiskapning fra havbruksnæringa må det samarbeides bedre enn i dag. Dette begrenser seg ikke bare til samarbeid mellom aktører i oppdrettsbransjen. Skal vi lykkes, kreves også samarbeid mellom næring, forvaltning og forskning. Økt press på areal i kystsonen krever også økt vilje og evne til samarbeid mellom oppdrettsnæringa og andre aktører i kystsonen. Her har alle parter et ansvar.

Det andre momentet er kunnskap.

Vi skal ha en kunnskapsbasert forvaltning av havbruksnæringa. Innovasjon krever kunnskap. Å løse næringas miljøutfordringer krever kunnskap. Kunnskap som trengs for å sikre Norges plass som verdens fremste sjømatnasjon.

Det er ingen tvil om at havbruksnæringa er viktig for verdiskapinga i Norge og særlig langs kysten. Havbruksnæringa vår er ikke bare viktig som matprodusent, men den gir arbeidsplasser, bidrar til bosetting langs kysten og den gir oss store eksportinntekter. Vi bygger med andre ord norsk velferd og utvikling på det kysten og havet kan gi oss. Mer kan det bli, om vi tar de rette grepene!

For meg er det også viktig at næringa i takt med sin enorme utvikling får sin rettmessige plass og oppmerksomhet i samfunnet. Vi eksporterer nå om lag 37 millioner sjømatmåltider hver dag, hele året. Sjømaten selges til nesten 150 land verden over. Det er flere år siden oppdrettsnæringa passerte de tradisjonelle fiskeriene i eksportverdi. Eksportverdien på norsk oppdrettsnæring var i 2010 på hele 33,4 milliarder kroner.

Oppdrettsnæringa har lykkes med mye, men det er også skjær i sjøen. Som enhver annen matproduksjon setter havbruk spor etter seg. Selv om fiskeoppdrett har store fortrinn når det gjelder effektiv proteinutnyttelse og lavt CO2-fotavtrykk sammenliknet med landbasert kjøttproduksjon har den andre miljøutfordringer som må håndteres. På kort sikt gjelder dette først og fremst for lakselus og rømming. På lang sikt gjelder dette å få nok og riktig fôrråstoff, og å få til en mer effektiv arealstruktur enn i dag.

Havforskningsinstituttets risikovurdering forteller oss at vi har fokus på rett sted!

I april 2009 la Regjeringa fram sin strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring. Den presenterte status og utfordringer, samt beskrev framtidige idealsituasjoner. Strategien listet opp i alt 32 tiltak vi mente ville være nødvendige for å bringe oss nærmere denne framtidige idealsituasjonen. Jeg kan bare svare for de 29 tiltakene FKD er ansvarlig for; men her er samtlige igangsatt og flere av dem er allerede gjennomført. Tiltakene er ulike i form og karakter, og for noen av tiltakene vil det ta tid før vi kan se synlige resultater. Særlig for tiltakene som involverer forskning må vi vise tålmodighet og gi forskerne litt tid til å gjøre jobben sin. Derfor er jeg heller ikke særlig overrasket over konklusjonene i HI sin risikovurdering. Hadde alt vært i sin skjønneste orden, hadde vi jo ikke trengt alle disse tiltakene?

I tillegg vil jeg benytte anledningen til å minne dem som allerede nå krever en revurdering av strategien; først må vi sette tiltakene ut i livet – det holder vi på med, så må de få virke, og så kan vi måle og evaluere.

Det legges ned en betydelig innsats for å håndtere utfordringene med rømming og lus.

Overvåkning av rømt oppdrettsfisk fortsetter. Det utvikles bedre metoder for genetisk sporing av rømt laks. Nye og strengere regler for teknisk standard for matfiskanlegg (NYTEK) ble fastsatt 16. august i år. Det er også under utvikling en Norsk Standard for utstyr og anlegg til settefiskproduksjon og annen type landbasert produksjon. Havbrukstilsynet er blitt styrket sentralt og regionalt både kvantitativt og kvalitativt. Strengere krav har gitt resultater og det er gledelig å se at antallet rømmingshendelser går ned.

Men regelverk alene løser ikke problemet. En stadig større andel av rømmingshendelsene skyldes menneskelig feil og svikt i rutiner. Større anlegg og tyngre arbeidsoperasjoner krever mer av både mannskap og ledelse. Et godt regelverk er verdt lite dersom det ikke følges opp godt nok på merdkanten!

Når det gjelder lakselus er regelverket blitt betraktelig skjerpet de to siste årene. Og regelverket vil bli skjerpet ytterligere. Mattilsynet har oversendt departementet forslag til ny lakselusforskrift. De nye reglene skal blant annet sikre bedre koordinering i næringa. Det vurderes også nye og strengere regler for transport og for brønnbåter.    

Næringa gjennomfører samordnede avlusinger som er et avgjørende tiltak for å få lusenivået i merdene så lavt som mulig på våren når laksesmolten vandrer ut i havet.

I tillegg er det er fastsatt egne forskrifter i soner hvor de generelle tiltakene ikke har hatt god nok effekt. Slike soner er opprettet i Hardanger/Sunnhordaland og Nord-Trøndelag hvor oppdretterne er pålagt samordnet utsett og brakklegging for å redusere lusebelastningen på vill laksefisk.

Det satses også på forskning. Tidligere i år ble det åpent et nytt senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI), senter for lakselusforskning, her i Bergen. Gjennom dette nye tilskuddet på forskningsfronten har Bergen ytterligere styrket sin stilling som forskningshovedstad og kompetansesentrum. Vi forventer at senteret, med høy vitenskapelig kvalitet, vil bidra til å finne gode og bærekraftige løsninger på et alvorlig problem i havbruksnæringa.

Regjeringa er opptatt av å sikre og skape arbeidsplasser. Men, vi er også opptatt av at havbruksnæringa skal drive på en miljømessig forsvarlig måte. I Hardangerfjorden tilsier problemene for de ville lakse- og sjøørretbestandene at det tas grep, også grep som i dette området kan få negative konsekvenser for havbruksnæringa.

Jeg er opptatt av at villfisk- og oppdrettsinteressene står sammen for å løse utfordringene. Det har man klart andre steder. Aksjonen for å styrke Vossolaksen er et eksempel på dette. Jeg har derfor stor tro på Nasjonal Pilotprosjekt i Hardangerfjorden, hvor det er bevilget inntil 1 mill. kr. til følgeforskningsprosjekter. Prosjektet går blant annet ut på registrering av tidspunktet for smoltutvandringen fra Etne og Kinso, samt registrering av lakselus på sjøørret i de indre og ytre fjordområdene i Hardanger.

I februar presenterte ekspertutvalget nedsatt av fiskeri- og kystministeren, det såkalte Arealutvalget, sin rapport ”Effektiv og bærekraftig arealbruk i havbruksnæringen”. Rapporten inneholder 25 forslag til tiltak, og vi får mange spørsmål om hvordan departementet vil følge opp denne. Den har vært ute på en lang høringsrunde. Interessen har vært stor og det har kommet inn rundt 60 høringsinnspill. Fagfolkene i departementet arbeider nå med å gjennomgå de foreslåtte tiltakene, og reaksjonene fra de ulike høringsinstansene. For oss er det viktig at alle som har bidratt i denne prosessen skal få sine merknader grundig vurdert. 

Det jeg allerede nå kan si er at utvalgets innstilling ikke vil munne ut i et samlet lovforslag. Men vi vil vurdere alle anbefalingene like grundig i den videre politikkutformingen. Noen av forslagene er generelle tiltak som dreier seg om utvikling av bedre og mer egnet kunnskapstilfang. Dette er tiltak som kan iverksettes relativt raskt, til dels uavhengig av utvalgets mer omfattende forslag. For eksempel har departementet allerede bedt Havforskningsinstituttet, i samarbeid med andre relevante miljøer, sette i gang arbeidet med etablering av en nasjonal strømkatalog for norskekysten. Dette var et tiltak som fikk stor tilslutning fra høringsinstansene.

Enkelte forslag, som for eksempel prinsippet om en ny arealstruktur i havbruksnæringa med produksjonsområder, vil kreve en mer grundig politisk behandling, og kan være naturlig å ta inn i arbeidet med den varslede stortingsmeldingen.

Av programmet ser jeg at senere innlegg skal gi svar på hva som er et akseptabelt miljømessig fotavtrykk fra oppdrettsnæringa. Det blir interessant, fordi å fastsette en slik grense vil først og fremst være en politisk beslutning. Forskningen skal selvsagt bidra med å legge et solid grunnlag for denne beslutningen, men til syvende og sist vil dette være å veie ulike samfunnshensyn opp mot hverandre. Og det er jo nettopp det som er politikk.. 

Vi har i løpet av de siste månedene mottatt rapporter laget av både Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for naturforskning (NINA) med forslag til metoder og indikatorer for genetisk interaksjon mellom oppdrettslaks og villaks, samt lakselus på villfisk. Selv om forskerne mener at det fremdeles er mye arbeid som gjenstår, kan vi ikke vente til alt er på plass. Vi er derfor i gang med å sette sammen forslagene fra forskningsmiljøene om hvilke indikatorer og målemetoder vi bør bruke, og deres meninger om hvilke grenseverdier som bør aksepteres, til et sett med førstegenerasjons indikatorer og grenseverdier for akseptabel miljøpåvirkning. Vår plan er at dette kan løftes opp i stortingsmeldinga om Norge som verdens fremste sjømatnasjon, som fiskeri- og kystministeren i sommer kunngjorde at skal skrives. Så får vi – som jeg sa tidligere – først iverksette, så måle og deretter evaluere. Kanskje både indikatorer og grenseverdier må justeres etter hvert som vi får ny kunnskap.

Myndighetenes ansvar er å sette rammevilkår som tar hensyn til alle sidene av saken; havbruk produserer store mengder sunn mat, havbruk genererer mange tusen distriktsarbeidsplasser, havbruk genererer store inntekter til landet og på den måten er med på å sikre velferden vår, men havbruk påvirker også miljøet. Det er næringas ansvar å holde seg innenfor de fastsatte rammene. Vi ønsker å basere oss på teknologinøytrale krav, slik at det åpnes for nyskapning og innovasjon for å bidra til økt verdiskapning fra havbruk, samtidig som miljøbelastningen er innenfor de akseptable rammene.

Jeg håper dette vil bli en givende og innholdsrik dag for de fremmøtte og ønsker dere lykke til med konferansen.