Arbeidet med samhandlingsreformen

Det er ikke tilfeldig at jeg legger fram arbeidet med reformen her på Øya helsehus i Trondheim. Øya helsehus er et veldig spennende eksempel på tett samarbeid mellom kommunen og St. Olavs hospital – et eksempel på et tilbud som virker takket være ildsjeler.

Jeg startet før sommeren med å si at: Først skal jeg reise, så blir det ferie og så blir det action. Action betyr handlekraft. Nå starter arbeidet med Norges neste store helsereform – en samhandlingsreform. Vi har store utfordringer i helse-Norge. Vi bruker mest penger på helse i verden, men er ikke det landet som har best helsetjenester. Vi har et godt helsevesen, men det er klar svikt flere steder. De siste årene er dette blitt mer og mer tydelig. Hver fjerde krone av statsbudsjettet går til helse- og sosial tjenester, og vi bruker 60 milliarder mer på helsetjenester i dag enn vi gjorde for seks år siden. Prisvekst og endring i oppgaver betyr selvsagt noe, men mitt store hovedpoeng er: Problemet blir ikke borte selv om vi skaffer til veie en milliard eller to til. Hvis det var oppskriften –  så ville jeg være tidenes første suksessfulle minister. Mer penger er for enkelt. Det er systemet som er feil – derfor er det viktig med en systemreform.

Folk i Norge har god helse, men det er store helseforskjeller. I enkelte bydeler i Oslo er det 12 års aldersforskjell mellom menn – altså i én og samme by. I lys av slike eksempler er det ikke for sterkt å si at forebygging er en svært viktig del av analysen. Hvis for eksempel en kommune bestemmer seg for å gjøre absolutt alt de kan for å satse på forebygging, og har som ambisjon at de ikke skal ha behov for helsetjenester – ja, så betyr det bare utgifter for kommunen. Det er sykehus og staten som tar regningen når folk blir syke.  Det finnes ingen drivere i systemet som gjør at det lønner seg for kommunen å satse på forebygging. Staten tar regningen. Forebygging må prioriteres opp, men alle insentiver virker motsatt. Her lukter det behov for reform – det skjønte jeg raskt.

Hvem er pasientene våre?  Studier fra USA viser at 10 prosent av innbyggerne bruker 70 prosent av helseressursene. Altså: en svært liten del av brukerne bruker en svært stor del av ressursene. Tallene kan ikke overføres direkte til oss, men vi kan si at tendensen er den samme her i Norge. Det har sammenheng med at vi er en aldrende befolkning og at mange eldre pasienter sliter med 6-7 diagnoser. De går ut og inn av sykehus i skremmende høy grad. De får oftest grei og god behandling, men fordi dialogen er for dårlig, så vet ikke kommunen at pasienten kommer tilbake og hva de trenger av hjelp. Apparatet er ikke satt i stand til å ta imot dem. Så blir det ny innleggelse og ny sykehusbehandling, men fortsatt ingen oppfølging. Dette er sløsing med ressurser – og det er først og fremst et dårlig tilbud for pasientene. Det er mange skremmende eksempler på at det ikke fungerer.

Ta et annet eksempel: Det er rundt 100 000 som har diabetes her i landet. I tillegg er det også 100 000 som har denne sykdommen uten å vite om det. Mange som har diabetes har følgetilstander som gjør at de har behov for dialyse – og dette har eksplodert. Det har vært 8 prosent økning i antall dialyser fra 2006-2007. En annen viktig brukergruppe er barn og unge som sliter psykisk og som ikke får tidlig nok hjelp der de bor.  Det er mye ugjort for psykisk syke mennesker, og de er ofte kasteballer i systemet. For ikke å snakke om rusmiddelmisbrukerne – dette er helse-Norges pariakaste. Mange av dem får et uakseptabelt tilbud i helsetjenesten.
Vi snakker altså om store brukergrupper med sammensatte diagnoser og stort behov for hjelp og tjenester. Samhandling mellom stat og kommune er for dårlig, og det rammer først og fremst pasientene.

Så kan vi spørre: Går det over?  Vi kan håpe at det går over, men dessverre gjør det ikke det. Og dette er en følge av mange tunge trender, blant annet alderssammensettingen i befolkningen, at tradisjonelle sykdommer går ned mens livsstilsykdommer går opp. Problemene kan ikke løses i kommunene alene – men i samhandling med spesialisthelsetjenesten.

Før sommerferien besøkte jeg alle helseregionene. Jeg har sett mange sykehus, vært i kommuner, besøkt sykehjem, institusjoner for psykisk syke og møtt rusmisbrukere – for å nevne noe.  Jeg har sett mange spennende eksempler på god samhandling, og jeg har dannet meg et eget bilde av helse-Norge. Når samhandling fungerer, så er det bare seierherrer; for helseregionen, for sykehuset, for kommunen og ikke minst for pasienten. 
• Stjørdal distriktsmedisinske senter (DMS) samarbeider med Levanger sykehus om utskrivingsklare pasienter. De kommer raskt i gang med etterbehandling og opptrening og så er det hjem til seg selv. Det vi så var: Sengene i DMS koster 50 prosent av en sykehusseng – bare gjennom det får vi jo mye bedre ressursutnyttelse. Kommunen sa: Når folk kommer hjem, så trengs det mindre hjelp av pleie- og omsorgstjenesten. Og antall reinnleggelser går ned. Behandlingen gjøres ferdig ved distriktsmedisinsk senter.
• Ved Helseparken i Mo i Rana har kommunen leid en hel etasje til rehabilitering og etterbehandling av pasienter som er utskrivingsklare fra sykehuset.
• Og i dag har jeg vært på Søbstad helsehus. Dit kommer pasienter fra St. Olavs hospital og blir der i 17-18 dager før de drar hjem. Jeg møtte strålende fornøyde og trygge pasienter som fikk god etterbehandling og rehabilitering, slik at de klarer seg bedre hjemme. Vi sparer senger og penger – og det blir attraktivt for helsepersonell å jobbe på disse stedene.
• En pasient i Hamarøy kommune reiste 44 mil med drosje tre ganger i uka for å få dialyse. 2 millioner kroner kostet drosje i året. Det måtte et presseoppslag til før kommunen og Nordlandssykehuset ble enige om en løsning – men nå får denne pasienten hjelp ved en dialysestasjon som er opprettet i kommunen.
• Et annet kjempefint eksempel er en sykepleier som har undervist 430 helsearbeidere ved alle sykehjemmene i Skien.  De har blant annet lært å sette opp intravenøs behandling.  Hittil er det spart minst 55 sykehusinnleggelser som kan føres direkte tilbake til at helsearbeiderne fikk lære om intravenøs behandling. Dette kostet Helse Sør-Øst 290 000 kroner i prosjektmidler. Alternativet er millionutlegg for staten. Altså bra for staten, men ikke minst for pasientene ved sykehjemmene, som slipper å reise.

Hva er reformlandet i dette? Vi vet at samhandling skjer på tross av systemet. De trenger ildsjeler og kloke mennesker som ser bort fra systemet og ”gjør det læll”. Men det holder ikke at det skjer på tross av systemet, når vi ser hvor mye det er å tjene på å holde folk unna sykehus og få ned antall liggedøgn. Derfor må vi ha en reform. Vi skal ha vinn-vinn for alle over hele landet. Problemet vårt er for dårlig samhandling mellom sykehus og kommuner.
Ta for eksemspel St. Olav som er et veldrevet sykehus og som kan være forbilde for mange. Men de sliter med mange korridorpasienter, og det er en stor utfordring.  I 2007 hadde St. Olavs hospital 19 000 liggedøgn med pasienter som var utskrivingsklare! Trondheim kommune kunne ikke ta dem imot på grunn av for liten kapasitet og ressurser – og det var misnøye hos alle. Jeg sier: Pasienter som er utskrivingsklare skal ikke ligge i sykehus. Løsningen er ikke mer penger til St. Olav, men et system som gjør at vi får til aktivitet i Trondheim kommune.

Det er systemet som må utfordres. Vi er ikke der i dag. Løsningen er ikke å legge ned de regionale helseforetakene. Det ville være direkte feil. Stort lenger unna en riktig analyse er det ikke mulig å komme. Helsetjenesten i vest, midt og nord blir ikke bedre av å legge et direktorat i Oslo som skal styre helse-Norge derfra. Krisen har ikke med det å gjøre – men at samhandlingen svikter. Det er lange ventetider, pasientkøer, mangelfull rehabilitering og manglende ressurser til forebygging. Det er for dårlig kontakt mellom kommuner og sykehus, mellom faggrupper, mellom etatene, mellom kommunene, innen sykehuset, innen kommunen og mellom folk som burde ha snakket sammen.

Derfor samhandlingsreform. Det jeg bestiller nå er en reform som svarer på hvilke økonomiske og juridiske løsninger som trengs for at samhandling skal skje på grunn av systemet, ikke på tross av. Det er bestillingen til organisasjonen jeg har opprettet. Det er et svært prosjekt som består av tre deler:
• Jeg har opprettet en prosjektorganisasjon der vi har med folk fra mitt departement og utenfra – folk som kan kommune og sykehus og finansiering. Jeg har samlet sammen uredde folk som går inn i prosjektet for å lage dette systemet. Min melding til dem er: Gi meg et økonomisk system som sørger for samhandling, hvordan det skal se ut og hvordan det skal komme på plass. Jeg mener at noen ømme tær må være greit – hvis det vi gjør er bra for folk.
• Og vi skal selvsagt være i dialog med fagforbund, brukerorganisasjoner, frivillige og andre aktører hele veien. Denne dialogen er en viktig del av hele prosjektet.
• Et spennende grep er at jeg skal ha rundt meg en ekspertgruppe av folk som har kunnskap, klokskap og erfaring. Det er ”fritenkerne” mine. De representerer bare seg selv, og de må ikke spørre noen om lov til å mene noe. Ekspertgruppen skal møtes ca en gang i måneden og drive prosjektet framover. Da jeg ringte rundt, sa alle spontant ”ja” til å delta i helse-Hanssens ekspertgruppe. Det er en utrolig flott gjeng av erfarne mennesker – Norges viktigste gruppe som skal drive fram Norges viktigste reform.

Hvordan skal vi få det til?  Vi skal løse en stor floke, der vi må se på flere ting: Finansiering, lovverk, organisering, kommunikasjon og elektroniske løsninger. Alt dette må på plass. Vi skal være ferdige i april 2009. Da skal jeg ha klart et konkret forslag til et nytt finansieringssystem og lovverk som skal sørge for at kommuner og sykehus samhandler til det beste for pasienten.