Åpningstale til konferansen "Fra opiumskrig til heroinforskriving"

Velkommen! Det er flere grunner til at Helse- og omsorgsdepartementet arrangerer denne konferansen:

o Vi vil også rette søkelys på møtet i FNs narkotikakommisjon(CND) i mars, der de skal bli enige om ny politisk erklæring om internasjonalt narkotikasamarbeid.
o Og  –  jeg har gleden av å lansere et helt ferskt posisjonsnotat om norsk narkotikapolitikk i internasjonale fora. Det er viktig at Norge snakker med én stemme når narkotikapolitikk står på dagsorden. Derfor har vi klargjort Norges standpunkter på en rekke områder i dette notatet.

Vi har kalt denne konferansen ”Fra opiumkrig til heroinforskriving”. Jeg mener at tittelen er beskrivende for utviklingen:  For 100 år siden var opiumproduksjon og opiumsbruk konsentrert til Asia, og problemet angikk i liten grad Norge. Det gjør det derimot i dag – og problemet er av en helt annen karakter, enn det var for noen tiår siden.

Og for å avklare: Jeg bruker ikke denne anledningen til å formidle mitt syn på om heroinstøttet behandling skal bli en del av det norske behandlingstilbudet. Men tittelen er relevant, fordi flere land har tatt en slik beslutning om å forskrive heroin til heroinavhengige. Utviklingen har altså gått fra ”krig” mot opium, til å erkjenne at dette må vi leve med. Eller mer presist, vi ”kriger” fortsatt mot produksjon og omsetning, men ikke mot de som er avhengig av stoffet.

I den daglige debatten er vi ofte litt “nærsynte” og legger vekt på hjemlige forhold:  Hvordan skal vi hjelpe og behandle de heroinavhengige best mulig? Dette er selvsagt en viktig oppgave som jeg tar på største alvor. Men vi må ha et større perspektiv for å lykkes.

Narkotikaproblemet må løses i et bredt perspektiv, med et stort register av virkemidler og med samlet innsats på mange områder. Det er derfor de aller fleste land legger vekt på en helhetlig narkotikapolitikk, som omhandler både tilbud og etterspørsel.  

Jeg har hørt at folk illustrerer narkotikapolitikken som flere sirkler inni hverandre: Innerst er det en liten rød sirkel, omgitt av en litt større gul sirkel, og ytterst er det en enda større – grønn sirkel. Dere kjenner sikkert bildet? Den røde sirkelen er de rusmiddelavhengige, og målet er selvfølgelig at den sirkelen skal bli så liten som mulig. 

Vi må få flest mulig ut av sirkelen. Det betyr omsorg og behandling – ”care and cure”. Det betyr også at vi må ha gode tilbud til rusmiddelavhengige mens de er inne i sirkelen – altså skadereduksjon.

Men best for alle er det å hindre at folk havner i den gule eller røde sirkelen og at de som er på vei inn, får hjelp til å snu: Vi må satse på forebygging. 

Dette er sentrale elementer i nasjonal narkotikapolitikk.

Det tredje elementet er å sørge for at det er mindre stoff tilgjengelig på markedet. Her må vi satse på internasjonalt samarbeid og virkemidler på tvers av landegrenser. Vi må ut i verden og delta og påvirke.

Det sies at premissene for norsk narkotikapolitikk legges utenfor landets grenser. Det er muligens å ta litt hardt i, men det er på mange måter et godt bilde.  Rett nok har vi hatt noe produksjon av cannabis i Norge, men vi kan trygt si at det aller meste av narkotika som omsettes og brukes i Norge, kommer fra andre land.

Det etterspørres og brukes mye narkotika i Norge. Her må vi ta vår del av ansvaret. Verdenssamfunnet er enige om at både land som produserer og land som konsumerer, har et felles ansvar for å løse problemet.

Norge bevilger betydelige beløp til internasjonal bekjempelse av narkotika.  Vi må ha klare mål og meninger om hvordan dette arbeidet innrettes og hvilke verdier det skal baseres på. Her er det ikke internasjonal enighet – dessverre ser vi tendenser til polarisering mellom to fløyer. Litt karikert kan vi si at den ene polen står for en restriktiv politikk med sterk vekt på kontroll og tro på at skadereduksjon fører til økt bruk av narkotika. Den andre polen kjennetegnes av stor vekt på skadereduksjon og menneskerettigheter.

Jeg mener veldig sterkt at denne polariseringen ikke er konstruktiv – nyansene forsvinner og det er lett å gå i skyttergravene.

Jeg er ikke i tvil om at det er mulig å opprettholde en streng narko-tikapolitikk, samtidig som vi har en grunnleggende human tilnærming til problemet. Vi skal ha en restriktiv forebyggingspolitikk med streng kontroll av smugling og omsetning av alle typer narkotika.  Jeg ser ingen motsetning mellom det å ta godt vare på personer som ruser seg og det å ha en streng forebyggingspolitikk. Tvert imot, de utfyller hverandre.

Dette er viktig. Når vi deltar internasjonalt så vil vi – uavhengig av spørsmålet om heroin i behandlingen – møte mye kritikk knyttet til sprøyterom. Kraften i debatten er ulik fra land til land og nyansene er forskjellige. I Danmark skal de sette i gang heroinassistert behandling, men sprøyterom vil de ikke ha. Nyansene er altså svært forskjellig når det gjelder narkotikaspørsmål.

Jeg har nylig besøkt Sveits og har reflektert mye over det jeg så der. Der har de en veldig sterk tenkning rundt at rusmisbrukere ikke skal jages fra sted til sted – de skal tas vare på. I Sveits tok de grep og fikk et tett samarbeid mellom politi, sosial- og helsemyndigheter. Heroininjisering skjer i sprøyterom og det er nulltoleranse for å sette sprøyter utenfor dette lokalet. Sprøyterommene brukes til å rekruttere folk inn i behandling. Det er ikke ”fritt fram” for heroin. Tvert imot så satses det enormt på skadereduksjon. Vi må spørre: Er vi gode nok til å koble politi, sosial- og helsetjenester her i Norge? Er de skadereduserende tiltakene gode nok? Trenger vi flere slike tiltak?  Jeg står sterkt på at vi trenger en debatt. Vi kan ikke fortsette som nå!

Hovedbildet er at narkotika dyrkes og produseres i fattige land, – og at stoffet brukes i rike land med stor kjøpekraft.  Det er for enkelt å si at dersom folk sluttet med heroin i Vesten, så ville det ikke bli dyrket opium i Afghanistan. Men vi kan ikke forvente at Afghanistan, og andre land som tilvirker heroin, skal klare å løse problemene alene. De trenger bistand. Og det er utvilsomt i norsk interesse at de klarer å redusere produksjonen.

Norsk narkotikapolitikk handler derfor også om støtte og solidaritet med fattige og undertrykte land i den tredje verden. Den handler også om å bekjempe økonomisk kriminalitet, korrupsjon og terror.

Som helse- og omsorgsminister har jeg selvsagt ansvar for å tilby gode tjenester til de som er avhengig av stoff. Men jeg har like stor interesse av at det produseres, omsettes – og brukes - mindre narkotika. Følgelig må Norge delta aktivt i de sammenhenger hvor premissene for denne politikken legges.

Programmet på konferansen gir et bilde på hvor omfattende narkotikapolitikken er. Norge har avklarte standpunkt til områdene som behandles her i dag, og til alle andre sentrale spørsmål. Det skal ikke være tvil om hva vi mener, og derfor har vi utarbeidet  posisjonsnotatet om norsk narkotikapolitikk, til bruk for alle som skal representere Norge internasjonalt. Og vekker innholdet debatt, er det ikke noe som gleder meg mer enn det.