Helse- og omsorgstjenester i et av verdens beste land

Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen
Helsekonferansen 10. og 11. mai 2010
Helse- og omsorgstjenester i et av verdens beste land
___________________________________________________________________

Kjære alle sammen
Jeg har gledet meg stort til denne dagen.
Til å ønske velkommen til den fjerde helsekonferansen – som nå er blitt en tradisjon.

Hjertelig velkommen alle sammen!
Allerede i min første uke som helse- og omsorgsminister, ble det tydelig at jeg leder en nasjonal beredskapssektor.

Svineinfluensa og pandemi var overskrifter fra dag 1.
Men hvem ville trodd at en askesky fra en vulkan på Island skulle sette helse-Norge i beredskap – fordi ambulansefly og helikoptre ble stående på bakken?
Ingen!  Men hva skjedde? Sykehus og kommuner reagerte spontant. Sammen klarte vi å styrke den akuttmedisinske beredskapen så å si over natten – både til lands og til vanns.
Fem ambulanser dro fra sykehus i Helse Sør-Øst og Helse Midt og opp til Finnmark.
I en blogg i Finnmark Dagblad kunne vi lese: ”Velkommen skal dere være. Nord er sør, øst er vest. Hele greia henger sammen og heter Norge”.
Bedre kan det neppe sies.
Jeg var imponert over hva som var mulig å få til så raskt. Men først og fremst var jeg utrolig stolt over å lede denne sektoren.
Pandemi eller vulkan-aske. To store beredskapskriser på et halvt år har vist oss:
At vi må planlegge for det umulige.
At vi må ha rutiner og systemer for det vanlige – så vi kan håndtere det uvanlige.
At vi må samhandle på tvers av geografi og forvaltningsnivåer

For samfunnet er i kontinuerlig endring: Vi blir flere eldre, flere blir syke, flere må lære å leve med alvorlig sykdom. Sykdommer man døde av for et par tiår siden, kan helbredes i dag. Den teknologiske utviklingen åpner nye muligheter. Men den reiser også nye dilemmaer i grenselandet mellom liv og død.

Helsetjenesten må holde tritt med disse endringene for at pasientene skal få rett behandling på rett sted til rett tid.
Det er dette samhandlingsreformen dreier seg om.
Tirsdag 27. april var en gledens dag. Ja – vi fikk på plass delelinjen i Barentshavet. Norge og Russland skal samhandle om det enorme havområdet.
Men det var også dagen da Stortinget behandlet samhandlingsmeldingen. Og det må jeg si var en gledens dag for alle som trenger helse- og omsorgstjenester i landet vårt.

Jeg har reist mye det siste halvåret og truffet mye folk. Det som går igjen er at samhandlingsreformen ønskes velkommen over alt. Av pasienter. Av helsepersonell. Av lokalpolitikere.
Den grunnleggende ideen vinner stor oppslutning: Å forebygge sykdom. Å bedre folkehelsen. Å oppdage sykdom i tide. Å forhindre sykehusinnleggelser. Å lære seg å leve med en diagnose. Å få hjelp i nærheten av der du bor.
Det er bred enighet om retningen og hovedlinjene i reformen. Stortinget har gitt klarsignal. Nå vet vi hvor vi skal og ballen er tilbake i departementet.
Med respekt å melde – samhandling er ikke noe nytt. Det finnes mange flotte eksempler på lokale initiativ som har vært i gang lenge før samhandlingsmeldingen kom.
 
Senja-legene er et godt eksempel. Sigrun fra Gryllefjord hadde 72 leger på 10 år. ”Jeg kunne navnet på alle, men ingen kunne navnet på meg”, har Sigrun fortalt. Det var før Senja-legene ble etablert. Da skjedde det noe. Fem kommuner bestemte seg for å samarbeide om bedre helsetjenester til innbyggerne sine. Hver for seg var de for små. Sammen kunne de løfte mer. Nå har Sigrun hatt én og samme lege i flere år.

Trondheim kommune og St. Olavs hospital har flotte behandlingskjeder for slagpasienter, for etterbehandling og for demente. De sparer penger og senger. Og ikke minst: Det er bra for pasientene.
I Oppland får dialysepasienter behandling i nærheten av der de bor. På Fagernes slipper de fire timer tur retur til Lillehammer for å få dialyse annenhver dag. Og på Otta skal tilbudet om dialyse utvides ved det nye distriktsmedisinske senteret.
Eksemplene er blitt til på tross av systemene mer enn på grunn av systemene. Det er nettopp denne erkjennelsen som gjør det nødvendig med en samhandlingsreform.
Vi skal mange slike tilbud over alt. Det skal samhandlingsreformen bidra til. 

Stortinget har gitt oss støtte til å gå videre på flere viktige områder. Jeg skal nevne noen av dem.
Lokalmedisinske sentre. Vi skal ha lokalmedisinske sentre over hele landet. De skal ikke erstatte lokalsykehusene. Lokalmedisinske sentre skal bli den nye arenaen for samarbeid mellom kommuner og sykehus. Det skal være tverrfaglige team rundt fastlegene og det skal være korttidsplasser for pasienter som er ferdig behandlet i sykehus, men for syke til å komme hjem.
Det finnes ingen fasit for hvordan sentrene skal organiseres. Mulighetene er mange. Dere sitter med ideene. Vi skal lage gode rammer:

Alta helsesenter er én modell. Dette er et spleiselag mellom Finnmark HF og fire nabokommuner: Med kommunehelsetjenester og 14 ambulerende spesialister fra Tromsø og Hammerfest under samme tak. Med diabetesteam, telemedisin, fødestue og dialyse – for å nevne noen av tilbudene.

Fastlegeordningen er en suksess både for pasienter og for legene.
Selvfølgelig skal denne suksessen bestå. Men den skal videreutvikles og ses i sammenheng med resten av kommunehelsetjenesten.
Jeg er sikker på at pasientene har mye å vinne på at kommunen får bedre styring, bedre kontroll og bedre samarbeid med fastlegene.

Samhandlingsreformen fører til to nye lover og en nasjonal helse- og omsorgsplan.
Vi skal lage en ny folkehelselov og en ny kommunal helse- og omsorgslov. Det skal gå tydelig fram at kommunen har et helhetlig ansvar for folks helse og velferd.
I den nye nasjonale helse- og omsorgsplanen skal vi konkretisere hvordan alt henger sammen med alt i helse- og omsorgstjenesten. Planen skal også ha forslag til finansieringsmodeller og avtalestruktur mellom helseforetak og kommuner.

Vi vil mye og vi kan ikke realisere alt i 2012. Men virkemidlene skal beskrives i helse- og omsorgsplanen.
Begge lovene og planen skal på høring høsten 2010. Jeg vil ha innspill fra alle som mener noe om forslagene – ikke vent på høringsbrev. Vi skal lage en elektronisk høringskanal på nettet.
La meg presisere: 1. januar 2012 er startdatoen for nye lover, økonomiske virkemidler, nytt avtaleverk og endringer i organiseringen av allmennlegene.  Det er altså ingen endringer i fremdriftsplanen.

Hedmarkingen og tidligere statsminister Odvar Nordli har nylig sagt at ”dersom ulykka skulle være ute, og de bygger opp et sykehus på Gjøvik i stedet for på Hamar, så er det for meg litt mer tiltalende å overleve på Gjøvik enn å dø på Hamar”.
Her går han rett inn i dagens debatt om lokalsykehusene. Og det skal statsministeren snakke mer om etter meg.
Men Nordli peker på noe helt sentralt. At kvalitet må være overordnet alt.
Kvalitet er alt det som virker inn på pasientens møte med helsetjenesten.
Kvalitet på et produkt er noe ganske annet enn kvalitet på en helsetjeneste. Produktkvalitet kan måles objektivt ut fra en gitt standard. Høy kvalitet på en helsetjeneste er til syvende og sist en subjektiv opplevelse hos pasienten.
Skal vi kunne si at en helsetjeneste har høy kvalitet, så kreves det selvsagt at vi oppfyller lover og forskrifter og at vi oppfyller faglige standarder.
Men regelverk og faglige standarder vil aldri være nok hvis ikke pasienten opplever kvalitet.

Derfor er det minst like viktig at vi lytter til pasientens forventninger og lærer av deres erfaringer. Det gjelder for helsepersonell i direkte møte med pasientene. Men det gjelder også for oss som styrer og legger rammer – ikke minst for meg som helse- og omsorgsminister.

Før eller siden blir vi alle brukere, pasienter eller pårørende – over kortere eller lengre tid.
Dagens brukere og pårørende krever at vi lytter til deres kunnskap og erfaring. Og: De er verdt å lytte til.
Pasientenes erfaringer er et vesentlig bidrag i alt kvalitetsarbeid. Blant annet har jeg satt i gang et eget Kontaktforum for brukere som har 13 medlemmer fra ulike brukerorganisasjoner.
Vi trenger denne lytteposten.

Vi har et godt helsevesen men dessverre skjer det ofte feil og uønskede hendelser. Derfor må vi ha stor oppmerksomhet på pasientsikkerhet.
Jeg har hatt sterke møter med pasienter som har vært utsatt for uønskede hendelser, og pårørende som har mistet sine kjære. Det gjør inntrykk.
Vi skjerper nå gjennomgangen av saker som har ført til uventet dødsfall eller betydelig skade på pasienten.
Og derfor har Statens helsetilsyn fått i oppdrag å etablere en utrykningsgruppe som skal rykke ut med en gang det har skjedd en alvorlig hendelse i spesialisthelsetjenesten.
Samtidig innfører vi umiddelbart varslingsplikt for sykehusene til Statens helsetilsyn for slike hendelser.
Utrykningsgruppen skal være klar fra 1. juni.

I tillegg ønsker jeg at den generelle meldeplikten om hendelser som kunne ført til personskader skal ligge i en nøytral instans. Derfor vil jeg foreslå å flytte den fra Helsetilsynet til Kunnskapssenteret og Nasjonal enhet for pasientsikkerhet.

Dette vil kreve lovendring, og forslaget skal sendes på høring slik at dere kan komme med innspill. 
Vi har også bestemt at vi skal sette i gang en nasjonal pasientsikkerhets­kampanje fra 2011.

Helsetjenesten har endret seg i takt med resten av samfunnet det siste tiåret. Ja, lengre enn det. Det er forståelig at mange er reformtrette og ønsker ro.
Men det eneste jeg kan love er at det fortsatt vil være behov for endringer i årene som kommer.
Endringsprosesser krever gode ledere. En ledelse som utvikler en god ledelseskultur, et godt faglig miljø og et godt arbeidsmiljø.
Dagens Medisin refererte nylig til en debatt i Overlegeforeningen. Kritikken mot foretaksmodellen var overveldende. Ifølge overlegene er ”ledelsesfilosofien som råder på sykehusene, drevet frem av rendyrket økonomisk og administrativ kompetanse”.

Bente Mikkelsen i Helse Sør-Øst avviser dette med god dokumentasjon. Men er dette et signal vi bør fange opp? Hva handler det i så fall om?
Jeg mener at det må være mulig å debattere både faglig ledelse og økonomiske rammer – samtidig som hensynet til pasienten står i sentrum.
Språket er en viktig del av kulturen i helsetjenesten. Språket påvirker oss i hva vi legger vekt på.
Mange mener at språket som brukes i helsetjenesten i dag, likner det som brukes i industri og produksjon.
Men det skal ikke hete produksjon i helsetjenesten. Vi har ventelister – ikke ordrereserve – for å nevne et eksempel.
Vi skal ha et språk i helsetjenesten som gjenspeiler at vi utreder, behandler og følger opp pasienter – og at dette er vår fremste oppgave.
Ledere og ansatte skal selvsagt forholde seg til økonomiske rammer. Og de skal strekke seg for å drive en effektiv helsetjeneste. Men det viktigste er altså at tjenesten er god – at folk overlever, blir friskere eller mestrer livet bedre.
Ledelse handler også om å delta i den offentlige debatten, forklare hva som skjer og forsvare sine egne ansatte mot urimelig kritikk. Men en leder skal også tåle berettiget kritikk. Det handler om å ta ansvar.
Jeg vil ha nær dialog med ledere i spesialisthelsetjenesten om de vanskelige, men utrolig viktige oppgavene dere er satt til å løse. Vi trenger og møtes. Jeg tar initiativet.

Vi må også ha bedre kontakt med kommunene. Vi trenger møteplasser – både mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten Dette vil jeg også følge opp.
Fundamentet for samarbeid handler ikke om penger eller politiske vedtak. Vi må i fellesskap bygge en kultur for samarbeid, en kultur for gjensidig respekt og likeverd – innen helse- og omsorgstjenesten og mellom tjenestene og pasientene.

Slik kulturbygging er ikke noe man blir ferdig med. Dette er noe vi må jobbe med hver eneste dag.
Jeg gleder meg til å være sammen med dere i to inspirerende dager.
Det er nå en stor ære å få ønske vår første gjest velkommen. Vår egen statsminister trenger ingen nærmere introduksjon.

Ordet er ditt Jens Stoltenberg.