Samhandling for bedre folkehelse

For noen uker siden møtte jeg Odd Runar Bråthen på frisklivssentralen i Modum kommune. Han hadde forsøkt det ene helsetilbudet etter det andre. Ingen kunne hjelpe. Han hadde smerter i kroppen, høyt blodtrykk, veide for mye, rørte seg lite. Han mistet det sosiale livet, isolerte seg, og ble liggende på sofaen.

Men på frisklivssentralen tok de ansvar. De ringte, de maste og de gav seg ikke før Odd Runar kom i gang med trening og aktiviteter. Livet forandret seg, og han kom ut av den onde sirkelen. Det var en stolt og sunn mann jeg møtte. Han sa til meg: ”Det er jeg som har gjort jobben – men Friskliven fikk meg i gang”.

Det er mange her i landet som har det som Odd Runar. Som trenger hjelp til å ta tak i livet sitt. Som har plager, symptomer og sykdommer. Sykdom som kunne vært unngått hvis de hadde fått hjelp før det var for sent.
***

Kjære alle sammen: Her er vi ved kjernen i samhandlingsreformen. Det handler om

• å forebygge fremfor bare å reparere,
• om tidlig innsats før sykdom utvikler seg,
• om å bygge opp gode tilbud der folk bor,
• og om å samle det avanserte i sterke fagmiljøer

Pasientene skal få riktig hjelp på riktig sted til riktig tid.

Samhandlingsreformen er en av våre viktigste og største velferdsreformer. Den handler ikke bare om organisering av helsetjenesten. Samhandlingsreformen er endring av retning, av tankesett.

Vi kjenner så utrolig godt alle faktorene som bidrar til bedre helse, men vi må gjøre mer av det som sikrer at folk har bedre helse om 20, om 30 og 40 år. Derfor må helse bli en større del av all politikk. Vi må tenke helse i alt vi gjør!

De fleste av oss har god helse. Men samtidig er det store sosiale helseforskjeller her i landet. Har du høy inntekt og lang utdannelse, har du større sannsynlighet for å ha god helse. Og omvendt.

I morgen skal Erik Fosse snakke her på helsekonferansen. Mange har kanskje hørt han synge  ”Vi blir ikke gamle på Sagene”. Det er en vise med humor og varme, men med en alvorlig undertone; nemlig at det er forskjell i levealder ut fra hvor folk bor. Han synger: ”Blir du 80 på Vinderen, og 90 på Ris, her øst blir du knapt 73”.

Forskjellen i forventet levealder for menn, mellom bydelene Sagene og Vinderen i Oslo – er 12 år.

I Finnmark lever man kortere enn man gjør ellers i landet.

Dette er utfordringer som krever handling.  Derfor retter vi innsatsen inn mot nettopp å bekjempe helseforskjellene. Derfor gjennomfører vi samhandlingsreformen. 

Vi gjør mye allerede. Skal vi lykkes må vi se ut over vår egen sektor. Full barnehagedekning gir mange barn en god start i livet – et viktig tiltak som denne regjeringen har gjennomført. Det samme gjelder styrket tilbud om leksehjelp, om frukt i skolen. Skolen er viktig, og kunnskapsministeren kommer senere i dag og skal snakke om dette.

Vi vet også at det er sterk sammenheng mellom deltakelse i arbeidslivet, fullføring av utdanning og fordelingen av god helse i befolkningen. For levekår former helsen vår. Derfor er det vi gjør på andre områder i samfunnet – i utdanningspolitikken, arbeidsmarkedspolitikken og fordelingspolitikken – så viktig.

***

Vi blir flere eldre. Økt levelader er et av de beste tegnene på fremgang i vår tid. Den medisinsk-teknologiske utviklingen går med ekspressfart. Vi overlever sykdommer vi tidligere døde av, og vi kan behandle stadig mer – og fler.

Dette gjør at vi må tenke nytt. Ordførerne i norske kommuner er helt enig. Hele 8 av 10 støtter samhandlingsreformen i stor grad – eller i svært stor grad. Det kom frem da Kommunal Rapport spurte dem nå nylig.

Vi er i full gang med å sette samhandlingsreformen ut i livet. Rett før påske la vi frem tre viktige dokumenter for Stortinget.

For det første Nasjonal helse- og omsorgsplan. Den legger kursen for de neste fire årene. Og den viser hvordan vi konkret skal gjennomføre samhandlingsreformen – med rettslige, økonomiske, faglige og organisatoriske virkemidler.

For det andre – en ny lov om folkehelsearbeid. Nå skal alle sektorer og forvaltningsnivåer pålegges ansvar for befolkningens helse. Det skal være helse i alt vi gjør.

For det tredje – en ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Denne loven er tilpasset den nye virkeligheten. Tjenestene må fungere godt og henge sammen fra kommune til sykehus, og tilbake til kommunen.

Kommuner og sykehus skal samarbeide og inngå avtaler. Blant annet om å få pasientene ut av sykehuset med en gang de er utskrivingsklare, og sørge for at de umiddelbart får et godt tilbud i hjemkommunen.

Vi har gjennomført et omfattende lovarbeid. Arbeidet med lovene har faktisk ført til endringer i mer enn 40 andre lover.

***

Samhandlingsreformen betyr tydeligere og sterkere ansvar, og flere oppgaver for kommunene når det gjelder helse. Helsetjenesten i kommunene må ta et større ansvar for forebygging og helsefremmende arbeid. Og for rehabilitering. Dette henger sammen. God rehabilitering er også god forebygging. 

Vi vet at mange sykdommer kan forebygges. Vi vet for eksempel at det virker med langsiktig innsats mot røyking og det å redusere alkoholbruken. Både sykelighet og dødelighet går ned.

Og vi vet at diabetes type 2 kan forebygges, hvis symptomene blir oppdaget i tide.  De som har kols, kan unngå forverring hvis de får god og tett oppfølging. Og hvis mennesker som har psykiske plager eller sliter med rusproblemer, får hjelp til å komme videre, så kan mye lidelse og rundgang i helsetjenesten være spart.

Samtidig skal vi forebygge også det som kan skje i morgen. Ved å strø gater og fortau kan vi forhindre lårhalsbrudd, og dermed spare enkeltmennesker for smerter og plager og samfunnet for store summer.

Jeg fortalte om Odd Runar som jeg møtte på frisklivssentralen i Modum. Det var ikke tilfeldig at vi valgte et frisklivssenter da vi skulle legge frem Nasjonal helse- og omsorgsplan og de to lovene.

Etter besøket på Modum, der Jorunn Killingstad er drivkraften, er jeg blitt enda sikrere på at frisklivstilbud bør være hjørnesteiner i fremtidens kommunehelsetjeneste. Jorunn og Odd Runar kommer hit senere i dag, og skal fortelle om friskliv på Modum. Det kan dere glede dere til.

I dag er det frisklivstilbud i mer enn 100 kommuner. Dette er et lavterskeltilbud der brukerne får kostholdsveiledning, hjelp til røykeslutt, til å trene og til å komme i aktivitet. Frisklivsentralene er arenaer for mestring og læring. Det handler om å gi folk troen tilbake. Troen på at det nytter å gjøre noe i dag, slik at man kanskje kan slippe behandling i morgen. 

Mange får et bedre liv med frisklivstilbudet. Og helsepersonellet får et sted hvor de kan henvise mennesker som sliter med kroniske plager og som har prøvd det meste  – men uten å lykkes.

Jeg er ikke i tvil. Frisklivstilbud er vinn-vinn for alle parter. I år har regjeringen støttet etableringen av en rekke slike tilbud rundt om i landet. Og vi vil bruke ytterligere 6 millioner kroner på dette i år. Slik at vi kan få enda flere kommuner med på å etablere frisklivstilbud.

Forebyggende arbeid er et ledd i pasientbehandlingen. Her har fastlegene en nøkkelrolle.  Fastlegene skal få tydeligere ansvar for forebygging og for å følge opp risikopasienter. Vi skal også presisere i forskrift hva fastlegenes listeansvar innebærer, og vi skal innføre kvalitets- og funksjonskrav til fastlegene.

Tilbudet i kommunene skal bygges ut. Det finnes allerede mange gode eksempler på samhandling i kommune-Norge. Vi ser en sterk vilje til å lykkes, og mange har planer som nå skal settes ut i livet.  Kommunene må samarbeide. De må utveksle erfaringer og ideer om hvordan brukerne skal få best mulig tjenester. De må lære av hverandre. 

Kommunene skal settes i stand til å gjennomføre samhandlingsreformen. Vi fullfinansierer reformen. Vi foreslår å flytte 5 milliarder helsekroner fra staten til kommunene. Penger som kommunene kan bruke til å forebygge, til å gi bedre og raskere behandling lokalt eller til medfinansiering av spesialisthelsetjenester.

Når vi tar 20 prosent av kostnadene i spesialisthelsetjenesten og flytter til kommunene, så er det et første steg for å få dreid behandlingstilbudet fra sykehusene og over til kommunene. Dette er rett behandling på rett plass til rett tid.

Vi legger også opp til at en større del av veksten i helsebudsjettene skal komme i kommunene.

Helsefremmende og forebyggende arbeid skal lønne seg for kommunene, men først og fremst for å gi pasientene bedre og riktigere behandling.

Men pasientene skal selvfølgelig få behandling i sykehus når de trenger det. Det er ikke rådmannen eller økonomisjefen som skal beslutte om pasienten skal på sykehus. Det er det legen som bestemmer.

***

Men selv om hovedtyngden av all forebygging foregår i kommunene, har også spesialisthelsetjenesten en viktig rolle. Jeg skal gi dere noen eksempler på god forebygging der spesialisthelsetjenesten og kommunene samarbeider.

I diabetesprosjektet i Helse Nord RHF samarbeider sykehus og kommuner om enkeltpasienter helt fra tidlig i forløpet. Det har ført til bedre organisering av diabetesbehandlingen ved sykehusene og mer kompetanse ut til kommunene – for eksempel slik de har gjort i Salten. 

Fjell kommune ved Bergen og Kvinneklinikken ved Haukeland universitetssykehus har et samarbeid om nyfødte og familiene deres, som de kaller Jordmor Heim. Jordmor og helsesøster reiser hjem til kvinner som vil tidlig hjem etter fødselen, så familien får en rolig og trygg start. Prosjektet fikk Helsedirektoratets samhandlingspris for Hordaland i fjor.

I Sverige har sykehusene tilbud om røykeavvenning for pasienter som skal opereres. Jeg tror nok at flere vil være ekstra motivert for å slutte å røyke, dersom kirurgen forteller at risikoen for infeksjoner blir mindre hvis man stumper røyken før inngrepet. Dette synes jeg vi skal prøve også i Norge. Spørsmålet har allerede vært diskutert med fagdirektørene i de regionale helseforetakene.

***

Det er lett å tenke at det er helsetjenesten alene som må til for å lykkes med forebygging og folkehelsearbeid. Men slik er det ikke. Det aller viktigste arbeidet på dette området, skjer utenfor helsetjenesten.

Det kreves systematisk og langsiktig innsats på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer for å oppnå resultater. Vi må inkludere bomiljø, arbeidsliv, nærmiljø og lokalsamfunn.

Helsetjenesten har en pådriverrolle overfor andre sektorer når det gjelder forebygging og folekhelse. I kommunene, på fylkesnivå, regionalt og nasjonalt. Den nye folkehelseloven er banebrytende på dette området.  Ja, den ansvarliggjør oss alle.

Kommunen er den viktigste aktøren. Ansvaret for folkehelsearbeidet legges til kommunen som sådan – ikke til helsetjenesten alene.

Det er et tydelig krav at kommunene skal ha oversikt over helseutfordringene blant sine innbyggere. Like tydelig er plikten til å gjennomføre nødvendige tiltak.

Staten og fylkeskommunene skal sørge for at kommunene får de nøkkeldataene de trenger. 

Data og kunnskap om risikoforhold kan brukes i folkehelsearbeidet: I Tysvær kommune, på grensen mot Haugesund, hadde de den største andelen rusmisbrukere i området. De hadde også den høyeste andelen barn som bodde sammen med foreldre med alvorlige rusproblemer. Ledelsen i kommunen tok fatt i problemet og jobbet systematisk med datagrunnlaget. Nå har de klart å snu utviklingen fullstendig.  I 2010 var det ikke lenger noen barn som bodde sammen med foreldre med alvorlige rusproblemer.

***

Regjeringen legger opp til et langsiktig folkehelsearbeid på tvers av sektorer. Og statens innsats skal tydeliggjøres. Derfor skal vi knytte alle strategier og handlingsplaner sammen i én tverrdepartemental folkehelsestrategi. Denne strategien skal være ferdig i 2012.

Det er spennende, men også utfordrende, å samarbeide på tvers. Det krever rollebevissthet og vilje til å se en sak fra flere vinkler. Når virkemidlene ligger i helsesektoren, er det naturlig at det er vi som tar den ledende rollen i folkehelsearbeidet. For eksempel når det gjelder helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Når vi ansetter flere psykologer i kommunene, så er det fordi vi vet at tidlig innsats er det som skal til for barn og unge som sliter med problemer hjemme, på skolen og i fritiden. Det skal være lett å ta kontakt. Ofte er det bare noen samtaler som skal til for å få livet på rett spor igjen.  

Når virkemidlene ligger i andre sektorer enn helsetjenesten, er det vår rolle å bidra med kunnskap og råd. Det skal være mulig å nå flere politiske mål på flere områder samtidig. 
Vi vet at det er sammenheng mellom helse og utdanning – god utdanning og god helse følger hverandre. Å hindre frafall fra videregående skole, er viktig for læringsutbyttet, men det er også viktig for å utjevn forskjeller i helse. Flere mål kan nås ved samarbeid og felles tiltak.

Grunnlaget for sunne levevaner legges tidlig. Alle barn møtes i skolen. Med fysisk aktivitet og sunne kostvaner allerede da, så er det gode muligheter for at disse vanene følger med inn i voksenlivet. Sunne levevaner bidrar også positivt til læring. Altså flere mål kan nås ved å samarbeide. 

Til slutt transportsektoren. Bedre forhold for syklister og fotgjengere vil ha stor betydning for folkehelsen. Det betyr økt fysisk aktivitet til og fra jobb, skole og fritidsaktiviteter og i dagliglivet generelt. Men det betyr også tryggere skoleveier, mindre biltrafikk og et renere miljø. Alle kan nyte godt av dette, og vi når flere mål med felles innsats.

God folkehelse handler også om gode opplevelser i alle faser av livet. For noen år siden besøkte jeg sykehjemmet i Masfjorden i Hordaland. De hadde etablert en sansehage for mennesker med demens. Det var et gammelt gårdstun med husdyr og utedo.  Kanskje var det slik det så ut der de vokste opp? Beboerne vandret rundt i kjente omgivelser, de følte seg trygge, og levde gode liv.

Folkehelse handler om å gjøre folks hverdag bedre. For meg er det dette politikk handler om. Derfor er samhandlingsreformen så viktig.

***

I år kan Helsekonferansen markere et lite jubileum. Det er faktisk femte gang at 1000 deltakere samles her i Oslo i mai, til to spennende dager – faglig og sosialt. 

Jeg er sikker på at mange av dere som er her i år, har deltatt på Helsekonferansen tidligere. Konferansen er blitt akkurat det knutepunktet vi har ønsket å skape. En arena for faglig påfyll, for debatt og nettverksbygging.

Alle de tidligere helsekonferansene har – på en eller annen måte – dreid seg om hvordan vi sammen skal løfte helse- og omsorgstjenestene, så de kan bli enda bedre. Det handler om samhandling på tvers av nivåer, institusjoner og faggrenser.

For to år siden satte vi tonen med tittelen Tid for samhandling. I fjor rettet vi samhandlingsblikket ut over Norges grenser. Og i år skal vi bruke disse to dagene på Samhandling for bedre folkehelse. Det utvider horisonten ytterligere. Det handler om samhandling langt ut over vår egen sektor.

Vår helse- og omsorgstjeneste er blant verdens aller beste. Men den kan bli bedre og den skal bli bedre.

Samhandlingsreformen vil endre Helse-Norge. Vi har allerede tatt flere små steg og tar vi det store spranget. Vi skal tenke helse i alt vi gjør. Dere er våre nøkkelspillere.

Hjertelig velkommen til Helsekonferansen 2011.