Samhandlingsreformen – vi er i gang!

Kjære alle sammen

Velkommen til Helsekonferansen 2012

Det er sjette gang vi arrangerer Helsekonferansen.

Det er tredje gangen at jeg har gleden av å ønske 1 000 deltakere velkommen til to spennende dager her i Oslo.

Vi har et krevende år bak oss – et annerledes år.

For tiden pågår rettssaken etter 22. juli, ikke langt unna.

Da terroren rammet Norge gjorde helsetjenesten en fantastisk innsats.

I den akutte fasen – og i den mer langsiktige.

Jeg vil gjerne få takke dere som er her, og kollegene deres for det.

I 2012 gikk startskuddet for samhandlingsreformen.

Den 1. januar var vi i gang.

Faktum er at det går veldig bra rundt om i kommunene.

Det er hovedbildet jeg får på reiser, gjennom pressen og i møter med folk.

Jeg er imponert over alt som skjer – og over entusiasmen flere steder.

Men selvfølgelig er det også noen utfordringer. Det skulle bare mangle.

Vi gjennomfører tross alt en stor ny reform. En helt ny måte å tenke på. Med helt nye mekanismer.

Men utfordringer er til for å løses.

Vi har krevende helsedebatter her hjemme.

Men – når jeg møter kolleger fra andre land i Europa – får debattene et annet perspektiv.

23 millioner europeere er uten jobb.

Arbeidsledigheten fortsetter å stige – særlig i Spania og Hellas.

Verst er det blant de unge. 50 prosent av dem er uten arbeid.

Mange land må skjære ned på velferd og helsebudsjetter for å få kontroll over gjelden.

Det slipper vi.

Norge klarte seg godt gjennom den forrige finanskrisen.

Vi vet ennå ikke hvordan vi kommer ut av denne. Men vi vet at vi vil merke den.

Derfor er det viktig at vi fører en ansvarlig økonomisk politikk.

En politikk som sikrer mennesker en jobb å gå til, – som sikrer industri og næringsliv.

Vi har historisk lav ledighet i Norge. Det er mye god helse i det.

Norge er blant landene med størst sjanse for å overleve etter brystkreft eller hjerteinfarkt.

Men enda viktigere for helsen vår er gode oppvekstvilkår, utdanning og arbeid.

Å satse på skole, gode oppvekstmiljø og helse bidrar til å løfte folkehelsen.

Vi skal bruke mer ressurser til helse og omsorg – i stedet for skattelettelser.

Men helseutgiftene kan ikke vokse inn i himmelen. Vi må gjøre grep for å få enda mer helse ut av hver krone.

Det handler om bærekraften til helsevesenet.

Men det handler også om bærekraften til hele samfunnet vårt.

En friskere befolkning er den beste investeringen for fremtiden!

La meg minne om hvorfor vi lagde samhandlingsreformen.

• Av hensyn til den enkelte pasient
• av hensyn til folkehelsen
• og av hensyn til samfunnsøkonomien.

Fordi

• Vi blir flere eldre,
• Vi blir flere med kroniske sykdommer og flere rammes av demens og kreft.
• Samtidig kan en mindre andel av befolkningen yte omsorg.

Fremtidens helsetjeneste skal møte disse utfordringene. Vi bygger en helse- og omsorgstjeneste:

• Som sikrer gode pasientforløp – for hver enkelt.
• Som satser og løfter folkehelsen – for et friskere folk
• Som bygger robuste tjenester med god kvalitet – nå og for fremtiden.

Samhandlingsreformen markerer en dreining i måten å tenke på. Det er en retningsreform.

En reform som motiverer og inspirerer til å tenke nytt og utvikle nye arbeidsformer.

Samhandlingsreformen betyr nye arbeidsoppgaver og mer ansvar for kommunene.

Og det betyr muligheter og motivasjon for å gjøre ting på nye måter.

Kommunene har fått økonomiske muligheter til å sette ideer ut i livet.

Allerede nå ser vi at virkemidlene virker.

Jeg vil bruke utskrivingsklare pasienter som eksempel.

Fra første januar fikk kommunene plikt til å ta imot utskrivingsklare pasienter fra dag én.

Kommunene har alltid hatt dette ansvaret, men ingen har vært særlig nøye på dette.

Det var lønnsomt for kommunene at pasientene ble liggende på sykehus, i stedet for å sørge for lokale tilbud.

I dag er det slik at kommunen må betale 4 000 kroner for hvert døgn en utskrivingsklar pasient blir liggende på sykehus.

Pengene som skal dekke døgnprisen er allerede overført til kommunene fra sykehusenes rammer.

Døgnprisen er altså ingen bot slik pressen liker å fremstille det.

Det som skjer er at kommunen betaler for en tjeneste som sykehuset gjør for kommunen.

Kommunene kan velge om de vil betale for sykehusoppholdet eller ta pasienten hjem til kommunen.

Dersom de velger å gi pasienten et tilbud kommunen, kan de bruke midlene de sparer til å bygge opp varige tiltak i kommunene.

Dette er først og fremst bra for pasienten som får et bedre tilbud nær der de bor – og det er bra for økonomien.

Forslaget om betalingsplikt for utskrivingsklare møtte motstand da det kom.

Nå er skepsis snudd til begeistring mange steder. Mange kommuner ser at tiltaket virker.

Jeg vil nevne noen eksempler:

I Sarpsborg har de et team fra sykehuset som drar ut til syke eldre på sykehjemmene.

De gamle slipper sykehus.

Kommunen sparer penger som kan brukes til varige tiltak.

Fredrikstad kommune var tidlig ute og lagde en egen avdeling for utskrivingsklare pasienter ved Borge sykehjem.

Kommunen klarer fint å ta imot alle utskrivingsklare pasienter.

Radøy kommune i Hordaland har gode rutiner og sjekklister for hvordan utskriving skal foregå – i tett kontakt med sykehuset.

De klarer også å ta imot alle utskrivningsklare pasienter.

I Narvik har de bygd opp en samhandlingsavdeling for pasienter som trenger litt mer oppfølging før de skal hjem.

Pasientene er fornøyd. De får et bedre tilbud. Og kommunen sparer penger til andre formål.

Det finns en rekke gode eksempler. Men noen kommuner er bekymret.

• De har ikke noe egnet tilbud. De må bruke hotellplasser eller legge pasienter på dobbeltrom.
• Noen kommuner sier at utskrivingsklare fortrenger pasienter som venter på sykehjem.
• Noen mener at pasienter skrives ut for tidlig – og at praksis ved sykehuset er endret.

Selvfølgelig tar jeg slike meldinger på alvor.

Vi følger godt med og får rapporter fra koordineringsgruppen for samhandlingsreformen.

Det er ansatt egne samhandlingskoordinatorer i alle helseregionene.

Og det er etablert et nettverk som sprer er erfaringer og holder øye med hvordan det går.

Vi evaluerer fra dag én – og det forskes i flere fagmiljøer.

Men jeg kan forsikre alle om at vi aldri vil fire på kravene til faglig kvalitet og sikkerhet.

Jeg lover at vi skal justere og endre dersom disse signalene vitner om mer enn overgangsproblemer.

Vi har fått noen foreløpige tall for første kvartal 2012. De viser at kommunene har betalt for rundt 19 000 liggedøgn for utskrivningsklare pasienter.

Samtidig har kommunene fått overført midler tilsvarende 140 000 liggedøgn for hele 2012.

Det betyr at kommunene ligger godt an økonomisk og at ordningen ser ut til å virke slik den var ment.

Bladet Vesterålen skrev på lederplass sist uke at kommunene i Vesterålen har forberedt seg godt. Antall utskrivningsklare har gått ned.

Jeg synes overskriften på lederen sa det helt riktig: "Der pasientene skal være".

Det er nemlig i kommunene vi hører hjemme. Det er her vi bor. Det er her vi får velferdstilbudet vårt.

Det er i kommunen vi skal få helsetjenester når det er mulig – også pasienter som er ferdig behandlet på sykehus.

En viktig grunn til at betalingsplikten for utskrivingsklare pasienter fungerer, er at det ligger et insentiv i denne ordningen.

Et annet og like viktig grep er samhandlingsavtalene.

Også dette virkemidlet ser ut til å ha god effekt.

Kommuner og helseforetak har plikt til å inngå avtaler på en rekke områder. Det står i den nye helse- og omsorgstjenesteloven.

De skal samarbeide om rutiner og planer, om forebygging, om forskning og utvikling, om IKT-løsninger, og om hvordan de skal håndtere uenighet.

Prosessen er delt i to.

Avtalene som helhet skal være på plass innen 1.juli 2012. Den første delen hadde frist 31. januar i år.

Jeg vil virkelig berømme kommunene og helseforetakene som har prioritert dette arbeidet.

Nsten alle kommuner og helseforetak er i mål med første del. Det gjenstår bare noen få.

Jeg stilte ikke krav om perfekte avtaler fra første stund.

Det viktigste har vært å komme i gang med samarbeidsprosesser, ryddighet og gode rutiner.

Avtalene skal godkjennes av kommunestyret. På den måten engasjerer politikerne seg enda mer i helse- og omsorgspolitikken.

Så langt har jeg inntrykk av at det går bra, og at uenighet løses lokalt.

Det er stor aktivitet i kommuner og sykehus med del to av avtalene.

Jeg får høre at det er krevende, men like fullt gode prosesser lokalt.

Jeg har stor tro på slike avtaler. De forplikter, de er konkrete og de kan brukes til å måle resultater.

Verdien av personlige møter og kontakt skal ikke undervurderes.

Sykehus og kommuner får innblikk og forståelse for hverandres utfordringer.

Jeg har latt meg fortelle at rådmannen i Arendal først nå har møtt sykehusdirektøren – etter mange år i jobben.

Så vil jeg si: Å utarbeide avtaler og å få dem godkjent er likevel bare en del av jobben.

Det viktigste gjenstår – å gjøre avtalene levende hos alle som utfører tjenestene.

Det er et felles ansvar.

Jeg nevnte helse- og omsorgstjenesteloven – og kravet om samhandlingsavtaler.

Det er en annen lov som også er helt sentral i samhandlingsreformen. Det er folkehelseloven.

Norge er først i verden med en slik lov. Derfor er den unik.

Og den er et utrolig godt verktøy for å få fullt trykk på folkehelsearbeidet.

Loven er klinkende klar på at det er et felles ansvar å løfte frem folkehelse i planer og i praksis.

Det vil si i kommuner, i fylkeskommuner og i staten.

Alle må ta sin del av ansvaret og samarbeide på tvers av nivåer og sektorer.

Det skal være "helse i alt vi gjør"!

Ansvaret for folkehelsen skal løftes opp på politisk nivå.

Nå må de lokale folkevalgte bestemme hva slags tiltak som kan bedre folkehelsen i kommunen.

Jeg anbefaler alle å lese loven. Dere vil oppdage at det er store muligheter for å påvirke politiske beslutninger i kommunen.

Jeg vil berømme Nasjonalt folkehelseinstitutt. De har laget folkehelseprofiler for hver eneste kommune og for alle fylkene.

I fjor fikk vi høre hvordan folkehelsen er i Friskvik.

Senere i dag skal vi høre hvordan Friskvik har brukt tall og fakta i folkehelsearbeidet.

Det kan dere også gjøre. Søk opp deres egen kommune og fylke på nettet – og finn ut hvordan det står til.

Bruk informasjonen aktivt i beslutninger om utforming av tjenester og nærmiljø.

Folkehelse handler om det viktigste av alt:

• Om å bygge flere sykkel- og gangveier (klimameldingen)
• Om 100-meterskoger for barna å leke i
• Om å hindre at barn og unge begynner å røyke
• Om samarbeid med frivillige
• Om å strø fortauene om vinteren
• Om frisklivssentraler for de som trenger hjelp til å endre levevaner.

Dette er bare noen eksempler. Det er summen av slike tiltak, som bidrar til et friskere folk.

Bare fantasien setter grenser.

Lørdag morgen gikk jeg tur med Tjukkasgjengen i Bergen. En flott gjeng.

Og et fantastisk initiativ som bokstavelig talt har ført til bevegelse over hele landet.

Vi trenger lover, faglige retningslinjer og økonomiske virkemidler, men vi trenger også frivillig engasjement og egeninnsats.

Tjukkasgjengen er et godt eksempel på nettopp det.

Folkehelseloven er tydelig på at frivillig sektor er helt sentral for å bedre folkehelsen.

Regjeringen følger opp med en plan for hvordan folkehelseloven skal gjennomføres. Økonomisk og med kunnskap og kompetanse.

Det kommer også en folkehelsestrategi i 2013. Den skal lages på tvers av departementene.

Denne strategien skal trekke opp linjene for hvordan ulike sektorer skal koordinere arbeidet – så folkehelse blir en helhetlig satsing i tråd med samhandlingsreformen.

Samhandlingsreformen er også en kvalitetsreform.

Helse- og omsorgstjenesten er til for brukerne og pasientene. De skal få riktig hjelp på riktig sted til riktig tid.

Derfor er deres stemme så viktig.

I den enkeltes møte med tjenestene

Og på overordnet nivå med planlegging og utforming av tjenester.

Til høsten skal jeg legge frem en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet.

Den skal danne grunnlaget for arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet i tiden som kommer.

Vår helsetjeneste skal ligge i front medisinsk og teknologisk.

For å bli enda bedre, må vi å vite mer om tingenes tilstand. Vi skal måle kvalitet for å se hvor vi må øke innsatsen.

Jeg har nettopp markert 1-årsdagen for pasientsikkerhetskampanjen "I trygge hender".

Kampanjen har beregnet at det hvert år skjer 4 700 dødsfall i norske sykehus på grunn av skader.

Dette er skremmende tall.

Mange av skadene skyldes komplikasjoner vi ikke rår over.

Men tallene fra pasientsikkerhetskampanjen viser at vi kan forebygge omtrent halvparten av disse skadene.

Det er positivt.

Mange aktiviteter er i gang. Piloter er gjennomført ved flere sykehus – og blant fastleger og i sykehjem.

I 2012 skal de beste tiltakene spres over hele landet.

Uansett hvem jeg møter – fagfolk eller brukere, rådmenn eller ordførere – så er det én bremsekloss som alle nevner.

Det er den manglende digitaliseringen i helse- og omsorgstjenesten.

At fastleger og spesialister ikke kan snakke med hverandre elektronisk

At legene på skadestuen mangler de mest basale opplysninger om skadde pasienter.

At vi har for få selvbetjeningsløsninger for brukerne.

Dette er fakta. Vi har ikke gode systemer for informasjon gjennom hele helse- og omsorgstjenesten.

Vi har ikke samsnakkende IKT-løsninger over alt i helse-Norge.

Ikke ennå. Men det er absolutt lys i tunellen.

Mye er gjort og enda mer er i ferd med å skje.

Innen sommeren er halvparten av kommunene i gang med eResept. I løpet av våren 2013 skal alle kommuner være i gang. Tilbakemeldingene er svært gode.

Nesten 7 av 10 kommuner er i gang med elektronisk meldingsutveksling. Hver eneste dag går det mer enn 250 000 meldinger over helsenettet.

Nesten 100 000 personer er innom nettstedet Helsenorge.no – hver måned. Nye selvbetjeningsløsninger er på trappene.

Og når det gjelder kjernejournal – planlegger vi en pilot høsten 2013. Dette løpet er på skinner med lover og forskrifter og anskaffelser.

Alt dette er gode tiltak hver for seg, men det er behov for mer helhetlige grep og mer sentrale løsninger.

Vi må slutte å flikke på lappeteppet av dårlige løsninger.

Til høsten skal jeg legge frem en stortingsmelding om IT og eHelse.

Den skal inneholde en felles strategi for en digital helse- og omsorgstjeneste.

Vi skal lykkes med samhandlingsreformen. Det er jeg ikke i tvil om.

Vi trenger penger, lover og gode digitale løsninger.

Men det aller viktigste er dere som sitter her i dag, og kollegene deres.

Suksesskriteriet er at dere er mange nok, dyktige nok og at dere har blikket rettet mot fremtidens utfordringer.

Som jeg sa innledningsvis:

Begrunnelsen for samhandlingsreformen er at vi blir flere eldre og at flere får kroniske sykdommer.

Samtidig er det en mindre andel som yter omsorg de som trenger det.

Stortingsmeldingen Utdanning for velferd trekker opp strategien for hvordan vi skal lykkes med rekruttere unge mennesker til yrker i helse- og omsorgstjenesten.

Dette er et høyt prioritert mål for regjeringen.

Vi har nådd målet om 22 000 nye årsverk – vesentlig fagpersoner med høyskolebakgrunn.

Fortsatt trenger vi mange nye yrkesgrupper og mer tverrfaglig kompetanse i kommunene.

Jeg vet at høyskoler og universiteter nå justerer opplegget så de kan svare på samhandlingsreformens behov.

Ikke minst trenger vi ledere i kommunene som er gode til å motivere og til å skape arbeidsplasser og miljøer der brukere og fagfolk trives.

Det har rast en debatt om departementets forslag til fastlegeforskrift.

Fastlegeordningen er en suksess.

Fastlegene er nøkkelpersonell for å nå målene i samhandlingsreformen.

Men ordningen kan og skal bli bedre.

Fellesskapet bruker mer enn 6 mrd. kroner i året på å sikre en fast lege til hver og en av oss.

Da må vi kunne legge noen overordnete rammer for hvordan ordningen skal fungere.

Vi skal lytte og ta hensyn til innspill fra høringen før den endelige forskriften er på plass.

Vi er i dialog med Legeforeningen, KS, brukerorganisasjoner og Oslo kommune om dette.

I dag er det ikke nok fastleger til å dekke oppgavene i fremtiden. Det trengs flere fastleger.

Fra 2004 til 2010 er det kommet 600 nye fastleger.

Men vi vil ha enda flere.

Regjeringen har satt av 50 millioner kroner til å styrke fastlegeordningen på årets budsjett.

Dette er et første steg på veien til å øke tilgangen på fastleger.

Med tittelen på årets helsekonferanse understreker vi at Samhandlingsreformen er i gang!

Samhandlingsreformen er en retningsreform og en kvalitetsreform.

Den må hele tiden justeres og endres etter behovene i samfunnet.

Derfor vil vi aldri kunne si at samhandlingsreformen er i mål!

Målet er at vi får flere virkemidler på plass – virkemidler som skal være ramme og rettesnor for samhandlingsreformen.

Så må disse virkemidlene tilpasses etter lokale forhold.

Samhandlingsreformen byr på muligheter og den åpner muligheter.

Nye arenaer skapes. Aldri har det vært så lett å samarbeide som nå.

Vi trenger deres engasjement og innsats for å lykkes.

Velkommen til helsekonferansen 2012 – det er en glede å kunne si:

VI ER I GANG!