Åpningstale Den norske psykologikongress

                     Sjekkes mot fremføring

Kjære psykologer!

Takk for invitasjonen til å åpne denne faglige og kollegiale møteplassen, og takk for at dere er med på å sette dagsorden.

Psykisk helse er et dagsaktuelt tema, men samtidig like gammelt som historien selv. Psykisk helse er både relasjoner, ansvar, behandling, fornuft og følelser. Dette er svært aktuelt i norsk politikk og valget.

Gratulerer med valgspesial 2013. Jeg er glad for det engasjement som Psykologiforeningen viser, og for at dere bruker denne valgkampen til å utfordre oss på psykisk helse.

Valgkamp eller ikke, jeg kan snakke om psykisk helse hver dag. I går var jeg hos ACT-teamet i Moss, i dag på samhandlingsarenaen, Aker. For 12 år siden kom WHO med en rapport som belyste viktigheten av mental helse. ”Mental health: New understanding. New hope”. Sammen forener dette oss.

Lavterskeltilbudene blir flere, bedre og mer effektive. Det er viktig at vi ser og forstår hva som virker. Jeg vil snakke om det. Men først, det jeg alltid snakker om først; forebygging og folkehelse.

Diskusjonen ender ofte opp med reparasjon – den sterkeste veksten i spesialisthelsetjenesten. Vi behandler stadig flere og det er behov for mer. Men bør vi stoppe opp og spørre oss hva som skjer? Hvorfor har vi denne utfordringen? En gitt tilstand i den menneskelige situasjonen? Noe i vår tid? Vi må tenke på folkehelsa, hele helsa, også psykisk helse.

Vi må ut i arenaene der vi lever livene våre. Det handler om å styrke de gode velferdsordningene og skape gode og trygge lokalsamfunn. Det handler om å bygge på den sosiale kapitalen i det norske samfunnet og bidra til at vi skaper et mangfoldig samfunn hvor det er plass til alle. Vi må bli bedre til å fremheve betydningen av sosial støtte. Å inkludere alle i organiserte og uorganiserte aktiviteter.

Jeg har innledet et samarbeid med frivillig sektor for å trekke på deres kunnskap og muligheter til å bidra. Slik kan vi nå folk utover det offentlige tjenester kan.

I folkehelsemeldingen har vi varslet at vi skal styrke kunnskapen om betydningen av sosial støtte, og utvikle psykisk helse som en folkehelseressurs. Dette skal også være temaer i partnerskapet om folkehelse som regjeringen skal ha med KS, frivillig sektor og med arbeidslivsorganisasjonene.

I det store bildet: opptrappingsplanen – den står fortsatt med retning, intensjon og vekst. Men presidenten deres, Tor Levin Hofgaard, har rett. Det neste løftet må komme i kommunene med tjenestene. Samhandlingsreformens idé og retning. Vi må få lokalsamfunnet i stand til å ta ansvar.

Derfor ønsker vi et tettere samarbeid med psykologene. Vi må ha flere der ute. Skape flere ringer i vannet. Den kompetansen som dere har om hvordan psykisk uhelse oppstår, og hvordan vi skal forebygge og behandle, er helt sentral for å utvikle en helse- og omsorgstjeneste som bygger på forebygging, god kvalitet og god ressursbruk. Nettopp for å trekke på kompetansen deres så startet vi i 2009 modellforsøket med kommunepsykologer. Vi har gode erfaringer som understreker at psykologenes kompetanse er etterspurt i komme-Norge.

Å være til stede tidligere og nærmere der folk er, kan gi gode resultater. ACT-teamene er et eksempel, kommunepsykologene et annet. Sammen kan disse gjøre hverandre gode. Folk skal ikke kjenne forskjell. For å styrke rekrutteringstilskuddet videreførte vi derfor en utvidet ordning i 2013.

Vi er nå oppe i rundt 300 psykologer i 300 kommuner. Pluss de rundt 800 i PPT, BUP osv. Vi er enige – tror jeg – om at dette er bra. Men ikke nok. Vi skal videre.

Derfor går vi fra 60 til 100 millioner kroner i 2014. Det kan gi rom for 150 psykologstillinger til. Men til hva? Flere faste psykologer i kommunene. Ikke som sitter på kontor og behandler en og en, men som jobber tverrfaglig, forebyggende og grupperettet. Kommunepsykologen i Ski Kommune, Heidi Tessand, er et godt eksempel på dette. Hun gjorde inntrykk på meg. Folk som Heidi skaper ringer i vannet. Sprer kunnskap og kompetanse.

Vi må snakke kommunehelsetjenesten opp. Dette er noe som også kommunepolitikerne bør være opptatt av. Vi trenger forebygging, vi trenger psykologene, men vi trenger også alle de andre.

For det er ikke nok med et rekrutteringstilskudd. Vi må også sikre kommunene gode økonomiske rammer. Jeg hører av og til at noen sier at penger som ikke øremerkes, forsvinner i et sort hull. Det er jeg uenig i. Mange av dere jobber antagelig i kommunene, ikke i et sort hull. Derfor må vi ha et rekrutteringstilskudd, og vi må ha god kommuneøkonomi. Det er det vi trenger å satse på, og da har vi ikke råd til å kaste bort enda en krone på skuttekutt til de som allerede har mye fra før. Det er en vanskelig jobb. Ikke bare for helsesjefen, men også plan og bygg, rådmann osv.

For noen uker siden leste jeg i Aftenposten noe som gjorde sterkt inntrykk på meg.  Det var et brev fra en ung jente som fortalte om hvordan hun ble møtt med avvisning på legevakten da hun kom ditt etter selvskading.

Også en statsråd kan kjenne på avmaktsfølelsen. Avmakt fordi vi ikke klarer å finne de riktige løsningene for alle. Men når én av ti unge forteller at de har skadet seg selv eller forsøkt å ta sitt eget liv, er det ikke tid for avmakt. Jenta som skrev fortalte hvordan det ene møtet på legevakten gjorde at hun ikke fikk seg til å oppsøke hjelp senere. Vi må samarbeide for å unngå at dette skjer igjen, vi har fortsatt en vei å gå for å møte de som trenger hjelp på en bedre og enklere måte. Vi må spre kompetanse og utvikle bedre holdninger ut i alle ledd i tjenestene.

 

Pasientkontakt mellom psykolog og klient er viktig. Men like viktig er den muligheten som dere psykologer har til å fremme forståelse og styrke holdninger, ferdigheter, kunnskap og kompetanse hos alle som arbeider i kommunen. Ikke bare de som jobber i helsetjenesten, men også ansatte i barnehagene, skolene, i omsorgstjenesten og aktivitets- og dagsentre, i frisklivsentralene og fastlegene.

Her er vi ved kjernen. Psykisk helse henger sammen med mange politikkområder – helse og omsorg, velferd, barnevern, barne- og ungdomsarbeid, boligpolitikk, kultur- og fritid – at det er lagt til rette for frivillighet og sosiale møteplasser.

Godt psykisk helsearbeid er ikke bare resultat av hva som skjer i helse- og omsorgssektoren, men av at det er et tett samarbeid mellom fagområder og faggrupper. Mange psykisk syke trenger mer enn behandling i spesialisthelsetjenesten.

De trenger oppfølging i kommunen der de bor. Varig bedring forutsetter at bolig, oppfølging, meningsfylte aktiviteter og sosialt nettverk, også er der. Men de fleste med psykiske lidelser trenger ikke eller ønsker ikke langvarig behandling. De trenger kanskje den eller de få samtalene som gjør at de kommer seg ut av den negative følelsesspiralen de er inne i. Det er noe vi lett glemmer – at de fleste psykisk syke i Norge er i jobb, og de fleste blir friske gjennom kortvarige behandlingsløp. Hovedoppgaven min er derfor å sikre at behandlingsløpene vi lager er tilpasset ulike behov.

 

For noen uker siden delte jeg mine fem punkter for psykisk helse – i kortform:

1) For det første – brukerperspektivet

Å lytte til brukerne er viktig av mange grunner – også for å sikre kvalitet og forsvarlighet. Å se på brukere og pårørende som en ressurs er en del av omstillingen innen psykisk helse.

Retten til selvbestemmelse og medbestemmelse er selvsagt for alle mennesker, og for syke mennesker, er det også et nødvendig element i tilfrisking og i å mestre sine problemer.

Brukerorganisasjonene har gitt verdifulle bidrag og gitt premisser for omstillingen i psykisk helse gjennom opptrappingsplanen. Når jeg møter brukerorganisasjonene hører jeg klare budskap om at brukermedvirkningen fortsatt ikke er bra nok. Representanter for pårørende opplever heller ikke å bli lyttet godt nok til.

I stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet er brukerperspektivet et premiss for kvalitet. Det står klart at behov og forventninger hos pasienter og pårørende skal være utgangspunkt for beslutninger og tiltak. Å ta mer hensyn til brukere og pasienters synspunkter kan utfordre vår systemforståelse og vår profesjonstilhørighet. Det betyr også at vi må bli bedre på å gi informasjon med mindre bruk av stammespråk. Aktiv bruk av individuell plan og tverrfaglig samarbeid på brukers premisser inngår også i å styrke brukerperspektivet. Å trekke frem brukerperspektivet innebærer ikke å være enig i alt - men det innebærer å ta på alvor at mennesker skal få lov å spille hovedrollen i eget liv. 

 

2) For det andre vil jeg ha særlig oppmerksomhet om barn og unge.

Eller for å si det på en annen måte: ”En god barndom varer livet ut”.

 Kollega Kristin Halvorsen pleier å si at barn og unge utgjør 20 prosent av befolkningen og 100 prosent av framtida. Vi må arbeide for å forebygge bredt, fange opp de som er i faresonene og sikre gode, tilgjengelige og universelle ordninger for alle barn og unge. Et viktig skritt på veien er satsingen vi gjør for å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 180 millioner kroner. Dette er en unik tjeneste som når så godt som alle barn og unge, og som har et helsefokus fremfor et sykdomsfokus. Samtidig er det en lavterskeltjeneste med et enestående utgangspunkt for å oppdage barn og unge som sliter før de blir syke.

 

Jeg vil nevne noen andre viktige satsinger:

• Styrke psykologene i kommunene – blant annet gjennom å sikre henvisningsadgang.
• Barnehagesatsingen til regjeringen – flere pedagoger gir bedre barnehager.
• Samarbeidet rundt manifest mot mobbing, og KDs satsing på inkluderende læringsmiljø.
• Betydning av skole- og utdanning og å redusere frafall i videregående skole
• Ny Giv: vi arbeider for å styrke tilgangen på psykologer i arbeidet med å hindre frafall. Vi er åpne for å bruke psykologtilskuddsmidler til dette.

For barn og unge som har utviklet spiseforstyrrelser, driver selvskading eller har rusproblemer, så må behandlingstilbudet være nært, effektivt og sørge for et samarbeid med hjem, skole og andre kommunale tjenester.

Vi vet også hvor viktig det er å bli møtt med empati og forståelse, fremfor avvisning og oppgitthet. Jeg arbeider nå med en strategi for barn og unges psykiske helse. Dette har vært et langvarig arbeid, hvor vekten har vært på bedre samordning av tjenester for barn og unge. Her har jeg tatt særskilt kontakt med Mental Helse Ungdom. Jeg vil ha de med på laget når strategien skal ferdigstilles.

 

3) For det tredje. Jeg vil fortsette omstillingen og videreutviklingen av psykisk helse

Opptrappingsplanen for psykisk helse og omstillingen i det psykiske helsevernet har vært en foregangsreform. Vi har gått fra lukkede asyl til tilgjengelige, lokalbaserte tjenester. Omstillingen er faglig riktig, den er basert på anbefalinger fra Verdens helseorganisasjon, og på klare signaler fra brukerne.

I 1970 hadde vi 18 000 sengeplasser i psykisk helsevern. Det er ikke rart at tvangsbruken også var høy da. Så vet jeg at mange, også blant dere, har uttrykt bekymring når det gjelder status og tempo i omstillingsprosessen. Det har jeg lyttet til. Mitt utgangspunkt er at systemene er til for brukerne, ikke omvendt.

Derfor har jeg bestilt en statusoppsummering for å sikre at omstillingen er synkronisert med utviklingen av ambulante og tilgjengelige tjenester i spesialisthelsetjenesten og med oppbygging av kommunale tilbud.

Jeg vil ikke at vi skal tilbake til en sengetung og statisk spesialisthelsetjeneste, men vi skal utvikle tjenesten i samhandling, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten skal samarbeide også om utviklingen av feltet.

Gode og trygge tjenester til mennesker som trenger langvarig oppfølging, handler om mer enn behandling og oppfølging. Psykisk syke skal kunne bo i eget hjem og ha livskvalitet i kommunene. Vi hører om gode erfaringer og resultater når personene har et godt sted å bo, har noe meningsfylt å fylle livet med – jobb, skole, eller andre tiltak og er med på kultur- og fritidstilbud. 

Dette er det bare mulig å få til om spesialisthelsetjenesten samarbeider godt med kommunene, og kommunene samarbeider godt internt – mellom etater og tjenester. Samarbeidsavtalene som helseforetakene og kommunene har inngått som en del av samhandlingsreformen, er gode verktøy for å styrke det lokale tilbudet.

Psykisk helse og rus har hele tiden vært en del av samhandlingsreformen. Derfor har vi spesifisert at psykisk helse og rus skal være en del av samarbeidsavtalene. Så vet jeg at noen er kritiske fordi vi ikke har fått innført de økonomiske virkemidlene for psykisk helse og rus ennå. Til det vil jeg si at vi jobber med det, men at det er komplisert. Det er heller ingen unnskyldning for manglende satsing i helseforetak eller kommuner. Kirurgi er heller ikke omfattet av de økonomiske virkemidlene, men ingen bruker det som argument for å nedprioritere operasjonsstuer.

Økonomi er et treffsikkert virkemiddel, men ikke alene. Holdnings- og kulturendring er like viktig i omstillingsarbeid. Selv med den betydelige kulturendringen opptrappingsplanen har bidratt til, er det fortsatt stemmer innen psykisk helse-feltet som motarbeider desentralisering, lokalbaserte tilbud og samarbeid med andre.

 

4) For det fjerde, jeg vil redusere bruken av tvang

Jeg er ikke blant dem som mener at tvang i psykisk helsevern skal forbys. Til det har jeg hørt for mange historier fra mennesker som sier de ikke ville vært i live i dag, om de ikke var blitt tvangsbehandlet da de var lengst nede, og ikke forsto sitt eget beste. Men jeg mener tvang kun skal brukes i unntakstilfeller, og at frivillighet skal ha vært prøvd først. Vi må erkjenne at vi har en utfordring på dette området i Norge. Vi bruker mer tvang enn land det er naturlig å sammenlikne oss med, uten at vi kan vise til særlig mye bedre behandlingsresultater. Derfor har jeg gitt beskjed om at tvangsbruken skal reduseres i psykisk helsevern, og jeg har, etter innspill fra brukerorganisasjonene, bedt helseforetakene legge til rette for medikamentfrie alternativer.

Vi ser at oppsøkende, tilrettelagte tjenester med brukerinnflytelse har effekt. Jeg har selv besøkt flere av ACT-teamene i landet, og lar meg imponere over resultatene. Midtveisrapporten fra evalueringen viser at både antall innleggelser og liggedøgn per innleggelse går ned. Samtidig er brukerne fornøyde. Derfor fortsetter vi å yte tilskudd til samhandlingsprosjekter, som ACT-teamene, og håper dere vil fortsette å være med på å utvikle nye og spennende prosjekter.

 

5) For det femte: Det bør ikke være noen motsetning mellom det å være psykisk syk og det å være i arbeid.

Og slik er det jo også: De aller fleste psykisk syke i Norge er i arbeid. Om man hører på debatter om temaet kan man få inntrykk av det motsatte. Likevel skal vi ikke underslå at vi har en utfordring når det gjelder arbeid og psykisk uhelse.

Psykiske lidelser er årsaken til en stor del av sykefraværet, og vi vet at mange blir uføre på grunn av psykisk sykdom. Samtidig vet vi at det å ha en jobb å gå til, er helsebringende, og at langtids sykefravær gjør det vanskeligere å komme tilbake i jobb. Derfor er jeg opptatt av at vi skaper tjenester som kan nå folk før det går så langt at de blir sykmeldte. Jeg har tro på at nye tjenester, som for eksempel Rask psykisk helsehjelp – som gir lavterskeltilbud til mennesker med milde til moderate angst- og depresjonslidelser – kan være til hjelp.

Vi har også et tett samarbeid med arbeidssektoren, blant annet gjennom oppfølgingsplanen for arbeid og psykisk helse. Vi ser at selv alvorlig psykisk syke, de som vi for 40 år siden oppbevarte på de 18 000 sengeplassene, lykkes når de får tilpasset arbeidshverdagen noe. Forsøkene med individuell jobbstøtte og jobbmestrende oppfølging viser oss at gamle antakelser om at alvorlig psykisk syke ikke kan jobbe, er feilslutninger.

 

 Avslutning

 Jeg mener at disse fem punktene favner kjernen i den videre utviklingen av et spennende felt der nytenking og utvikling er hverdag. Men jeg har ikke alene nøkkelen til å sette dette ut i praksis. Det er dere som helsepersonell som møter pasientene i hverdagen. Det er dere som veileder og underviser studenter og medarbeidere, og bidrar til opplysning og kunnskap ut i samfunnet. Det er dere som fyller tjenestene med innhold. Derfor er jeg glad for samarbeidet med Psykologforeningen. Den innsatsen jeg ser at ansatte i helsetjenestene legger for dagen gjør meg ydmyk, stolt og glad.

Jeg mener den offentlige helsetjenesten i Norge er i verdensklasse. Det skal vi være stolte av, men aldri slå oss til ro med. Vi må satse videre på den offentlige helsetjenesten.

Jeg hører noen politikere snakke om mangfold og om å bruke alle gode krefter. Det de mener er at vi i langt større grad skal slippe kommersielle krefter inn i helsetjenesten. De privates ledige kapasitet må benyttes hører jeg. Og det lyder jo litt besnærende. Ledig kapasitet et sted, et behov et annet. La dem møtes. Men jeg tror ikke det sitter masse mennesker rundt på de private tilbudene og tvinner tommetotter mens de venter på pasienter.

Men jeg tror de private kan øke sin kapasitet med mer penger og mer personell. De pengene må komme fra et sted og det personalet må komme fra et sted.

Jeg tror den offentlige helsetjenesten blir taperen om vi skifter fokus fra en god offentlig helsetjeneste supplert med private tilbud, til en helsetjeneste der pasienter blir kunder som shopper. Kunder kjøper av og til unødvendige ting, og de du handler hos er opptatt av alt du ikke visste du ikke trengte.

Jeg er enig med høyresiden i at vi skal styrke kapasiteten. Men jeg vil slå ring om den offentlige helsetjenesten. Det er der jeg først og fremst vil øke kapasiteten. Da sikrer vi fagutvikling, da sikrer vi forskningen, da sikrer vi en offentlig prioritering av det som i alle samfunn til alle tider vil være en sektor med et behov som aldri helt lar seg tilfredsstille.

La meg avslutte med følgende oppfordring: Fortsett med å kreve det av og til utopiske. Fortsett med å kreve av oss at vi hele tiden skal strekke oss litt lenger, slåss litt mer for – og ikke minst snakke mer om – psykisk helse. Psykologene krever av og til mer enn vi kan innfri – i hvert fall i løpet av ett år. Dere vil ha flere ressurser både til kommunene og til sykehusene. Det er jeg enig i. Men i tillegg til å kreve mer ressurser, er dere nyorienterte og systemkritiske. Det er jeg glad for.

Politikk handler om stadig å ville videre. Vi tar av og til fornuften, og lar oss av og til styre av følelser. Slikt blir det både gode psykologer og gode politikere av.

 

Lykke til med konferansen!