Langsiktig hjelp til barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre

Kjære alle sammen,

• Aller først vil jeg gi ros til de unge på scenen som har gitt oss innblikk i hva det vil si leve med frykt og ensomhet, å ikke bli sett, og hva venner og trygge voksne betyr når det er psykisk sykdom hjemme. Det gjør inntrykk på oss som hører på, og fortellingene deres bidrar mye til åpenhet om psykiske lidelser.

• Og så – takk for at jeg får åpne denne nasjonale konferansen om ”langsiktig hjelp til barn av psykisk sjuke og rusmiddelavhengige foreldre”, sammen med kollega Manuela Ramin Osmundsen.

• Denne konferansen skal markere starten på en flerårig satsing på tiltak for barn og unge som lever i familier der foreldra sliter med rusproblemer eller psykiske lidelser – eller begge deler. Dette er en satsing på tvers av departementer, etater og ulike tjenester på alle nivåer. Det handler om holdninger, åpenhet, om strategier og gode tiltak og om penger. Vi er kommet ganske langt når det gjelder hjelp til mennesker med psykiske lidelser. Når mor eller far trenger hjelp, så får de det, men det er ingen som ser barna deres. Det skal være like selvsagt at de får hjelp som at foreldrene gjør det.

• Vi regner med at ca 130 000 familier her i landet lever med psykisk sjukdom og rusproblemer. Ca 15 000 barn og unge lever i familier der en av foreldrene er innlagt i sjukehus med psykisk sjukdom.  Mange av disse barna har stor risiko for å få psykiske lidelser selv, hvis vi ikke følger opp. 

• Mer enn 200 000 barn har foreldre som ruser seg på en måte som gjør at barna reagerer. Vi vet at barn og unge som vokser opp i familier med rusproblemer, har større risiko for å få rusproblemer.

• Barn som har psykisk syke foreldre eller foreldre som ruser seg, er en betydelig forsømt gruppe. Det har blant anna Statens helsetilsyn dokumentert. Disse ungene blir ikke sett, og de får ikke den hjelpen de har krav på verken lokalt eller i spesialisthelsetjenesten.  De fleste institusjonene i psykisk helsevern for voksne har ikke noe tilbud til barn og pårørende. Kommunene har sjelden gode svar på hva de gjør for å oppdage og hjelpe disse barna, og det er dårlig med rutiner for samarbeid. Hjelpen er tilfeldig og uforutsigbar. Det er store hull i samarbeidet mellom tjenestene.

• Slike rapporter er viktig lesing. Jeg mener at det er et tankekors at vi har tilstrekkelig kunnskap til å gjøre noe, men disse barna blir fortsatt oversett og forsømt.  Det er vi voksne som har ansvar for å finne fram til barna og tilby hjelp.

• I heftet ”Hva er i veien med foreldrene mine” fra Voksne for barn, forteller ei jente:  ”… det er helt forferdelig å se at mamma har det så vondt… det føles som om hjertet mitt krymper inni meg. Noen ganger har jeg lyst til å være tett inntil henne hele tiden. Andre ganger holder jeg meg borte så mye som mulig… det er så lite en kan gjøre… men jeg gråter ofte når jeg legger meg…”

• Denne barnestemmen forteller mye om ensomhet og sterk lojalitet når mor eller far er rusmiddelavhengig eller psykisk syk. Unger er følsomme, de oppfatter mer enn vi tror. De vil beskytte foreldrene sine for enhver pris, og de tier om at mamma tar for mange piller eller at pappa drikker. De bærer på en familiehemmelighet, og de tør ikke ta med venner hjem. Mange barn må ta ansvar for husarbeid og småsøsken. Ofte er det bråk i hjemmet og mange slike familier har dårlig råd. Men vi må huske at rusproblemer og psykisk sjukdom også finnes i de såkalt beste familier – høyt opp på den sosiale rangstigen.

• Det er lett å forstå at disse barna lever under et voldsomt press – med mangel på trygghet, med brudd, skyldfølelse og hemmelighold. Det er ikke lett å ha en god barndom med en slik byrde på ryggen. Slik skal ikke unger i verdens rikeste land ha det!

• Vi er så heldige å bo i et land som rangeres som et av verdens beste land å leve i. Dette er et kvalitetsstempel, men her ligger også de store utfordringene. Bak positive gjennomsnittstall om helse og levealder, skjuler det seg store sosiale forskjeller. De som har tjener mest og har høyest utdanning, er også friskest og lever lengst. I Oslo er det for eksempel nesten 12 års forskjell i levealder for menn mellom bydeler som ligger noen få kilometer fra hverandre. Forskjellene henger sammen med inntekt, utdanning og yrke og ungenes oppvekstvilkår. Disse forskjellene bare øker. Og de rammer barna i stor grad – unger har ikke valgt sin egen barndom. 

• De grunnleggende politiske veivalgene vi gjør, er avgjørende for hva slags samfunn vi har og om vi har en utstrakt hånd til mennesker som trenger det.  Å jevne ut sosiale forskjeller fellesskapsløsninger på flere områder: Inntektsutjevning, barnehager for alle, gode skoler, et arbeid å gå til, folkehelsetiltak og gode helsetjenester. Helse- og omsorgsdepartementet har laget en egen strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

• Regjeringa har satt barn og unge høyt på dagsorden. I Soria Moria-erklæringen har vi gitt løfte om at barn med psykisk syke foreldre og rusmiddelavhengige foreldre skal få oppfølging og hjelp. Målet er at tjenestene skal oppdage og følge opp barn som trenger det på en langt mer systematisk måte enn vi gjør i dag.

• Å skape gode oppvekstmiljøer for unger er en felles satsing som angår flere departementer, etater og ulike tjenester på alle nivåer. Men det angår også deg og meg. For å si det med Gro Harlem Brundtland: Nabokjerringa! Vi må ikke slutte å bry oss når vi har mistanke om at barn har det vanskelig hjemme, på skolen eller blant venner. Å bry seg betyr å ta kontakt, og ikke være redd for å spørre barn om hvordan de har det. For mange barn har oppmerksomhet fra bare én voksen person vært nok til å snu dyp fortvilelse til en spire av håp. Det er verdt å merke seg!

• Men selvsagt har myndighetene sin del av ansvaret.

• Kommunene har sitt ansvar: Det psykiske helsetilbudet i kommunene må være selve grunnmuren som trår til tidlig og er rask på banen når barn og unge sliter. Samhandling er nøkkelordet for gode tjenester også til denne gruppen.
o Vi skal satse tyngre på skolehelsetjenesten
o Vi skal fortsette å styrke kommuneøkonomien
o Opptrappingsplanen for psykisk helse går ut til neste år. Vi skal fortsette arbeidet også etter utløpsdatoen.
o Jeg vil ha flere lavterskeltilbud, for eksempel kveldsåpne helsestasjoner som vi vet er et vellykket tiltak
o Satsingen Psykisk helse i skolen er samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet for å få større åpenhet om psykisk helse. 

• Spesialisthelsetjenesten: Vi må ha en godt fungerende spesialisthelsetilbud for de barna som trenger mer spesialisert utredning og behandling.
o Samhandling – rask henvisning fra førstelinjen og rask vurdering i spesialisthelsetjenesten.
o Ventetidsgarantien for barn og unge og rusmiddelmisbrukere under 23 år skal behandles i Stortinget i høst.

• I forslaget til statsbudsjett for 2008 la regjeringa fram en helhetlig opptrappingsplan for rusfeltet. Den omfatter både forebygging, behandling og rehabilitering. Barn av rusmiddelavhengige foreldre er en sentral målgruppe i planen, særlig fordi de også står i fare for å utvikle rusproblemer.

• Regjeringas Handlingsplan mot fattigdom: Det ble bevilget 30 millioner kroner i 2007 over budsjettene til Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet.  Våre to departementer samarbeider om flere tiltak direkte til barn i den gruppa vi snakker om.

• Regjeringen har foreslått å forsterke innsatsen på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett med 5 millioner kroner neste år. Målet er tidligere hjelp, langsiktig oppfølging, bedre informasjon, styrket kompetanse, økt forskningsaktivitet, spre erfaringer og stimulere frivillige organisasjoner.

• Vi har i år etablert et Nasjonalt kompetansenettverk for forebygging og behandling av problemer hos barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige foreldre. Sørlandet sykehus HF skal lede nettverket som skal samle kunnskap og spre kunnskapen til alle som trenger det.

• Vi skal sette i gang forsøk med langsiktig oppfølging og hjelp etter modellen Familieambulatoriet i København. Den får dere høre mer om i dag. Her blir foreldre og barn fulgt opp over lang tid av tverrfaglige team. Slike forsøk vil gi oss nyttige erfaringer, og kan bli et verdifullt tilskudd til de ordinære tjenestene. Her i landet skal modellen prøves ut ved sykehuset Namsos i Nord-Trøndelag og sykehuset Asker og Bærum.

• Barn av rusmiddelavhengige og psykisk syke foreldre med minoritetsbakgrunn, er særlig sårbare og Statens helsetilsyn har påpekt at de har et mangelfullt tilbud. Dette er en utfordring vi tar på alvor. Det nasjonale kompetansenettverket på Sørlandet HF, har fått i oppdrag å innhente og spre kunnskap om denne gruppen. Vi vil også vurdere om det er behov for informasjon som legger spesiell vekt på språk og kulturelle forhold.

• Hvilke juridiske rettigheter i helsetjenesten har barn av psykisk syke og rusavhengige foreldre? Vi har nå satt i gang et utredningsarbeid i departementet for å klargjøre dette.

• Informasjon til barn, unge og foreldre – de som er direkte berørt, er viktig for å få til større åpenhet om psykisk helse og rusproblemer. Organisasjonen Voksne for barn har vært pionér på dette området i mer enn ti år og de har tidlig sett barnas behov. Det har derfor vært en stor glede for meg å samarbeide med dem om utgivelsen av to tidligere informasjonshefter om psykisk helse.

• Voksne for barn har også laget en egen håndbok for foreldre med psykiske problemer. Foreldre som er fortvilet over å svikte barna sine. De er jo like glad i barna sine som alle andre – de mestrer bare ikke foreldrerollen i den situasjonen de er i.

• Nå har vi igjen samarbeidet om et nytt informasjonshefte som heter Når mamma eller pappa ruser seg. Dette heftet blir presentert på konferansen her i dag.

• Barn og unge er det viktigste vi har. Å skape en god oppvekst for barn og unge er derfor det viktigste vi gjør. Jo tidligere vi klarer å fange opp unger som sliter, jo bedre kan vi hjelpe dem. Men vi har et langt lerret å bleke og satsingen krever samarbeid på tvers av forvaltningsgrenser, etater og faggrupper.

• Dagens konferanse er et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet. Det er derfor naturlig at begge statsråder står for åpningen her i dag.

• Jeg vil nå gi ordet til barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen. Jeg ønsker dere lykke til med en inspirerende konferanse!