Historisk arkiv

Redegjørelse om sykehusøkonomien i Stortinget 26. februar 2008

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Helse- og omsorgsdepartementet

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad redegjorde for sykehusøkonomien i Stortinget tirsdag 26. februar 2008. Her er redegjørelsen i sin helhet - også i lydformat.

Kontrolleres mot framførelse.


President,
Vår helsetjeneste er blant verdens beste. Det bidrar kanskje også til at våre forventninger til hva vi kan og skal få til, sorterer i verdensklasse. Hvert år øker nå gjennomsnittsalderen med 70 dager per år. Spedbarnsdødeligheten har sunket med en tredel i løpet av ti år, og ligger på et svært lavt nivå, internasjonalt sett. Vi er blant de land i verden som bruker mest penger på helsetjenester. Vi har hatt en vekst i årsverk i sjukehusa på over om lag 9 500 i perioden 2002 til og med 2006 like mange innbyggere som det bor i Holmestrand. Legeårsverkene i sjukehusa har økt med omlag 300 hvert år i samme tidsrom. Sammenligner vi oss med Sverige, Danmark og Finland har vi både flere leger og flere sykepleiere per innbygger. Norge har for eksempel 3,7 leger per 1000 innbyggere, mens de tilsvarende tallene for Sverige og Finland er 3,4 og 2,4.

For vel to måneder siden vedtok Stortinget, som kjent, et sjukehusbudsjett for 2008 på om lag 85 milliarder kroner.  Eller 85 tusen millioner kroner det er 35 tusen millioner mer enn vi brukte i 2002.

Antall pasienter som får behandling, har økt sterkt de siste åra, samtidig som ventelistene har vært relativt stabile. Flere undersøkelser viser at det store antall av pasienter jevnt over sier seg godt fornøyd med helsetilbudet. Vi får til stadig mer og kan hjelpe flere. Det gjøres fantastisk mye bra arbeid av flotte fagfolk og fantastiske medmennesker. Folk som nok altfor sjelden får det ros og omtanke de fortjener.
Mye er veldig bra, men noe kan også bli bedre.   Da må det være gode prosesser. Ingen kan love en ferdig omstilt helsetjeneste, men vi kan love og bidra med delaktighet i prosesser. 
Både strukturer, organisering, medisinsk teknologisk utvikling utfordrer tilvente ideer og tanker om hvordan vi skal levere helsetjenester. I tillegg er sykdoms- og alderssammensetning i endring.


• Det har for eksempel vært en kraftig økning i utbredelse av kreft siden etterkrigstiden, selv når man justerer for alder. Forekomsten av kreft øker årlig med 1,5 til 2 prosent. Dette tilsvarer om lag 24.000 nye pasienter per år. Kreftpasienter får i dag heldigvis bedre og mer omfattende diagnostikk og det blir iverksatt flere tiltak for hver pasient enn for få år siden. Utviklingen av bedre behandlingsmetoder har bidratt til økt overlevelse og betydelig bedre livskvalitet for kreftpasienter.
• Antallet dialysebehandlinger i sjukehus har økt med åtte prosent fra 2006 til 2007, eller knapt 6 000. 
• Cochlea-implantater, som opereres inn bak øret, gjør at folk som før var døve nå kan høre er eksempel på en ny type teknologi som fører til økt etterspørsel.
• Samtidig betyr økt velferd i seg selv økt etterspørsel etter helsetjenester. Forventningene og kravene til hva helsetjenesten skal bidra med er økende. Befolkningen er bedre utdannet, bedre informert og får blant annet gjennom internett oppdatert informasjon om behandlingstilbud både nasjonalt og internasjonalt. Brukerne stiller derfor i større og større grad økte krav til så vel behandlingstilbud som kvalitet.

Utfordringene i helsetjenesten drøftes i alle land vi kan sammenlikne oss med. Enkelte problemstillinger kan være annerledes enn i Norge, men utviklingstrekka er omtrent de samme. Det generelle inntrykket er at ny teknologi, nye behandlingsmetoder og nye medikamenter som utvikles, oftest kommer i tillegg til det eksisterende behandlingstilbudet; noe som er bra, fordi nye metoder kan bidra til at levealderen øker og at flere kan leve lenger og bedre med kronisk sjukdom eller funksjonshemming. Men dette vil stille økende krav til prioritering, og til å utnytte behandlings-kapasiteten bedre.
I Norge har vi imidlertid oljeinntekter som ikke alle andre har, og det fødes flere barn enn i mange land rundt oss. Det gjør oss bedre rustet i møte med en aldrende befolkning – som er bra!

Det må fortsatt satses på forskning, nyskaping og gode utdanningsløp for å sikre kvalitet og kompetanse. Dette for å gi en best mulig helsetjeneste.

Regionale helseforetaks ”sørge for”-ansvar
La meg understreke at det er de regionale helseforetakene som skal sørge for at befolkningen i regionen får tilgang til spesialisthelsetjenester. Det betyr at de skal tilpasse det totale tjenestetilbudet i sin region til befolkningas behov. Og – at de har plikt til å melde fra til mitt departement dersom de ikke kan yte disse tjenestene. Når det skjer alvorlige feil og hendelser, er det viktig at vi tar dette på alvor og setter inn tiltak. Det kan også være riktig å koble inn Statens helsetilsyn, slik jeg valgte å gjøre da to tillitsvalgte leger – i en debatt –  sa at pasienter døde mens de ventet på behandling. Fylkeslege Petter Schou uttalte i går følgende ”Per i dag har ikke vi saker eller tegn som tyder på at det er direkte uforsvarlig virksomhet på grunn av endringer, men vi kommer til å følge prosessen tett og nøye både i forhold til hvert enkelt sykehus og i forhold til hva det regionale helseforetaket gjør samlet sett for vårt område”.

Sentralisering, desentralisering og samhandling
Det pågår en offentlig debatt om arbeidsdeling mellom sjukehus og behovet for omstilling. Jeg hilser denne debatten velkommen. Det er viktig å diskutere hvordan vi i fellesskap skal utvikle våre tjenester framover.

Befolkningsutviklinga og den teknologiske utviklinga peker mot at vi må utvikle tilbudet langs to linjer; sentralisering og desentralisering. For eksempel kan man nå gjenopprette blodstrømmen i tette årer og foreta helbredende inngrep før et akutt hjerteinfarkt har rukket å utvikle seg. Metodene er nå så skånsomme at behandling kan tilbys uten åpen kirurgi, og det er derfor praktisk talt ikke en aldersgrense for behandling av hjertesykdommer. Det samme gjelder for moderne hjerneslagbehandling. Kreftkirurgi er også eksempel på sykdommer en må ha trening for å gjøre godt. Dette må samles på færre steder. For mennesker med alvorlige livstruende sjukdommer trengs robuste fagmiljøer. Dette må vi gjøre raskt, og vi må se landet som en helhet.  Vi må også i større grad samarbeide med andre land for eksempel når det gjelder en del sjeldne kreftformer. Folk som er oppgitt i sine land, kommer hit og vi må i noen sammenhenger sende folk ut til land i Norden og Nord-Europa. Jeg har bestilt en rapport om dette som skal leveres innen 1. juni i år. 
På den annen side er de store og voksende gruppene av for eksempel kronikere og sjuke eldre avhengig av lett tilgjengelige tjenester, ofte organisert i et nettverk rundt brukeren. For deres livskvalitet vil tilbud i lokalsamfunnet være av det beste.  Dette tilsier en sterk primærhelsetjeneste, fortsatt satsing på desentraliserte spesialisthelsetjenester. Ingen lokalsjukehus skal legges ned. Distriktsmedisinske sentre, sykestuer, poliklinikker og rehabiliteringstilbud kan gi økt trygghet og helhet i tilbudet . Desentraliserte tilbud med dialyse, cellegiftbehandling, lysbehandling, polikliniske tjenester er utviklet flere steder i distriktene. Dette må vi ha mer av.

Jeg har tro på å gi folk gode og forsvarlige tjenester der de bor. Folk lever livet sitt, med helseplager, sjukdom og funksjonssvikt, i kommunene og er, som mange sier, bare midlertidig innskrevet i spesialisthelsetjenesten av og til. Derfor er helse- og omsorgstjenestene i kommunen grunnmuren i helsetilbudet vårt.
 
Ett område som vi veit det ofte er knytta svikt til er overgangen mellom nivåene i helsetjenesten. Jeg er opptatt av at sjukehusene og kommunene må samarbeide til beste for pasienten. Mange steder fungerer det godt å opprette spesielle enheter som løser oppgaver mellom første- og andrelinjetjenesten, slik som for eksempel sjukestua i Alta. Andre steder fungerer det best at spesialisthelsetjenesten kommer ut dit pasienten er, slik som Områdegeriatriske team i Namsos eller den ambulante røntgentjenesten på Ullevål. Begge steder oppsøker spesialisthelsetjenesten de kommunale sjukehjemmene. Høsten 2007 delte Stortinget også ut 50 millioner kroner til lokalsjukehus- og samhandlingsprosjekter – etter forslag fra regjeringen. Det er også oppretta i alt 133 stillinger som praksiskonsulenter for fastleger på sjukehusa som styrker samarbeidet mellom sjukehus og kommunale helse- og omsorgstjenester. Gjennom avtalen jeg på vegne av Regjeringa har inngått med KS om samhandling, skal vi styrke og videreutvikle slike gode samarbeidstiltak. Nå utvikles også ……… avtaler om samarbeid.
Både for den enkelte pasient og for samfunnet ligger det store kvalitetsmessige forbedringer i et forsterket samarbeid mellom primærhelsetjenesten, fastleger, spesialister og sykehus.

Statsbudsjettet 2008
Sykehusene er de siste åra fått tilført stadig mer midler. Budsjettopplegget for sjukehusa i 2008 er historisk sett meget godt. Regjeringas forslag som Stortinget sluttet seg til,  innebærer mer penger både til drift og investeringer, i tråd med hva vi lovte i Soria Moria-erklæringa. Siden regjeringa tiltrådte høsten 2005, har vi blant anna lagt fram Omsorgsmeldinga, en stortingsmelding om sosial ulikhet i helse og vi har lagt fram en Nasjonal Helseplan 2007-2010. Det er første gang i norsk historie at det er gjort. Vi har etablert en årlig helsekonferanse som i fjor samlet over 1000 deltakere som vi skal gjenta i år. Vi har også lagt fram en Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008-2011 og en Opptrappingsplan for rusfeltet for å nevne noe.

• Vi har slått sammen Helse Sør/Øst for å få mer aktiv pasientbehandling – og bedre kvalitet. Jeg kommer tilbake til det.
• For første gang siden sjukehusreformen i 2002, budsjetteres det med økning i pasientbehandling i sjukehusa. I tidligere år har budsjettet gitt rom for å videreføre aktiviteten fra ett år til et annet. Det legges altså til rette for en økning på 1,5 prosent fra 2007 til 2008 – ca 18 000 flere behandlinger.
• Stortinget vedtok også regjeringas forslag om å bevilge 1,67 milliarder kroner mer i inntekter for å sikre fornying av sjukehusbygg og utstyr. Helseforetaka er nå satt bedre i stand til å ivareta en viktig premiss for reformen, nemlig det helhetlige ansvaret for både drift og investeringer i sjukehusene. Dette har vært uløst siden 2002.

Kort oppsummert er budsjettet for sjukehusa reelt styrka med 3,9 milliarder kroner eller 5 prosent i 2008 – sammenlikna med saldert budsjett for 2007. Som Stortinget er godt kjent med, er budsjettet for sjukehusa i tillegg økt med om lag 3,2 milliarder kroner for å dekke forventa pris- og lønnsvekst i 2008.  I løpende kroner er altså økninga på 7,1 milliarder kroner eller om lag 9 prosent, sammenlikna med saldert budsjett 2007.

Underskudd
Årets budsjett er det største for spesialisthelsetjenesten noen gang. Når helseforetak sier at de må kutte kostnader, er det en vesentlig årsak at man over tid har brukt mer penger enn man faktisk har fått tilført fra Stortinget. Slik kan ikke helsetjenesten fortsette. Det er grunnleggende udemokratisk Orden i økonomien er viktig for alle. Det kan nå se ut til at sjukehusa samla sett vil gå med et underskudd på om lag 1,5 milliard kroner i 2007 – sett i forhold til resultatkravet, men her må jeg understreke at vi ikke har de endelige tallene enda . Dette utgjør vel 1,5 prosent av helseforetakas samlede budsjett. Underskuddene innebærer blant annet at helseforetakene får høyere kortsiktige lån i form av driftskreditter enn det de ellers ville hatt. Ved utgangen av 2007 viser foreløpige tall at samlede driftskreditter er i overkant av 6 mrd. kroner. I tillegg til driftskreditter har også helseforetakene vel 12 mrd. kroner i langsiktige lån til staten. Dette kan høres mye ut, men jeg vil minne om at i forbindelse med reformen ble det slettet om lag 16 mrd. kroner i langsiktig gjeld i fylkeskommunene. Den gangen utgjorde denne gjelden over 30 pst. av fylkeskommunenes inntekter til spesialisthelsetjenesten. Tilsvarende gjeldsbelastning i dag er om lag 14 pst. eller under halvparten av hva den var før reformen.

Situasjonen i de fire regionale helseforetaka
Jeg vil kommentere den økonomiske situasjonen i de regionale helseforetaka etter høringa i høst:
Det har vært en forverring i økonomien i Helse Sør-Øst, og da særlig knytta til de to store Oslo-sjukehusa, Rikshospitalet og Ullevål universitetssjukehus. Helse Sør-Øst melder nå om et samla underskudd på i størrelsesorden 1 milliard kroner. Dette utgjør drøyt 2 prosent av budsjettet på snaut 48 milliarder kroner i 2007. Helse Sør-Øst satte allerede i høst i gang et omfattende arbeid for å få så god organisering i hovedstaden som mulig. Situasjonen ved disse to sjukehusa er en viktig del av dette prosjektet.

Også de andre helseforetaka i Helse Sør-Øst har utfordringer med å tilpasse driften til de rammene som er stilt til disposisjon. Årsaken til det store underskuddet i 2007 er i følge Helse Sør/Øst en kombinasjon av manglende omstilling, høy bemanningsvekst og en noe for høy aktivitet.

Siden den åpne høringa i helse- og omsorgskomiteen i fjor høst, har alle de tre andre regionene meldt om uendret eller noe bedre økonomisk situasjon enn da høringa fant sted. Dette er en gledelig utvikling som gir håp om at innsatsen som er gjort på alle nivåer i organisasjonene, nå begynner å gi styringsmessige og økonomiske resultater.

Helse Vest har gjennom lengre tid kunnet vise til tett og god styring av sine helseforetak. Dette synes å ha gitt gode resultater både faglig og økonomisk. Særlig vil jeg trekke fram det arbeidet som regionen har satt i gang for å få enda tettere styring med bemanningsutviklinga i regionen. Arbeidet innebærer en solid kvalitetsforbedring. Underskuddet for 2007 ser nå ut til å bli på rundt 100 millioner kroner. Dette utgjør om lag 0,7 prosent av budsjettet på drøyt 15 milliarder kroner.

Helse Midt-Norge kan også vise til bedre resultater enn i høst, noe som tydelig viser at omstillingsarbeidet som regionen satte i verk, har vært vellykka. Regionen synes å ha stansa og til dels også snudd den negative økonomiske utviklinga i regionen de seinere åra. Helse Midt-Norge ligger nå an til et underskudd på under 100 millioner kroner for 2007 av et samla budsjett på rundt 12 milliarder kroner utgjør dette om lag 0,8 prosent. 

Helse Nord rapporterer nå bedre resultater enn de gjorde før jul. Nå ligger det an til et underskudd på i underkant av 250 millioner kroner for 2007. Dette utgjør mindre enn 2,5 prosent av budsjettet på 10 milliarder kroner. Tatt i betraktning at dette er landets minste region, er jeg ikke fornøyd med dette resultatet. Også i denne regionen forklares underskuddet med manglende gjennomføring av omstillingstiltak og bemanningsvekst ut over det som er budsjettert. På den positive siden er det satt i gang gode tiltak gjennom 2007. Jeg forventer å se god effekt av disse tiltaka i 2008. I tillegg settes det nå i verk nye, gode tiltak for å få ytterligere kontroll i regionen.

Svak kontroll med bemanningsvekst
Felles for alle regionene er at den økonomiske utviklinga kan forklares med aktivitetsvekst, bemanningsvekst, økte varekostnader og andre økte driftskostnader. Men det er et gjennomgående trekk at det har vært for svak kontroll med bemanningsveksten. Flere sjukehus må få bedre kontroll over økninga i antall ansatte – i samsvar med det inntektsgrunnlaget som regjeringa og Stortinget legger opp til.
Derfor har jeg i foretaksmøtene med de regionale helseforetaka nå i januar, framhevet viktigheten av at det tas gode grep om dette området i 2008. Det blir nå opprettet utvalg i alle helseforetaka som skal godkjenne alle nyoppretta stillinger og ansettelser i helseforetakene.

Pensjonskostnadene
Fra ulike hold er det reist spørsmål om hvordan de regionale helseforetaka skal forholde seg til økte pensjonskostnader. Jeg vil presisere at den økninga vi her snakker om, i hovedsak kommer som følge av endra forventninger knytta til framtidig lønnsvekst og langsiktig rentenivå. Dette er forhold som verken vi eller helseforetaka ikke kan påvirke sjøl. Derfor er denne kostnadsøkninga blitt unntatt fra resultatkrava både i 2007 og 2008.

I budsjettprosessen for 2008 la vi til grunn at rentenivået skulle gå litt opp mot årsskiftet. Det ble da anslått at kostnaden for 2008 ville overstige det som er lagt til grunn i bevilgningene, med om lag 2,2 milliarder kroner. Men fordi rentenivået gikk ytterligere ned mot utgangen av året, er økninga nå beregnet til om lag 3,8 milliarder kroner. Den endelige kostnaden for 2008 vil ikke være kjent før på seinhøsten.

Som tidligere varsla, jobber vi  nå med å finne en mer langsiktig løsning på hvordan vi skal håndtere problemstillinger rundt pensjonskostnader og pensjonspremier i helseforetak og private institusjoner. Regjeringa vil komme tilbake til dette – seinest i revidert nasjonalbudsjett for 2008.

Ventetider
Regjeringa er opptatt av at pasienter skal vente kortest mulig tid for å få nødvendig behandling. Om lag to av tre får øyeblikkelig hjelp.

Den siste tredelen har ikke behov for øyeblikkelig hjelp. Dette er pasienter som skal til planlagt utredning og behandling innenfor det tidsrommet som er medisinsk forsvarlig. Nye tall for tredje tertial 2007 viser at samla ventetid har vært relativt stabilt siden 2005, men med en liten økning på tre dager i gjennomsnitt. Svingninger i ventetiden på et par dager kan være et resultat av tilfeldige faktorer. Tallene indikerer at de som har størst behov for hjelp – rettighetspasientene - får hjelpen de trenger raskere enn andre.

Samtidig ser vi at det er forskjeller i ventetid mellom helseforetaka. Ved enkelte helseforetak hører vi nå at det er null ventetid. Mange pasienter kan korte ned ventetida ytterligere ved å bruke retten til fritt sjukehusvalg og ved at kapasiteten i sjukehusa kan utnyttes bedre. Pasienter med muskel- og skjelettplager er et eksempel på en stor pasientgruppe som kan redusere ventetida med mange uker ved hjelp av fritt sjukehusvalg. For at alle skal kunne benytte seg av fritt sjukehusvalg er det viktig at informasjonen er enkelt tilgjengelig, og at det er mulig å få hjelp til å orientere seg for de som vanligvis ikke bruker slike tjenester. Et eksempel på denne hjelpen er Pasienthjelperne i Hedmark. Min ambisjon er at vi skal få et sted alle kan ringe til, i tillegg til å bruke nettet som kan hjelpe mennesker videre i systemet for å få enda raskere behandling.

Helsetilsynets rapport om akuttmottak
Statens helsetilsyn gjennomførte i 2007 et landsomfattende tilsyn med akuttmottaka i sjukehusa. Resultatene på tilsynet ble lagt fram i går. Det totale bildet viste at mangelfull styring og ledelse preget hverdagen i flere av disse akuttmottakene. Dette gir, etter Helsetilsynets samla vurdering, til tider uforsvarlig behandling. Det framholdes at det i mer enn halvparten av akuttmottaka var usikkert om pasientene fikk faglig forsvarlig undersøkelse og diagnostisering.  Dette er uakseptabelt og meget alvorlig. Akuttmottaka vil stå på lista over saker jeg denne uka skal diskutere med styreledere og direktørene i de regionale helseforetaka. I tillegg vil jeg kalle inn til foretaksmøter med de regionale helseforetaka i nær framtid, for å forsikre meg om at arbeidet med å få på plass en bedre styring av akuttmottakene blir prioritet. Vi må ha sikkerhet for at det tilbudet som møter befolkningen i de mest kritiske livssituasjoner, er faglig forsvarlig. Noe annet er ikke akseptabelt.

Hovedstadsprosessen
Vi må hele tiden se på hvordan vi bruker ressursene – både faglige og økonomiske – på best mulig måte.   Helse Sør-Øst har som oppdrag å få til bedre samordning og ressursutnyttelse i den sammenslåtte regionen, spesielt i hovedstadsområdet. Dette gjelder blant anna bedre samordning av fag- og forskningsmiljøer, bedre utnyttelse av personell, sjukehusarealer, IKT og medisinsk utstyr mv. Det er videre en forutsetning at bedre ressursbruk skal være et gode for alle parter: Det vil si for pasientene i hovedstadsområdet, men sjølsagt også for pasientene i regionen og for pasienter fra hele landet. I oppdraget som er gitt, har jeg understreket viktigheten av åpen kommunikasjon, gode prosesser og systematisk involvering av ulike aktører.

De løsninger som velges for hovedstadsområdet, kan få betydning for helsetjenesten i andre deler av landet. Derfor har departementet understreket at det i hovedstadsprosessen må sikres nødvendig dialog med de øvrige delene av landet.

Hovedstadsprosessen er et omfattende oppdrag, og jeg følger tett med på hvordan Helse Sør-Øst gjennomfører prosessen. Mål og rammer for helsetjenesten skal være politisk styrt, og dette vil naturligvis være et viktig perspektiv i departementets oppfølging. Helsetjenesten er i omstilling, og det vil den være også i framtida. Jeg har derfor lagt stor vekt på inkluderende prosesser og delaktighet i dette arbeidet. Jeg viser også til at jeg har invitert helse- og omsorgskomiteen til et seminar om hovedstadsprosessen seinere i dag.

Om Radiumhospitalet - pasienthotell
Så til saken om bygging av nytt pasienthotell ved Radiumhospitalet. Det er alvorlig at det ser ut som at Rikshospitalet HF har startet dette arbeidet uten at nødvendige fullmakter eller finansiering er på plass. Jeg har derfor bedt Helse Sør-Øst om en redegjørelse i saken, og en foreløpig redegjørelse vil foreligge i morgen. Jeg legger til grunn at Helse Sør-Øst RHF følger opp alle sider ved saken.

Dialog, herunder Magnussenutvalget
Regjeringa vil at brukere og ansatte i større grad skal inkluderes i utviklings- og omstillingsarbeidet i spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har nå inngått en samarbeidsavtale med arbeidstakerorganisasjonene i helseforetaka om utvikling av spesialisthelsetjenesten. Forhold knytta til omstilling vil stå sentralt i samarbeidet. Særlig viktig er det å få til best mulig prosesser mellom aktørene. Avtalen skal blant annet bidra til å ivareta de ansattes behov for trygghet og forutsigbarhet i omstillingsarbeidet. Målet er at slike avtaler også skal inngås på helseforetaksnivå.

Ett anna forhold jeg vil trekke fram er oppfølgingen av NOU 2008:2 Fordeling av inntekter mellom regionale helseforetak. Jeg fikk rapporten fra Magnussen-utvalget i januar, og den er nå på brei høring fram til midten av april. Regjeringa kommer tilbake til dette senere – på egnet måte. Problemstillingene som er behandlet i denne rapporten, er helt klart et tema for politisk dialog. Inntektsfordelingssystemet er kanskje en av de faktorer som har mest å si for langsiktighet og forutsigbarhet i helsetjenesten. Derfor er det viktig med politisk forståelse for – og enighet om premissene for – hvordan inntektene skal fordeles mellom regionene. Jeg vil ta opp hvordan vi kan få til en prosess for inntektsfordeling mellom regionene, som ivaretar behovet for forutsigbarhet og langsiktighet.

Oppsummering
Ulike politiske syn på deler av helsepolitikken er naturlig – i et demokratisk samfunn som vårt. Å redegjøre for Stortinget gir meg mulighet til å høre de forskjellige politiske syn på noen av hovedproblemstillingene i sjukehussektoren. Redegjørelsen og debatten etterpå vil sammen med det nevnte seminaret om hovedstadsprosessen senere i dag og prosessen i forbindelse med Magnussenutvalget være viktig i den videre dialogen.
 
President,
Av og til må vi minne hverandre om at det er god helsetilstand og ikke forbruk av helsetjenester som er målsettingen. Helsetjenester er ett av flere virkemidler som påvirker helsetilstanden i positiv retning. Miljøforhold, fysisk aktivitet og utdanningsnivå og ikke minst forebygging, spiller også inn.
Hvordan kan vi hindre at så mange blir syke? Dette er det aller viktigste spørsmålet. Regjeringen vil forsterke denne innsatsen ytterligere.
Blant de beste i verden – JA! Samtidig må vi erkjenne utfordringer og mangler. Det er mye vi kan bli bedre på. Det finnes ikke enkle løsninger, kun systematisk og grundig arbeid i samråd med ansatte, ledere og brukere. Faglige og økonomiske ressurser må brukes på beste måte og til beste for pasientene.
Nå dreier utfordringene seg om at vi i fellesskap bidrar til å utvikle tilbud og tjenester, i tråd med de overordnete målene vi har for et trygt, godt og likeverdig behandlingstilbud. Ett tilbud der alle blir sett og respektert. Der det alltid skal være den enkeltes helsetilstand som avgjør tjenestetilbud og behandling. Og det uavhengig av sosial bakgrunn, bosted, kjønn eller tykkelse på lommeboka.